Bipolar er noe fælt noe

[Gjest au i sjelen (men ikke deppa nå)]

Snakket med en bekjent her om dagen som fortalte om moren til sin eks...

"Hun var manisk depressiv, skøjnner du (himler med øynene) og var bare helt forferdelig."

Er det sånn at om man er bipolar bør man for all del holde dette for seg selv? Er det skammelig å være bipolar?

Jeg luftet muligheten for at jeg kunne ha en form for bipolar for samboeren min, og det kom frem at han ikke hadde noe som helst sympati for meg når jeg var deprimert.. Det kan jeg ikke skjønne? Ikke at jeg mener jeg har det så mye verre enn andre folk, men når jeg er depressiv, er det veldig vondt, spesielt fordi jeg føler meg så hjelpeløs i forhold til depresjonen! Det føles som å være innesperret i seg selv, på en måte - og jeg sitter i alle fall ikke og DYRKER den følelsen!

Hva tenker dere andre om dette?

Hvilke holdninger møter dere som er bipolare?

[Flows]

Bipolar lidelse er en alvorlig diagnose, men også en av de sykdommene som kanskje har den mest takknemmelige behandling.

Treffer man med medisiner kan verden og livet bli helt nytt :-)

Det hjelper ikke akkurat syke mennesker at fordommene fortsatt sitter i "veggene"

Men å ha null forståelse og sympati fra samboer synes jeg hørtes ille ut.

Det er selvsagt vanskelig og umulig og fullt ut forstå depresjoner for den som ikke har prøvd, men man forplikter seg å prøve hviss man bor sammen i et forhold.

mvh