Andres graviditet

[Gjest ikkeundertegnetnå]

Hender det at dere lengter etter å få oppleve graviditet? Å enda kjenne sorg over å ikke få et eller flere egenfødte barn?

Jeg opplever dette endel nå, da tre jeg kjenner godt er gravide...

Vi har ikke fått barnet enda, men er i adopsjonsprosessen.

[nedtelling]

Jeg lengter ikke etter å få oppleve graviditet, og kjenner heller ingen sorg over å ikke få et eller flere egenfødte barn.

Jeg kjenner flere som har nylig vært gravide og min bror skal nå få barn nummer 2 i juni. Jeg har ikke hatt noen følelser for at det er dumt at jeg selv ikke skal bli magemor!

Er nå mamma til en gutt på 3 år og 4 mnd,, og har vært mamma i 8 mnd! Det virker som om det er mye lengre enn denne perioden.. Og jer ser frem til maaaaange år som mamma!

Lykke til med deres prosess,, og du skal bare se at du modnes underveis!

[Gjest ja takk, begge deler]

Jeg har adoptert tre barn, vært gravid flere ganger men abortert etter noen mnd. Tenk heller på hvordan de fleste andre som er gravide har det, de får aldri oppleve den følelsen det er å få adoptere, selv om disse følelsene er ganske så like. Tenk på det positive med det, du slipper å legge på deg et eneste gram, ikke en eneste rie, men ellers får begge parter venting, frustrasjon, hormonforstyrrelser, mammafølelser og alt som hører til med det å bli mamme. En deilig følelse er det uansett. Vær heller stolt over det å få et adoptivbarn, det er i allefall jeg!!! Det er ikke mange som kan skryte av å ha fått et barn på 19 kilo, men det kan jeg, og det var da ikke så smertefullt !!!!

Lykke til skal du ha

[trk1365380645]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Jeg er veldig glad for gutten vår, og tror ikke at følelser etc hadde vært annerledes om han var egenfødt. Men jeg kjenner likevel på at det hadde vært fint å oppleve å være gravid, og å amme. Sikkert mye fordi det er det mødre som har født selv snakker mye om, og fordi det er noe jeg selv har tenkt mye på opp gjennom. Men selv om det er trist, vet jeg at jeg ikke ville hatt det annerledes, har vært gjennom en fantastisk tid så langt, og regner med det blir enda bedre. Alle venninner med egenfødte barn er litt "snurte" fordi jeg slipper unna det at kroppen min er okkupert og blir satt grenser for av andre, så jeg prøver å glede meg over at jeg slipper, det er nok ikke bare greit! Pleier også humoristisk å si at det er godt for fasongen...men den er langt fra perfekt i utgangspunktet...(kunne vært greit å kunne skylde på svangerskap av og til!) Det er ikke noe jeg tenker på til daglig, men som du, dukker det opp når venninner/kolleger er gravide. Litt sent for meg å være organisert i hodet, så dette ble sikkert rotete, men poenget er i hvertfall at du ikke er alene om å ha det sånn. Men det er nok riktig å fokusere på alle de positive sidene med vår måte å få barn på, som de andre skriver. Og kanskje blir det helt annerledes når vi har fått barna våre hjem!?

[Gjest litchi]

Jeg synes den følelsen du beskriver kommer og går litt. Noen ganger føles adopsjonen så rett, mens det andre ganger kjennes så trist at jeg ikke skal gå gravid igjen, få et magebarn til (vi har en snart fireåring fra "magen og hjertet" i huset). Jeg kjenner også på savnet over å ikke skulle få oppleve spebarnstiden med det nye barnet, ikke føle det tunge, myke babyhodet mot skulderen, ikke kjenne den sursøte duften av spebarnsgulp, ikke amme....

Jeg trodde kanskje at følelsen var ekstra sterk for meg fordi vi faktisk kanskje kunne fått en til fra magen, men jeg tror ikke lenger at det har så mye med det å gjøre. Men jeg har abortert flere ganger, og orker ikke forsøke mer, selv om legene sier at det "mest sannsynlig kan gå bra". Vi gjør på en måte et bevisst valg om å velge bort magebarn nr. to, og det er rart ! Selv om jeg skjønner at den tenkemåten er temmelig ulogisk.

Men så er det fordelene, også. Jeg slipper å gå gravid og spy meg gjennom et svangerskap med full sykemelding, vi er SÅ priviligerte som i det hele tatt får barn nr. to, og fremfor alt kommer det helt sikkert et barn til ! Vi får oppleve dette STORE det er å få barn på denne måten, reise til Kina og hente vår andremann !

Min erfaring er at det følelsesmessig er veldig likt å være gravid sammenliknet med å adoptere. Jeg har de samme tankene, drømmene, fremtidsplanene, bekymringene, forventingene, den samme undringen ! Jeg føler meg ikke gravid i det hele tatt, fysisk, men prykologisk føles det nesten helt likt ! Det er en god følelse, synes jeg, og gjør meg trygg på at det ikke kommer til å være noen forskjell når barnet først er kommet hjem til oss !

[Noraførr]

Jeg var UFB-er i mange år før jeg traff min nåværende mann. Jeg følte meg såååå ferdig med alt som heter hormoner og IVF da jeg traff han. For oss var det bare adopsjon som telte - og for oss har det vært et lykkelig valg.

Etterpå: Vi har ei deilig kina-prinsesse på vel 2 år. Hun er det aller største som har hendt meg/oss. Jeg har ingen følelser overfor andres graviditet - og jeg har heller ingen ønsker om å få oppleve det ..... men det har ikke alltid vært sånn.

Det har vært en lang vei å gå for å komme dit jeg er i dag. Tidligere kunne jeg kjenne et stikk av misunnelse over at nære venner/familie ventet barn fra magen, men etter at LilleLan kom til oss, så har dette blitt helt borte.

Det siste året har jeg fulgt graviditeten til to nære venninner på nært hold. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har gledet meg 100% med dem. Det har vært fantastisk flott å få ta del i deres svangerskap, hvor jeg selv har følt at min glede er ekte og kommer innenfra.

Nå holder vi på med barn nr. 2 - og den følelsen jeg av og til "kjenner på" er at jeg ville ha blitt skuffet hvis jeg ble gravid nå, slik at vi ikke skulle få oppleve å få reise på en hentereise til til Kina.

Når alt dette er sagt, så skal du ikke være redd for de følelsene du har. De har alle av oss vært i befatning med i større eller mindre grad. Jeg vil tro at disse følelsene blir mindre "påtrengende" når dere endelig har fått deres etterlengtede barn hjem.

Lykke til videre i prosessen.

Klem fra

[laban]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Jeg er veldig glad for gutten vår, og tror ikke at følelser etc hadde vært annerledes om han var egenfødt. Men jeg kjenner likevel på at det hadde vært fint å oppleve å være gravid, og å amme. Sikkert mye fordi det er det mødre som har født selv snakker mye om, og fordi det er noe jeg selv har tenkt mye på opp gjennom. Men selv om det er trist, vet jeg at jeg ikke ville hatt det annerledes, har vært gjennom en fantastisk tid så langt, og regner med det blir enda bedre. Alle venninner med egenfødte barn er litt "snurte" fordi jeg slipper unna det at kroppen min er okkupert og blir satt grenser for av andre, så jeg prøver å glede meg over at jeg slipper, det er nok ikke bare greit! Pleier også humoristisk å si at det er godt for fasongen...men den er langt fra perfekt i utgangspunktet...(kunne vært greit å kunne skylde på svangerskap av og til!) Det er ikke noe jeg tenker på til daglig, men som du, dukker det opp når venninner/kolleger er gravide. Litt sent for meg å være organisert i hodet, så dette ble sikkert rotete, men poenget er i hvertfall at du ikke er alene om å ha det sånn. Men det er nok riktig å fokusere på alle de positive sidene med vår måte å få barn på, som de andre skriver. Og kanskje blir det helt annerledes når vi har fått barna våre hjem!?

"Alle venninner med egenfødte barn er litt 'snurte' fordi jeg slipper unna det at kroppen min er okkupert og blir satt grenser for av andre"

Er de virkelig det, alle sammen?!

Du må ha en merkelig venninnekrets. Hva synes de om at du ikke aner når "svangerskapet" ditt tar slutt, da? Adopsjon medfører da vitterlig også noen ekstra "grenser satt av andre", selv om de ikke akkurat gjelder kroppen din.

Dette er ikke noen kritikk av deg, altså. Jeg syntes bare det var en merkelig måte å reagere på.

OK, jeg kan tenke litt sånn selv når jeg ser Hollywood-stjerner hoppe på den løsningen for å slippe å risikere at kroppen deres forandrer seg litt (i hvert fall mistenker jeg noen av dem for å ta slike hensyn, kanskje jeg er litt ond).

Men dette er fjernt fra hva jeg tenker om vanlige adoptivforeldre som går gjennom den norske prosessen for å komme til mål.

Skulle sikkert ikke skrevet dette, jeg synes bare det er rart at du har noen rundt deg som gir deg det inntrykket.

[AAA]

Hei!

Ikke nå. Men jeg kjente ikke den gjennomstrømmende lykkefølelsen komme, og alle ønsker om egenfødt barn forsvinne i det øyeblikk vi bestemte oss for adopsjon, sånn som jeg har inntrykk at mange andre føler. Det kom etterhvert. Langt uti prosessen kunne jeg fremdeles kjenne "stikk i magen" ved tanken på at vårt barn ikke skulle komme fra magen, ikke fordi vi ikke ønsket oss et barn fra Kina, men fordi jeg så gjerne skulle hatt barnet fra dag 1.

Men etter at vi fikk vår datter kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri er inne på tanken om graviditet engang. Jeg har ingen som helst ønsker i den retning, syns faktisk det høres kjeempeskremmende ut. ;-) Det var altså graviditet jeg ikke hadde ønsker om, ønsket om et til barn er hjertelig til stede, men det er altså ikke det samme! )))

MVH

[Brasilmamma..]

Hei!

Jeg følte det slik, tidligere i prosessen og når vi holdt på med ivf.

Etter hvert så er dette gått over, heldigvis.

Nå er en i nær omgangskrets gravid, og er i elendig form. Jeg er ikke misunnelig lenger.

Det er klart tankene er der innimellom; hvordan er det å gå gravid, føde barnet selv, følge barnet fra unnfangelsen av. Det er sikkert en flott opplevelse, men lengselen etter graviditet og fødsel er fjernere og fjernere etter som tiden går.

Det jeg synes sliter mest, er at prosessen tar så uendelig lang tid. Leit å se at andre planlegger å få barn, går gravide og føder, før vi i hele tatt er i nærheten av å få barnet vi har ønsket så lenge.

Men jeg trøster meg med at disse følelsene blir blåst bort når vi endelig har vårt barn i armene våre (c:

Lykket til videre i prosessen!!

Klem fra

[ahg]

Jeg føler av og til et blaff av vemod over at jeg ikke får oppleve det å føde barn selv.

Før vi fikk vårt første barn, hadde jeg et todelt forhold til andres graviditet. Jeg gledet meg på deres vegne, men kjente også et lite stikk over at de hadde lykkes med noe jeg selv hadde lengtet etter i mange år, men ikke 'fått til'.

MEN - så har vi vært så utrolig heldige å få de to flotteste jentene i hele Kina (helt objektivt, selvfølgelig). De ville vi jo ikke fått om vi hadde fått barn fra min mage. Og det ville jo vært tragisk om ikke de skulle vært en del av livet mitt - for dem kan jeg nemlig ikke leve foruten :-)

[Mamta]

Jeg har adoptert tre barn, vært gravid flere ganger men abortert etter noen mnd. Tenk heller på hvordan de fleste andre som er gravide har det, de får aldri oppleve den følelsen det er å få adoptere, selv om disse følelsene er ganske så like. Tenk på det positive med det, du slipper å legge på deg et eneste gram, ikke en eneste rie, men ellers får begge parter venting, frustrasjon, hormonforstyrrelser, mammafølelser og alt som hører til med det å bli mamme. En deilig følelse er det uansett. Vær heller stolt over det å få et adoptivbarn, det er i allefall jeg!!! Det er ikke mange som kan skryte av å ha fått et barn på 19 kilo, men det kan jeg, og det var da ikke så smertefullt !!!!

Lykke til skal du ha

"Det er ikke mange som kan skryte av å ha fått et barn på 19 kilo, men det kan jeg, og det var da ikke så smertefullt !!!!" Nei, det er det jammen ikke...mine var "bare" hhv. 10,5 og 7,5 kg...

[Gjest Sommerstorm]

Tror vi alle sammen har det litt på samme måte..., og at de irrasjonelle følelsene svekker seg etter at man har fått et barn.

Enkelte skriver at de av og til kjenner et "blaff". Og slik føler jeg det også. Men ved nærmere ettertanke, så lurer jeg på om dette blaffet kommer fordi jeg virkelig føler sorg og noe som ligner misunnelse - eller om jeg bare KJENNER ETTER litt om jeg har slike følelser.

Men det jeg har oppdaget er at jeg tar litt avstand en liten periode fra venninner som har spedbarn. Det tror jeg helt klart er for å beskytte meg selv. Tror venninnene mine er klar over det, så de har akseptert meg for det. Er liksom redd for å føle på savnet etter amming og alt som følger med et nyfødt barn.

Det hjalp veldig at vi fikk verdens mest kosete 1.5-åring... Nå er han snart 3 år og er like kosete! Det føler jeg er et stort privilegium.

[Gjest ChiengMai]

Tror vi alle sammen har det litt på samme måte..., og at de irrasjonelle følelsene svekker seg etter at man har fått et barn.

Enkelte skriver at de av og til kjenner et "blaff". Og slik føler jeg det også. Men ved nærmere ettertanke, så lurer jeg på om dette blaffet kommer fordi jeg virkelig føler sorg og noe som ligner misunnelse - eller om jeg bare KJENNER ETTER litt om jeg har slike følelser.

Men det jeg har oppdaget er at jeg tar litt avstand en liten periode fra venninner som har spedbarn. Det tror jeg helt klart er for å beskytte meg selv. Tror venninnene mine er klar over det, så de har akseptert meg for det. Er liksom redd for å føle på savnet etter amming og alt som følger med et nyfødt barn.

Det hjalp veldig at vi fikk verdens mest kosete 1.5-åring... Nå er han snart 3 år og er like kosete! Det føler jeg er et stort privilegium.

Det stemmer nok ikke at alle har hatt det på samme måten. Med hånden på hjertet har jeg aldri følt noe savn etter å være gravid eller amme. For meg ble det bare en av livets mange realiteter, og jeg hadde hele tida klart for meg at adopsjon kom til å bli min måte når naturen ikke ville. Jeg har aldri følt noen sorg eller vemod ved dette.

[trk1365380645]

"Alle venninner med egenfødte barn er litt 'snurte' fordi jeg slipper unna det at kroppen min er okkupert og blir satt grenser for av andre"

Er de virkelig det, alle sammen?!

Du må ha en merkelig venninnekrets. Hva synes de om at du ikke aner når "svangerskapet" ditt tar slutt, da? Adopsjon medfører da vitterlig også noen ekstra "grenser satt av andre", selv om de ikke akkurat gjelder kroppen din.

Dette er ikke noen kritikk av deg, altså. Jeg syntes bare det var en merkelig måte å reagere på.

OK, jeg kan tenke litt sånn selv når jeg ser Hollywood-stjerner hoppe på den løsningen for å slippe å risikere at kroppen deres forandrer seg litt (i hvert fall mistenker jeg noen av dem for å ta slike hensyn, kanskje jeg er litt ond).

Men dette er fjernt fra hva jeg tenker om vanlige adoptivforeldre som går gjennom den norske prosessen for å komme til mål.

Skulle sikkert ikke skrevet dette, jeg synes bare det er rart at du har noen rundt deg som gir deg det inntrykket.

Ser poenget ditt. Men det er ingen av mine venninner som tror at adopsjon er en lett måte å få barn på, og ingen av dem angrer på sin måte å få barn på. Delvis er det nok en slags trøst til meg, og det setter jeg pris på, delvis er det hjertesukk over at alt faktisk ikke er bare fryd og gammen ved å få egenfødte heller. Og noen av de tingene som jeg syns det er litt trist å gå glipp av, syns de var strevsomme. Og det er klart at på sett og vis har svangerskapet mitt vært enklere fysisk, jeg har kunnet gjøre som jeg pleier, uten å bli kvalm... Ikke alle kan feire sin førstefødte på pub med venner. Og jeg kan, ihvertfall i teorien, stikke ut en kveld, uten å ha pumpet meg og planlagt nøye, fordi pappa er hjemme. Og det er klart at når man har fått 3 små på rappen, begynner det å tære på tålmodigheten i forhold til eiendomsforhold til kroppen sin (les puppene sine...) og søvnløse netter. Vi har ikke hentet gutten vår enda, så jeg vet ikke hvordan realiteten blir for meg, men i "svangerskapet" har jeg holdt meg frisk og tidig og gjort akkurat som jeg har villet... Poenget mitt er vel mest at det er fordeler og ulemper med alle måter å få barn på, som i perioder kan være litt tungt å forholde seg til. Det er faktisk ikke sånn at bare fordi man får egenfødte barn er alt bare lykke! Og mine venner er altså ikke opptatt av Hollywood- kropper (Har ikke venner med denslags...), men kroppene forandrer seg under et svangerskap og i ammeperioden, og det er ikke nødvendigvis lett å forholde seg til, uansett utgangspunkt, og selv om man er veldig glad for barna sine. Håper dette ble litt klarere?!

[Gjest Cebuano]

Nei jeg har aldri ønsket å være gravid og dermed aldri følt den sorgen. Men jeg sier ikke at det du føler er galt fordi. Det går nok over når du en gang får barnet ditt:o)

[momamma]

Jeg er mamma til verdens herligste colombiagutt, og savner ikke det å være gravid.Vi venter nå på tildeling nr 2, og jeg hadde nesten blitt snurt om jeg hadde blitt gravid! Rart ja , fordi vi selv har prøvd å bli gravid i 10 år uten å lykkes. Morsfølelsen er så stor for min sønn .Å adoptere er en fantastisk måte å bli mamma og pappa på. Gleder meg til å reise til Colombia igjen