Henvendelse fra en fortvilet gutt på 19

[Gjest arvoton]

Hei,

Jeg er en 19 år gammel gutt som bor alene. Jeg vil i dette innlegget forsøke å beskrive min fortvilte situasjon, med håp om at noen kanskje kan fortelle meg hva som feiler meg og evt. hva jeg bør gjøre. Jeg er svært takknemlig for alle svar.

For omlag to år siden fungerte jeg glimerende både på skolen og sosialt. På skolen var jeg grundig og punktlig, og oppnådde gode resultater. Selvom jeg nok var litt sjenert, hadde jeg noen gode venner som jeg delte interesser og mange gledelige timer med. På ungdomsskolen leste jeg matematikk på universitetsnivå, og dyrket en lidenskapelig interesse for forskjellige vitenskapelige og teknologiske emner.

Tidlig i løpet av det andre året på videregående utviklet jeg nokså plutselig (i løpet av omlag to måneder) en rekke psykiske problemer som har økt i tyngde og omfang siden da. Disse problemene er hovedsaklig:

1. Gjennomgripende passivitet og tiltaksløshet

2. Søvnforstyrrelser

3. Sosial angst

4. Konsentrasjonsvansker

5. Sterk misnøye med min egen kropp

Særlig i løpet av den siste måneden har jeg opplevd en dramatisk forverrig av samtlige av problemene nevnt ovenfor, bortsett fra #3, som er forblitt uendret. Jeg er redd og fortvilet, forstår ikke hva som skjer med meg eller hvorfor dette skjer, og vet ikke hvordan det vil ende.

Min situasjon er nå at jeg sjelden er på skolen eller blant venner, som jeg forøvrig har mistet fullstendig kontakten med. Jeg har vanskelig for å uttrykke meg muntlig, og unngår å omgås andre mennesker. Jeg syntes det er svært ubehagelig å sitte i et fullsatt klasserom, eller blant en gruppe mennesker i kantinen. Vanligvis låser jeg meg inn på toalettet eller går utenfor skoleområdet. Det snakkes sjelden høyt om hvorfor jeg er så mye fraværende. Hvis noen spør, unnlater jeg å gi et konkret svar, men skylder for det meste på søvnforstyrrelsene mine, hvilket til dels er riktig. Enkelte av lærerne gir uttrykk for sin bekymring og sier at "de forstår at jeg ikke har det så lett", skjønt de kjenner meg jo egentlig ikke. Skolearbeidet makter jeg simpelthen ikke lenger. Jeg klarer ikke å organisere og konsentrere meg. Alt jeg tenker og skriver blir bare overfladisk og usammenhengende. Dette innlegget har jeg til nå brukt tre og en halv time på å skrive.

I de siste to dagene har jeg også opplevd, ved enkelte tilfeller, at jeg ikke riktig gjenkjenner hva jeg ser. F.eks. stoppet jeg fullstendig opp av redsel for en våt flekk på asfalten som jeg trodde var et dyr som angrep meg. I tillegg har jeg blitt skremt av et par tøfler som jeg trodde satt på føttene til en fremmed person som stod fremfor meg.

I den siste uken har jeg simpelthen ikke orket å yte motstand. Hver dag har jeg våknet på et tidspunkt mellom 14:00 og 18:00, med unntak av én dag, da jeg våknet 4:30. Deretter har vekslet mellom å vandre rundt og sitte stille i den samme joggedressen som jeg sover i. Jeg har ikke orket å bry meg med å dusje eller å pusse tenner regemlessig. Av og til har jeg sett litt på TV eller hørt på musikk, men jeg foretrekker for det meste stillhet. Jeg har for det meste fordrevet tiden med å la tankene flyte fritt eller bare sittet tanketom og stirret ut i luften. Ved to tilfeller har jeg falt inn i en forbigående, men dyp fortvilelse og skåret meg selv med en kniv på armen og i ansiktet og deretter dunket hodet hardt i veggen til jeg har segnet om. Mellom 4:00 og 8:00 har jeg blitt trøtt og sovnet. Slik har jeg latt dagene gli forbi meg.

[Gjest tod]

Det du skriver får meg til å tenke på alvorlig depresjon, muligens begynnende schizofreni.

I alle tilfeller har du åpenbart et høyt lidelsestrykk. Ta kontakt med legen din for hjelp, både medisiner og samtaleterapi kan hjelpe.

[kajsas sang]

Det du skriver får meg til å tenke på alvorlig depresjon, muligens begynnende schizofreni.

I alle tilfeller har du åpenbart et høyt lidelsestrykk. Ta kontakt med legen din for hjelp, både medisiner og samtaleterapi kan hjelpe.

Ta kontakt med fastlege eller legevakt snarest! Dette høres alvorlig ut. Lykke til.

[Kizza1365380506]

Det høres unektelig ut som du sliter veldig og jeg forstår at du er bekymret.

Når du går på videregående skole skal det være en helsesøster og/eller lege tilknyttet skolen. Jeg anbefaler deg å oppsøke en av dem. Helst helsesøster i første omgang. Hun vil så henvise deg videre der du kan få den beste hjelpen.

Dersom du synes dette har gått for mye ut over skolearbeidet ditt i år kan du få hjelp til å søke permisjon resten av året og ta dette året om igjen til neste år.

Men først av alt, ta kontakt med helsesøster.

Mvh

[Gjest bare lurer jeeg..]

Det du skriver får meg til å tenke på alvorlig depresjon, muligens begynnende schizofreni.

I alle tilfeller har du åpenbart et høyt lidelsestrykk. Ta kontakt med legen din for hjelp, både medisiner og samtaleterapi kan hjelpe.

Kan en plutselig utvikle schizofreni i en alder av 19år?? er ikke det medfødt? Hørtes skremmende ut. Hva innebærer det at en er schizofren?

[Gjest @rebecca@]

Jeg synes du burde ringe legevakten snarest .....Ta med dette du har skrevet hvis det er vanskelig å snakke....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er sannsynligvis en depresjon som har fått utviklet seg uten noen form for behandling.

Jeg synes at du snarest skal ta kontakt med fastlegen din for å finne ut hva dette er. Når det er klarlagt, kan du få behandling og bli slik du var tidligere.

[Gjest arvoton]

Dette er sannsynligvis en depresjon som har fått utviklet seg uten noen form for behandling.

Jeg synes at du snarest skal ta kontakt med fastlegen din for å finne ut hva dette er. Når det er klarlagt, kan du få behandling og bli slik du var tidligere.

Hei,

Mange takk for svar og råd fra dere alle.

Jeg vil følge rådet ditt og ta kontakt med fastlegen min. Problemet er imidlertid at jeg har minimal erfaring med helsevesenet fra før. Jeg vet ikke engang om jeg har en fastlege, og hvem han eller hun evt. er. Hvordan kan jeg finne ut av dette? Skal jeg så bare ringe og bestille time? Er det mulig og passende å sende ham eller henne et brev før møtet for å forklare situasjonen?

[Gjest mor i juni]

Hei,

Mange takk for svar og råd fra dere alle.

Jeg vil følge rådet ditt og ta kontakt med fastlegen min. Problemet er imidlertid at jeg har minimal erfaring med helsevesenet fra før. Jeg vet ikke engang om jeg har en fastlege, og hvem han eller hun evt. er. Hvordan kan jeg finne ut av dette? Skal jeg så bare ringe og bestille time? Er det mulig og passende å sende ham eller henne et brev før møtet for å forklare situasjonen?

Er ikke sikker på hvordan du finner ut hvem som er fastlege din (det vet sikkert andre her) men å sende ham/henne et brev på forhånd er sikkert kjempelurt. Print ut det du skrev her, f.eks.

Lykke til!!

[Gjest utennick]

Hei,

Mange takk for svar og råd fra dere alle.

Jeg vil følge rådet ditt og ta kontakt med fastlegen min. Problemet er imidlertid at jeg har minimal erfaring med helsevesenet fra før. Jeg vet ikke engang om jeg har en fastlege, og hvem han eller hun evt. er. Hvordan kan jeg finne ut av dette? Skal jeg så bare ringe og bestille time? Er det mulig og passende å sende ham eller henne et brev før møtet for å forklare situasjonen?

Alle skal ha fått brev om navnet på sin fastlege. Ring trygdekontoret og spør, det er de som tildeler deg fastlege.

Så bestiller du time hos denne.

Skriv gjerne ned stikkord på en lapp. Ta lappen med til timen i tilfelle legen ikke har rukket å gå gjennom all post før timen.

Husk å ikke bagatellisere - fortell ærlig hvor plagsomt du har det. Ta f.eks med det du skrev her. Hvis du synes legetimen blir for kort, krev å få ny time, da en dobbelttime.

Lykke til!

[alene80]

Jeg kjenner meg endel igjen i det du skriver, jeg har også hatt det på den måten...Nylig gikk jeg til legen min for å få hjelp, og da hadde jeg med meg et langt brev som jeg bare gav til han og som han leste. Jeg syntes det var mye lettere på den måten, og legen syntes også det var helt greit. Dette brevet sendte han så til psykiatrisk poliklinikk, og nå har jeg akkurat fått vite at jeg skal få komme til der. Hvis ikke du vet hvem som er fastlegen din kan du gå til helsesøsteren på skolen din, og få hjelp på den måten. Det vet jeg om andre som har gjort. Uansett, lykke til! Høres ut som du kan trenge hjelp, og husk; de er der for å hjelpe deg!

[Gjest arvoton]

Det du skriver får meg til å tenke på alvorlig depresjon, muligens begynnende schizofreni.

I alle tilfeller har du åpenbart et høyt lidelsestrykk. Ta kontakt med legen din for hjelp, både medisiner og samtaleterapi kan hjelpe.

Jeg har nå oppsøkt informasjon om begge disse lidelsene, og gjenkjenner noen av symptomene ved dem sterkt hos meg selv, mens andre overhodet ikke.

Jeg føler egentlig ikke føler noe vedvarende deprisivt stemningsleie. Dvs. selvom jeg er fortvilet over min egen situasjon, er jeg ikke utpreget trist, melankolsk, eller tungsindig. Det var jeg imidlertid sent på høsten i fjor. Da hadde jeg også skyldfølelse og meget dårlig samvittighet, overfor venner og skolen fordi jeg ikke klarte å stå opp om morgenen, holde avtaler, bidra i diskusjoner, osv. Dessuten var jeg bekymret for hva jeg skulle gjøre til neste år, og om det i det hele tatt ville "bli noe ut av meg". Disse følelsene er nå forsvunnet, og etterlatt meg med et tomt og meningsløst liv i en grå og kald verden.

Jeg er heller ikke plaget av hallusinasjoner eller vrangsforestillinger, bortsett fra enkelte episoder ved innsoving og oppvåkning, som jeg regner for å være naturlige og som heller ikke er til særlig belastning for meg.

Stemningsleiet mitt er for det meste ganske flatt, men har skarpe, episodiske avvik. Noen ganger blir jeg svært oppjaget, blir kald på føttene og hendene, begynner å svette, skjelve, hakke tenner, osv. Av andre på skolen er jeg blitt spurt om jeg fryser. Dette er ofte knyttet til sosiale situasjoner, men forekommer også når jeg er helt alene uten noen åpenbar grunn, som om noe ille er nært forestående. Ved slike tilfeller følger jeg ofte en trang til å gå fort, gynge, "riste det av meg", eller liknende. Andre ganger får jeg anfall av fortvilelse, som beskrevet tidligere, under hvilke selvskading også er forekommet.

Noen dager er bedre enn andre. I dag stod jeg opp omkring kl. 16:00, og følte meg mindre elendig enn tidligere denne uken. Jeg tok meg til og med bryderiet med å gjøre meg noenlunde presentabel før jeg gikk en en liten tur i solskinnet. Det føltes godt, men jeg følte også at jeg ikke hører til blant folk, og at folk ser stygt på meg. Når jeg passerer en gruppe snakkende mennesker på gaten, stilner praten deres. Folk glaner instendig på meg gjennom bilrutene sine -- under enhver grense for høflighet -- og hvis en hund nærmer seg meg logrende, blir den nervøst kalt tilbake av eieren sin.

Dersom det er av interesse, skal jeg selvsagt skrive tilbake til dere etter å ha fått en evt. diagnose av en lege.

[Gjest tod]

Jeg har nå oppsøkt informasjon om begge disse lidelsene, og gjenkjenner noen av symptomene ved dem sterkt hos meg selv, mens andre overhodet ikke.

Jeg føler egentlig ikke føler noe vedvarende deprisivt stemningsleie. Dvs. selvom jeg er fortvilet over min egen situasjon, er jeg ikke utpreget trist, melankolsk, eller tungsindig. Det var jeg imidlertid sent på høsten i fjor. Da hadde jeg også skyldfølelse og meget dårlig samvittighet, overfor venner og skolen fordi jeg ikke klarte å stå opp om morgenen, holde avtaler, bidra i diskusjoner, osv. Dessuten var jeg bekymret for hva jeg skulle gjøre til neste år, og om det i det hele tatt ville "bli noe ut av meg". Disse følelsene er nå forsvunnet, og etterlatt meg med et tomt og meningsløst liv i en grå og kald verden.

Jeg er heller ikke plaget av hallusinasjoner eller vrangsforestillinger, bortsett fra enkelte episoder ved innsoving og oppvåkning, som jeg regner for å være naturlige og som heller ikke er til særlig belastning for meg.

Stemningsleiet mitt er for det meste ganske flatt, men har skarpe, episodiske avvik. Noen ganger blir jeg svært oppjaget, blir kald på føttene og hendene, begynner å svette, skjelve, hakke tenner, osv. Av andre på skolen er jeg blitt spurt om jeg fryser. Dette er ofte knyttet til sosiale situasjoner, men forekommer også når jeg er helt alene uten noen åpenbar grunn, som om noe ille er nært forestående. Ved slike tilfeller følger jeg ofte en trang til å gå fort, gynge, "riste det av meg", eller liknende. Andre ganger får jeg anfall av fortvilelse, som beskrevet tidligere, under hvilke selvskading også er forekommet.

Noen dager er bedre enn andre. I dag stod jeg opp omkring kl. 16:00, og følte meg mindre elendig enn tidligere denne uken. Jeg tok meg til og med bryderiet med å gjøre meg noenlunde presentabel før jeg gikk en en liten tur i solskinnet. Det føltes godt, men jeg følte også at jeg ikke hører til blant folk, og at folk ser stygt på meg. Når jeg passerer en gruppe snakkende mennesker på gaten, stilner praten deres. Folk glaner instendig på meg gjennom bilrutene sine -- under enhver grense for høflighet -- og hvis en hund nærmer seg meg logrende, blir den nervøst kalt tilbake av eieren sin.

Dersom det er av interesse, skal jeg selvsagt skrive tilbake til dere etter å ha fått en evt. diagnose av en lege.

En depresjon kan også arte seg som en tomhetsfølelse, slik du beskriver.

Beskrivelsen din av å bli iakttatt på gata og folks fiendtlige innstilling kjenner jeg igjen fra egne dype depresjoner. Hvordan er det nå i ettertid - tenker du at denne opplevelsen kom av hvordan du tolka situasjonen der og da, eller mener du fortsatt at folk iakttar deg i uvanlig grad?

Jeg håper du skriver mer her og forteller oss hvordan det går med deg.

[cathlin]

Hei,

Mange takk for svar og råd fra dere alle.

Jeg vil følge rådet ditt og ta kontakt med fastlegen min. Problemet er imidlertid at jeg har minimal erfaring med helsevesenet fra før. Jeg vet ikke engang om jeg har en fastlege, og hvem han eller hun evt. er. Hvordan kan jeg finne ut av dette? Skal jeg så bare ringe og bestille time? Er det mulig og passende å sende ham eller henne et brev før møtet for å forklare situasjonen?

Ring fastlegetelefonen 810 59 500. Den kan brukes i forbindelse med bytte av fastlege og/eller opplysninger om hvem fastlegen din er.

[Gjest arvoton]

En depresjon kan også arte seg som en tomhetsfølelse, slik du beskriver.

Beskrivelsen din av å bli iakttatt på gata og folks fiendtlige innstilling kjenner jeg igjen fra egne dype depresjoner. Hvordan er det nå i ettertid - tenker du at denne opplevelsen kom av hvordan du tolka situasjonen der og da, eller mener du fortsatt at folk iakttar deg i uvanlig grad?

Jeg håper du skriver mer her og forteller oss hvordan det går med deg.

Hei,

Jeg synes det er utrolig at andre faktisk bryr seg med å lese det jeg skriver -- takk for det. Inntill nylig ville jeg ikke betro meg til andre enn en irrgrønn byste av August Strindberg.

Jeg mener bestemt at mange, fremmede mennesker stirrer uvanlig mye på meg, ofte ledsaget av et sint, måpende, eller granskende ansiktsuttrykk. Mennesker med hvem jeg er kjent fremviser imidlertid ingen slik oppførsel, men jeg har derimot ofte følelsen av at de opptrer fordekt overlegent, eller undertrykker en sterk trang til å le. Dette er naturligvis svært ubehaglig, og gjør at jeg i stor grad unngår andre menneskers nærvær.

Jeg ønsker å opprettholde et fornuftig og reflektert forhold til hva jeg selv tenker, føler, og sanser, og utelukker ikke at dette til dels kan skyldes en tilbøyelighet hos meg selv til å tolke situasjonen dithen, selvom jeg oppriktig talt ikke tror det.

Et annet, relatert problem som jeg har lagt merke til den siste måneden, er at jeg iblant har lang overgangsfase fra søvn til våkenhet, og kan i slike stunder tro at personer som jeg har drømt om har medviten om mine drømmer. Dette kan gjøre meg engstelig, siden mine drømmer iblant kan være bisarre eller makabre. Ofte må jeg gjøre en bevisst anstrengelse for å overbevise meg selv om at dette ikke er tilfellet, ved å benytte argumenter som "disse personene sover sannsynligvis ikke på samme tidspunkt som jeg gjør", "min hjerne er atskilt fra deres", o.l. Slike (vrang)forestillinger plager meg imidlertid ikke når jeg er helt våken.

[Gjest tod]

Hei,

Jeg synes det er utrolig at andre faktisk bryr seg med å lese det jeg skriver -- takk for det. Inntill nylig ville jeg ikke betro meg til andre enn en irrgrønn byste av August Strindberg.

Jeg mener bestemt at mange, fremmede mennesker stirrer uvanlig mye på meg, ofte ledsaget av et sint, måpende, eller granskende ansiktsuttrykk. Mennesker med hvem jeg er kjent fremviser imidlertid ingen slik oppførsel, men jeg har derimot ofte følelsen av at de opptrer fordekt overlegent, eller undertrykker en sterk trang til å le. Dette er naturligvis svært ubehaglig, og gjør at jeg i stor grad unngår andre menneskers nærvær.

Jeg ønsker å opprettholde et fornuftig og reflektert forhold til hva jeg selv tenker, føler, og sanser, og utelukker ikke at dette til dels kan skyldes en tilbøyelighet hos meg selv til å tolke situasjonen dithen, selvom jeg oppriktig talt ikke tror det.

Et annet, relatert problem som jeg har lagt merke til den siste måneden, er at jeg iblant har lang overgangsfase fra søvn til våkenhet, og kan i slike stunder tro at personer som jeg har drømt om har medviten om mine drømmer. Dette kan gjøre meg engstelig, siden mine drømmer iblant kan være bisarre eller makabre. Ofte må jeg gjøre en bevisst anstrengelse for å overbevise meg selv om at dette ikke er tilfellet, ved å benytte argumenter som "disse personene sover sannsynligvis ikke på samme tidspunkt som jeg gjør", "min hjerne er atskilt fra deres", o.l. Slike (vrang)forestillinger plager meg imidlertid ikke når jeg er helt våken.

Den formen for vrangforestillinger og hallusinasjoner man kan oppleve i overgangen mellom søvn og våken tilstand kalles hypnagoge tilstander, og er ikke så uvanlig. Selv opplever jeg flere slike fenomener i perioder med mye stress.

Jeg tror likevel du gjør lurt i å ta op alle disse opplevelsene dine med legen, slik at dere kan finne ut av hva det er.

Apropos dine samtaler med Strindberg-statuen, har du lest Strindbergs Inferno? Det er en selvbiografisk fortelling om en periode der Strindberg var mildt sagt stressa og opplevde mye rart. Anbefales.

[Gjest arvoton]

Den formen for vrangforestillinger og hallusinasjoner man kan oppleve i overgangen mellom søvn og våken tilstand kalles hypnagoge tilstander, og er ikke så uvanlig. Selv opplever jeg flere slike fenomener i perioder med mye stress.

Jeg tror likevel du gjør lurt i å ta op alle disse opplevelsene dine med legen, slik at dere kan finne ut av hva det er.

Apropos dine samtaler med Strindberg-statuen, har du lest Strindbergs Inferno? Det er en selvbiografisk fortelling om en periode der Strindberg var mildt sagt stressa og opplevde mye rart. Anbefales.

Jeg gjenkjenner også at slike hypnagoge opplevelser intreffer hyppigere hos meg hvis jeg allerede har sovet dårlig, er stresset, eller våkner opp til mange bekymringer. Til det opplever jeg ved innsovning også ofte en repeterende, meget sterk "buzz"-lyd i hodet mitt, nærmest som et kort støt, eller som hjernen min hadde en "mekanisk defekt", hvilket er ganske ubehagelig, og hindrer meg i å falle i søvn. Jeg mistenker også at jeg har tendenser til å ha kraftig, motorisk uro i kjevepartiet ved innsovning. Noen ganger har jeg vært bekymret for at tennene mine skal ristes løs. Merkelig nok har jeg også hatt mange ubehagelige drømmer om plutselig å felle tenner o.l.

Mirakuløst nok kom jeg meg på skolen idag. Jeg fikk ikke sove forrige natt uansett, så jeg kunne ikke forsove meg. Det var en sann anstrengelse å være der. Jeg følte meg tung og fjern, og satt for det meste å stirret tomt fremfor meg. Iblant smeltet stemmene rundt meg sammen til uforståelig støy, mens jeg vekselvis hørte én og én stemme tydelig. Dersom noen snakket til meg, fløt konsentrasjonen min utover alt annet i rommet. De måtte ved et par anledninger gjenta hva de sa fordi jeg ikke gav respons. To ganger ble jeg spurt om "alt var helt bra med meg", hvilket jeg måtte ærlig innrømme at det ikke var. Mot slutten av siste time hvinte pipelyder rundt ørene mine, og synsfeltet mitt var forstyrret av "små bevegelser" eller momentane fargeprikker. Jeg opplever vanligvis ikke noe slikt, selv hvis jeg er svært stresset, men jeg antar at dette, og mye av det andre, utelukkende skyldtes søvnmangel. Det forsvant ihvertfall etter at jeg kom hjem og fikk hvilt ut litt.

Jeg har ikke lest Strindbergs Inferno, bare noen av hans tidligere verker, deriblant Faderen, som vekket en viss gjenkjennelse hos meg selv -- om fullstendig ruin og nederlag, selvom jeg ikke mistenker noe slikt intrigespill som Ryttmästarn var offer for. Hvis jeg en dag vinner tilbake livsglede og tiltakslyst, skal Strindbergs Inferno være det første jeg leser.

Nå, derimot, skal jeg drikke en kopp varm te og deretter sove i 15 timer.

[Gjest tod]

Jeg gjenkjenner også at slike hypnagoge opplevelser intreffer hyppigere hos meg hvis jeg allerede har sovet dårlig, er stresset, eller våkner opp til mange bekymringer. Til det opplever jeg ved innsovning også ofte en repeterende, meget sterk "buzz"-lyd i hodet mitt, nærmest som et kort støt, eller som hjernen min hadde en "mekanisk defekt", hvilket er ganske ubehagelig, og hindrer meg i å falle i søvn. Jeg mistenker også at jeg har tendenser til å ha kraftig, motorisk uro i kjevepartiet ved innsovning. Noen ganger har jeg vært bekymret for at tennene mine skal ristes løs. Merkelig nok har jeg også hatt mange ubehagelige drømmer om plutselig å felle tenner o.l.

Mirakuløst nok kom jeg meg på skolen idag. Jeg fikk ikke sove forrige natt uansett, så jeg kunne ikke forsove meg. Det var en sann anstrengelse å være der. Jeg følte meg tung og fjern, og satt for det meste å stirret tomt fremfor meg. Iblant smeltet stemmene rundt meg sammen til uforståelig støy, mens jeg vekselvis hørte én og én stemme tydelig. Dersom noen snakket til meg, fløt konsentrasjonen min utover alt annet i rommet. De måtte ved et par anledninger gjenta hva de sa fordi jeg ikke gav respons. To ganger ble jeg spurt om "alt var helt bra med meg", hvilket jeg måtte ærlig innrømme at det ikke var. Mot slutten av siste time hvinte pipelyder rundt ørene mine, og synsfeltet mitt var forstyrret av "små bevegelser" eller momentane fargeprikker. Jeg opplever vanligvis ikke noe slikt, selv hvis jeg er svært stresset, men jeg antar at dette, og mye av det andre, utelukkende skyldtes søvnmangel. Det forsvant ihvertfall etter at jeg kom hjem og fikk hvilt ut litt.

Jeg har ikke lest Strindbergs Inferno, bare noen av hans tidligere verker, deriblant Faderen, som vekket en viss gjenkjennelse hos meg selv -- om fullstendig ruin og nederlag, selvom jeg ikke mistenker noe slikt intrigespill som Ryttmästarn var offer for. Hvis jeg en dag vinner tilbake livsglede og tiltakslyst, skal Strindbergs Inferno være det første jeg leser.

Nå, derimot, skal jeg drikke en kopp varm te og deretter sove i 15 timer.

Buzz-lyden du opplever ved innsovning kan være såkalt "exploding head syndrome" - http://www.astrazeneca.no/bibliotek/azmedica/CNS/cn_9801_sovne.html

[Gjest tod]

Jeg gjenkjenner også at slike hypnagoge opplevelser intreffer hyppigere hos meg hvis jeg allerede har sovet dårlig, er stresset, eller våkner opp til mange bekymringer. Til det opplever jeg ved innsovning også ofte en repeterende, meget sterk "buzz"-lyd i hodet mitt, nærmest som et kort støt, eller som hjernen min hadde en "mekanisk defekt", hvilket er ganske ubehagelig, og hindrer meg i å falle i søvn. Jeg mistenker også at jeg har tendenser til å ha kraftig, motorisk uro i kjevepartiet ved innsovning. Noen ganger har jeg vært bekymret for at tennene mine skal ristes løs. Merkelig nok har jeg også hatt mange ubehagelige drømmer om plutselig å felle tenner o.l.

Mirakuløst nok kom jeg meg på skolen idag. Jeg fikk ikke sove forrige natt uansett, så jeg kunne ikke forsove meg. Det var en sann anstrengelse å være der. Jeg følte meg tung og fjern, og satt for det meste å stirret tomt fremfor meg. Iblant smeltet stemmene rundt meg sammen til uforståelig støy, mens jeg vekselvis hørte én og én stemme tydelig. Dersom noen snakket til meg, fløt konsentrasjonen min utover alt annet i rommet. De måtte ved et par anledninger gjenta hva de sa fordi jeg ikke gav respons. To ganger ble jeg spurt om "alt var helt bra med meg", hvilket jeg måtte ærlig innrømme at det ikke var. Mot slutten av siste time hvinte pipelyder rundt ørene mine, og synsfeltet mitt var forstyrret av "små bevegelser" eller momentane fargeprikker. Jeg opplever vanligvis ikke noe slikt, selv hvis jeg er svært stresset, men jeg antar at dette, og mye av det andre, utelukkende skyldtes søvnmangel. Det forsvant ihvertfall etter at jeg kom hjem og fikk hvilt ut litt.

Jeg har ikke lest Strindbergs Inferno, bare noen av hans tidligere verker, deriblant Faderen, som vekket en viss gjenkjennelse hos meg selv -- om fullstendig ruin og nederlag, selvom jeg ikke mistenker noe slikt intrigespill som Ryttmästarn var offer for. Hvis jeg en dag vinner tilbake livsglede og tiltakslyst, skal Strindbergs Inferno være det første jeg leser.

Nå, derimot, skal jeg drikke en kopp varm te og deretter sove i 15 timer.

Hei, hvordan går det med deg, har du fått bestilt time hos legen?

[frosken]

Hei, hvordan går det med deg, har du fått bestilt time hos legen?

Synes det er kult å se at du ikke "glemmer" gamle tråder:-)

Det aller viktigste folk på nettet kan gjøre når folk skriver slike innlegg er kanskje å forsøke å "dytte" dem opp trappa til fastlegen!