Kommer i tanker om et tidligere forhold.

[damedame]

Samboerskap som sådan.

Det er litt merkelig å tenke på at det faktisk har skjedd. At vi faktisk bodde sammen og hadde et liv sammen - hus og hage, bil og bikkje. Ferier, nedturer (og joda, noen oppturer også...) dagliglivet vi hadde sammen.

Og at det i dag er minimalt med kontakt. At vi knapt vet noe om hverandre lenger.

Noen som vil dele tanker?

Forsvinner disse tankene hos deg, ev. hvor lang tid tok det?

[Gjest papirtiger]

Jeg har det akkurat slik med eks-kjæresten min. Det er helt merkelig å ikke ha kontakt med han mer. Men tror det er slik han vil det

Kjæreste/samboer er jo gjerne ens beste venn, så slike tanker er nok vanlig.

[Gjest selje]

Jeg har det akkurat slik med eks-kjæresten min. Det er helt merkelig å ikke ha kontakt med han mer. Men tror det er slik han vil det

Kjæreste/samboer er jo gjerne ens beste venn, så slike tanker er nok vanlig.

For flere år siden enn jeg gidder å si, var jeg gift med en annen. Giftet meg tidlig, etter å ha vært forlovet i noen år.

Det var ikke noe veldig lykkelig liv, og vi skilte lag - uten barn.

Siden den gangen har vi begge vært gift med hver vår annen gift i ÅREVIS, og i alle fall for min del, mye lykkeligere og riktigere enn det frøste ekteskapet. Vi har voksne barn på hver vår kant.

Vi snakkes i telefonen kanskje en gang i året, og sender kort til jul og slikt.

Poenget er: stadig føler jeg at han er slekt. Nær slekt, til og med, og da min daværende svigerinne og jeg snakket i telefonen av en helt utenforliggend egrunn for første gang på tjue år her i vinter, så var det som å snakke med søsteren min.

Jeg slutter ikke med noen jeg har stått riktig nær, tror jeg!

[Gjest ova]

Ja, det er antakelig slik. Tankene kan vandre tilbake til denne tiden - og mye av det den stod for - helst det gode.

For min del er det lenge, lenge siden, men kan av og til

bli minnet om det ennå. Det kan nærmest bli litt vemodig.

Det var jeg som brøt ut, men likevel....

Men det var et riktig valg., jeg vet jo det.