Den uendelige ventetiden knuste ekteskapet

[Gjest lailleo]

For noe sprøyt - du er ute i ett oppdrag, nemlig å sparke en som ligger nede. Du burde skamme deg.

Til Fullstendig knust: Prøv å ikke la deg såre av slike ondskapsfulle innlegg. Jeg føler veldig med deg i sorgen, og det er tydelig at de fleste andre også gjør.

Mange gode tanker fra

Hvilken interesse skulle jeg ha av å sparke noen som ligger nede som du sier. Det hun trenger er et spark i ræva for å slutte å synes synd på seg selv!

livet går videre selv uten mann og barn.

Hadde hun insett at livet kunne gå videre selv uten barn, hadde hun sluppet å miste mannen også.

[serendipity]

Du sier det jo selv at du ikke fungerte som vanlig. Kan skjønne han ikke gadd mer da.

Når det å vente på et barn skal være det viktigste i livet, mer viktig enn at du og han er sammen, da er det ikke særlig gøy å være sammen med deg heller vil jeg anta.

Fatter ikke at man kan synke ned i depresjoner, og miste all livsgnist på grunn av noe slikt. Du må lære deg livets gleder, sørge for å ha det bra også uten barn. Ellers greier du neppe å holde på noen mann.

Vet ikke om du kan få barn selv, men antar ikke det?

Det slår meg hver gang noen skal spre litt galle at de ikke tør bruke sitt egentlige navn. Og nei, ejg vet det ikke er relevant hvilket nick du har. Men du er tydeligvis opptatt av å bli godt likt på nettet ellers hadde du brukt ditt virkelige nick. PYSE!

[AAA]

Det slår meg hver gang noen skal spre litt galle at de ikke tør bruke sitt egentlige navn. Og nei, ejg vet det ikke er relevant hvilket nick du har. Men du er tydeligvis opptatt av å bli godt likt på nettet ellers hadde du brukt ditt virkelige nick. PYSE!

To sjeler og en tanke. Amen til det du sier!

[rao]

Kjære deg. Har ikke noen gode råd eller erfaringer å gi deg. Ville bare sende deg en stor *trøsteklem*.

Klem fra

[marben]

Dette var trist å høre. Vet ikke hva man skal si. Ville bare si at det er mange som tenker på deg og sender deg positive tanker.

Klem fra

[rao]

Du sier det jo selv at du ikke fungerte som vanlig. Kan skjønne han ikke gadd mer da.

Når det å vente på et barn skal være det viktigste i livet, mer viktig enn at du og han er sammen, da er det ikke særlig gøy å være sammen med deg heller vil jeg anta.

Fatter ikke at man kan synke ned i depresjoner, og miste all livsgnist på grunn av noe slikt. Du må lære deg livets gleder, sørge for å ha det bra også uten barn. Ellers greier du neppe å holde på noen mann.

Vet ikke om du kan få barn selv, men antar ikke det?

Har du adoptert selv, og vet hvilken belastning en usikker ventetid utgjør på et forhold ?

Jeg bare lurer....

Vennlig hilsen

[Gjest lykketil]

Jeg vet ikke hvor langt nede du egentlig er. Hvis det der hadde skjedd med meg, så hadde jeg ikke orket å skrive noe her. Hvis alt er helt meningsløst, så kan du reise. Til Romania eller Brasil eller Sør Afrika eller et annet sted og jobbe på barnehjem.

Hvis du orker å se litt framover, så kan du sette igang å søke på egen hånd.

Hva med fosterhjem?

[skorpionfisken]

Du spør: Hva gjør man i en slik situasjon?

Jeg har ikke vært akkurat der. Men jeg har adoptert, og jeg er skilt, men skilsmissen kom heldigvis lenge etter adopsjonen.

Er det sånn at dere er kommet langt i prosessen? Godkjent i Norge og utland og bare venter på tildeling? Har dere fått tildeling?

Jeg vet at hvis vi hadde fått tildeling og bare ventet på å hente barnet så hadde jeg truet ham med å plage ham resten av livet om han ikke ble med for å hente barnet før han stakk til den andre kvinnen.

Hadde tildelinga vært like rundt hjørnet hadde jeg gjort det samme. Vært kynisk snill og medgjørlig. Lovet skilsmisse og smidighet og at han slipper bidrag og alt godt bare han kjørte gjennom denne adopsjonsprosessen med meg. Han måtte gjerne flytte til henne uoffisielt bare jeg fikk barnet mitt.

Joda jeg vet jeg ikke er riktig vel bevart. Du vil nok sikkert ikke gjøre det samme. De fleste er i mange tilfeller mer fornuftig enn jeg er.

Det var barnedelen. Jeg ville uansett hatet ham for å forlate meg midt i en adopsjonsprosess.

Og jeg ville ikke hatt ham tilbake. Ikke på vilkår. Han er ferdig med deg, og du må gjøre alt du kan for å få ham ut av systemet.

Jeg vet det er tungt. Ras, hyl, slå og knus noe verdifullt (helst hans ting) i veggen, snakk stygt om ham til alt og alle, men få det ut og vekk. Bitterhet gagner deg ikke og plager ikke ham. Han forlater deg når du trenger ham mest, da er han ikke skittvatnet verdt.

Sender en stor trøsteklem, vet at det er grusomt det du går igjennom.

[Gjest du store min!]

Du spør: Hva gjør man i en slik situasjon?

Jeg har ikke vært akkurat der. Men jeg har adoptert, og jeg er skilt, men skilsmissen kom heldigvis lenge etter adopsjonen.

Er det sånn at dere er kommet langt i prosessen? Godkjent i Norge og utland og bare venter på tildeling? Har dere fått tildeling?

Jeg vet at hvis vi hadde fått tildeling og bare ventet på å hente barnet så hadde jeg truet ham med å plage ham resten av livet om han ikke ble med for å hente barnet før han stakk til den andre kvinnen.

Hadde tildelinga vært like rundt hjørnet hadde jeg gjort det samme. Vært kynisk snill og medgjørlig. Lovet skilsmisse og smidighet og at han slipper bidrag og alt godt bare han kjørte gjennom denne adopsjonsprosessen med meg. Han måtte gjerne flytte til henne uoffisielt bare jeg fikk barnet mitt.

Joda jeg vet jeg ikke er riktig vel bevart. Du vil nok sikkert ikke gjøre det samme. De fleste er i mange tilfeller mer fornuftig enn jeg er.

Det var barnedelen. Jeg ville uansett hatet ham for å forlate meg midt i en adopsjonsprosess.

Og jeg ville ikke hatt ham tilbake. Ikke på vilkår. Han er ferdig med deg, og du må gjøre alt du kan for å få ham ut av systemet.

Jeg vet det er tungt. Ras, hyl, slå og knus noe verdifullt (helst hans ting) i veggen, snakk stygt om ham til alt og alle, men få det ut og vekk. Bitterhet gagner deg ikke og plager ikke ham. Han forlater deg når du trenger ham mest, da er han ikke skittvatnet verdt.

Sender en stor trøsteklem, vet at det er grusomt det du går igjennom.

Ja det er vel akkurat det en adoptivunge trenger. Flere år på barnehjem, og så bli sendt til norge for å bo hos skilte foreldre som hater hverandre og skal ha delt omsorg.

[Gjest litchi]

Et tomrom? Du trengte å gå å vente på noe nytt? Hva er det med dere adopsjonsfolk? Hvordan kan en adopsjon ta knekken på et forhold? Tenker dere ikke på NOE annet mens det pågår eller?

Vet ikke om du er klar over det, men det å få barn er en av de hyppigste årsaker til at par får problemer, og veldig høyt på "ratingen" over stressfaktorer. Det kan du få bekreftet hos hvilket som helst familievernkontor. Mannen min og jeg "var der", gitt - etter at vår egenfødte ble født.

At par som blir "utsatt" for ufrivillig barnløshet, aborter og fertilitetsbehandlinger er enda mer utsatt for stress, burde ikke komme som noe sjokk, akkurat.

Så hva er det med oss adopsjonsfolk ? Omtrent det samme som det er med folk flest, vel - 50 % av alle inngåtte ekteskap ryker, dessverre.

[Gjest litchi]

Jeg kan ikke forestille meg hvordan dette føles, og håper du har noen nær deg du kan snakke med og gråte hos !

Også håper jeg du ikke bryr deg om disse håpløst ubarmhjertige svarene som er blitt deg til del. Det er ikke verdt det.

Varme tanker fra

[Gjest malun]

Hvilken interesse skulle jeg ha av å sparke noen som ligger nede som du sier. Det hun trenger er et spark i ræva for å slutte å synes synd på seg selv!

livet går videre selv uten mann og barn.

Hadde hun insett at livet kunne gå videre selv uten barn, hadde hun sluppet å miste mannen også.

Er du født så grunn, eller tar det mange år med trening og bitterhet?

[Gjest var der en gang.....]

Jeg har opplevd å måtte avbryte en adopsjon pga at ekteskapet gikk fløyten.... Jeg har ikke lyst å legge ut så mye om det her, men vil du ha kontakt, så kan du maile meg...

[email protected]

[Dorthe]

Ja det er vel akkurat det en adoptivunge trenger. Flere år på barnehjem, og så bli sendt til norge for å bo hos skilte foreldre som hater hverandre og skal ha delt omsorg.

Men i jøsse navn da. Hvem har sagt at man må hate hverandre når man blir skilt. Dessuten synes jeg ikke du er særlig sympatisk i din uttalelse. Når folk har det vondt er det ikke kjeft de trenger enten du er enig eller uenig.

[Dorthe]

Man burde ta seg litt sammen FØR man synker så dypt.

Verden er faktisk ikke fokusert rundt en enkelt person, og man må tåle litt motgang.

Litt motgang må alle tåle men dette er ikke litt motgang. Kanskje du aldri har opplevd skikkelig motgang. Livet går ikke på skinner for alle.

[Gjest tante turi]

Du sier det jo selv at du ikke fungerte som vanlig. Kan skjønne han ikke gadd mer da.

Når det å vente på et barn skal være det viktigste i livet, mer viktig enn at du og han er sammen, da er det ikke særlig gøy å være sammen med deg heller vil jeg anta.

Fatter ikke at man kan synke ned i depresjoner, og miste all livsgnist på grunn av noe slikt. Du må lære deg livets gleder, sørge for å ha det bra også uten barn. Ellers greier du neppe å holde på noen mann.

Vet ikke om du kan få barn selv, men antar ikke det?

Hva har hun gjort som ikke er naturlig? Skam deg du som kommer med en slik hentydning om at man må lære seg livets gleder å lære seg å ha det bra uten barn. ..... Skamlig .. Hvorfor vil vi ha barn? Han kan også ha hatt det tøft mens ventetiden pågår men en mannlig egoist er nettopp det som fremstår her. Sjalusi pga at gleden over endelig å bli mor har tatt fra ham gnisten.. Nei nå er jeg sint på dem som mener at det er hennes skyld. Foreldre er oftest to stykker. og en vordende mor har mye mer føleser enn menn som til og med når de skal få biologiske barn,,, ikke blir far før etter fødslen.

[Gjest tante turi]

Når livet hennes tydeligvis ikke dreier seg om NOE annet enn å gå å vente på et barn, til de grader så hun faktisk synker ned i depresjoner, skjønner jeg at han ikke orket mer.

Hva med å vise ham at hun er glad i ham, har det bra med ham, og at hun faktisk kunne greid seg med bare ham i livet sitt? På den måten jeg fikk inntrykk av her viste hun jo klart at han ikke på lang nær var nok, eller det viktigste for henne.

Det er ikke særlig gøy med en person som er så overfokusert på noe slik, de mister også litt evnene til å ta hensyn og være med aktivt i hverdagens liv, og gleder!

Jammen ble jeg provosert av lailleo

Hun oppnådde det som helt sikker var meningen . å få krangle med så mange som mulig. Hun (jeg går ut i fra at det er en hun) har ikke begrep på hva medmenneskelighet er.

[snø]

Er du født så grunn, eller tar det mange år med trening og bitterhet?

Godt svart, malun! :-)

Beste hilsen fra

[Aicha]

Kjære deg.

Først vil jeg si til deg at dette var svært trist. En dobbel sorg, og det vil ta sin tid å komme på beina igjen.

Det var synd at dette innlegget ditt endte med en lite konstruktiv krangel mellom visse personer. Jeg velger å se bort fra disse innleggene.

Jeg tror at dette kunne ha blitt en svært bra diskusjon. En adoptivprosess kan sette ekteskapet på prøve, og ikke minst er det tøft for alle ekteskap å få barn, uansett om de er adoptert eller ikke.

Jeg håper jeg ikke høres ufølsom ut nå, men jeg tenker at det var godt at ekteskapet røk før dere fikk et barn.

Barna våre har allerede opplevd å miste sine biologiske foreldre, søsken, familie og fedreland. En skilsmisse hos adoptivforeldrene blir et ytterligere tap, uansett hvordan man snur og vender på det.

Som adoptivforeldre mener jeg derfor at vi har et større ansvar for å bevare ekteskapet enn andre.

Selvsagt kan man oppleve at en god del av skylden ligger hos "den andre" i ekteskapet, men vi adoptivmødre er nå en gang noe for oss selv. Jeg tror menn og kvinner opplever dette med adopsjon forskjellig, kvinnenes følelser er ofte stormende helt fra vi løfter av røret og tar første telefon til sosialkontoret. Jeg tror mennene ikke får følelsene så sterke før det hele er mer konkret.

Og så må vi prøve å akseptere at vi er forskjellige, og gi våre menn lov til det. De fleste er jo flotte fedre likevel! Og hvis de synes det er nok med to barn - respekter det! Jeg har sett innlegg her inne som oppfordrer til det motsatte.

Vi kvinner/adoptivmødre har også et ansvar for å holde ekteskapet varmt når barna endelig er i armene våre. Det viktigste vi kan gjøre for våre barn, er å elske deres far! Ikke forvent at mennene skal føle og tenke det samme som oss når det gjelder adopsjon.

Når dette er sagt: ekteskap der en av partene blir f.eks. undertrykt, mishandlet, trakassert eller lignende mener jeg bør ende i skilsmisse.

[Gjest lailleo]

Det slår meg hver gang noen skal spre litt galle at de ikke tør bruke sitt egentlige navn. Og nei, ejg vet det ikke er relevant hvilket nick du har. Men du er tydeligvis opptatt av å bli godt likt på nettet ellers hadde du brukt ditt virkelige nick. PYSE!

Patettisk å måtte ha egen identitet på et debatt forum.. så lavt vil jeg nok aldri synke nei.. hvorfor skulle jeg det?

Kjærringene her inne har ikke noe liv ellers eller? Siden de har egne navn her?