Usikker

[Gjest Beskyttende]

Hei!

Jeg vet ikke om dette er rette forumet å stille dette spørsmålet, men jeg prøver.

Vi har en sønn på 5 år. For 1 1/2 år siden begynte det en ny gutt i barnehagen på samme avdeling som vår sønn. De to fikk en helt utrolig og spesiell god kontakt. Den nye gutten hadde en liten søster som det også var stas med.

Etter en tid fikk vi spørsmål om gutten vår kunne bli med kameraten hjem etter barnehagen. Det sa vi ja til. Selv om foreldrene var nyinnflyttet og vi ikke kjente de.

Da jeg kom for å hente gutten vår hadde de hatt det kjempekoselig og gutten vår ville nesten ikke bli med hjem. Jeg hilste på foreldrene, men reagerte på at mammaen bare forsvant etter at jeg hadde hilst på henne og bare var i bakgrunnen mens jeg var der.

En tid etter ringte pappaen en søndag og lurte på om gutten vår ville komme å leke med gutten deres. Han og gutten kom ned for å hente gutten vår. Mannen min reagerte på pappaen og sa at han fikk en ubehagelig følelse når det gjalt pappaen. På 17. mai traff vi de tilfeldig ute på den lokale tilstelningen på ettermiddag med barna. På nytt reagerte jeg på mammaen. Denne gangen pga at hun så ikke på oss eller hilste på oss. Dette til tross for at vi stoppet å snakket med de.

Når gutten deres hadde gebursdag inviterte de ikke til bursdag på ettermiddag/ helg slik som alle gjør, men tok barna hjem fra barnehagen på dagen og holdt selskap.

Både min mann og jeg følte at det var noe som ikke var riktig i deres oppførsel og bestemte oss for at vi ikke ville la vår sønn dra til de alene. Deres sønn ville aldri komme til oss.

I fjor høst flyttet familien igjen tilbake til hvor de kom fra. Det var ordentlig trist for disse to guttene som fortsatt var kjempekompiser. Vi inviterte de i bursdagen til vår sønn. Pappaen og barna kom. De har også sendt julekort til hverandre og det tydelig at begge to savner hverandre.

Nå har pappaen tatt kontakt da de har hytte her og vil at gutten vår skal komme på hytta til han og de to eldste barna. De har siden de flyttet herfra fått et barn til. Vi vil fortsatt ikke slippe gutten vår alene med de. Dette sa min mann at han ville si til pappaen. Men at hele familien var velkommen på besøk til oss slik at vi kunne bli ordentlig kjent med de.

Det jeg vil spørre om er om dette er å være overbeskyttende, eller om vi bare skal fortsette å bruke magefølelsen vår? Kan man si til folk at vi vil bli bedre kjent med de først. Barnet vår er for viktig for oss til at vi vil ta noen sjanser med det.

Dette ble et langt innlegg, men

jeg er bare interessert i hva andre mener om dette.

Hilsen

[Gjest snart4]

Hei

Jeg ville ha stolt på magefølelsen. Synes ikke det er overbeskyttende å ville bli kjent med foreldrene først. En liten ting: i vår barnehage er det helt vanlig at noen velger å ha bursdagsfeiring hjemme hos bursdagsbarnet midt på dagen. Da er det med en eller to voksne fra barnehagen også.

[skorpionfisken]

Nå har kanskje ikke dette så mye med adopsjon å gjøre? Spør bare siden du er på dette forumet.

Men til saken. Hva er det som gjør at du er usikker? Tror du mannen mishandler familien sin, eller liker dere ham bare ikke? Tror dere hun er undertrykt av ham eller liker dere ikke at hun kanskje er skjenert og innesluttet?

Synes dere barna reagerer unormalt på noen måte? Er det greie barn som trives sammen med barna deres? Har din sønn virket usikker eller redd sammen med denne familien?

Du skriver for lite konkret til at vi kan ta ordentlig stilling her. Men om deres sønn stortrives sammen med dem, ville jeg ikke hindret det på grunn av at mora er tilbaketrukket og faren ikke er en mann dere kunne vært venner med.

Jeg vet fra min oppvekst at jeg hadde to venninner med "merkelige" foreldre. De hadde foreldre som mine foreldre overhodet ikke kunne forholde seg til som venner. Den ene veninna hadde en far som mishandlet mora, de ble skilt og han endte som alkoholiker. Mora fant en ny mann som drakk, ikke så mye som den forrige men likevel. Mine foreldre nektet meg da ikke å være sammen med dattera deres av den grunn. Jeg fikk til og med overnatte der. Den andre venninna hadde strengt religiøse foreldre, min mor fikk kvalmefornemmelser bare ved å prate med dem, for de var så utrolig prektige. Jeg fikk overnatte der også jeg.

Mine to venninner kunne selvfølgelig ikke overnatte hos hverandre, mye på grunn av de religiøse foreldrene, men de fikk begge overnatte hos meg samtidig, så selv de overreligiøse foreldrene så igjennom med umoralen når mine foreldre kunne være en nøytral mellomstasjon.

Man skal ikke la sin aversjon mot voksne folk gå ut over barna.

[rao]

Hei. Jeg synes du skal stole på magefølelsen din. Det er jo ikke sikkert at det er noen grunn til det, men tenk hvor forferdelig du vil ha det dersom du slipper gutten din avgårde, og så skjer det ham noe... Men jeg er jo en hønemor av dimensjoner da......

Klem fra

[yogi]

Følg magefølelsen. Ditt barn er det mest dyrebare dere har. Jeg ville ikke latt noen jeg følte meg litt usikker på ta vare på mitt barn.

Hilsen

[Gjest Beskyttende]

Ja, jeg ser helt klart hva du mener. Det er vel derfor jeg lufter spørsmålet.

Vi har ikke noe behov for å bli venner med foreldrene. Det hører vel til sjeldenheten at foreldrene omgås med foreldrene til vennene til barna. Så dette er ikke noe sak.

Vi har også snakket om at moren kanskje bare er sjenert eller har et sosialt problem.

Guttene har det helt topp i lag. De sier i barnehagen at å se de to sammen var utrolig morsomt. Vå sønn så utrolig opp til kameraten sin og hans ord var lov. Samtidig som vi følte at de var veldig jevnbyrdig.

Pga det vennskapet føler vi at det ikke er rette av oss å nekte de å være sammen. Nå bor vi jo ikke på samme plass lenger, så dette vil nok kanskje ikke bli noe problem i fremtiden.

Det går vel mer på en følelse om noe vi ikke kan ta å føle på.

Uansett. Takk for at dere tar dere tid til å svare.

Hilsen