Sorg , begravelse ol. Hjelp!

[maya75]

Hei!

Jeg er fortvilet og veldig usikker ,og håper på å få svar på dette:

venninna mi er på besøk til sin kjæreste i oslo.(vi bor i trondheim.)Hun er i sin 27 uke i svangerskapet tror jeg.

Så i morges ringte kjæresten hennes og fortalte at fødselen var i gang.og senere i dag fikk jeg vite at barnet er dødt.

jeg er selv gravid,og på grunn av det visste jeg av denne siden på doktorline.

Nå er det mange spørsmål som svirrer rundt i hodet.

hva skjer nå?med barnet mener jeg.de er jo i oslo nå med det døde barnet , men de bor i trondheim.hvordan foregår begravelsen da?Jeg tør ikke spørre dem for mye om slike ting nå,så kanskje noen der ute orker å svare på det.Hvordan er rutinene rundt dødfødsel?og hva når man føder i en annen by?

dette er så forferdelig,jeg er helt matt.håper noen har noen svar.

Ps. det var visst morkaka som løsnet.men setter det i gang fødselen?og hvordan kan den løsne?

[laban]

Ved morkakeløsning får den gravide en underlivsblødning. Det er en livstruende situasjon for fosteret, og det tas med keisersnitt så snart man er klar over situasjonen.

Om det var for sent eller om fosteret var for lite utviklet til å klare seg, er vanskelig å si - uke 27 er tidlig, men det _har_ overlevd så små babyer.

Begravelsen får nok foreldrene bestemme over, akkurat som hvis svangerskapet hadde vært fullgått.

Venninnen din kommer antakelig til å ha behov for å snakke om det som skjedde senere. Men la dem få litt tid på seg - bare la henne forstå at du vil være der for henne når det trengs. Det vil være vondt for henne å se at du fullfører ditt eget svangerskap, men det er ikke _din_ baby hun savner.

Ikke mas om at de må gå videre og prøve igjen, det vil ta tid før de klarer å tenke framover.

Du finner mye fornuftig om sorg etc. på sidene til http://www.sids.no, f.eks. her:

http://www.sids.no/oslo/sids.nsf/id/50929B3DC414094141256BE40045D557?OpenDocument

[maya75]

Ved morkakeløsning får den gravide en underlivsblødning. Det er en livstruende situasjon for fosteret, og det tas med keisersnitt så snart man er klar over situasjonen.

Om det var for sent eller om fosteret var for lite utviklet til å klare seg, er vanskelig å si - uke 27 er tidlig, men det _har_ overlevd så små babyer.

Begravelsen får nok foreldrene bestemme over, akkurat som hvis svangerskapet hadde vært fullgått.

Venninnen din kommer antakelig til å ha behov for å snakke om det som skjedde senere. Men la dem få litt tid på seg - bare la henne forstå at du vil være der for henne når det trengs. Det vil være vondt for henne å se at du fullfører ditt eget svangerskap, men det er ikke _din_ baby hun savner.

Ikke mas om at de må gå videre og prøve igjen, det vil ta tid før de klarer å tenke framover.

Du finner mye fornuftig om sorg etc. på sidene til http://www.sids.no, f.eks. her:

http://www.sids.no/oslo/sids.nsf/id/50929B3DC414094141256BE40045D557?OpenDocument

Heia.

Takk for svaret.

Jeg har ikke snakket med veninna mi ennå,men kjæresten hennes har ringt et par ganger.De er ennå fremdeles i sjokk,og jeg synes så synd på dem!

Han sa at hun ikke ville holde babyen,og nektet at det skulle bli tatt bilde.Hun gråter ikke heller,og er helt stille.Det har vært spurt om begravelse , men hun vil ikke svare på det.foreldrene hennes er bortreist og hans foreldre bor i amerika.han vet ikke hva han skal gjøre,og er så fortvilet.

Jeg har tilbudt meg å komme til oslo,men ettersom jeg snart er syv måneder på vei,og har en struttende mage,tror han at det vil gjøre det verre.

jeg vil gjerne være der for henne,men må innrømme at jeg syns det er for tøft å reise dit nå.

jeg lurer på hva som skjer med babyen nå.hva hvis foreldrene ikke vil ordne med begravelse selv.kan de nekte det?hvor blir babyen av da?

uff,dette er så forferdelig!

Jeg sender varme tanker til alle som har opplevd en sånn tragedie!

klem fra meg

[stini]

Heia.

Takk for svaret.

Jeg har ikke snakket med veninna mi ennå,men kjæresten hennes har ringt et par ganger.De er ennå fremdeles i sjokk,og jeg synes så synd på dem!

Han sa at hun ikke ville holde babyen,og nektet at det skulle bli tatt bilde.Hun gråter ikke heller,og er helt stille.Det har vært spurt om begravelse , men hun vil ikke svare på det.foreldrene hennes er bortreist og hans foreldre bor i amerika.han vet ikke hva han skal gjøre,og er så fortvilet.

Jeg har tilbudt meg å komme til oslo,men ettersom jeg snart er syv måneder på vei,og har en struttende mage,tror han at det vil gjøre det verre.

jeg vil gjerne være der for henne,men må innrømme at jeg syns det er for tøft å reise dit nå.

jeg lurer på hva som skjer med babyen nå.hva hvis foreldrene ikke vil ordne med begravelse selv.kan de nekte det?hvor blir babyen av da?

uff,dette er så forferdelig!

Jeg sender varme tanker til alle som har opplevd en sånn tragedie!

klem fra meg

Hei kjære Maya

Må først og fremst få si at jeg synes dette var utrolig trist å lese..

Jeg har selv mistet ei lita jente i uke 34 pga. morkakeløsning.

Jeg fikk den skumle sorten hvor jeg ikke fikk noen forvarsel.

Ingen blødning eller smerter.

Det kan være flere grunner til løsning, som oftes er det svangerskapsforgiftning.

Det er nok en svært vanskelig tid for venninnen din og jeg må si at du virker som en utrolig flott venn for henne.

Kanskje hun ikke ser det nå, men du ER det.

Dersom foreldrene ikke vil begrave barnet blir babyen gravlagt i en anonym grav på en gravplass.

Menge kirkegårder har egne plasser for det som ofte er markert med en stor stein foran et åpent område.. Som en eng.

De kan også sikkert få med seg babyen hjem til Tr.heim og begrave babyen i en vanlig grav på "sin" kirkegård.

Synes ellers at du fikk mange flotte råd av Laban.

Ønsker deg og særlig foreldrene alt godt..

Klemmer fra

[maya75]

Hei kjære Maya

Må først og fremst få si at jeg synes dette var utrolig trist å lese..

Jeg har selv mistet ei lita jente i uke 34 pga. morkakeløsning.

Jeg fikk den skumle sorten hvor jeg ikke fikk noen forvarsel.

Ingen blødning eller smerter.

Det kan være flere grunner til løsning, som oftes er det svangerskapsforgiftning.

Det er nok en svært vanskelig tid for venninnen din og jeg må si at du virker som en utrolig flott venn for henne.

Kanskje hun ikke ser det nå, men du ER det.

Dersom foreldrene ikke vil begrave barnet blir babyen gravlagt i en anonym grav på en gravplass.

Menge kirkegårder har egne plasser for det som ofte er markert med en stor stein foran et åpent område.. Som en eng.

De kan også sikkert få med seg babyen hjem til Tr.heim og begrave babyen i en vanlig grav på "sin" kirkegård.

Synes ellers at du fikk mange flotte råd av Laban.

Ønsker deg og særlig foreldrene alt godt..

Klemmer fra

Hei Stini!

takk for svaret ditt.jeg er lei meg for at du også har opplevd noe så trist.

jeg syns det er skremmende med alt som kan gå galt.

kjæresten til veninna mi ringer ofte nå.de er fremdeles på sykehuset,men han ringer når han går ut for å røyke.jeg kjenner han ikke så godt,men veninna mi ba han ringe meg,og han sier at det gjør godt å prate.jeg er sykmeldt pga bekkenløsning,og er hjemme,så nå sitter jeg stort sett foran pcen og i telefonen.det er godt for meg også å få snakke med han nå når jeg er så langt fra dem.jeg har bestemt meg for at om de vil så drar jeg nedover.men jeg avventer det,siden veninna mi bare vil være i fred nå.jeg har sendt meldinger hvor jeg har fortalt henne at jeg er hær.hun svarer ikke,men kjæresten hennes sier at hun har lest dem.hun vil ikke ringe foreldrene sine, selv om de har med mobil på ferie.og han tør ikke gå imot det hun sier.

det er vanskelig å være venn nå,jeg er så redd for å gjøre feil.så dine ord varmer!

Jeg tenker på det som skjedde med deg også nå.hvordan gikk du videre?

jeg håper jeg hører fra deg igjen.

klem fra meg:)

[Gjest Også en mamma med en liten engel...]

Huff, så grusomt! Jeg har selv mistet et barn pga. morkakeløsning, og vet altfor godt hva det går ut på...

Din venninnne har det selvfølgelig altfor tungt til å klare å tenke èn klar tanke, og kanskje hun prøver å fornekte hva som har skjedd gjennom å ikke ville ha noe med situasjonen å gjøre? Jeg tror det er veldig viktig at henne kjæreste snakker med sykehuspersonalet om dette, for jeg tror hun trenger god faglig hjelp for å komme videre.

Det med bilder: Sykehuset tar bilder av babyen uansett; hos oss forklarte de det med at absolutt alle foreldre vil se sine barn en eller annen gang i fremtiden selv om de nekter i øyeblikket. Dessuten bør kjæresten ta bilder av babyen; kanskje han vil holde den, bli tatt bilder av sammen med babyen sin osv? Han har også rettigheter, og det må han ikke glemme.

Det samme når det gjelder begravelsen. Dersom han vil ha begravelse, mener jeg han må få lov til å planlegge den. Og jeg tror at hun vil være veldig takknemlig for det når tiden blir moden.

Et mildt press fra kjæresten og mye faglig oppfølging tror jeg er kjempeviktig. Tapet skal de begge leve med resten av livet, det forsvinner så absolutt ikke selv om man ikke vil ha noe med det å gjøre.

Jeg håper din venninne kommer seg såpass at hun klarer å gjøre de tingene som må til for at hun skal greie å leve med tapet uten å bli helt ødelagt...

[org]

Jeg har ingen råd å komme med, men ønsker bare å sende gode tanker.