NHD: Går det ikke over...(langt)

[Orkidé]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne og hva som er mitt største problem. Det beste er vel å bare å begynne å skrive og håpe at jeg klarer å uttrykke klart hva som er problemene. Akkurat nå føler jeg at livet mitt er i ferd med å rakne fullstendig. Jeg har ikke lenger kontroll over noen ting synes jeg. For å si litt om meg så er jeg en kvinne i begynnelsen av tredveårene, singel med ett barn på snart 6 år. Jeg er i ferd med å avslutte et treårig høgskolestudium. Bak meg har jeg et forhold som varte i fem år og som var svært negativt. Har hatt hypothyreose siden 1999, men vært frisk både fysisk og mentalt ellers. Veier rundt 50 kg for mye, men vekten er mitt minste problem nå og har heller ikke plaget meg på andre vis enn at det er vanskelig å finne klær.

For ca 7 måneder sider startet imidlertid det som jeg kaller mitt livs mareritt. Jeg var fryktelig sliten og etter hvert sa kroppen stopp. Jeg fikk et panikkanfall som førte meg på sykehus. Der kunne de si at stoffskiftet mitt var dårlig regulert og at jeg hadde jernmangelanemi. I tillegg mente de at jeg var deprimert. Jeg var på sykehus i en uke før jeg ble utskrevet med resept på 10 mg Cipralex og beskjed om å øke dosen av thyroxin + at jeg også skulle begynne med jerntabletter. Jeg hadde ytterligere 2 panikkanfall og det siste tok helt piffen fra meg. Jeg begynte å føle en forferdelig uro, var mye svimmel og kvalm, orket ikke treffe folk, følte at jeg ikke mestret livet mitt og slett ikke rollen som mor, jeg hadde press og stikkende smerter i brystet, matlysten ble borte, tankene dreide seg nesten alltid om at nå er livet mitt over og at jeg sannsynligvis ville bli ”gal”, kanskje jeg til og med ville bli innlagt på psykiatrisk avdeling og barnet tatt i fra meg. Alt var kort sagt fælt. Etter et par måneder og med støtte fra mine foreldre begynte jeg å bli bedre. Hadde ingen oppfølging fra lege i denne perioden. Jeg flyttet hjem til meg selv igjen og gradvis gikk ting bedre. Noen steg tilbake ble det riktignok innimellom, men det taklet jeg relativt greit. Hadde noen samtaler med psykiater med tanke på å starte i gruppeterapi, men så langt er jeg ikke kommet. Jeg fikk imidlertid diagnosen depressiv episode, moderat.

Så, etter at et halvt år var gått og jeg følte meg nesten helt på topp igjen slo det til på nytt. Heldigvis uten panikkanfall, men jeg er urolig, fryktelig trøtt, svimmel og kvalm og har liten energi. Har plagdes med blødninger mer eller mindre kontinuerlig siden februar. Dette har jeg også hatt før og ble da hjulpet med Primolut. Siden jeg nå sliter med å komme ut av depresjonen tør jeg ikke begynne på en ny Primolut – kur. Stoffskifteprøvene er nå fine, men jeg har fremdeles lite jern. Så hva skyldes dette? Viktig er det vel at jeg nå har flere usikre momenter foran meg: Studiet er ferdig og jeg skal finne meg jobb og bosted. Leiligheten jeg har tilhører studentsamskipnaden så den må vi ut fra i løpet av sommeren. Økonomien har i alle år vært dårlig og det sliter naturligvis også på helsa.

Det ligger nok en del angst oppi dette også, men jeg har aldri hatt noe særlig hjertebank, hurtig puls eller svettetokter. Det som er ille for meg er jeg føler jeg ikke blir trodd. Fastlegen avviser mine spørsmål om angst og depresjon og forklarer det med andre ting, som blant annet nakkesmerter. Jeg tror jeg trenger noen å snakke med, men hvordan får jeg det når jeg ikke blir trodd? Her jeg bor er det dessuten minst et halvt års ventetid hos psykolog/psykiater.

Så spørsmålene:

1. Vil jeg noen gang bli frisk igjen? (Har ikke tidligere hatt psykiske plager av noe slag og det er få psykiske plager i min familie. Har en bestemor som har hatt en depresjon og en onkel som har hatt perioder med angst.)

2. Jeg vet at sjansen for å få tilbake en depresjon er ca 40 %. Hvis dette skjer, er det da noe som tilsier at det blir mer alvorlig for hver gang?

3. Hvordan er mulighetene for at det skal utvikle seg til noe mer alvorlig som for eksempel schizofreni, bipolar lidelse eller ulike personlighetsforstyrrelser?

4. Vil dette være arvelig? Jeg tenker da på om mitt barn risikerer depresjoner på grunn av min(e) depresjon(er)?

5. Kan jeg selv gjøre noe aktivt for unngå å havne i den samme gjørma flere ganger? Forutsatt at jeg kommer opp av den nå!

Dette ble langt og kanskje rotete. Likevel håper jeg noen som leser dette kan komme med noen oppmuntrende ord og aller helst si at dette går over )

Takk på forhånd til dere som leser dette.

Klem fra

[Gjest mange muligheter]

Du spør om mange ting, jeg vet ikke svaret på alle. Noen tips:

Når man er i en krevende fase av livet (overgangen studier - jobb er krevende for alle) MÅ man ha mest mulig krefter. Å gå på små jernlagre da blir et handicap. Vet ikke om du spiser nok jern, om du tar jerntabletter uten at det hjelper eller hva. Hvis alt annet er prøvd, be om å få jernsprøyter, Jectofer, det får du krefter av.

Den som plages med angst og depresjon har ikke større sjanse for å bli psykotisk ("gal") enn helt friske.

Det er lettere å få tilbakefall til depresjon eller panikkangst hvis man overanstrenger seg. Er det ting du kan kutte ut/skjerme deg mot i denne krevende overgangen til arbedslivet?

Har du mulighet for å få jobb et sted nær familie og venner? Avlastning er viktig.

Har du mulighet til å finne en fastlege som støtter deg litt bedre? synes ikke det høres ut som du blir fulgt helt godt opp verken på psyke eller kropp.

Har du mulighet til lett mosjon (absolutt alt hjelper), tar du tran, C-vitamin - alle disse detaljene som virker banale men ikke er det.