«Peace making» is more like a dirty business

[Mr Kahn]

Nå bør vel denne «seniorforskeren» fra PRIO, Hilde Henriksen Waage, snart få sin fortjente plass på Tullingtoppens adelskalender. På oppdrag fra Utenriksdept’et har denne vulgærmarxisten laget en rapport der hun «avliver myten om Norges rolle som nøytral brobygger».(sic) Her viser for en gangs skyld Jan Petersen tegn til gangsyn, da han i et edru øyeblikk kommenterer rapporten slik: « I fredsmekling er det ikke slik at Norge skal stille krav. Vår rolle avhenger av at to parter ønsker å komme fram til et resultat - Det er aldri slik at Norge kan lene seg tungt på den ene parten».

For de som ikke sitter med begge beina sementert i forsteinet marxistisk diskurs vet utmerket godt at Norge slett ikke var noen nøytral part i denne såkalte Oslo-prosessen. Fotarbeidet for den såkalte Oslo-avtalen var basert på politiske føringer lagt av blant annet det LO-baserte forskningssenteret FAFO og den AKP-baserte «Palestina-kommiteen», der Bjørn Tore Godal, Terje Rød Larsen og Mona Juul var nøkkelpersoner.

Den offisielle versjonen som forteller at «Oslo-avtalen» ble til etter at Terje Rød Larsen møtte Yossi Beilin (israelsk venstresosialist) fra det israelske LO i Tel Aviv; er høyst tvilsom; føringene for Oslo-avtalen kom i et jevnt løp fra 1974-75, skjøt fart fra 1984 gjennom de overnevnte organisasjoners anstrengelser og ble formalisert i 1991-1992 etter en hektisk innspurt på en hemmelig adresse i Parkveien og på den såkalte «Kapteinklubben» i Tostrupkjellern.

Formålet med Oslo-avtalen var først og fremst å bringe egypteren Arafat tilbake til arenaen, der han etter flukten fra Libanon i 1982 fristet en tilværelse i Tunis. Arafat var også svekket av sin støtte til Saddam Hussein under første Golf-krigen og trengte sårt en jomfruelig alliert som kunne fungere som anstand. Hvem passet vel bedre enn Norge, landet som deler ut fredspriser og befinner seg på «blåøyd-toppen» når det gjelder å holde liv i diktatorer.

Resultatet av Oslo-avtalen var at 40.000 Arafat-milits fikk utlevert state of the art- våpen og kommunikasjonsutstyr og et president-embete uten motkandidater. Og mens Rabin, Beilin og Peres satte prikker og streker over i’er og t’er i avtalen, satte Arafat en strek over alt sammen ved å fremme en krigserklæring i en tale i Johannesburg uken etter. En tale jeg – i motsetning til NTB og NRK – kan sitére ordrett. Det blir liksom noe ynkelig over Waages forsøk på å gjøre sine egne til nikkedukker for Israel nu i ettertid, og det ser også ut til at de impliserte gjør så godt de kan for å lufte ut fisen hennes. Følg med, følg med.

You shouldn’t crap where you eat, Hilde.

[Prozak]

Hva med påstanden at Israel tok initiativ (eller ihvertfall var villige til å delta) til disse "Oslo-forhandlingene" etter at de hadde forsikret seg om at PLO var såpass svekket at de selv satt som den ubestridelige sterke parten. Og at det hadde en stor innvirkning på forhandlingene, og at Norge ble mer eller mindre nødt til å legge press på Palestina til å godta vilkår som var helt i tråd med Israels egeninteresser?

For ordens skyld, dette er sagt og skrevet av en forsker som uten tvil er minst like habil som du når det gjelder å uttale seg om dette.

"..........................."

[Mr Kahn]

Hva med påstanden at Israel tok initiativ (eller ihvertfall var villige til å delta) til disse "Oslo-forhandlingene" etter at de hadde forsikret seg om at PLO var såpass svekket at de selv satt som den ubestridelige sterke parten. Og at det hadde en stor innvirkning på forhandlingene, og at Norge ble mer eller mindre nødt til å legge press på Palestina til å godta vilkår som var helt i tråd med Israels egeninteresser?

For ordens skyld, dette er sagt og skrevet av en forsker som uten tvil er minst like habil som du når det gjelder å uttale seg om dette.

"..........................."

«-For ordens skyld, dette er sagt og skrevet av en forsker som uten tvil er minst like habil som du når det gjelder å uttale seg om dette.-»

Nah, jeg vet ikke det. Hilde Henriksen Waages habilitet i Midtøstenspørsmålet kommer i et merkelig lys når de fleste involverte parter tar avstand fra henne. Waage leser historien med marxismens stive blikk og med skylapper som hindrer etthvert utsyn til sider som ikke passer inn i hennes «forskning». Et poeng som ikke er vanskelig å dokumentere hvis du er mer interessert i sak enn person.

Det er for øvrig en «interessant» vinkling i argumentasjonsrekken din at du bruker Waages akademiske bakgrunn for å høyne hennes troverdighet. Særlig med tanke på at en annen «fredsforsker og historiker» med doktorgrad i Midtøsten-problematikken, Lars Muhammad Gule, har samme politiske bakgrunn og i tillegg er Norges eneste internasjonalt dømte terrorist. Etter at Sovjet startet sin verdensomspennende kampanje tidlig på 70-tallet for å legitimere terroristorganisasjonene som «frigjøringsbevegelser», dro et kobbel norske kommunister til Midtøsten for å få trening og opplæring i PLOs leire. Lars Gule kom med i en tidlig fase, men ble stanset på flyplassen i Beirut i 1977 da han var på vei til Israel med 1 kilo eksplosiver i bagasjen for å «saluttere» for seksdagerskrigens 10-årsjubileeum.

Gule og Waage har dype røtter i den samme politiske leiren og bruker de samme marxistiske analyseverktøy og modeller som ble snekret i KGBs idéverksteder og på partipampenes datsjaer. Dette kommer til syne i deres måte å analysere Midtøstenspørsmålet på, der de danser ringdans rundt terrorens fyrster, Saddam Hussein og Yasser Arafat. Jeg vil gå så langt som til å kalle det politisk manipulasjon fremfor redelig forskning.

Så lenge den forslitte reaksjonære vulgærmarxismen er et dominerende paradigme i norsk media, presse og forskningsinstitutter, så vil begrepene «fred og frigjøring» være et meningsløst konsept. 12 år med nazisme, 74 år med kommunisme og 1400 år med Islam burde være historielekse god nok i seg selv. I møte med terrorismens bloddryppende virkelighet kan ikke Norge slepe rundt på en opinionsdannende forsknings-og mediafora som forskyver politiske balansepunkter og danser etter rytmer fra Stalin og Hitler-hybrider.

Dessverre er det engang slik at NRK, NTB, FAFO, PRIO, MMI, NUPI, LO og sågar humanitære hjelpeorganisasjoner driver mer med politikk enn forskning og rapportering, og da må de også regne med å møte politisk motstand. Den motstanden kan du ikke drukne ved å vise til en akademisk utdannelse eller en tittel.