Skolevegring

[Prilla37]

Jeg sitter her og er fortvilet nok en gang, for min sønn på 13 år vil ikke gå på skolen. Jeg veksler mellom alle slags følelser, fra sympati til raseri, fra fortvilelse til hjelpeløshet. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg vet selvsagt at trusler ikke er noe godt virkemiddel, men når man er på enden av hva man kan tåle, ja så faller ihvertfall jeg lett i den fellen. Resultatet er at jeg sitter her, mens sønnen min sikkert sitter ganske så fortvilet inne på rommet sitt.

Jeg er alene med ham, og har vært det omtrent hele livet hans. Han har relativt god kontakt med sin far, men ikke på det følelsesmessige planet. Han har veldig respekt for faren, i den grad at hvis noe plager ham, så spør han meg om jeg kan snakke med faren for ham.

Ellers så lever vi ganske tett med mine foreldre, og min far er et flott forbilde for min sønn. Han mangler ingenting, og har det godt. Men så er det dette med skolen da....

Heldigvis er han veldig oppvakt og flink i alle fag. Hvis ikke kunne han fort ha kommet i bakleksa. Han klager over at han er kvalm, har vondt i magen, hodepine osv. Og som regel ender det opp med at han blir hjemme etter vi har kjeftet og smelt en tid. Og vips så er symptomene borte, stort sett hver gang. Og jeg har selvsagt lest om dette, og det er klassisk når det gjelder skolevegring. Greit nok, men hva skal jeg gjøre?

Jeg prøver gang på gang å spørre ham om hva som er galt, men får ikke annet svar enn at han er kvalm, hodepine osv

Jeg vet ikke om kostholdet også spiller inn, men han liker omtrent ingenting. Jeg prøver hele tiden med å få ham til å spise det vi har til middag. Men hvis han ikke liker det, så går han heller uten mat. Og det påvirker selvsagt humøret hans. Jeg har fått det råd at jeg bare skal la ham gå uten mat, og at blir han sulten nok, så spiser han det han får. Men han er sta som bare det, og det fungerer bare ikke.

Til høsten skal han begynne på ungdomsskolen, og jeg er så redd for at dette bare skal fortsette. Hvordan skal det gå da? Hvis han igjen ender opp med den i klassen som har høyest fravær? Ikke bare vil det gå utover skolearbeidet, men jeg tror både han og jeg er så tynnslitte etterhvert at det går utover vårt forhold også.

Jeg trenger et råd så sårt!!

[Gjest Dame52]

Jeg synes du bør ta dette opp med skolen. Klasseforstander er rette vedkommende. Det kan være ting på skolen som gjør han slik, det er min erfaring, jeg har jobbet mange år i skolen med den alderen din sønn er i. Det med hodepinen etc. er typiske tegn for mistrivsel. Det kan være ting på skolen han ikke vil fortelle deg vet du. Begynn der du, søk hjelp for ellers sliter dere dere ut begge to. Lykke til fra en skolearbeider og tenåringsmor!!

[skorpionfisken]

har han holdt på sånn i årevis, eller er det plutselig nå når han er tenåring?

Det høres ut som poden mistrives sterkt på skolen. Bor dere sånn at det er flere skoler innen rimelig avstand? Kan han begynne på en annen skole?

Vi måtte bytte skole for vår sønn da han var 12 år, han mistrivdes sterkt på grunn av mobbing der han gikk, og det var umulig å få mobberne til å gi seg.

Han ble en totalt annen etter han byttet skole (til en privatskole). Det var som natt og dag. Han gikk fra å være en stille og forsiktig gutt som var mye syk, til en trygg og god tenåring som aldri feiler noe. Han stortrives på den nye skolen.

Mange sier at man må ta opp problemet der det er og at det er de andre, plagerne, som må endre seg. Mulig det er det riktige moralsk og pedagogisk, men det hjelper ikke den som er stigmatisert og utelatt.

Dersom det ikke er privatskole i området eller kommunen motsetter seg å la ham bytte til en annen skole så kanskje far bor et stykke unna sånn at han kan melde flytting til ham og skolen i det nærmliljøet? At han melder flytting dit betyr ikke at han trenger å flytte dit fysisk hvis dette er i rimelig bussavstand fra der du bor.

[noami]

Kan det være han er utsatt for mobbing på skolen? Viser litt slike symtpomer, uten at jeg har noen faglig kunnskap om dette. Sjekk med klasseforstander og hør om det er noe som er forandret i klassen/på skolen i det siste?

[sjakktrekk]

Jeg synes du bør ta dette opp med skolen. Klasseforstander er rette vedkommende. Det kan være ting på skolen som gjør han slik, det er min erfaring, jeg har jobbet mange år i skolen med den alderen din sønn er i. Det med hodepinen etc. er typiske tegn for mistrivsel. Det kan være ting på skolen han ikke vil fortelle deg vet du. Begynn der du, søk hjelp for ellers sliter dere dere ut begge to. Lykke til fra en skolearbeider og tenåringsmor!!

Prilla37 nevner også det med mat - at han ikke vil spise og er kjempesta så han går uten mat hvis han har bestemt seg for det.

Slik er min 15-åring også, og har vært slik bestandig, derfor lurer jeg også på om du kanskje har noen lure ideer om det?

Eller om det går seg til? Min tenåring er lang og blitt veldig slank, men er det skadelig på lang sikt?

[Gjest sussilo]

Dette må du jo ta opp med skolen i første omgang, og etterhvert med helsesøster, PPT osv dersom det ikke bedrer seg.

Er du forresten sikker på at han forteller deg hele sannheten om skolehverdagen ? Kan han være utsatt for mobbing eller noe sånt, uten at du vet om det ?

Ei jeg er tante til hadde det sånn i et års tid, det begynte da hun var tolv. Hun var gjennom utallige utredninger, hele familien gikk en periode til psykolog. Det ordnet seg etterhvert, uten at det noen gang ble påvist noen skikkelig årsak.

Ville tatt dette alvorlig hvis jeg var deg, og oppsøke hjelp så snart som mulig.

[mAd]

Det innlegget kunne godt min mor ha skrevet for tolv år siden.

Har det pågått lenge?

Jeg hadde det akkurat likt da jeg gikk i sjetteklasse. Plutselig klarte jeg ikke skole mer, det var hyl og skrik hver morra og så fort det ble klart at jeg fikk være hjemme, gikk kvalmen over. Jeg hadde også problemer med enkle ting som å gå på butikken, gå ut sammen med venner og å dra på besøk til familie. Jeg ble så utrolig kvalm, og var livredd for å kaste opp.

Det er mulig PP-tjenesten kan hjelpe. For meg gjorde den ikke det, vi hadde ett møte hvor de kun ville vite om jeg ble mobba på skolen, noe jeg ikke ble, og da var de visst ikke interesserte i å prøve å finne ut no mer.

Etter noen uker gikk det over. Plutselig en dag sto jeg opp uten problemer og dro på skolen som om ingenting hadde skjedd.

Ett år senere, i sjuende, kom det tilbake. Samme styret. Hyl og skrik, mamma og pappa som veksla mellom sinne og sympati, krangling, grining.. jeg har den dag i dag utrolig dårlig samvittighet (ikke at jeg kunne noe for at jeg var sånn, men..) for at jeg nærmest ga min mor nervøst sammenbrudd i den tiden Også denne gangen forsvant det etter noen uker, og jeg hadde ingen problemer i lang tid etter det.

...frem til midten av andreklasse på videregående. Da kom det mer gradvis, men det forsvant ikke igjen. Da jeg var nitten bodde jeg 150 mil hjemmefra og låste meg fullstendig inne. Jeg klarte ikke gå på skole eller hente posten, jeg svarte ikke når det ringte på og dro ut telefonen. Etter litt om og men begynte jeg å gå til psykolog og ble behandla for panikk/sosial angst og depresjoner.

Den dag i dag er jeg 89% frisk, men jeg klarer liksom ikke la være å undre på om mye kunne vært unngått om bare pp-tjenesten hadde tatt meg alvorlig dengang :/

[Prilla37]

Det innlegget kunne godt min mor ha skrevet for tolv år siden.

Har det pågått lenge?

Jeg hadde det akkurat likt da jeg gikk i sjetteklasse. Plutselig klarte jeg ikke skole mer, det var hyl og skrik hver morra og så fort det ble klart at jeg fikk være hjemme, gikk kvalmen over. Jeg hadde også problemer med enkle ting som å gå på butikken, gå ut sammen med venner og å dra på besøk til familie. Jeg ble så utrolig kvalm, og var livredd for å kaste opp.

Det er mulig PP-tjenesten kan hjelpe. For meg gjorde den ikke det, vi hadde ett møte hvor de kun ville vite om jeg ble mobba på skolen, noe jeg ikke ble, og da var de visst ikke interesserte i å prøve å finne ut no mer.

Etter noen uker gikk det over. Plutselig en dag sto jeg opp uten problemer og dro på skolen som om ingenting hadde skjedd.

Ett år senere, i sjuende, kom det tilbake. Samme styret. Hyl og skrik, mamma og pappa som veksla mellom sinne og sympati, krangling, grining.. jeg har den dag i dag utrolig dårlig samvittighet (ikke at jeg kunne noe for at jeg var sånn, men..) for at jeg nærmest ga min mor nervøst sammenbrudd i den tiden Også denne gangen forsvant det etter noen uker, og jeg hadde ingen problemer i lang tid etter det.

...frem til midten av andreklasse på videregående. Da kom det mer gradvis, men det forsvant ikke igjen. Da jeg var nitten bodde jeg 150 mil hjemmefra og låste meg fullstendig inne. Jeg klarte ikke gå på skole eller hente posten, jeg svarte ikke når det ringte på og dro ut telefonen. Etter litt om og men begynte jeg å gå til psykolog og ble behandla for panikk/sosial angst og depresjoner.

Den dag i dag er jeg 89% frisk, men jeg klarer liksom ikke la være å undre på om mye kunne vært unngått om bare pp-tjenesten hadde tatt meg alvorlig dengang :/

Takk for engasjement og råd til dere alle

Jeg vet jo at vi ikke er alene om å ha dette problemet, men det gjør det ikke lettere, dessverre.

Jeg har snakket med lærer, men han har heller ikke råd for dette. Han sier at sønnen min er godt likt, flink i timene, klarer seg fint i friminuttene osv osv.

Å gå til pp tjenesten føles som et hinder. Jeg er redd for å stigmatisere sønnen min. Kanskje å "blåse" dette opp vil gjøre vondt verre. Jeg vet ikke.

Han har hatt dette problemet av og til det siste året, men med en forverring de siste ukene føles det som. Jeg har snakket endel med ham de siste dagene. Får selvsagt ikke så mye svar, han er tross alt tretten! Men jeg får et bestemt inntrykk av at han sliter med selvbildet. Det føles tungt, for jeg har trodd selv at jeg har gjort alt for at han skal få selvtillit og styrke. Han sier at ingen mobber ham, men at han selv synes han er for tjukk. Han er stor, men han er også lang, så han virker ikke spesielt tykk. Vi har avtalt at vi skal gå fjelltur minst to ganger i uken. Og i tillegg sykler han endel. Han skal også begynne å kjøre trail. Jeg håper og tror at dette vil hjelpe på humøret hans, men jeg ser ikke for meg at dette er hele løsningen. Jeg får bare fortsette å snakke med ham, vet ikke hva jeg kan gjøre utover dette på nåværende tidspunkt.

Jeg blir selvsagt urolig når jeg leser mAd's innlegg, men jeg kan ikke ta sorgene på forskudd. Eller, er jeg feig? Uff, dette er sannelig ikke lett! Men det har vel heller ingen sagt at det skal være med barn...

Igjen, takk alle sammen !!

[Prilla37]

Prilla37 nevner også det med mat - at han ikke vil spise og er kjempesta så han går uten mat hvis han har bestemt seg for det.

Slik er min 15-åring også, og har vært slik bestandig, derfor lurer jeg også på om du kanskje har noen lure ideer om det?

Eller om det går seg til? Min tenåring er lang og blitt veldig slank, men er det skadelig på lang sikt?

hei sjakktrekk

Vårt "matproblem" er nok ikke helt likt. Jeg har vært så dum at jeg har laget det han liker fordi jeg ikke har orket alt bråket rundt det med mat. Og jeg har etterhvert innsett at det har vært helt feil, og gitt sønnen min et ensidig og dårlig kosthold. Prøver å rette opp og lykkes til en viss grad. Men som sagt, er det noe han ikke liker, så går han uten!

Lykke til med poden din

[Gjest Rusle]

Takk for engasjement og råd til dere alle

Jeg vet jo at vi ikke er alene om å ha dette problemet, men det gjør det ikke lettere, dessverre.

Jeg har snakket med lærer, men han har heller ikke råd for dette. Han sier at sønnen min er godt likt, flink i timene, klarer seg fint i friminuttene osv osv.

Å gå til pp tjenesten føles som et hinder. Jeg er redd for å stigmatisere sønnen min. Kanskje å "blåse" dette opp vil gjøre vondt verre. Jeg vet ikke.

Han har hatt dette problemet av og til det siste året, men med en forverring de siste ukene føles det som. Jeg har snakket endel med ham de siste dagene. Får selvsagt ikke så mye svar, han er tross alt tretten! Men jeg får et bestemt inntrykk av at han sliter med selvbildet. Det føles tungt, for jeg har trodd selv at jeg har gjort alt for at han skal få selvtillit og styrke. Han sier at ingen mobber ham, men at han selv synes han er for tjukk. Han er stor, men han er også lang, så han virker ikke spesielt tykk. Vi har avtalt at vi skal gå fjelltur minst to ganger i uken. Og i tillegg sykler han endel. Han skal også begynne å kjøre trail. Jeg håper og tror at dette vil hjelpe på humøret hans, men jeg ser ikke for meg at dette er hele løsningen. Jeg får bare fortsette å snakke med ham, vet ikke hva jeg kan gjøre utover dette på nåværende tidspunkt.

Jeg blir selvsagt urolig når jeg leser mAd's innlegg, men jeg kan ikke ta sorgene på forskudd. Eller, er jeg feig? Uff, dette er sannelig ikke lett! Men det har vel heller ingen sagt at det skal være med barn...

Igjen, takk alle sammen !!

Nei, det er ikke alltid lett å ha barn ;-)

Kan det være noen som plager ham på skoleveien?

[Prilla37]

Nei, det er ikke alltid lett å ha barn ;-)

Kan det være noen som plager ham på skoleveien?

hei rusle

Sønnen min har kort vei til skolen, og som regel er det han og en kompis som sykler sammen. Så jeg er rimelig sikker på at ingenting skjer på skoleveien.

Takk for at du bryr deg!

[mAd]

Takk for engasjement og råd til dere alle

Jeg vet jo at vi ikke er alene om å ha dette problemet, men det gjør det ikke lettere, dessverre.

Jeg har snakket med lærer, men han har heller ikke råd for dette. Han sier at sønnen min er godt likt, flink i timene, klarer seg fint i friminuttene osv osv.

Å gå til pp tjenesten føles som et hinder. Jeg er redd for å stigmatisere sønnen min. Kanskje å "blåse" dette opp vil gjøre vondt verre. Jeg vet ikke.

Han har hatt dette problemet av og til det siste året, men med en forverring de siste ukene føles det som. Jeg har snakket endel med ham de siste dagene. Får selvsagt ikke så mye svar, han er tross alt tretten! Men jeg får et bestemt inntrykk av at han sliter med selvbildet. Det føles tungt, for jeg har trodd selv at jeg har gjort alt for at han skal få selvtillit og styrke. Han sier at ingen mobber ham, men at han selv synes han er for tjukk. Han er stor, men han er også lang, så han virker ikke spesielt tykk. Vi har avtalt at vi skal gå fjelltur minst to ganger i uken. Og i tillegg sykler han endel. Han skal også begynne å kjøre trail. Jeg håper og tror at dette vil hjelpe på humøret hans, men jeg ser ikke for meg at dette er hele løsningen. Jeg får bare fortsette å snakke med ham, vet ikke hva jeg kan gjøre utover dette på nåværende tidspunkt.

Jeg blir selvsagt urolig når jeg leser mAd's innlegg, men jeg kan ikke ta sorgene på forskudd. Eller, er jeg feig? Uff, dette er sannelig ikke lett! Men det har vel heller ingen sagt at det skal være med barn...

Igjen, takk alle sammen !!

Det er aldri bra å ta sorgene på forskudd, jeg er sikkert et sånt "i verste fall" -tilfelle, og de fleste kommer sikkert mye bedre utav det enn meg

Jeg hadde feks ingen fritidsaktiviteter å ta meg til, og da er det nok lettere å stenge seg inne i seg selv, når man ikke har noen grunn til å gå ut. Trial høres kjempebra ut, samboeren min driver med det, og jeg tror sjeldent han er lykkeligere enn når han kommer hjem om kvelden, skitten, svett og med et stort smil om munnen. Menn og motorsykler *sukke* ;D

Dere får ha lykke til, begge to, og jeg skal krysse fingre for at alt går bra for dere

[Gjest mamman hennes]

Dette innlegget kunne jeg godt ha skrevet nå i dag.

Vi har samme problem med vår datter på 11 år.

Er nå veldig fortvilet over situasjonen.

Så om du leser dette, kan du fortelle meg hvordan det gikk/går med dere?