Syn, persepsjon, adhd

[Gjest mamma'n hans]

Jeg er mor til verdens søteste jente! Jeg kan likevel ikke la være å bekymre meg litt for henne innimellom. Det at hun har en bror og en far med adhd, gjør at jeg henvender meg her:

Dersom det finnes muligheter for å velte glass, søle, miste ting i golvet, snuble eller falle osv. osv., skjer det nesten garantert der hun er. Jeg er selvsagt utsikker på hvor mye som skjer fordi jeg etterhvert har vent meg til å forvente det, men jeg synes det er ganske påfallende hvor ofte det hender. Både med og uten meg til stede.

Hun har hatt flere ulykker der noen av dem har endt med legevaktsbesøk. Hun er utredet hos øyelege da hun var liten, uten at legen fant noe spesielt. Jeg har likevel flere ganger i det siste stusset over at hun ikke ser ting som står i umiddelbar nærhet når hun blir bedt om å se på dem eller hente dem o. lign. På lang avstand er det mindre problemer. Jeg lurer likevel på om dette snarere er et tolkningsproblem enn et synsproblem. Kan det tenkes at hun tolker avstand galt eller ikke oppfatter som f.eks. jeg gjør? Altså et persepsjonsproblem?

Læreren nevnte sånn i forbifarten at hun ikke klarte følge med så godt i timene. "Fordi hun sitter og ser ut av vinduet," forklarte hun. Og flyttet henne nærmere kateteret. Jeg sa til henne at hun har en bror med adhd - og læreren visste dette. Hun trodde ikke noe slikt er grunnen til at hun ikke klarer beholde konsentrasjonen i klassen.

Et annet problem er også at det alltid lukter tiss av henne. Det er nødvendig med hyppige truseskift og dusj. Vi snakker litt om det, men jeg har ikke presset på så mye, fordi jeg ikke ønsker å gjøre dette til noe problem for henne. Derfor er jeg litt usikker på om det er slurv fra hennes side eller at hun heller ikke her tolker riktig eller kommer seg på do tidsnok fordi hun ikke oppfatter signalene i tide? Det er ikke tatt urinprøve av henne, det bør jeg nok se til å få gjort.

Dere andre som har jenter med adhd - er dette noe som får bjeller til å ringe, eller skal jeg se det an?

Takknemlig for svar!

[Evil?]

Det høres ut som en beskrivelse av yngste gutten min. Han har en bror med torurettes,og er selv henvist BUP for utredning ADHD etter vårt ønske.

Jeg er i tvil om hvorvidt det faktisk er ADHD eller om det er konsekvensen av å være lillebror til en meget krevende elleveåring, men det finner de vel ut av. Vi opplever i alle fall bedring når han får masse kos, oppmuntring, blir lest for, snakket med påen tilstedeværende måte etc, altså når han opplever virkelig å bli sett.

På den annen side så er det dessverre ikke så ofte vi har energi til å takle to som trenger så mye oppmerksomhet, det er jo et fryktelig dilemma det der.

[Gjest mamma'n hans]

Det høres ut som en beskrivelse av yngste gutten min. Han har en bror med torurettes,og er selv henvist BUP for utredning ADHD etter vårt ønske.

Jeg er i tvil om hvorvidt det faktisk er ADHD eller om det er konsekvensen av å være lillebror til en meget krevende elleveåring, men det finner de vel ut av. Vi opplever i alle fall bedring når han får masse kos, oppmuntring, blir lest for, snakket med påen tilstedeværende måte etc, altså når han opplever virkelig å bli sett.

På den annen side så er det dessverre ikke så ofte vi har energi til å takle to som trenger så mye oppmerksomhet, det er jo et fryktelig dilemma det der.

Takk for svar!

Ja, du har helt rett! Det skal noe til å klare å gi det enkelte barnet det det behøver slik vi har det! Hos oss er faren helt i vranglås, nekter for at det i det hele tatt er adhd. (_Jeg_ tror far selv har det, jeg - udiagnostisert)

Jeg har innsett at jeg ikke klarer dette alene (har 4 barn) og vil ha både støttekontakt og psykolog til han på 12-13. Men tror du ikke far blånekter! Så for å få denne kabalen til å gå opp - og overleve selv til ungene er voksne, i hvert fall - har jeg nå ringt barnevernet og bedt om hjelp derfra!

Som du også sier, det er vanskelig å vite hva som er resultat av å leve sammen med en som har adhd - og hva som er signaler om at også yngstemann har det. Jeg avventer foreløpig i forhold til henne.

Den eldste har en litt uvanlig - eller ikke typisk - kombinasjon av adhd-problematikk. Derfor ble ikke diagnosen satt før i høst. Så jeg er forberedt på at heller ikke noen av de andr behøver følge læreboka om adhd for å faktisk ha det.

Har du lest boka "Ett barn i hver klasse" av Christoffer Gillberg? Den beskriver mange symptomer på en slik måte at jeg gjenkjente sønnen min.

Lykke til med din yngste, du også. Evil? - nei, synes du virker som en snill en, jeg!

[Evil?]

Takk for svar!

Ja, du har helt rett! Det skal noe til å klare å gi det enkelte barnet det det behøver slik vi har det! Hos oss er faren helt i vranglås, nekter for at det i det hele tatt er adhd. (_Jeg_ tror far selv har det, jeg - udiagnostisert)

Jeg har innsett at jeg ikke klarer dette alene (har 4 barn) og vil ha både støttekontakt og psykolog til han på 12-13. Men tror du ikke far blånekter! Så for å få denne kabalen til å gå opp - og overleve selv til ungene er voksne, i hvert fall - har jeg nå ringt barnevernet og bedt om hjelp derfra!

Som du også sier, det er vanskelig å vite hva som er resultat av å leve sammen med en som har adhd - og hva som er signaler om at også yngstemann har det. Jeg avventer foreløpig i forhold til henne.

Den eldste har en litt uvanlig - eller ikke typisk - kombinasjon av adhd-problematikk. Derfor ble ikke diagnosen satt før i høst. Så jeg er forberedt på at heller ikke noen av de andr behøver følge læreboka om adhd for å faktisk ha det.

Har du lest boka "Ett barn i hver klasse" av Christoffer Gillberg? Den beskriver mange symptomer på en slik måte at jeg gjenkjente sønnen min.

Lykke til med din yngste, du også. Evil? - nei, synes du virker som en snill en, jeg!

Takk for en hyggelig tilbakemelding. :-)

Mitt opprinnelige nick for fire år siden var "Evil Rede", men nå er det nicket sperret fordi jeg ikke husker passordet. :-(

Likevel føler jeg en slags identitet med dette nicket, for de gangene det koker over for meg er det ikke like morsomt å være liten og forsvarsløs unge.

Vi voksne har en avtale om at vi skal gripe inn i situasjonen når den andre er i ferd med å koker over. Det har vert til stor hjelp mange ganger å kunne trekke seg ut av situasjonen men slik at "institusjonen foreldre" likevel har stått støtt.

[Evil?]

Takk for svar!

Ja, du har helt rett! Det skal noe til å klare å gi det enkelte barnet det det behøver slik vi har det! Hos oss er faren helt i vranglås, nekter for at det i det hele tatt er adhd. (_Jeg_ tror far selv har det, jeg - udiagnostisert)

Jeg har innsett at jeg ikke klarer dette alene (har 4 barn) og vil ha både støttekontakt og psykolog til han på 12-13. Men tror du ikke far blånekter! Så for å få denne kabalen til å gå opp - og overleve selv til ungene er voksne, i hvert fall - har jeg nå ringt barnevernet og bedt om hjelp derfra!

Som du også sier, det er vanskelig å vite hva som er resultat av å leve sammen med en som har adhd - og hva som er signaler om at også yngstemann har det. Jeg avventer foreløpig i forhold til henne.

Den eldste har en litt uvanlig - eller ikke typisk - kombinasjon av adhd-problematikk. Derfor ble ikke diagnosen satt før i høst. Så jeg er forberedt på at heller ikke noen av de andr behøver følge læreboka om adhd for å faktisk ha det.

Har du lest boka "Ett barn i hver klasse" av Christoffer Gillberg? Den beskriver mange symptomer på en slik måte at jeg gjenkjente sønnen min.

Lykke til med din yngste, du også. Evil? - nei, synes du virker som en snill en, jeg!

Jeg føler virkelig med deg i den situasjonen du er, jeg vet selv hvor utrolig viktig det er at vi voksne står sammen. Vi er to og har hver vår individuelle behandling hos psyk.pol, parsamtaler hos BUP og familiekontoret og vi hadde stort behov for å overlate kampen mot systemet til familiekontoret så vi kan konsentrere oss om det vi skal være best til, nemlig kampen for familien.

Det må være fryktelig å stå så alene oppi dette som du gjør. Jeg håper du opplever å få like mye hjelp og støtte som det vi har fått - og håper på å få (det siste er hensett det frustrerende faktum at ting tar så fryktelig lang tid i dette systemet!).

[Gjest mamma'n hans]

Takk for en hyggelig tilbakemelding. :-)

Mitt opprinnelige nick for fire år siden var "Evil Rede", men nå er det nicket sperret fordi jeg ikke husker passordet. :-(

Likevel føler jeg en slags identitet med dette nicket, for de gangene det koker over for meg er det ikke like morsomt å være liten og forsvarsløs unge.

Vi voksne har en avtale om at vi skal gripe inn i situasjonen når den andre er i ferd med å koker over. Det har vert til stor hjelp mange ganger å kunne trekke seg ut av situasjonen men slik at "institusjonen foreldre" likevel har stått støtt.

Du, så fantastkisk det høres ut til at dere har det! Bare det å kunne samarbeide!

Jeg skulle gjerne hatt en voksen til, innimellom,men...

jeg har gått til BUP alene i 6 år, nå, og det har jo hjulpet mye. Dessuten har jeg utviklet meg selv som mor gjennom denne terapien. Og gutten min fikk leketerapi i 2 år.

Derimot - og det skuffer meg veldig - har vi gått runde på runde med skole, BUP, familievernkontor og barnevern, der far er blitt den store, stygge ulven. Nå har det gjort _meg_ "godt" å få høre at ikke alt er min feil - men ærlig talt:

Her har vi altså i flere år vanket blant spesialutdannede folk, som har stilt alle slags diagnoser på familie og far - _bortsett_ fra å gjenkjenne adhd-atferden hans og guttens.

Resultatet er jo at jeg har blitt nødt til å forsvare far når de har tatt helt av - noe de selvsagt tror er et selvforsvar. Jeg har jo tross alt valgt ham, engang, så jeg orker vel ikke innse at jeg valgte feil? tenker de. De har kalt ham psykopat og sosiopat og brukt mot ham hans fremmedkulturelle bakgrunn. (Det finnes faktisk også adhd blant innvandrere!)

Helt tilfeldig begynte lillebroren til han med adhd å skjære grimaser - ticks - og noen fikk meg til å gå inn på internett og der fant jeg Tourettes, og sannelig også et kurs om det dagen etter! På kurset om Tourettes innså jeg straks at det handlet nesten mer om broren enn om ham med ticks. Ticksene ga seg etter noen måneder - men jeg fikk broren utredet for adhd.

Endelig et navn på dette som er så vanskelig. Min gutts oppførsel preges nemlig mye av trass - (farens også?) - og jeg har ikke tall på alle telefonene om å "Si til gutten din at han må slutte med oppføre seg slik som han gjør, og svare på den måten, attpåtil, når vi snakker til ham!"

Men nå er vi igang med en konstruktiv utvikling! Ansvaret for å hjelpe ham i skolesituasjonen, der jeg jo ikke er tilstede, er nå endelig overlatt til skolens fagpersoner! Skolen har også tatt kontakt med BUP sm veileder dem i situasjonen. Han har også fått vedtatt støttekontakt 8 timer i måneden. Barnevernet er kommet på banen og kommer også til å støtte ham. Jeg er egentlig litt opptimistisk her jeg sitter i dag! Han er hos far, så jeg får ryddet litt og slappet av innimellom.

Grunnen til at jeg skriver så mye her, er ikke at jeg klager, men rett og slett fordi kanskje noen sitter og leser og gjenkjenner et eller annet og finner hjelp i det. Ikke minst når magefølelsen sier det er en ting og fagpersonene ikke er enig med deg, kan det hjelpe å høre at fagfolk ofte tar feil!!! De er for eksempel overraskende blanke på emnet adhd!!! De kan nok oppdage de helt klassiske tilfellene som henger i taklampene eller balanserer på tak, men om kombinasjonen av symptomer er litt annerledes, overser de fort hva det _egentlig_ er!

Særlig gjelder dette der familien fungerer dårlig! Det er som om de ikke skjønner at når noe er arvelig, så kan det finnes hos far eller mor selv om disse ikke vil være enige eller har fått egen diagnose! I tillegg har de kanskje vokst opp som "vanskelige unger" og har fått et veldig forsvar mot all kritikk. Dette er for dem en måte å overleve på, tross kritikk hele livet!

Som de sa på det kurset: Det er ikke uvanlig å få høre at "Det er ikke rart han er så umulig, han med den faren!" Og så er det de ser, faktisk adhd i to generasjoner! Og som de sa da han fikk diagnosen: Det er ikke uvanlig å gå i en årrekke til BUP med diagnose innenfor psykiatrien, uten at de utreder om det kan være noe nevrologisk først!

Personlig har jeg fått mye større respekt for det far har klart her i livet, på tross av de persepsjonsproblemene han sliter med! Samarbeidet oss imellom er helt umulig - men _han_ er en ok mann, likevel. Og derfor håper jeg at gutten min - som er så heldig å få et navn på det han sliter med - kanskje skal få et enda bedre liv enn faren!

Håper noen som trenger det, leser dette innlegget

Fortsatt god helg!

[Gjest berni]

Hei! ADHD viser seg ofte helt annerledes hos jenter. Kanskje datteren din sliter allikevel med slike problemer? Lærere har ofte lite kjenskap til de barna med en "rolig" ADHD. Datteren min hadde de samme konsentrasjonsproblemene som du beskriver og også det med tissingen var et problem. Det gikk ikke helt over før i ca. 5.klasse. I mellomtiden hjalp det i grunnen bare å minne henne om å skifte osv. Jeg tror det har rett å slett med en forsinket motorisk modning å gjøre, samt konsentrasjonsproblemene. En riktig utredning og bruk av Concerta har gitt både oss, men ikke minst dattera vår et mye bedre liv. Vi er forøvrig innvandre både jeg og mannen min.ADHD er kjent over hele verden og slik adferd kan ikke begrunnes med fremmedkulturell bakgrunn.

[Gjest mamma'n hans]

Hei! ADHD viser seg ofte helt annerledes hos jenter. Kanskje datteren din sliter allikevel med slike problemer? Lærere har ofte lite kjenskap til de barna med en "rolig" ADHD. Datteren min hadde de samme konsentrasjonsproblemene som du beskriver og også det med tissingen var et problem. Det gikk ikke helt over før i ca. 5.klasse. I mellomtiden hjalp det i grunnen bare å minne henne om å skifte osv. Jeg tror det har rett å slett med en forsinket motorisk modning å gjøre, samt konsentrasjonsproblemene. En riktig utredning og bruk av Concerta har gitt både oss, men ikke minst dattera vår et mye bedre liv. Vi er forøvrig innvandre både jeg og mannen min.ADHD er kjent over hele verden og slik adferd kan ikke begrunnes med fremmedkulturell bakgrunn.

Lærerikt! Jeg har også hatt en mistanke om at det jeg ser er "jente-adhd", som jeg jo vet ofte arter seg litt annerledes. Jeg får lese litt mer om emnet og holde et skarpt øye med henne! Hun skal til optiker og sjekke synet, også - for å se om vi oppdager noe der.

Ja, jeg vet også at adhd finnes over hele verden - men det er forunderlig hvor raskt - av alle - familievernkontorene trekker inn "slik er menn fra..." og "kvinnesyn..." og - det ligger mellom linjene, eller kanskje er jeg ekstra på vakt "primitiv, uvitende, ikke kommet så langt som oss på mange områder..." - for ikke å snakke om "men _her_ gjør vi det slik og sånn og nå lever dere _her_!"

Slike signaler gjør det veldig vanskelig å ta opp problemene man har. Det blir ikke saklig. Jeg har også oppdaget at familier der begge foreldrene er innvandrere, ikke kommer ut for det samme - selv om de har samme problemer. Det er som om skole etc. ikke tør (?) nærme seg problemet? Tror de ikke det går an å snakke med innvandrere, eller er de redd fedrene skal slå ungene? Ikke vet jeg, men etter at vi fikk en diagnose, og jeg har lest mer om adhd, synes jeg at jeg ser mange med slik problematikk... I klassen til sønnen min, var det 5 gutter ved skolestart med adhd-problematikk! Nå er bare 2 tilbake, de andre er flyttet.

På den ene siden er jeg veldig glad for endelig å ha et navn på det som har vært så vanskelig i så mange år. Særlig det å slippe "skylda" for at han ikke hører etter og svarer frekt, har løftet steiner av mine skuldre! Jeg forstår også far bedre, og har fått større mot til å ta kampen opp med ham. Ja, for han vil ikke høre om adhd, og motsetter seg alle hjelpetiltak. Alt er min skyld! Nå har jeg også gått på kurs og lært smartere måter å sette grenser for ungene på. Og innser jo at han langt på vei har noe rett i det han sier. Adhd-barn trenger jo konsekvente foreldre/grenser! Så jeg er blitt flinkere, også til å ta upopulære avgjørelser.

Til slutt vil jeg si jeg synes dette er et supert forum! Det kan være saker og ting man ønsker å drøfte uten å si hvem man er - og det kan man gjøre her.

Fortsatt god helg!

[Gjest berni]

Lærerikt! Jeg har også hatt en mistanke om at det jeg ser er "jente-adhd", som jeg jo vet ofte arter seg litt annerledes. Jeg får lese litt mer om emnet og holde et skarpt øye med henne! Hun skal til optiker og sjekke synet, også - for å se om vi oppdager noe der.

Ja, jeg vet også at adhd finnes over hele verden - men det er forunderlig hvor raskt - av alle - familievernkontorene trekker inn "slik er menn fra..." og "kvinnesyn..." og - det ligger mellom linjene, eller kanskje er jeg ekstra på vakt "primitiv, uvitende, ikke kommet så langt som oss på mange områder..." - for ikke å snakke om "men _her_ gjør vi det slik og sånn og nå lever dere _her_!"

Slike signaler gjør det veldig vanskelig å ta opp problemene man har. Det blir ikke saklig. Jeg har også oppdaget at familier der begge foreldrene er innvandrere, ikke kommer ut for det samme - selv om de har samme problemer. Det er som om skole etc. ikke tør (?) nærme seg problemet? Tror de ikke det går an å snakke med innvandrere, eller er de redd fedrene skal slå ungene? Ikke vet jeg, men etter at vi fikk en diagnose, og jeg har lest mer om adhd, synes jeg at jeg ser mange med slik problematikk... I klassen til sønnen min, var det 5 gutter ved skolestart med adhd-problematikk! Nå er bare 2 tilbake, de andre er flyttet.

På den ene siden er jeg veldig glad for endelig å ha et navn på det som har vært så vanskelig i så mange år. Særlig det å slippe "skylda" for at han ikke hører etter og svarer frekt, har løftet steiner av mine skuldre! Jeg forstår også far bedre, og har fått større mot til å ta kampen opp med ham. Ja, for han vil ikke høre om adhd, og motsetter seg alle hjelpetiltak. Alt er min skyld! Nå har jeg også gått på kurs og lært smartere måter å sette grenser for ungene på. Og innser jo at han langt på vei har noe rett i det han sier. Adhd-barn trenger jo konsekvente foreldre/grenser! Så jeg er blitt flinkere, også til å ta upopulære avgjørelser.

Til slutt vil jeg si jeg synes dette er et supert forum! Det kan være saker og ting man ønsker å drøfte uten å si hvem man er - og det kan man gjøre her.

Fortsatt god helg!

Jeg vet ikke om folk ikke tør å si noe til oss fordi vi er innvandre. Vi har et annet barn som har autisme. Det tok veldig lang tid før han fikk diagnosen.Helsepersonellet mente hele tiden at problemene skyldtes tospråkligheten. Det nyttet ikke å fortelle dem at han ikke kunne et ord på morsmålet mitt. Det nyttet heller ikke å forklare dem at barna våre får en masse norsk språkopplæring her hjemme. Både jeg og mannen min er akademikere og havnet faktisk i Norge fordi en norsk bedrift ville ansette mannen min p.g.a. hans kompentanse. Allikevel opplever vi hele tiden at folk tar det for gitt at vi er "mindre begavet" og at barna våre nærmest må være understimulerte og dårlig på norsk. Når da to av barna faktisk har problemer så er det jo veldig lettvint å skylde på innvandrerbakgrunnet. Det at tredje barnet er kjempeflink på skolen teller liksom ikke.

Tja , dette var da bare litt frustrasjon som måtte ut....

Jeg ønsker deg og barna dine lykke til!

[Gjest mamma'n hans]

Jeg vet ikke om folk ikke tør å si noe til oss fordi vi er innvandre. Vi har et annet barn som har autisme. Det tok veldig lang tid før han fikk diagnosen.Helsepersonellet mente hele tiden at problemene skyldtes tospråkligheten. Det nyttet ikke å fortelle dem at han ikke kunne et ord på morsmålet mitt. Det nyttet heller ikke å forklare dem at barna våre får en masse norsk språkopplæring her hjemme. Både jeg og mannen min er akademikere og havnet faktisk i Norge fordi en norsk bedrift ville ansette mannen min p.g.a. hans kompentanse. Allikevel opplever vi hele tiden at folk tar det for gitt at vi er "mindre begavet" og at barna våre nærmest må være understimulerte og dårlig på norsk. Når da to av barna faktisk har problemer så er det jo veldig lettvint å skylde på innvandrerbakgrunnet. Det at tredje barnet er kjempeflink på skolen teller liksom ikke.

Tja , dette var da bare litt frustrasjon som måtte ut....

Jeg ønsker deg og barna dine lykke til!

Ser at vi har hatt endel felles erfaringer...jeg tror det er lurt å få ut frustrasjonen - og samtidig skrive det her på dette forumet - kanskje, kanskje hjelper det noen flere...!

Lykke til, du også!!

[Evil?]

Du, så fantastkisk det høres ut til at dere har det! Bare det å kunne samarbeide!

Jeg skulle gjerne hatt en voksen til, innimellom,men...

jeg har gått til BUP alene i 6 år, nå, og det har jo hjulpet mye. Dessuten har jeg utviklet meg selv som mor gjennom denne terapien. Og gutten min fikk leketerapi i 2 år.

Derimot - og det skuffer meg veldig - har vi gått runde på runde med skole, BUP, familievernkontor og barnevern, der far er blitt den store, stygge ulven. Nå har det gjort _meg_ "godt" å få høre at ikke alt er min feil - men ærlig talt:

Her har vi altså i flere år vanket blant spesialutdannede folk, som har stilt alle slags diagnoser på familie og far - _bortsett_ fra å gjenkjenne adhd-atferden hans og guttens.

Resultatet er jo at jeg har blitt nødt til å forsvare far når de har tatt helt av - noe de selvsagt tror er et selvforsvar. Jeg har jo tross alt valgt ham, engang, så jeg orker vel ikke innse at jeg valgte feil? tenker de. De har kalt ham psykopat og sosiopat og brukt mot ham hans fremmedkulturelle bakgrunn. (Det finnes faktisk også adhd blant innvandrere!)

Helt tilfeldig begynte lillebroren til han med adhd å skjære grimaser - ticks - og noen fikk meg til å gå inn på internett og der fant jeg Tourettes, og sannelig også et kurs om det dagen etter! På kurset om Tourettes innså jeg straks at det handlet nesten mer om broren enn om ham med ticks. Ticksene ga seg etter noen måneder - men jeg fikk broren utredet for adhd.

Endelig et navn på dette som er så vanskelig. Min gutts oppførsel preges nemlig mye av trass - (farens også?) - og jeg har ikke tall på alle telefonene om å "Si til gutten din at han må slutte med oppføre seg slik som han gjør, og svare på den måten, attpåtil, når vi snakker til ham!"

Men nå er vi igang med en konstruktiv utvikling! Ansvaret for å hjelpe ham i skolesituasjonen, der jeg jo ikke er tilstede, er nå endelig overlatt til skolens fagpersoner! Skolen har også tatt kontakt med BUP sm veileder dem i situasjonen. Han har også fått vedtatt støttekontakt 8 timer i måneden. Barnevernet er kommet på banen og kommer også til å støtte ham. Jeg er egentlig litt opptimistisk her jeg sitter i dag! Han er hos far, så jeg får ryddet litt og slappet av innimellom.

Grunnen til at jeg skriver så mye her, er ikke at jeg klager, men rett og slett fordi kanskje noen sitter og leser og gjenkjenner et eller annet og finner hjelp i det. Ikke minst når magefølelsen sier det er en ting og fagpersonene ikke er enig med deg, kan det hjelpe å høre at fagfolk ofte tar feil!!! De er for eksempel overraskende blanke på emnet adhd!!! De kan nok oppdage de helt klassiske tilfellene som henger i taklampene eller balanserer på tak, men om kombinasjonen av symptomer er litt annerledes, overser de fort hva det _egentlig_ er!

Særlig gjelder dette der familien fungerer dårlig! Det er som om de ikke skjønner at når noe er arvelig, så kan det finnes hos far eller mor selv om disse ikke vil være enige eller har fått egen diagnose! I tillegg har de kanskje vokst opp som "vanskelige unger" og har fått et veldig forsvar mot all kritikk. Dette er for dem en måte å overleve på, tross kritikk hele livet!

Som de sa på det kurset: Det er ikke uvanlig å få høre at "Det er ikke rart han er så umulig, han med den faren!" Og så er det de ser, faktisk adhd i to generasjoner! Og som de sa da han fikk diagnosen: Det er ikke uvanlig å gå i en årrekke til BUP med diagnose innenfor psykiatrien, uten at de utreder om det kan være noe nevrologisk først!

Personlig har jeg fått mye større respekt for det far har klart her i livet, på tross av de persepsjonsproblemene han sliter med! Samarbeidet oss imellom er helt umulig - men _han_ er en ok mann, likevel. Og derfor håper jeg at gutten min - som er så heldig å få et navn på det han sliter med - kanskje skal få et enda bedre liv enn faren!

Håper noen som trenger det, leser dette innlegget

Fortsatt god helg!

Vil bare si at det gjorde utrolig godt å lese de reflekterte tankene du har rundt dette. Tvi tvi!

[Gjest mamma'n hans]

Vil bare si at det gjorde utrolig godt å lese de reflekterte tankene du har rundt dette. Tvi tvi!

Takk! Dine, også!