Diabetes og adopsjon

[Gjest Noen som vet dette?]

Vi har papirene våre i giverlandet og venter på tildeling av et barn.

Nå har mor akkurat fått diagnosen diabetes type 1 som må behandles med insulin-injeksjoner. Er dette noe som vi må melde fra om til BUFA? Vil vi kunne miste godkjenningen vår? Det er dette som plager oss aller mest i forbindelse med sykdommen.

[Gjest ChiengMai]

Jeg fikk påvist Diabetes type I i 1997 og vi startet vår første adopsjonsprosess i 1999. Ved første gangs adopsjon ble det krevd tilleggsinformasjon fra SUAK, men andre gang gikk vi gjennom i BUFA uten dette. Begge gangene har Thailand krevd tilleggsinformasjon. Siden min diabetes var godt regulert førte ikke dette til noen problemer. Erfaringsmessig vet jeg likevel at i første tida etter at sykdommen er oppdaget er den ikke så godt regulert, og at stress påvirker innkjøringsfasen på insulin.

Ting som dette skal nok meldes fra om, men jeg vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi i så måte. Dere bør f.eks tenke gjennom om dere vil adoptere igjen siden, da vil det utvilsomt komme frem at diabetes ble påvist i tida før tildeling.

Egentlig mener jeg at man alltid skal spille med åpne kort, og at hemmeligholdelse kan slå tilbake på en selv.

Når det gjelder diabetes type I skal den vordende mor ha en lang og omstendelig prosess for å finne rett regulering av insulin, hos meg tok denne prosessen omtrent et år selv om jeg var svært så veldisiplinert. Det er neppe gunstig å være i denne fasen ved en hentereise, f.eks påvirker klimaet diabetesen og hvor mye insulin en må ta. Samme gjelder stress. Hva så hvis mor får følinger på hentereisa og i stressa situasjoner underveis? Føling er ubehagelig i seg selv, og jeg kan så levende forestille meg hvordan det må føles å få slikt på et offentlig kontor i et fremmed land.

Dette ble visst noen spredde tanker, det er vanskelig å gi råd.

Lykke til! Diabetes i seg selv er ingen katastrofe, se det heller som et interessant fenomen. :-)

[Gjest Noen som vet dette?]

Jeg fikk påvist Diabetes type I i 1997 og vi startet vår første adopsjonsprosess i 1999. Ved første gangs adopsjon ble det krevd tilleggsinformasjon fra SUAK, men andre gang gikk vi gjennom i BUFA uten dette. Begge gangene har Thailand krevd tilleggsinformasjon. Siden min diabetes var godt regulert førte ikke dette til noen problemer. Erfaringsmessig vet jeg likevel at i første tida etter at sykdommen er oppdaget er den ikke så godt regulert, og at stress påvirker innkjøringsfasen på insulin.

Ting som dette skal nok meldes fra om, men jeg vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi i så måte. Dere bør f.eks tenke gjennom om dere vil adoptere igjen siden, da vil det utvilsomt komme frem at diabetes ble påvist i tida før tildeling.

Egentlig mener jeg at man alltid skal spille med åpne kort, og at hemmeligholdelse kan slå tilbake på en selv.

Når det gjelder diabetes type I skal den vordende mor ha en lang og omstendelig prosess for å finne rett regulering av insulin, hos meg tok denne prosessen omtrent et år selv om jeg var svært så veldisiplinert. Det er neppe gunstig å være i denne fasen ved en hentereise, f.eks påvirker klimaet diabetesen og hvor mye insulin en må ta. Samme gjelder stress. Hva så hvis mor får følinger på hentereisa og i stressa situasjoner underveis? Føling er ubehagelig i seg selv, og jeg kan så levende forestille meg hvordan det må føles å få slikt på et offentlig kontor i et fremmed land.

Dette ble visst noen spredde tanker, det er vanskelig å gi råd.

Lykke til! Diabetes i seg selv er ingen katastrofe, se det heller som et interessant fenomen. :-)

Tusen takk for svar! :-)

Jeg er helt enig med deg i at man børe være helt ærlig i en adopsjonsprosess. Det er bare det at vi brukte 16 måneder før vi ble godkjent i BUFA, grunnet en svært treg kommune. Å begynne på nytt igjen virker som ren tortur.

Vi må nok tenke grundig gjennon hvordan vi skal gripe saken an, ja.