lokalforeningene

[Gjest Jeg bare lurer]

Er det slik at hvis ikke alt er rosenrødt så blir man sett litt rart på? At man får et barn som ikke er helt som andre barn. Hvor er støtten, midt oppi alt det vonde? Jeg synes jeg har lest om all den støtten det er å være medlem i en lokalforening.Men hvor er den gode støtten???

[tromsmamma]

Her i mitt distikt har vi dannet en uformell "kjærringforening"som har åpne møter en gang i mnd (annonserer i lokalavisa). Vi er mødre /blivende mødre fra alle tre foreningene. Her i dette fora er ingen saker for små eller for store, gladsaker som problemsaker.Praten går om alt fra barn med psykisk/fysiske problem til gode råd om bursdagsfeiring.

Jeg er så glad for et par ildsjeler starta opp for jeg følte vel også at lokalforeninga mi ble for Fjern;både geografisk og personlig. Så tips til deg : Gjør som oss , prøv å starte noe selv. Lurer du på noe så bare spør !!

[Gjest Jeg bare lurer]

Jeg vet jo at dette er et følsomt tema. men virkeligheten er ikke alltid så rosenrødt, Det er faktiskt noen som får barn som er syke og som det ikke blir oppdaget før det har gått noen år.Dødssyke faktisk!

[Gjest nonicktonight]

Det varierer nok en del fra forening til forening hvordan medlemmene ivaretas på det lokale plan. Har inntrykk av at foreningene (som drives på frivillig basis?) nok er flinkest å ivareta medlemmene før adopsjonen med kurs ol. Tror nok at en gjennom samtalegruppe/foreldreforberedende kurs kan få råd og støtte. Tror nok at å ha et eget nettverk blant adopterte også er hyppig brukt. Ville nok ha snakket med helsesøster eller PPT/BUP på stedet. Har forøvrig inntrykk av at de fleste omtaler sin adopsjon som rosenrød og problemfri ang. hentereise, tilpasning og morsfølelse. Vi hadde problemer med alle disse momentene, men alle andre var så komplett lykkelige at det var lett å føle seg utenfor. Heldigvis hadde vi bekjente i adopsjonsmiljøet - ikke vår forening, som hadde opplevd det samme. Godt å ha noen å prate med i slike tilfeller.

[Gjest nonicktonight]

Her i mitt distikt har vi dannet en uformell "kjærringforening"som har åpne møter en gang i mnd (annonserer i lokalavisa). Vi er mødre /blivende mødre fra alle tre foreningene. Her i dette fora er ingen saker for små eller for store, gladsaker som problemsaker.Praten går om alt fra barn med psykisk/fysiske problem til gode råd om bursdagsfeiring.

Jeg er så glad for et par ildsjeler starta opp for jeg følte vel også at lokalforeninga mi ble for Fjern;både geografisk og personlig. Så tips til deg : Gjør som oss , prøv å starte noe selv. Lurer du på noe så bare spør !!

I hvilken lokalavis, hvor hen i fylket sånn ca finner treffene sted? Er det bare for allerede innvidde, eller?

[Gjest Jeg bare lurer]

Det varierer nok en del fra forening til forening hvordan medlemmene ivaretas på det lokale plan. Har inntrykk av at foreningene (som drives på frivillig basis?) nok er flinkest å ivareta medlemmene før adopsjonen med kurs ol. Tror nok at en gjennom samtalegruppe/foreldreforberedende kurs kan få råd og støtte. Tror nok at å ha et eget nettverk blant adopterte også er hyppig brukt. Ville nok ha snakket med helsesøster eller PPT/BUP på stedet. Har forøvrig inntrykk av at de fleste omtaler sin adopsjon som rosenrød og problemfri ang. hentereise, tilpasning og morsfølelse. Vi hadde problemer med alle disse momentene, men alle andre var så komplett lykkelige at det var lett å føle seg utenfor. Heldigvis hadde vi bekjente i adopsjonsmiljøet - ikke vår forening, som hadde opplevd det samme. Godt å ha noen å prate med i slike tilfeller.

Jeg har selfølgelig hatt kontakt med hjelpeapparatet med alle de etatene som finnes , ettersom det har vært bruk for dem. Men det går på det sykdommen og alt det den drar med seg.Men lokalforeningen har vært laaangt borte. De har visst om situajonen.

[Gjest Jeg bare lurer]

Her i mitt distikt har vi dannet en uformell "kjærringforening"som har åpne møter en gang i mnd (annonserer i lokalavisa). Vi er mødre /blivende mødre fra alle tre foreningene. Her i dette fora er ingen saker for små eller for store, gladsaker som problemsaker.Praten går om alt fra barn med psykisk/fysiske problem til gode råd om bursdagsfeiring.

Jeg er så glad for et par ildsjeler starta opp for jeg følte vel også at lokalforeninga mi ble for Fjern;både geografisk og personlig. Så tips til deg : Gjør som oss , prøv å starte noe selv. Lurer du på noe så bare spør !!

Jeg vet at det finnes en mødregruppe for nyadopterte , hvor de er hjemme hos hverandre, men det er visst en fast gruppe, og de er "nye". Jeg har vært noen år i foreningen.

[snø]

Det varierer veldig fra lokalforening til lokalforening vil jeg tro, for lokalforeningene drives jo av frivillige.

Vår forening (Rogaland) har ikke noe ferdig opplegg for det du beskriver, men det er vel mest fordi det ikke har vært etterspurt vil jeg tro? Men jeg vet at enkelte på eget initiativ har dannet samtalegrupper. Og det er mulig å ta kontakt med lokalforeningen og høre om denne kan formidle kontakt med andre i samme situasjon.

En mulighet i vår lokalforening (som som sagt er Rogaland, jeg vet ikke hvilket opplegg de andre lokalforeninene har) er at dere "annonserer" anonymt i neste nyhetsbrev etter folk som har opplevd det samme som dere, og at vi formidler kontakten. På den måten slipper dere å stå fram for alle og enhver, men kan likevel få kontakt med andre i samme situasjon.

Andre muligheter er ha en "kontaktannonse"i medlemsbladet, eller å kontakte adopsjonsforum sentralt for å høre om de kjenner til andre som søker kontakt med "likesinnede".

Vi har forøvrig hatt en "rosenrød" adopsjon, men det betyr ikke at vi av den grunn ser ned på de som ikke har hatt det, og det er trist om du har den følelsen. Jeg synes du skal ta kontakt med lokalforeningen din - de fleste har en fungerende informasjonsansvarlig, og høre hva de kan gjøre for å formidle kontakt med andre i samme situasjon - for dere er neppe alene.

Håper du får den støtten du trenger!

Beste hilsen fra

[tromsmamma]

Jeg vet at det finnes en mødregruppe for nyadopterte , hvor de er hjemme hos hverandre, men det er visst en fast gruppe, og de er "nye". Jeg har vært noen år i foreningen.

Vi vil på ingen måte "konkurrere" med lokalforeningene men i mange områder i Norge er avstandene store og lokalforeningene store så det kan være vanskelig å få personlig kontakt med de andre medlemmene (dessuten avholdes de sjeldne møter).

Vi har en fast treff-kveld i mnd hvor alle inter.kan møte opp. Hos oss er det en flott mix av mødre som adopterte for mange år siden og de som venter på å bli mødre. Vi kan være en ressurs for hverandre uansett hvor vi befinner oss i prosessen og kanskje viktigst : Det er i mange tilfeller først når årene går at mange problem /utfordringer dukker opp som ikke nødvendigvis hjelpeapparatet kan løse for deg. Nettopp derfor synes nå jeg at slike grupper kan være til god støtte.

Lykke til !!

[Gjest Jeg bare lurer]

Det varierer veldig fra lokalforening til lokalforening vil jeg tro, for lokalforeningene drives jo av frivillige.

Vår forening (Rogaland) har ikke noe ferdig opplegg for det du beskriver, men det er vel mest fordi det ikke har vært etterspurt vil jeg tro? Men jeg vet at enkelte på eget initiativ har dannet samtalegrupper. Og det er mulig å ta kontakt med lokalforeningen og høre om denne kan formidle kontakt med andre i samme situasjon.

En mulighet i vår lokalforening (som som sagt er Rogaland, jeg vet ikke hvilket opplegg de andre lokalforeninene har) er at dere "annonserer" anonymt i neste nyhetsbrev etter folk som har opplevd det samme som dere, og at vi formidler kontakten. På den måten slipper dere å stå fram for alle og enhver, men kan likevel få kontakt med andre i samme situasjon.

Andre muligheter er ha en "kontaktannonse"i medlemsbladet, eller å kontakte adopsjonsforum sentralt for å høre om de kjenner til andre som søker kontakt med "likesinnede".

Vi har forøvrig hatt en "rosenrød" adopsjon, men det betyr ikke at vi av den grunn ser ned på de som ikke har hatt det, og det er trist om du har den følelsen. Jeg synes du skal ta kontakt med lokalforeningen din - de fleste har en fungerende informasjonsansvarlig, og høre hva de kan gjøre for å formidle kontakt med andre i samme situasjon - for dere er neppe alene.

Håper du får den støtten du trenger!

Beste hilsen fra

Jeg har vært med i lokalforeningen i mange år. Min eksmann var også med i styre og stell, så jeg/vi er/var kjent i adopsjonsmiljøet. Da han gikk ut, ble jeg stående alene, men har allikevel møtt opp på alle møter i alle år. Det var faktisk det eneste jeg gikk ut på. Det var på en måte "hellig" for meg og jeg gjorde alt mulig for å få barnevakt. Men det ble "ensomme" møter. Jeg skremte vel bort folk, når/hvis jeg fortalte om situasjonen til mitt barn. Så noen kontaktannonse føler jeg ikke er den rette måten ,iogmed de "rette" personene i foreningen har visst om dette i alle år.

[Gjest Jeg bare lurer]

Vi vil på ingen måte "konkurrere" med lokalforeningene men i mange områder i Norge er avstandene store og lokalforeningene store så det kan være vanskelig å få personlig kontakt med de andre medlemmene (dessuten avholdes de sjeldne møter).

Vi har en fast treff-kveld i mnd hvor alle inter.kan møte opp. Hos oss er det en flott mix av mødre som adopterte for mange år siden og de som venter på å bli mødre. Vi kan være en ressurs for hverandre uansett hvor vi befinner oss i prosessen og kanskje viktigst : Det er i mange tilfeller først når årene går at mange problem /utfordringer dukker opp som ikke nødvendigvis hjelpeapparatet kan løse for deg. Nettopp derfor synes nå jeg at slike grupper kan være til god støtte.

Lykke til !!

Jeg har også møtt opp på "treff" både her og der for å prøve å føle noe samhold - noe som jeg følte veldig før jeg ble alene og barnet ble sykt.. Men det virker som det er veldig "klikkete". Vi bor ikke i så veldig stort fylke:

[snø]

Jeg har vært med i lokalforeningen i mange år. Min eksmann var også med i styre og stell, så jeg/vi er/var kjent i adopsjonsmiljøet. Da han gikk ut, ble jeg stående alene, men har allikevel møtt opp på alle møter i alle år. Det var faktisk det eneste jeg gikk ut på. Det var på en måte "hellig" for meg og jeg gjorde alt mulig for å få barnevakt. Men det ble "ensomme" møter. Jeg skremte vel bort folk, når/hvis jeg fortalte om situasjonen til mitt barn. Så noen kontaktannonse føler jeg ikke er den rette måten ,iogmed de "rette" personene i foreningen har visst om dette i alle år.

Huff, det var vondt å høre at du møter såpass lite forståelse i nærmområdet ditt. Kanskje hadde det beste for deg vært å ta kontakt med adopsjonsforeningen sentralt og høre om de kan formidle kontakt med andre som sliter(jeg vet ikke hvilken forening du er medlem av). Hvis du bor i et fylke hvor få har adoptert, så er det mulig at det ikke er så veldig mange av de som er aktive i foreningen som har opplevd det samme som du, men det vil nok likevel være mange i landet som helhet.

Som sagt, jeg vet ikke hvilken adopsjonsforening du er medlem av, og i de minste fylkene har vel foreningene slått seg sammen, slik at det forsåvidt spiller liten rolle hvor man er medlem. Jeg har tidligere lest i Adopsjonsforum sitt blad at medlemmer med problemer har søkt etter andre i samme situasjon. Disse bor vel neppe på samme sted som deg, men kanskje kan det hjelpe å i det minste få noen å snakke med? Du trenger ikke å stå fram med navn og bilde for å søke kontakt med andre!

Og selv om du ikke har fått kontakt via møtene i lokalforeningen din, så kan det fremdeles være folk som ønsker kontakt, men som kanskje ikke har følt for å ta denne kontakten i en offentlig sammenheng som slike medlemsmøter er?

Uansett synes jeg du burde ta det opp med lokalforeningen din hvordan du føler det - om du ikke sier i fra, så får den jo ingen mulighet til å forbedre seg på det området :-)

Lykke til!

Beste hilsen fra

[Mamta]

Det er trist hvis du har søkt kontakt og støtte uten å få det fra lokalforeningen din. Samtidig må det jo sies at foreningen drives av frivillige, der få, kanskje ingen, verken har kompetanse eller erfaring med adopsjon av barn med spesielle behov/ barn hvor man etter adopsjonen oppdager problemer/ sykdommer.

Det er veldig synd dersom lokalforeningen oppleves som en klubb for de med "vellykkede adopsjoner", når den i utgangspunktet skulle være en ressurs for alle medlemmer.

I din situasjon tror jeg nok jeg ville forsøkt å finne et støttende nettverk utenom adopsjonsmiljøet, dersom det har vist seg vanskelig innenfor. Hvis barnet har en diagnose, kan det jo være at det finnes en støttegruppe/forening for nettopp foreldre til barn med den typen diagnose.

Sånn langsiktig sett kunne det jo absolutt være en sak å ta fatt i for adopsjonsforeningen på lokalplan.

Hilsener fra

[Gjest Jeg bare lurer]

Huff, det var vondt å høre at du møter såpass lite forståelse i nærmområdet ditt. Kanskje hadde det beste for deg vært å ta kontakt med adopsjonsforeningen sentralt og høre om de kan formidle kontakt med andre som sliter(jeg vet ikke hvilken forening du er medlem av). Hvis du bor i et fylke hvor få har adoptert, så er det mulig at det ikke er så veldig mange av de som er aktive i foreningen som har opplevd det samme som du, men det vil nok likevel være mange i landet som helhet.

Som sagt, jeg vet ikke hvilken adopsjonsforening du er medlem av, og i de minste fylkene har vel foreningene slått seg sammen, slik at det forsåvidt spiller liten rolle hvor man er medlem. Jeg har tidligere lest i Adopsjonsforum sitt blad at medlemmer med problemer har søkt etter andre i samme situasjon. Disse bor vel neppe på samme sted som deg, men kanskje kan det hjelpe å i det minste få noen å snakke med? Du trenger ikke å stå fram med navn og bilde for å søke kontakt med andre!

Og selv om du ikke har fått kontakt via møtene i lokalforeningen din, så kan det fremdeles være folk som ønsker kontakt, men som kanskje ikke har følt for å ta denne kontakten i en offentlig sammenheng som slike medlemsmøter er?

Uansett synes jeg du burde ta det opp med lokalforeningen din hvordan du føler det - om du ikke sier i fra, så får den jo ingen mulighet til å forbedre seg på det området :-)

Lykke til!

Beste hilsen fra

Jeg vet ikke om det er noe vits i å ta det opp med lokalforeningen. Det er jo de som i.bla. i styret burde visst., og vet/har visst om situasjonen. Det er jo, som sagt tidligere, blitt negativt mottatt hvis man har gått ut og fortalt om "problemer" (av et annet medlem) Og foreningen er aktiv den. Det er ganske mange medlemmer. De som sitter i styre og stell, skal vel vite noe om den siden også, det å få et barn som blir sykt.???

[Gjest Jeg bare lurer]

Det er trist hvis du har søkt kontakt og støtte uten å få det fra lokalforeningen din. Samtidig må det jo sies at foreningen drives av frivillige, der få, kanskje ingen, verken har kompetanse eller erfaring med adopsjon av barn med spesielle behov/ barn hvor man etter adopsjonen oppdager problemer/ sykdommer.

Det er veldig synd dersom lokalforeningen oppleves som en klubb for de med "vellykkede adopsjoner", når den i utgangspunktet skulle være en ressurs for alle medlemmer.

I din situasjon tror jeg nok jeg ville forsøkt å finne et støttende nettverk utenom adopsjonsmiljøet, dersom det har vist seg vanskelig innenfor. Hvis barnet har en diagnose, kan det jo være at det finnes en støttegruppe/forening for nettopp foreldre til barn med den typen diagnose.

Sånn langsiktig sett kunne det jo absolutt være en sak å ta fatt i for adopsjonsforeningen på lokalplan.

Hilsener fra

Jeg tror nok denne foreningen i dette fylke er for de vellykkede, Det er egentlig ikke pent å si det men jeg føler noen ganger det. Ang. støttegruppe, finnes det ikke noen ved dette tilfelle, selv om det er en diagnose.

[tromsmamma]

Jeg har også møtt opp på "treff" både her og der for å prøve å føle noe samhold - noe som jeg følte veldig før jeg ble alene og barnet ble sykt.. Men det virker som det er veldig "klikkete". Vi bor ikke i så veldig stort fylke:

Det er leit at du ikke har funnet noen du føler du kan prate med. Jeg ser av andre svar du har fått at ett råd er å selv sette inn en form for "kontaktannonse" enten i medlemsbladet ditt eller i avisen(anonymt self.) og det synes jeg var et godt tips. Eller du rett og slett tar ny kontakt med din lokalforening og søker hjelp. Peronene der blir jo skifta ut med jevne mellomrom så kanskje du treffer "rette"personen denne gang !

Jeg har forøvrig hadd god nytte av folk med fosterbarn da jeg sleit alene før "vår" kjærringklubb kom igang.

Hvis du vil kan jeg svare deg videre på mail hvis du har .

[snø]

Jeg vet ikke om det er noe vits i å ta det opp med lokalforeningen. Det er jo de som i.bla. i styret burde visst., og vet/har visst om situasjonen. Det er jo, som sagt tidligere, blitt negativt mottatt hvis man har gått ut og fortalt om "problemer" (av et annet medlem) Og foreningen er aktiv den. Det er ganske mange medlemmer. De som sitter i styre og stell, skal vel vite noe om den siden også, det å få et barn som blir sykt.???

Jeg er enig i at lokalforeningen bør være for både dem som sliter og dem som ikke sliter. Men det er vanskelig for en lokalforening og vite hva medlemmene ønsker, om de ikke kommer med konkrete forslag.

Etter et hjertesukk fra en adoptivmor som savnet et nettverk for dem som kom hjem med eldre barn enn spebarn, ble det i vår region dannet "barselgruppe", som nå treffes en gang i måneden. Hadde ikke dette blitt framstilt som et ønske, hadde ikke lokalforeningen tatt ansvar for å arrangere dette.

Du sier at du har fått negative tilbakemeldinger (fra en konkret person??) i lokalstyret, og at resten av styret bør vite om deres problemer. Men selv om de vet, er det ikke sikkert at de aner hvilke behov du har i tilknytning til dette!

De som engasjerer seg i lokalforeningen er, som mamta(?) påpekte bare vanlige mennesker, som engasjerer seg fordi de har adoptert, ikke fordi de har fagkunnskap. For at lokalforeningen skal kunne gi medlemmene det tilbudet de ønsker, så må man si i fra!

Du sier at foreningen "bør vite", men så lenge du ikke har sagt klart i fra, og gjerne kommet med forslag til hva som bør gjøres for familier i din situasjon, så er det faktisk ikke sikkert at de har oppfattet behovet likevel.

Jeg synes ikke du skal gi opp på bakgrunn av at _en_ person i styret har gitt uttrykk for å ikke like "problemfokusering" - gå til en annen person i styret!

Lokalforeningene er til for medlemmene, men er avhengig av at medlemmene engasjerer seg. Om du har et behov du føler lokalforeningen bør bidra til å fylle, så engasjer deg! Kanskje er det andre i samme situasjon som deg, som føler at lokalforeningen bare er en klubb for glade, vellykkede adopsjoner.

Jeg synes ikke du skal gi opp ut fra at du synes at noen burde vite, ut fra det de har sett/hørt på medlemmsmøter.

Etter min mening er du den som sitter på hele initiativet her. Lokalforeningene drives av frivillige, og de kan ikke gjette seg til behov, de kan heller ikke påta seg å sette i gang alle tilbud medlemmene ønsker seg, men bør være behjelpelige med å kooridnere, formidle kontakt etc.

Jeg håper at du ikke resignerer, men gjør et siste forsøk på å komme i kontakt med likesinnede, for det virker som om du har et stort behov for det - og du er dessverre sikkert ikke alene om å trenge noen å snakke med.

Lykke til!

Beste hilsen fra

[Gjest Jeg bare lurer]

Jeg er enig i at lokalforeningen bør være for både dem som sliter og dem som ikke sliter. Men det er vanskelig for en lokalforening og vite hva medlemmene ønsker, om de ikke kommer med konkrete forslag.

Etter et hjertesukk fra en adoptivmor som savnet et nettverk for dem som kom hjem med eldre barn enn spebarn, ble det i vår region dannet "barselgruppe", som nå treffes en gang i måneden. Hadde ikke dette blitt framstilt som et ønske, hadde ikke lokalforeningen tatt ansvar for å arrangere dette.

Du sier at du har fått negative tilbakemeldinger (fra en konkret person??) i lokalstyret, og at resten av styret bør vite om deres problemer. Men selv om de vet, er det ikke sikkert at de aner hvilke behov du har i tilknytning til dette!

De som engasjerer seg i lokalforeningen er, som mamta(?) påpekte bare vanlige mennesker, som engasjerer seg fordi de har adoptert, ikke fordi de har fagkunnskap. For at lokalforeningen skal kunne gi medlemmene det tilbudet de ønsker, så må man si i fra!

Du sier at foreningen "bør vite", men så lenge du ikke har sagt klart i fra, og gjerne kommet med forslag til hva som bør gjøres for familier i din situasjon, så er det faktisk ikke sikkert at de har oppfattet behovet likevel.

Jeg synes ikke du skal gi opp på bakgrunn av at _en_ person i styret har gitt uttrykk for å ikke like "problemfokusering" - gå til en annen person i styret!

Lokalforeningene er til for medlemmene, men er avhengig av at medlemmene engasjerer seg. Om du har et behov du føler lokalforeningen bør bidra til å fylle, så engasjer deg! Kanskje er det andre i samme situasjon som deg, som føler at lokalforeningen bare er en klubb for glade, vellykkede adopsjoner.

Jeg synes ikke du skal gi opp ut fra at du synes at noen burde vite, ut fra det de har sett/hørt på medlemmsmøter.

Etter min mening er du den som sitter på hele initiativet her. Lokalforeningene drives av frivillige, og de kan ikke gjette seg til behov, de kan heller ikke påta seg å sette i gang alle tilbud medlemmene ønsker seg, men bør være behjelpelige med å kooridnere, formidle kontakt etc.

Jeg håper at du ikke resignerer, men gjør et siste forsøk på å komme i kontakt med likesinnede, for det virker som om du har et stort behov for det - og du er dessverre sikkert ikke alene om å trenge noen å snakke med.

Lykke til!

Beste hilsen fra

Jeg vet at det finnes månedlige grupper/barselgrupper. Men det er bare for nye adoptivforeldre.

Det med negativ tilbakemelding, var en annen person som hadde fått, og som anbefalte meg å ikke snakke/ta opp dette. Jeg har jo også følt det ,som sagt , meg ikke vel på møtene osv. Og har til slutt tidt still om alt til nye adopsjonsforeldre, for å ikke skremme dem , vært "snill".

Mitt/vårt problem ER kjent fra første stund, og situasjonen var/ble veldig vanskelig på alle mulige måter da barnet ble sykt. Men medmennskelighet er jo noe vanlige mennsker er utstyrt med . eller hva?

Jeg er klar over at det er "vanlige mennsker som engasjerer seg fordi de har adoptert, ikke fordi de har fagkunnskap"

Jeg trodde de som satt i styret var på noen møter/kurs for å få litt mere greie på adopsjon. Etter det jeg vet går man på forberedende kurs for å holde kurs for andre bl.annet. Men det er ikke sikkert man lærer å være medmennske for andre.eller medmennskelighet. Ikke vet jeg. Og dessuten skal man måtte gå på kurs for å lære medmennskelighet???

Skal man måtte si ifra at man ønsker medmennskelighet?? At man har behov for kontakt??

Jeg har engasjert meg i mye og jeg har vært med på mange, mange, møter og treff.

Men jeg tror ikke jeg kommer noe lenger. Livet får bare gå sin gang, Vi lever forsatt.

[snø]

Jeg vet at det finnes månedlige grupper/barselgrupper. Men det er bare for nye adoptivforeldre.

Det med negativ tilbakemelding, var en annen person som hadde fått, og som anbefalte meg å ikke snakke/ta opp dette. Jeg har jo også følt det ,som sagt , meg ikke vel på møtene osv. Og har til slutt tidt still om alt til nye adopsjonsforeldre, for å ikke skremme dem , vært "snill".

Mitt/vårt problem ER kjent fra første stund, og situasjonen var/ble veldig vanskelig på alle mulige måter da barnet ble sykt. Men medmennskelighet er jo noe vanlige mennsker er utstyrt med . eller hva?

Jeg er klar over at det er "vanlige mennsker som engasjerer seg fordi de har adoptert, ikke fordi de har fagkunnskap"

Jeg trodde de som satt i styret var på noen møter/kurs for å få litt mere greie på adopsjon. Etter det jeg vet går man på forberedende kurs for å holde kurs for andre bl.annet. Men det er ikke sikkert man lærer å være medmennske for andre.eller medmennskelighet. Ikke vet jeg. Og dessuten skal man måtte gå på kurs for å lære medmennskelighet???

Skal man måtte si ifra at man ønsker medmennskelighet?? At man har behov for kontakt??

Jeg har engasjert meg i mye og jeg har vært med på mange, mange, møter og treff.

Men jeg tror ikke jeg kommer noe lenger. Livet får bare gå sin gang, Vi lever forsatt.

"Jeg vet at det finnes månedlige gupper/barselgrupper. Men det er bare for nye adoptivforeldre."

jeg mente ikke at du skulle gå på barseltreffet, men jeg nevnte det som et eksempel på en ting vår lokalforening har dratt i gang, på etterspørsel fra medlemmer. Det var ikke noe lokalforeningen hadde tenkt på selv, men det ble oppfattet som en god ide, da det ble foreslått. Det jeg mente var at om du selv vet hva du har behov for, så kan du foreslå det for lokalforeningen din. En lokalforening kan ikke gjette seg til medlemmenes behov!

"Det med negativ tilbakemelding, var en annen person som hadde fått, og som anbefalte meg å ikke snakke/ta opp dette. Jeg har jo også følt det ,som sagt , meg ikke vel på møtene osv. Og har til slutt tidt still om alt til nye adopsjonsforeldre, for å ikke skremme dem , vært "snill"."

Det er trist at du opplever det slik, for også nye adoptivforeldre har godt av å lære og se at alt ikke nødvendigvis er rosenrødt. På foreldreforberedende kurs blir vi forberedt på dette, og det er så vidt jeg vet en av de største kritikkene kursholderne får - det at kurset har for negativt fokus. Kommende adoptivforeldre ønsker ikke å fokusere på mulige problemer, det er riktig, men det virker ille om lokalforeningen forsøker å skjule at det finnes problemer.

"Mitt/vårt problem ER kjent fra første stund, og situasjonen var/ble veldig vanskelig på alle mulige måter da barnet ble sykt. Men medmennskelighet er jo noe vanlige mennsker er utstyrt med . eller hva?"

Medmenneskelighet er noe de aller fleste er utstyrt med, ja, men jeg begynner etter hvert å lure på hva det er du savner fra din lokalforening. Er det at konkrete mennesker i styret skal vise medfølelse og "ta seg av din familie", eller er det kontakt med likesinnede du savner? Føler du at det ikke er plass for deg i det "lykkelige felleskapet" av adoptivforeldre, at du blir utestengt fordi dere har problemer?? Jeg tror kanskje vi snakker forbi hverandre?

Det bør absolutt være plass for dem som sliter også, men akkurat som det nok ikke er særlig interessant for deg og høre om alle de lykkelige historiene, så er det kanskje like vanskelig for de med "lykkelige historier" å forholde seg til deres mindre lykkelige historie. Jeg sier ikke at vi andre skal stenge ørene for dere med andre erfaringer, men selv føler jeg at jeg har veldig lite å bidra med overfor dem som sliter, bortsett fra råd om hvem de bør kontakte, og en "skulder å gråte på", om du forstår? Jeg er ingen god diskusjonspartner, for jeg har aldri opplevd problemene, og det er kanskje slik disse menneskene du har truffet i lokalforeningen også føler det?

"Jeg trodde de som satt i styret var på noen møter/kurs for å få litt mere greie på adopsjon."

Sitter man noen år i en lokalforening, er det nok noen som kommer bort i et kurs, ja, men det er ikke noe man automatisk får når man melder seg inn styret i en lokalforening, nei. Men mange av dem som engasjerer seg, har nok en "utvidet interesse" for adopsjon, så kanskje sitter lokalstyrene på en del mer kompetanse enn "en vanlig adoptant, ja".

"Etter det jeg vet går man på forberedende kurs for å holde kurs for andre bl.annet. Men det er ikke sikkert man lærer å være medmennske for andre.eller medmennskelighet."

Medmenneskelighet er nok ikke tema for de kursene som holdes for de som skal holde foreldreforberedende kurs, nei, det er nok mer forventet at man skal ha det som basis selv...

"Skal man måtte si ifra at man ønsker medmennskelighet?? At man har behov for kontakt??"

Ja, i enkelte tilfeller tror jeg det er nødvendig å si i fra at man ønsker kontakt, nødvendig å strekke ut en hånd. Det du synes er åpenbart, trenger ikke nødvendigvis være det for andre, og ikke alle er like flinke til å lese andres signaler heller.

"Jeg har engasjert meg i mye og jeg har vært med på mange, mange, møter og treff. Men jeg tror ikke jeg kommer noe lenger. Livet får bare gå sin gang, Vi lever forsatt."

Som sagt, for meg er det veldig, veldig uklart hva du ønsker fra din lokalforening. Først fikk jeg inntrykk av at du ønsket kontakt med likesinnede, men nå begynner jeg etterhvert å lure på om det er selve _styret_ i lokalforeningen du synes har sviktet, og at det er selve styret du skulle ønske at viste mer medmennskelighet med deg og din situasjon?

Jeg tror de aller fleste som har syke barn, enten de er adopterte eller ei, opplever at det er vanskelig å få forståelse for sin situasjon, og hva de sliter med, hos folk som ikke har samme problemene. Selføgelig kan vi være medmennesker i en slik situasjon, men kanskje er ikke vanlige adopsjonstreff en egnet arena for å ta opp slike problemer. Som regel er barna til stede, man får ikke roen over seg, og man ønsker kanskje heller ikke å snakke om slikt med barna til stede. Kanskje er det nettopp derfor du ikke har fått respons?

Som sagt, det er vanskelig å gi råd når jeg ikke forstår hva du mener, og hva det egentlig er du savner i lokalforeningen.

Ja, jeg mener at lokalforeningen bør være det leddet som formidler kontakt med andre i samme situasjon, men nei, jeg synes ikke at man kan forvente at styret i lokalforeningen skal fungere som støtte og sjelesørere for alle adoptanter som sliter. Huff, det høres litt ille ut når jeg sier det slikt, beklager! Men det jeg mener at de som sitter i styret i lokalforeningen kan selvfølgelig gi råd og støtte, de skal være medmennesker og ikke utelate noen fra fellesksapet. Men styret kan ikke ta ansvar for å følge hver og en opp, personlig.

Selv har jeg alltid valgt venner ut fra at vi trives sammen som personer, at vi har noe felles. For meg blir det feil å ha venner hvor det eneste vi har til felles er at vi har adoptert. Om du skjønner?

Jeg håper fremdeles du kan få kontakt med noen likesinnede, og mener fremdeles at du bør gå via lokalforeningen din, eller adopsjonsforeningen sentralt, for å oppnå denne kontakten.

Dette ble veldig rotete, beklager! :-)

Beste hilsen fra

[ahg]

Har lest igjennom innleggene i tråden og er enig med snø i at det er noe uklart hva slags støtte du egentlig ønsker.

Jeg lurer på om det du trenger er følelsesmessig støtte - noen som kan lytte til deg og som kan møte deg i den sorgen, smerten, slitenheten og ensomheten jeg vil tro du bærer på når barnet ditt er så sykt, og du kanskje også er alene om den daglige omsorgen(?). Det er en enorm påkjenning å være i din situasjon, og ikke det minste rart eller 'utidig' at du har behov for støtte og forståelse.

Hvis det er følelsesmessig støtte du trenger, er ikke lokalavdelingen det rette forumet å søke hjelp hos. Jeg tror det vil være et bedre alternativ for deg å forsøke å finne en terapeut som du kan ha tillit til - en som er skolert for å støtte mennesker følelsesmessig, som kan lytte og gi deg medfølelse og forståelse - en du kan lette deg for slik at byrdene ikke blir så tunge og ensomme å bære.

I tillegg lurer jeg på om AFF - Adoptivforeldreforeningen - kan være til nytte for deg? De jobber spesielt med å støtte foreldre og barn som har utfordringer utover det vanlige. Jeg vet ikke om barnet ditt har en sykdom som gjør at du kan finne likesinnede i AFF, men her er i hvert fall link til nettsidene deres:

http://www.adoptivforeldre.no/cgi-bin/index.cgi

Ønsker deg alt godt og håper at du finner noen som kan gi deg den støtten og forståelsen du søker etter.