Å bearbeide sorg!

[maya75]

Hei alle sammen!

jeg har sittet og lest på disse sidene nå,og grått for alle de barna som ikke fikk vokse opp,og de som var glade i dem.

jeg legger merke til at mange snakker om at de har en grav å gå til.Da går tankene mine til veninna mi,som nettopp har mistet jenta si,og som ikke vil ha noen begravelse eller grav.jeg er så redd for at hun vil angre seg veldig senere.

jeg har aldri opplevd en slik sorg,ikke etter et barn.så jeg vet ikke hva jeg hadde villet.men det høres så fælt ut å ikke ha noe igjen.hun vil ikke ha bilde engang.hva med minner?

noen som har noen tanker om dette?

[Chey]

Kjære deg.

Så trist med din veninnes barn. Jeg antar hun kanksje befinner seg i en slags sjokktilstand, som kan hende etter man har mistet et barn. Det kan godt være at man ikke klarer å tro at det er virkelig, at barnet nok kommer til å dukke opp.

Dermed kan hun føle seg truet over alle de som absolutt skal begrave hennes lille barn. Jeg vet om noen som har utsatt begravelsen på barn slik at foreldrene for bedre tid på seg til å avgjøre dette. Samtaler med profesjonelle rådgivere eller psykolog knyttet til en barneavdeling kan være en god støtte. De har møtt mange med slik sorg, og sikkert fått tilbakemelding på de rådene de har gitt.

Kanskje du kunne prate med nærmeste familie om denne ideen å høre hva de mener.

Hilsen ei som også mistet ei vakker tulle på 1 år.

[Gjest midia]

Hei!

Leste dine innlegg om din venninne,jeg også mistet mitt barn en gutt av morkakeløsning jeg hadde bare fem uker igjen av svangerskapet.

Ser at noen har skrevet at det forårsakes av forgiftning det stemmer nok ikke helt,styrtblødning behøver det heller ikke å være.

Jeg fikk sterke magesmerter litt rielignende men mere konstant(varte lengre)har født før så jeg klarer å sammenligne.

En morkakeløsning er veldig kritisk både for mor og barn og det haster med keisersnitt men oftest går keisersnitt for sent.Gutten min ville vært 8 år i august,han var helt normal hadde den utviklingen han skulle ha.

Sykehuset tar bilder av barnet noe de nesten helt sikkert gjorde før foreldrene fikk se barnet disse gjemmes i journalen til mor helt til hun vil ha dem.

Det ble også tatt fot og håndavtrykk samt at han fikk sykehusarmbånd som vi kunne ta med hjem.

Vi tok over 40 bilder av han og vi hadde dåpsvelsignelse på sykehuset der han fikk navnet sitt.

Han ble gravlagt en uke etter,

det var kirkelig seremoni far til gutten bar kista ut. Kista var åpen i kirken sånn at tilreisende skulle få se ham.Etterpå hadde vi minnestund med kaffe og kaker.

I Ettertid har jeg forstørret bilde av ham og hengt opp på stua,jeg har laget broderi med navn,født,vekt og det henger ved siden av storebroren sitt.

Vi har et baby album der alle bilder og div minner finnes samt masse dikt og historien om hva som skjedde.

Synes det er godt å ha ei grav å gå til,der vi kan tenne lys og pynte med blomster og ting som er blitt laget av søsken/søskenbarn som de har lyst til å legge der.

Vi fikk ikke tilbud om psykolog på sykehuset og heller ikke i ettertid,håper de har kommet lengre med dette nå.

Håper det verste sjokket er over nå og at de/spesielt hun har fått hjelp av psykolog og husk at en venninne er god å ha i denne situasjon så du må stå på, mange snur ryggen til og det smerter forferdelig i denne situasjonen.

Trenger du flere tips så bare spør.

(Vet at jeg har mange skrivefeil)