Om opphav og hudfarge

[avidi]

Lillebror har nå blitt 6 år og ganske bevist på at han ser annerledes ut en kompisene sine.

Vi satt og snakket om at han var blitt så brun i ansiktet i påsken at han hadde en fin farge. Kommentatern hans var da følgende:

Jeg må jo være brun slik at Henrik ( en kammerat) ser at jeg er koreansk! Jeg prøvde å fortelle ham at han var norsk nå men at han var født i Korea og har en mamma og pappa et sted i Korea. Han godtok ikke dette uten videre. Det med mor og far i Korea var greit men norsk var han ikke likevel. Tilslutt gikk han med på at han er både norsk og koreansk, det var en grei løsning,

Han er svært opptatt av at han ser annerledes ut og det virker som om det er viktig for ham å markere dette.

Er det andre av dere som har liknende erfaringer?

[skorpionfisken]

Min datter på 7 år fra Kina går nå i 2. klasse.

Da våren i fjor kom ble hun usedvanlig opptatt av å ha på solkrem, mest mulig. Hun ble opptatt av solfaktor og slikt. Hun unngikk bevisst å være i sola og kledde på seg mest mulig for å gjemme seg bort fra sola.

Jeg måtte til slutt snakke med henne om det. Hvorfor så redd for å bli brun? Jo det kom fram at hun var livredd for å bli like brun som pappaen til en klassevenninne. Hun trodde at bare man var i sola så ble man brunere og brunere og at det ikke stoppet noen plass. Denne pappaen til hennes skolevenninne er fra Afrika og er så brun at det grenser til sort.

Jeg måtte forklare henne at hun ble bare litt brunere enn hun var om vinteren, og at den nydelige brunfargen hun fikk var den fargen som alle vi som er født kritthvite ønsker oss hver sommer.

I dag er hun stolt av fargen sin. Mamma, jeg blir brun når jeg soler meg, men du blir bare rød du mamma.

Når det gjelder opphav er hun lite opptatt av det. Når noen spør hvor hun er fra sier hun Kina uten å utdype det. For henne er det like normalt å være fra Kina som det er for pappaen hennes å være fra Finnmark. Det er bare sånn det er liksom, det påvirker tydeligvis ikke livet hennes her.