Når fortelle søsken?

[Gjest lenge og vente]

Når forteller man søsken at de skal få en lillesøster eller lillebror?

Søskenet er 5 år og forstår jo mye, vil ikke at h*n skal måtte høre det fra familie, venner eller overhøre det. Har mest lyst og fortelle h*n det først og så resten av de vi kjenner etterpå.

Men da kan vi regne med at søskenet må vente i 1 år eller mer, før det endelig kommer en lillesøster eller lillebror.

Blir ikke det fryktelig lenge for en 5 åring som så sårt ønsker seg et søsken?

Synes dette er vanskelig, hvordan gjorde dere det?

Vi har tenkt på å kun si det til nærmeste venner/familie i første omgang, og si i fra at h*n ikke vet og at vi ikke vil snakke om det når h*n er tilstede.

Og så fortelle h*n det når det er 6-7-8 mnd igjen. Da blir jo ikke ventetida så alt for lang...

Trenger innspill!

[Mia G.]

Vi har en sønn på 4 1/2 år og vi valgte å ikke si noe til han før etter at papirene våre ble sendt til Kina. Vi håper på å få tildeling i juli/aug, men man vet jo aldri. Det kan fort bli forsinkelser, noe som er vanskelig å forstå for en utålmodig storebror. Jeg er glad vi ventet såpass lenge med å si noe til sønnen vår for jeg ser at bare denne ventetiden son gjenstår virker som veeeeldig lenge for han. På den annen side tar det jo tid å venne seg til tanken på at det skal komme et nytt familiemedlem.

[Gjest litchi]

Vi har faktisk fortalt fireåringen at hun skal bli storesøster. Og hvis alt går som det skal, skal vi ikke på hentereise før våren 2005.

Årsaken til at vi fortalte det, er at vi har valgt å være åpne mot familie og venner om at vi venter på nr. to, og før eller senere vil hun fange det opp i en slik samtale. Derfor like greit at hun er informert.

Men vi snakker ikke mye om dette i hverdagen, og det virker ikke som om hun tenker mye på det heller. Innimellom kan hun si ting som "når jeg blir storesøster" eller "når vi skal reise med fly og hente lillesøster eller lillebror", men det er veldig sjelden.

Forventingen vil nok ta seg opp etterhvert som det nærmer seg og vi snakker mer om det. Foreløpig føles det ganske fjernt for oss alle tre.

[gyllenlakk]

Husk at "små gryter har også ører". Med det mener jeg at dersom dere velger å fortelle venner/familie om adopsjon nr 2, vil dette være en nyhet som lett sprekker, og blir snappet opp av en oppvakt 5 åring. Vårt giverland var lite forutsigbart mht. ventetid. Vi valgte derfor å ikke si noe til familien før tildelingen kom. Da fikk storebror på 7 år beskjed først, et utrolig øyeblikk. Han fikk også æren av å fortelle gledesbudskapet videre til familie og venner.

Faktisk opplevde vi at ventetiden med nr 2 gikk veldig raskt, Hvis noen spurte om vi hadde planer om adopsjon sa vi bare at vi får se..Det var faktisk koselig å ha en slik hemmelighet i sammen.

Ta dette som et innspill fra en meget lykkelig mamma til 2.

[JAN03]

Vi var tenkt å vente med å fortelle det til vi fekk tildeling. VB anbefalte oss å informere barna(6 og 9) når det var 3-4 mnd. igjen til tildeling. Dersom vi venta til tildeling kunne dette bli hektisk for ungane.

Den yngste hadde ingen problemer med ventinga, men for den eldste var det vanskeleg ikkje å ha eit tidspunkt å forholde seg til. Dei siste vekene før tildelinga kom var tunge for henne og dette var vi vaksne for lite førebudde på.

For at ikkje ungane skulle få høyre dette via andre, fortalde vi det ikkje til andre enn foreldrene våre. Ventetida var faktisk lettare når ingen visste noko. Når alle fekk vite om det blei det er tema som alle ville snakke om. Frustrasjonen over ikkje å vite noko auka og tida gjekk seinare. Dette høyrest nok heilt villt ut, men det føltes slik.

Nå ventar vi å få reise i juni/juli og det gler vi oss veldig til.

Lykke til.

[Gjest kinamamsen]

Vi fortalte det til storesøster da papirene ble sendt til Kina og da var det ca. 10-11 mndr. for henne å vente til vi var hjemme igjen med lillesøster. Det fungerte helt greit. Hun syntes det tok lang tid, men vi gledet oss, gjorde mange forberedelser (med rom, klær etc.) som hun deltok på og snakket mye om lillesøster/lillebror og forberedte oss godt i denne tiden. Vi var redd for at hun skulle få vite det av andre - og det ville ikke vært noe godt for henne. Hun var 4 år den gang. Hun var også den første som fikk vite det etter tildeling og den som var med til AF og fikk motta dokumenter og se bildet først. Det var veldig stas; selv om hun syntes lillesøster var veldig rar på bildet ) Hm... og så jeg som syntes hun var så skjønn...!!!!!

[Koreagull]

Vi var tenkt å vente med å fortelle det til vi fekk tildeling. VB anbefalte oss å informere barna(6 og 9) når det var 3-4 mnd. igjen til tildeling. Dersom vi venta til tildeling kunne dette bli hektisk for ungane.

Den yngste hadde ingen problemer med ventinga, men for den eldste var det vanskeleg ikkje å ha eit tidspunkt å forholde seg til. Dei siste vekene før tildelinga kom var tunge for henne og dette var vi vaksne for lite førebudde på.

For at ikkje ungane skulle få høyre dette via andre, fortalde vi det ikkje til andre enn foreldrene våre. Ventetida var faktisk lettare når ingen visste noko. Når alle fekk vite om det blei det er tema som alle ville snakke om. Frustrasjonen over ikkje å vite noko auka og tida gjekk seinare. Dette høyrest nok heilt villt ut, men det føltes slik.

Nå ventar vi å få reise i juni/juli og det gler vi oss veldig til.

Lykke til.

VI skal reise i juni/juli, så dere har å komme dere av gårde lenge før den tid!!

;o)

[muangthai]

Vi fortalte det i forbindelse med sosialrapporten, før BV kom på hjemmebesøk. Det er jo ingen vits i å lyve for en 5 åring om hvorfor dama er der.

I tilegg skal det være mange bilder av familen til Thailand.

På disse har vi plasert inn et kosedyr vi tar med nedover når vi henter henne. Kosedyret var junior med å valgte.

Han har nå vist at han blir storebror i 1 1/2 år og lillesøster er enda ikke hjemme. Vi har hele tiden vært nøye med å si at det er lenge til (etter ferien, når han har begynt i 2. klassen etc.)

Det har gått fint, hans forhold til tid er ikke allverden :-) .

Jeg ville ha følt det mye værre å ikke si det.

Han har fortalt om at han skal bli storebror siden vi startet denne runden, men som sagt han har ikke gitt uttrykk for at ventetiden er uutholdelig.

Det kommer vel ann på hva vi legger opp til selv?

Lillesøsters ankomst er en naturlig del av livet uten at det blir fokusert på hver dag (overfor ham).

Lykke til uansett hva valget blir :-)

[sibadulla]

Vi fortalte det i forbindelse med sosialrapporten, før BV kom på hjemmebesøk. Det er jo ingen vits i å lyve for en 5 åring om hvorfor dama er der.

I tilegg skal det være mange bilder av familen til Thailand.

På disse har vi plasert inn et kosedyr vi tar med nedover når vi henter henne. Kosedyret var junior med å valgte.

Han har nå vist at han blir storebror i 1 1/2 år og lillesøster er enda ikke hjemme. Vi har hele tiden vært nøye med å si at det er lenge til (etter ferien, når han har begynt i 2. klassen etc.)

Det har gått fint, hans forhold til tid er ikke allverden :-) .

Jeg ville ha følt det mye værre å ikke si det.

Han har fortalt om at han skal bli storebror siden vi startet denne runden, men som sagt han har ikke gitt uttrykk for at ventetiden er uutholdelig.

Det kommer vel ann på hva vi legger opp til selv?

Lillesøsters ankomst er en naturlig del av livet uten at det blir fokusert på hver dag (overfor ham).

Lykke til uansett hva valget blir :-)

Vi har gjort det samme som muangthai og andre her, enda vår minimann bare er tre år. Vi ville ikke at han skulle overhøre en samtale mellom minimannpappa'n og meg f.eks. etter at han har lagt seg (vår lille gryte er nemmelig utstyrt med STORE ører ) I starten kunne han si "Reise å hente babyen NÅ, mamma!" f.eks., men sjelden nå lenger. Vi forklarte han at det er veldig lenge til vi kan reise. Nå snakker vi sjelden om det - med vilje. Men, om han skulle overhøre noe fra oss eller den nærmeste familien/venner, så har han iallfall vært den første til å f vite at han etterhvert vil få en "baby". Når tildelingen kommer vil tanken på at vi skal bli en til i familien, ha modnet lenge hos han (og det tror vi han behøver).

Hvordan man velger å forholde seg til problemstillingen, tror jeg mye avhenger av hva slags type barn man har og hva slags forhold man har innad i familien - samt hvor mange som vet om situasjonen utenfor familien (-> risikoen for at barnet vil høre om dette). Det er vanskelig - og dumt - å si at noe er rett eller galt.