min lille åtteåring

[Gjest noen råd?]

Jeg har en jente på åtte år,hun har endel ting jeg har reagert på.

Jeg undrer på hva det er.

Hun er en veldig varm og snill jente.Vet ikke hva godt hun kan gjøre for andre.

Men hun er litt for mye selvoppofrende,veldig lett dårlig samvittighet.Og hun viser tegn på rett og slett angst om hun kommer i krangel med noen.

Da begynner hun å skjelve og mister pusten.Hun klarer ikke å puste eller bevege seg om hun kommer i ubehagelig situasjon med noen andre barn.

Hun våger ikke gjøre noe alene,som å gå på do eller hente seg drikke.

Hun har begynt å selv legge merke til at hun er litt anderledes.

Hun sier det til meg med egne ord helt ut av det blå.

Hun sitter i tanker.

Hun sier hun beveger seg så mye,hun rister i bena uten at hun må på do,sier hun.

Hun viste meg hva hun mente,og jeg ble litt overrasket over det hun viste meg.

Hun sier hun får rare tanker som blir til tårer.

Det er en dybde i henne som overrasker meg stort.Hun snakker om følelser som ikke er vanlig for en åtteåring.

Hun sier at hun føler seg av og til som en robot.

Kroppen er da helt anspent,og hun klarer ikke å slappe av.

Hun sier også mye ting som viser at hun tenker tanker som hun ikke burde visst noe om som åtteåring.

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg bør gripe det an.

[Gjest tod]

Dette er mest sannsynlig en form for angst, kanskje også depresjon. Det høres ikke ut som ADHD i det hele tatt.

Prat med henne om opplevelsene hennes. Vis at hun har lov å si alt. Som forelder kan man fornekte problemer barna har (uten at jeg syns det virker som du gjør det) - og dette kan signaliseres ubevisst slik at barna holder ting tilbake. Vær åpen selv også, vi veit jo alle hva angst er, fortell hvordan du har opplevd angst. Kanskje viser deg seg at angsten hennes har en årsak som kan identifiseres og gjøres noe med? Skap en atmosfære av åpenhet og aksept, men uten press, slik at hun forteller mest mulig om hvordan hun har det.

Det at hun får satt ord på disse tingene og at du er åpen og gir henne oppmerksomhet og kjærlighet kan i seg selv hjelpe. Hvis problemene er omfattende og hun sliter veldig bør du ta dette opp med en lege for en eventuell henvisning til barnepsykiatrien.

[Gjest Rusle]

Det behøver slett ikke være noe som trenger behandling. Men jeg ville likevel ha snakket med lege eller helsesøster.

Siden hun virker som en tillitsfull jente, ville jeg ha snakket med henne om hva hun selv synes om at du eller du og hun sammen snakker med. f.eks helsesøster. Lurt at hun forstår at en slik samtale er for å hjelpe henne til å bli kvitt problemene.

[frosken]

Hvis jeg var deg, hadde jeg postet dette innlegget også på forum for barnemedisin, og bedt om svar fra Gunnar Oftedal. Det du beskriver, gjør at jeg ville ønsket at en lege snakket med henne og hørte hennne fortelle om disse tingene.

[Gjest noen råd?]

Dette er mest sannsynlig en form for angst, kanskje også depresjon. Det høres ikke ut som ADHD i det hele tatt.

Prat med henne om opplevelsene hennes. Vis at hun har lov å si alt. Som forelder kan man fornekte problemer barna har (uten at jeg syns det virker som du gjør det) - og dette kan signaliseres ubevisst slik at barna holder ting tilbake. Vær åpen selv også, vi veit jo alle hva angst er, fortell hvordan du har opplevd angst. Kanskje viser deg seg at angsten hennes har en årsak som kan identifiseres og gjøres noe med? Skap en atmosfære av åpenhet og aksept, men uten press, slik at hun forteller mest mulig om hvordan hun har det.

Det at hun får satt ord på disse tingene og at du er åpen og gir henne oppmerksomhet og kjærlighet kan i seg selv hjelpe. Hvis problemene er omfattende og hun sliter veldig bør du ta dette opp med en lege for en eventuell henvisning til barnepsykiatrien.

Ja,jeg er enig med deg.Jeg har ikke trodd dette var ADHD.

Men det virker som angst.

Jeg var slik selv som åtteåring,men det hadde sine årsaker.Min datter har ikke en slikt oppvekst som jeg selv hadde.

Dengang var jeg nødt å prate med en psykolog,og det skremte meg enormt husker jeg.

Derfor frykter jeg å ta henne med til en slik.

Jeg har så lyst at hun skal få styre selv i det hun vil si og når.Så jeg prøver å gi henne den tryggheten og åpenheten som hun trenger.

jeg håper jeg gjør det rette for henne..

[Gjest tod]

Ja,jeg er enig med deg.Jeg har ikke trodd dette var ADHD.

Men det virker som angst.

Jeg var slik selv som åtteåring,men det hadde sine årsaker.Min datter har ikke en slikt oppvekst som jeg selv hadde.

Dengang var jeg nødt å prate med en psykolog,og det skremte meg enormt husker jeg.

Derfor frykter jeg å ta henne med til en slik.

Jeg har så lyst at hun skal få styre selv i det hun vil si og når.Så jeg prøver å gi henne den tryggheten og åpenheten som hun trenger.

jeg håper jeg gjør det rette for henne..

Jeg tror åpenhet er uhyre viktig. Hvis det skulle bli nødvendig å oppsøke lege/psykolog, så vær åpen om det fra første stund. Du kan også legge det fram som et forslag, slik at hun selv er med på å bestemme dette.

[Gjest noen råd?]

Jeg tror åpenhet er uhyre viktig. Hvis det skulle bli nødvendig å oppsøke lege/psykolog, så vær åpen om det fra første stund. Du kan også legge det fram som et forslag, slik at hun selv er med på å bestemme dette.

Ja,jeg kommer nok til å gjøre det slik om tingene ikke blir bedre for henne.

Jeg får ta det opp med henne om det å gå til lege.

Og som du sier,åpenhet er uhyre viktig.

[Gjest mamman hans]

Ja,jeg kommer nok til å gjøre det slik om tingene ikke blir bedre for henne.

Jeg får ta det opp med henne om det å gå til lege.

Og som du sier,åpenhet er uhyre viktig.

Synes du skal snakke litt med læreren hennes også, jeg. Hun/Han ser henne i klassesituasjoner dagen gjennom - og kan ofte si noe om det er noe å stusse på. Sett i forhold til andre jenter på hennes alder. De har også større erfaringer med barn på det alderstrinnet. Samt at de har kanskje sett hvordan det gikk videre med elever som nå har vokst opp?

Nå har jeg selv ikke de beste erfaringer med at skolen/lærere klarer å oppdage at noe er galt, eventuelt hva som er galt - men å innhente opplysninger fra flere personer tror jeg uansett er viktig.

Kanskje har hun også venner og venninner - du kan kanskje spørre deres foreldre, også, om de synes det er noe. Om det passer slik, vel å merke. Jeg spurte engang - og resultatet ble at de holdt ungen sin unna min...

Lykke til!

[Gjest min lille 7åring]

Jeg har en 7 åring som har en del trekk som datteren din har.Han har også en veldig utviklet samvittighet,er husredd så vi må fotfølge han fra rom til rom,og har en dybde i seg som av og til er skremmende.dessuten har han denne sårbarheten som mange av oss har,og den har jeg kjent fra første stund i ham.Han faller ofte i tanker og grubler, og før jul hadde vi en vond periode da han ble veldig destruktiv på sengekanten om kvelden og bare ville dø. Han gjentok det igjen og igjen.Hylskrek,vi fikk ikke komme i nærheten av ham. han ville at vi skulle hente en kniv og stikke den i ham. Det var forferdelig vanskelig å takle,men vi bestemte oss fort for å ta kontakt med skolen.De ringte til sine kontakter og vi fikk time hos en barnepsykolog rimelig raskt.Vi lot ikke sønnen vår være alene på lang tid. Gav ham mye oppmerksomhet eller nærhet.Som enebarn har han jo fått mye oppmerksomhet hele tiden,men nå ble det ikke stunder for trist grubling.etter en stund merket vi at tungsinnet begynte å slippe taket.Ellers har vi et harmonisk familieliv.Jeg er hjemme.Og vi fant aldri noen direkte ytre årsak. Han sa bare ting som at det er mørkt i hjertet mitt mamma.Og det har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Og det er ingen ting å gjøre med det mamma. Det kommer til å være slik alltid. Da var han ennå seks år,min lille seksåring.Kommer symptomene igjen ommer jeg ikke til å vente lenge før jeg søker hjelp igjen.Men sønnen min var ikke med på timene.Ikke på dette stadiet,og det kjentes riktig ut.Lykke til. Det er så vondt når dem vi elsker over alt lider. Vi forholdt oss veldig rolige i disse situasjonene,men gråt på skift.

[Gjest noen råd?]

Jeg har en 7 åring som har en del trekk som datteren din har.Han har også en veldig utviklet samvittighet,er husredd så vi må fotfølge han fra rom til rom,og har en dybde i seg som av og til er skremmende.dessuten har han denne sårbarheten som mange av oss har,og den har jeg kjent fra første stund i ham.Han faller ofte i tanker og grubler, og før jul hadde vi en vond periode da han ble veldig destruktiv på sengekanten om kvelden og bare ville dø. Han gjentok det igjen og igjen.Hylskrek,vi fikk ikke komme i nærheten av ham. han ville at vi skulle hente en kniv og stikke den i ham. Det var forferdelig vanskelig å takle,men vi bestemte oss fort for å ta kontakt med skolen.De ringte til sine kontakter og vi fikk time hos en barnepsykolog rimelig raskt.Vi lot ikke sønnen vår være alene på lang tid. Gav ham mye oppmerksomhet eller nærhet.Som enebarn har han jo fått mye oppmerksomhet hele tiden,men nå ble det ikke stunder for trist grubling.etter en stund merket vi at tungsinnet begynte å slippe taket.Ellers har vi et harmonisk familieliv.Jeg er hjemme.Og vi fant aldri noen direkte ytre årsak. Han sa bare ting som at det er mørkt i hjertet mitt mamma.Og det har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Og det er ingen ting å gjøre med det mamma. Det kommer til å være slik alltid. Da var han ennå seks år,min lille seksåring.Kommer symptomene igjen ommer jeg ikke til å vente lenge før jeg søker hjelp igjen.Men sønnen min var ikke med på timene.Ikke på dette stadiet,og det kjentes riktig ut.Lykke til. Det er så vondt når dem vi elsker over alt lider. Vi forholdt oss veldig rolige i disse situasjonene,men gråt på skift.

Hei,takk for svaret ditt.

Ja, min datter har også sagt at hun bare vil dø,og slike ord er jo skremmende å høre.Spesielt fra barn.

Hun har sagt hun vil kutte seg opp til tider.

Nå har den sosiale biten hennes forbedret seg endel heldigvis,hun leker mer med andre og er mye ute med dem.

Det er heldigvis en stund siden hun har snakket om å ville dø,men husredd er hun ennå.

Jeg har latt henne ha walkman på seg om kvelden,for hun fant mye mer roen når hun hørte litt musikk.Hun kjenner seg roligere med den.

Min man og jeg er skilt,og har barna annenhver uke.

Han kom til meg forleden kveld og fortalte at han ønsker å skille jentene fordi han mener hun gjør lillesøsteren redd også.

Men det er uaktuelt å skille dem.Da mener jeg at alt blir verre for dem begge.

Søsken hører sammen.Og eldste datteren min er så god og snill med yngste at jeg kan ikke se noe bra ved å ta dem fra hverandre.Tvert imot.

Jeg foreslo å ha dem begge på full tid for å gi stabilitet i hverdagen.Jeg mente at kanskje det kunne hjelpe henne,med tanke på problemene hennes.For hun har så smått begynt å gi uttrykk for at hun ikke liker å pendle.

Og når hun endelig begynner å knytte bånd til andre barn,så er det bytte av uke,og da blir hun lei seg.

Slike ting rundt henne tror jeg kan ha mye å si med tanke på situasjonen hennes.

Jeg tar nok kontakt med skolepsykologen som du,og hører hva vi kan gjøre for å hjelpe henne.

Lykke til videre med din og håper at alt ordner seg for våre barn