A propos tilknytning og fysisk kontakt

[Gjest litchi]

Ser i svaret til "hva er riktig" nedenfor, at mange av dere anbefaler masse fysisk kontakt den første tiden etter at barna har kommet hjem.

Da vi hadde hjemmebeøk fra barnevernet, sa de at vi måtte være forberedt på at barnet kunne komme til å avvise oss veldig i begynnelsen, for eksempel ved å "nekte" fysisk kontakt.

Noen som har erfart det, og som er villig til å dele erfaringen med meg ? Hvordan har det artet seg, og hvor lang tid tok det å komme over den "bøygen" ?

Er ikke så bekymret for det. Vi får ta det som det kommer, men veldig interessant og nyttig å høre andres erfaringer.

[kanne]

Stubberuska ville ikke ha så mye fysisk kontakt. Det ble fort for skremmende. Hun satt sjelden mer enn noen få minutter på fanget ad gangen, så det var om å gjøre å gripe sjansen.

Ville holde flaska selv, ikke sitte og bli "holdt fast" og matet på babyvis.

Vi tvang henne ikke, men fant andre måter å gi henne kroppskontakt feks gjennom lek og å la henne komme til oss når vi lå på gulvet.

Det kom etterhvert. Så selv om hun ikke ga en eneste kos de første mnd så er det gått over nå.

Hun var med pappa innom jobben en dag en kort stund, og da måtte de gå inn igjen når de var kommet ut til bilen på vei hjem. hun hadde glemt å gi hadekos :-))

Vi har aldri tvunget henne til å gi kos til hverken besteforeldre eller andre - det må komme naturlig. Sier hun nei så er det greit.

Det har skjedd utrolig stor forandring på de 17 mnd siden vi kom hjem.

[Lisette]

Vår eldste var 15 mnd da vi kom hjem med henne, og hun var ikke av typen som ville sitte på fanget å kose. Hun ville på fanget i ny og ne, men det var for å leke og 'baje'. Ble ikke sittende lenge ad gangen. Godtok en viss form for nærhet den tiden det tok å drikke en flaske melk hver kveld :0)

Vi skjønte fort at vår lille skatt sørget, hun så så trist ut at det var til å gråte over. Hun gråt ikke mye, men gråten og tristheten tok henne ennå mer ved leggetid, dette skjedde særlig under oppholdet i Kina. Hun avviste oss, ville ikke møte blikkene våre de første dagene, og samtidig ville hun ikke gi slipp på kroppen min under oppholdet i Kina. Jeg måtte jo i dusjen til slutt, og da bare måtte vi få henne til å akseptere far. Far tok henne i bæresele, og jeg gikk tett inntil og snakket og snakket beroligende. Det virket! Tilslutt fikk jeg både gått i dusjen, skiftet tøy og tatt en tur ut av hotellrommet :0)

Vi formelig bodde på gulvet de første 2-3 månedene etter at vi kom hjem, vi krabbet og rullet rundt, snakket, sang og lekte, - det ble en del kroppskontakt av det, uten av vi dermed presset oss på vår lille skatt. Det tok ganske lang tid innen hun selv 'ba om' (klappet på mitt fang og klappet deretter på seg selv) å få sitte på fanget for å bli kost med. Det var snakk om uker som ble til en måned eller to.

Ellers snakket jeg med henne/til henne, nær sagt hele tiden vi var sammen her hjemme i det daglige, alle ting jeg gjorde, snakket jeg om. Det så sikkert litt rart ut da jeg var i butikken :0)

Hun ble tyggere, og blid, en skikkelig 'godklump' .0) Året etter kunne vi knapt skjønne at det var samme jente, så mye hadde hun forandret seg.

Det var både tøft og krevende mens det sto på, man må bare stå på å gjøre så godt man kan, - og ta tiden til hjelp.

I dagen er 'skatten' 4 år, og det kan saktens være krevende det og :0) Men 'helledussen' så heldige vi kjenner oss, vi foreldre. Jeg forelsket meg i henne i 2001, og jeg en veldig stolt mamma,

[Gjest mor med to barn]

Våre to har ikke ønsket fysisk kontakt heller da de kom h jem. De var henholdsvis 15 mnd og 2 år. Vi vurderte det slik at de ikke hadde hatt særlig mye fysisk kontakt (vi hadde vært på barnehjemmet i begge tilfellene og sett rutinene der), og at barna ikke visste hva de egentlig avviste. Begge barna hadde vært på barnehjem helt fra fødselen av.

Hver morgen gjennom hele permisjonstiden fikk barnet komme opp i sengen til meg da det våknet og jeg holdt rundt h*; bestemt og rolig. Snakket rolig, strøk over ryggen og holdt ut - selv om ungen hylte, vred seg og sparket. Gradvis gikk motstanden over, barnet skjønte at det faktisk var godt å bli kost med og holdt rundt, og kom selv frivillig for å kose etter en stund. Det tok ikke så lang tid med den første - kanskje ca 6-8 uker, mens den andre, som har en del skader, brukte nesten ett helt år på å akseptere fysisk kontakt. H*n er heller ikke noe typisk "kosebarn" ennå - i en alder av 7 år.

Vi er sikre på at vi valgte rett metode. Et barn som aldri har fått særlig fysisk kontakt vet ikkehva det er, og kan derfor ikke "få lov til" å avvise det uten videre. Etter min mening blir det helt feil å la barnet få lov til å bestemme at det ikke "vil" når det er så lite.

[nanchang]

En ting jeg husker godt fra den første tiden hjemme med lillebror 16 mndr var at når han fikk flaske om natta (skriker, vi ramler i ørska ned på kjøkkenet for å varme melk, så opp i senga igjen (han lå med oss/meg,) så holdt han den sjøl og hadde helt tydelig ikke noe behov for at mamma lå ved siden av han og koste litt, aldri vært vant til det, men jeg klinte meg litt innpå selv om jeg var dødstrøtt og følte dette som litt meningsløst, for jeg ville at han skulle lære at dette er godt og dette har han behov for. Med han var det litt spesielt, han hadde nok i veldig lang tid ikke fått respons på følelsene sine, og måtte lære seg på nytt en del. Han er i dag en stor koseklump på 5 år, sover med oss fortsatt. Og storesøster på 8 kommer ofte inn om natta, kan tro det er festlig når begge to skal ligge klin inntil mamma på en madrass for de vil ikke ned i "hølet", på tide å stå opp!

[Gjest kinamamsen]

En ting jeg husker godt fra den første tiden hjemme med lillebror 16 mndr var at når han fikk flaske om natta (skriker, vi ramler i ørska ned på kjøkkenet for å varme melk, så opp i senga igjen (han lå med oss/meg,) så holdt han den sjøl og hadde helt tydelig ikke noe behov for at mamma lå ved siden av han og koste litt, aldri vært vant til det, men jeg klinte meg litt innpå selv om jeg var dødstrøtt og følte dette som litt meningsløst, for jeg ville at han skulle lære at dette er godt og dette har han behov for. Med han var det litt spesielt, han hadde nok i veldig lang tid ikke fått respons på følelsene sine, og måtte lære seg på nytt en del. Han er i dag en stor koseklump på 5 år, sover med oss fortsatt. Og storesøster på 8 kommer ofte inn om natta, kan tro det er festlig når begge to skal ligge klin inntil mamma på en madrass for de vil ikke ned i "hølet", på tide å stå opp!

Mine jenter var heller ikke så glade i fysisk kontakt til å begynne med, men vi lot de få litt tid på seg og da gikk det seg til i løpet av et par måneder. Til å begynne med ville de sitte for seg selv når de skulle spise (i egen stol - ikke fang) og de ville holde flasken selv. Etterhvert ble den store kosen å få en flaske melk og ligge på mitt fang mens jeg sang barnesanger. Det var veldig populært og en fin måte å få kontakt på. I dag er de to kosejenter på 5 og 8. De er også veldig glade i mammas seng og desto nærmere de får ligge desto bedre er det. Det er ikke så lett å få sove for en trøtt mamma, men det er utrolig deilig med disse myke varme kroppene som kommer krypende inn under dyna også. Da kjenner jeg morsfølelsen svulme og jeg er så lykkelig og glad for disse flotte jentene våre.

[Gjest kinamamsen]

Mine jenter var heller ikke så glade i fysisk kontakt til å begynne med, men vi lot de få litt tid på seg og da gikk det seg til i løpet av et par måneder. Til å begynne med ville de sitte for seg selv når de skulle spise (i egen stol - ikke fang) og de ville holde flasken selv. Etterhvert ble den store kosen å få en flaske melk og ligge på mitt fang mens jeg sang barnesanger. Det var veldig populært og en fin måte å få kontakt på. I dag er de to kosejenter på 5 og 8. De er også veldig glade i mammas seng og desto nærmere de får ligge desto bedre er det. Det er ikke så lett å få sove for en trøtt mamma, men det er utrolig deilig med disse myke varme kroppene som kommer krypende inn under dyna også. Da kjenner jeg morsfølelsen svulme og jeg er så lykkelig og glad for disse flotte jentene våre.

Jeg glemte noe ...! Vi brukte god tid hver gang vi skulle stelle og gjennom det følte jeg at vi fikk god kontakt. Vi smurte inn med kremer og brukte lang tid på det. Det ble en slags form for baby-massasje som de trivdes med etterhvert (de var helt stive til å begynne med). De har nok ikke vært vant til for mye fysisk kontakt og for mye kos så det var noe de måtte lære og venne seg til. Våre jenter likte veldig godt å bli kysset inne i hånden. Det så vi pleierskene gjorde på de og det virket det som det var velkjent og at de likte det godt.