tilknytning og klenging

[Gjest hva er riktig?]

Vår lille datter (14 mnd) har bare vært hos oss noen uker. Siden jeg er den som er hjemmeværende med henne, har hun på kort tid blitt en ordentlig mammadalt. Hun virker trygg på meg, og smiler og ler mye.

Men hun skal sitte på fanget stadig vekk, og gråter hvis mamma iblant ikke har tid til å løfte henne opp (av og til står jeg jo midt oppi et eller annet). Når hun er redd for et eller annet, avviser jeg henne ALDRI, da slipper jeg det jeg har i hendene. Men andre ganger virker gråten hennes mer av typen "prøve ut grenser" (jeg mener jeg har lært meg etterhvert å høre forskjellen på gråten hennes). Da har det hendt jeg bare snakker vennlig til henne men ikke tar henne opp (hvis jeg er opptatt). Da hisser hun seg mer og mer opp og får etterhvert raserianfall.

Det sammer skjer hvis pappan tar henne opp, eller prøver mate henne osv. Hun avviser ham bare, og gråter og ser på meg. Det er lett da å overta, men vi syns liksom ikke det blir helt riktig heller.

Både pappan og jeg er litt opptatt av at hun ikke skal legge seg til noen "uvaner" fra starten - jeg har sett andre barn som styrer foreldrene veldig gjennom maipulerende gråt, og hvor foreldrene ikke klarer å sette grenser - samtidig ønsker vi jo å gi henne all den nødvendige tryggheten hun trenger. Ikke minst nå i begynnelsen.

Jeg syns det iblant er vanskelig å vite hvor balansen går, og lurer på om andre her har erfaringer og kan gi meg noen innspill...

[Gjest tante turi]

Nå får jeg vel ikke være for streng , men... tilknyttningen er alt i gang hos dere som jeg forstår, og hun klenger mest på mamma.. Ja det er mye å lære med hvert barn og ingen er like .. MEN jeg tror at alle som ikke har barn har for det meste de samme tendensene.. nemlig at de ikke skal oppdra sine barn slik som andre men sette grenser fra første stund.

14 månder er jo et spedbarn i mine øyne og erfaringer har vist meg at de trenger all den oppmerksomheten de ønsker.Jeg mener derfor at det er dette barnet som gjelder og ikke hva andre har gjort og gjør med sine barn. Barn er nemlig ikke like og ei heller et dressurobjekt. Dere vil erfare helt sikkert at alt dere har bestemt dere for å gjøre i forhold til oppdragelsen ALDRI blir slik dere hadde tenkti utgangspungtet.Om et år eller to kan dere vite om barnet var manipulerende eller rett og slett redd for enda en gang å miste det trygge og sikre de hadde og nå føler at de har.Så små barn er også inne i en sorgprossess etter å ha mistet sintrygghet , og må bruke laaang tid på å venne seg til denne nye tryggheten og stole 100% på at den er der.

[Gjest kip]

Vår datter ble også veldig knyttet til meg da vi kom hjem fra hentereisa.Og pappan ble avist.Vi gjorde det slik at fra pappaen kom hjem fra jobb til det ble leggetid "forsvant" jeg og lot pappaen overta alt.Dette hjalp veldig fort.Det ble slik en vane at pappaen skulle legge henne at når jeg en skjelden gang skulle få henne til sengs om kvelden, begynte hun å protestere høylydt og roet seg ikke ned før hun hadde sett pappaen sin!! (Pappaen ble veldig kry da)Barn er virkelig glad i faste vaner når de er små,så prøv å få til faste gjøremål daglig, i forhold til lek,oppmerksomhet og soving osv...Det vil nok gå seg til etterhvert, vil nok tro at raseri også går over med tid og stunder. Vi får tenke på at det kanskje er den måten de brukte for å bli hørt på barnehjemmet blant alle de andre barna?

Ellers har jeg et tips? Det funker godt hos oss. Hvis jeg ikke har tid til å gi oppmerksomhet så setter jeg barnet i grinda i stuen og drar frem støvsugeren og setter i gang.Dette synes hun er interesant å følge med på så hun blir helt rolig og etterhvert avleder hun seg selv med å leke med sine leker.Dermed får jeg gjort enda litt mer husarbeid!

Det hadde foresten vært gøy å høre om andre har noen gode råd til oss om hvordan de får ordnet huset i noenlunde "ro og fred".

Ihvertfall lykke til videre.

[Li Mingli]

Vi har to døtre; den eldste er snart 4 år og kom til oss da hun var vel 15 måneder. Jeg føler veldig din tankegang ut fra erfaringene med den eldste. Det var vanskelig å skille mellom hennes forståelige behov for trygghet i den vanskelige situasjonen hennes og samtidig den helt normale trangen for alderen til å teste grenser. Barn er forskjellige og vår datter startet tidlig med raserianfall. Dette begynner å roe seg nå når hun snart er 4 år, men hun har hatt en slitsom trassalder og er en viljesterk og sjarmerende jente. Hvaslags grenser man skal sette må man jo finne ut av selv - men jeg synes jeg har lært at adoptivbarn kan være like viljesterke som andre barn på samme alder og at de har samme behov for grenser. Ja, kanskje kan de være mer viljesterke noen ganger, fordi de har store behov og har lært seg å kjempe for tilværelsen. Det siste er bare spekulasjoner. Jeg kan ikke ta stilling til akkurat det du skriver, ville bare si at dette kjenner jeg igjen, og også dine overveielser stemmer med mine i en tilsvarende situasjon. Lykke til!

[ahg]

Ja, det er sannelig ikke lett å vite hvor den rette balansen går bestandig.

Jeg har ingen fasitsvar, men et par synspunkter.

Først: Tilknytning tar tid! Og en viktig del av tilknytningen er masse kroppskontakt. Husker da vi fikk vårt første barn. Etter kort tid mente vi at nå var tilknytningen på plass. Jenta (18 måneder) virket trygg, og alt var bra. Joda, alt utviklet seg fint, det var ikke det. Men det er flere nivåer av tilknytning og det å være trygg. I ettertid ser vi tilbake på det hele og rister smilende på hodet av oss selv. Vår erfaring er at det tar mange måneder å utvikle dypere tilknytning og trygghet. Det er først i ettertid man kan se tilbake og merke (de av og til subtile) forskjellene. Som sagt tror jeg kroppskontakt er en viktig del av tilknytningen. Derfor tror jeg det er bra at du holder henne så mye som mulig - dvs strekker deg litt ekstra - de første månedene. Selvfølgelig må du kunne gjøre andre ting også, og det kan være tøft å bli lagt beslag på så mye. Men i den grad du kan være litt ekstra raus, tror jeg det er fint for jenta deres.

Mitt andre synspunkt handler om pappas rolle: Så sant ikke barnet virker redd, ville jeg være forsiktig med å overta. Vi har vært i samme situasjon, og da har jeg gått bort til barnet, gitt et kyss og strøket det på kinnet og sagt 'nå passer pappa på deg', og så har jeg trukket meg unna. En av de andre foreslo alenetid for pappa og barnet, og det tror jeg er en god ide. Lag en fast rutine som det er pappa som står for, hvis det er mulig. Vi har god erfaring med dette. Barn er som allerede nevnt av en annen, veldig opptatt av rutiner.

Lykke til med balansegangen!

[Gjest bulgogi]

Nå får jeg vel ikke være for streng , men... tilknyttningen er alt i gang hos dere som jeg forstår, og hun klenger mest på mamma.. Ja det er mye å lære med hvert barn og ingen er like .. MEN jeg tror at alle som ikke har barn har for det meste de samme tendensene.. nemlig at de ikke skal oppdra sine barn slik som andre men sette grenser fra første stund.

14 månder er jo et spedbarn i mine øyne og erfaringer har vist meg at de trenger all den oppmerksomheten de ønsker.Jeg mener derfor at det er dette barnet som gjelder og ikke hva andre har gjort og gjør med sine barn. Barn er nemlig ikke like og ei heller et dressurobjekt. Dere vil erfare helt sikkert at alt dere har bestemt dere for å gjøre i forhold til oppdragelsen ALDRI blir slik dere hadde tenkti utgangspungtet.Om et år eller to kan dere vite om barnet var manipulerende eller rett og slett redd for enda en gang å miste det trygge og sikre de hadde og nå føler at de har.Så små barn er også inne i en sorgprossess etter å ha mistet sintrygghet , og må bruke laaang tid på å venne seg til denne nye tryggheten og stole 100% på at den er der.

Veldig enig med tante Turi. DU vet at du skal være mammaen til datteren din resten av livet, men det vet ikke hun! Du vet at du elsker henne over alt på jord, men det vet ikke hun! Hun er blitt flyttet halve jorden rundt, alt er nytt, og det eneste trygge punktet hun har oppi alt det nye er deg (og pappaen selvsagt). Hun trenger haugevis med bekreftelse på at du er der for henne, at du ikke blir borte selv om hun hyler og skriker, at du bryr deg osv. Selvfølgelig tester hun deg ut, men det er da også helt naturlig i hennes situasjon. Jeg nekter å gå med på å bruke ordet manipulering om de strategiene et lite barn bruker når hun nettopp er kommet til sin nye familie. Dere må bevise for henne gang på gang på gang at dere er til å stole på og at dere tåler hylingen hennes. Hun har ingen erfaring med at folk er der for henne over tid, og denne erfaringen må hun skaffe seg.

Hvis en av oss var blitt flyttet fra våre kjente omgivelser til et helt nytt sted hvor vi verken snakket spåket, kjente menneskene eller rutinene tror jeg vi ville oppført oss litt merkelig vi også til å begynne med før vi fant ut at det stedet vi var kommet til var der vi skulle være for bestandig.

Jeg skjønner selvsagt at du har andre ting å gjøre enn å leke med henne, men du kan vel ta mesteparten av husarbeidet når hun sover?? Nå har dere fått en ny sjef i huset, og standarden på husarbeidet får komme i andre rekke.

[Gjest fru grønn]

Hei. Jeg synes du har fått gode svar under her.

Vi er i samme båt, vi førstegangsforeldre, med så mange tanker og idealer inne i hodet. Det er så mye som skal erfares og gå seg til. Det er så mye vi skal lære gjennom våre barn. De er våre stakkars forsøkskaniner, for å si det litt brutalt.

Jeg tenker meg at barnet vi får skal ta igjen det det tidligere ikke har fått. I tillegg skal det ha omsorg som er noenlunde aldersadekvat. Det krever at vi lytter og stiller oss inn på barnets premisser. Så godt vi kan.

Gi barnet ditt fosser av fysisk kontakt, overøs det, bær det til armene sier stopp, dans med det, mor det. La det klenge, og ta det som et godt tegn. Og finn noen lure løsninger, som de andre foreslår, i forhold til pappaen.

Selv om jeg kommer med råd her, må jeg allikevel si at jeg deler med deg denne følelsen av ikke å vite hva som er riktg. Antakeligvis fordi vi har med det mest forandelige og skjøre som er: barn.

[nanchang]

Så mye kroppskontakt som barnet bare makter å ta i mot... Du har fått gode svar. 14 mndr er bare bebbis, og hvis barnet har vært på barnehjem så er barnet den første tiden hjemme psykisk å betrakte som mange måneder yngre. Gi pappan egentid med barnet, og kanskje finne på noe eget som er bare barnet og pappa sin greie.

Jeg har i hvertfall en klokkertro på dette med masse fysisk kontakt, kos, leik, bæring det første året hjemme, alt for å få inn mest mulg trygghet på kortest mulig tid. Etter 1 år går de fleste mødre ut i jobb, og barnet må forholde seg til nye omsorgspersoner på dagtid i barenhage. Det ER slitsomt å måtte bære med seg barnet fra rom til rom i huset, men hvis det er nødvendig for barnets trygghet og velbefinnende, så er det nødvendig.

[Gjest bruk følelsene]

Hei!

Usikkerhetsfølelse er vel noe vi alle kjenner til i en eller annen form.

Jeg bare henger meg på alle de gode svarene du har fått her. En baby er ikke manipulerende. De kan aldri få nok kroppskontakt og trygghetsfølelse. De takler helt fint å bli elsket over alt på jorden. Nå er det deres barn det gjelder og ikke hva dere har sett hos andre. Glem det og finn ut hva som er rett for dere, noe dere ikke får svar på før om et par år. I mellomtiden skal dere bare kose dere med barnet dere har fått og overøs det med oppmerksomhet og kjærlighet. Når det gjelder pappa er det jo viktig at han absolutt er på banen og får sin del slik at det blir en like stor selvfølgelighet for alle.

Lykke til med ditt nydelige barn som trenger deg og din mann nå og i en god tid fremover for å bli trygg i sine nye omgivelser.

[Gjest praktisk tips]

Har ikke så mye erfaringer ift tema, men et praktisk tips om bæring bare:

http://www.naturbarn.no/index.html

[AAA]

Hei!

Vår datter var også 14 måneder gammel ved ankomst Norge.

Jeg syns det stod mye nyttig på denne siden:

http://www.anknytning.nu

Lykke til!

MVH

[Gjest lykketil]

Vår lille engel ( 14 måneder da vi overtok omsorgen)ville ikke at mamma skulle forsvinne ut av syne et eneste sekund i starten. Det var myyyye bæring det første året...lite privatliv kan du si! Jeg fikk ikke gått på do alene en gang... Jeg er glad for at jeg klarte å "bære" så mye som jeg gjorde, men innrømmer gjerne at det var veldig tett og veldig slitsomt til tider.

[Mamta]

Manipulering er et sterkt begrep brukt om så små barn. Men et lite barn kan godt prøve ut grenser noe voldsomt etter en tid hjemme. Det at barnet konsekvent avviser f.eks. far _kan_ være enslags kontroll - strategi. Anbefaler også egentid for far - barn, slik flere andre gjør, for å avhjelpe det problemet. Vi har god erfaring med det ihvertfall.

Våre to prinsesser (4 og 1 år)har begge vært mye mammadalter de første ukene/ mnd. Har båret/ hatt på fanget/ lekt, sunget med dem så mye som mulig. Men i situasjoner der jeg f.eks. står midt oppi middagslaging og overhodet ikke har mulighet til å bære gullet, setter jeg henne i stolen (eller i en stor klesbalje med litt leker oppi når jeg skal legge sammen eller henge opp til tørk klær) ved siden av, slik at hun er nær meg. Når de får være med på det husarbeidet jeg MÅ gjøre mens de er våkne(og gjerne får "hjelpe til"), blir de mer fornøyde, selvom jeg ikke bærer og koser med dem hele tiden, er min erfaring.

Hilsener fra