spm fra en spesialpedagogstudent

[Gjest Timari]

lurer litt hva slags erfaringer dere foreldre sitter inne med når det gjelder diagnosesetting av barna. Har det vært vanskelig å feks få diagnostisert barna med adhd? og hvor har dere fått gjort utredningen?

takknemmelig for svar

[Gjest pia00]

er også spes. ped student.-. har akkuratt skrevet prosjektoppgave om dette :-) kjempe interessant

[Gjest Timari]

er også spes. ped student.-. har akkuratt skrevet prosjektoppgave om dette :-) kjempe interessant

jeg er også interessert i de som faller i såkalte restkategorier, de som ikke har en klar diagnose men som heller faller i uklare sekkediagnoser.

kan jeg spørre om hvor du studerer?

jeg studerer ved uio

[Gjest anonym 00]

Hei

Jeg har selv diagnosen adhd og har en datter med samme diagnose. Jeg oppdaget at ikke alt var som det skulle allerede fra like etter fødsel.

Etter hvert ble jo mine mistanker bekreftet. Ikke at jeg viste hva som var galt, men at hun ikke var som andre barn. Jeg tok kontakt med almenlegen for videre henvisning til Bup. Han fikk mistanke om diagnosen svært tidlig, men etter bare noen timer på bup fikk jeg beskjed om at det ikke var det.

i alle år slet jeg med henne fordi jeg viste noe var galt, men ble aldri tatt på alvor. Jeg fikk skylden for at jentungen var slik hun var. Og fikk høre hvor dårlig mor jeg var. Støtt og stadig.

Det som skremte meg var at selv i hjelpeapparatet hadde de skremmende liten kunnskap om adhd generelt og spesielt jenter med adhd. Dette fordi jenter med adhd er anderledes en gutter.

Så selv idag er det vannskelig å nå gjennom, mangen opplever å ikke bli tatt på alvor desverre. Samt at det er altfor lett å skylde på dårlige foreldre.

Min datter er 10 år idag, og det er bare 1 1/2 år siden hun fikk diagnosen. Jeg måtte kjempe meg gjennom alle år før jeg endelig ble tatt på alvor. DET ER EN STOR SKAM.

Hun går nå på medisiner og jeg har fått meg en "ny" og ugjenkjennelig unge.

[Gjest midia]

Veien til diagnose for vårt barn ser ut til å bli kjempelang.

ppt ble første gang koblet inn når han var tre år,jeg meldte fra om bekymring til ppt.

De observerte en gang og det ble ikke gjort mere da.

Fortalte min bekymring til helsestasjon før skolestart

ppt begynte igjen med observasjon og når han var 8 år ble det søkt time på bup,den måtte vi vente i 6 måneder på.

har tatt en rekke tester bla..Wisch og observasjoner og intervju.

De har sendt bekymring videre til hab team som nå har hatt intervju med foreldre og skal på observasjon om en mnd på skolen.

Gutten vår er 9 år nå og vi har blitt lovt diagnose på han til sommeren.

Vi synes at det har tatt meningsløs lang tid og tror det har ødelagt en del for utviklingen til han.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg var helt blank - visste ingen ting om adhd og lignende lidelser. Derimot har jeg alltid vært litt opptatt av psykologi og av oppdragelse, siden jeg selv hadde en litt spesiell oppvekst. Da jeg ble mor, følte jeg meg ikke særlig kompetent, og derfor følte jeg at jeg manglet mye kontroll i forhold til barna.

Jeg hadde unger som kunne finne på de utroligste ting, men jeg tok hele skylda for deres oppførsel selv. Mine barn var de ungene som alltid sto ved siden av hermetikkboksene om de raste ned i butikken, eller som ropte hei fra toppen av det høyeste treet i parken.

Det gjorde ikke saken bedre at jeg fikk støtte fra barnas far på at det var jeg som var en inkonsekvent mor og fikk høre lignende ting fra min egen familie, også.

I første klasse ringte jeg selv til BUP og sa fra om at sønnen min burde utredes, men fikk avslag. Imidlertid hadde læreren hans tenkt likedan og henvist ham, også, så _da_ ble vi kalt inn.

Jeg sa som sant var, at det var vansker i familien og at jeg ikke er noen god mor. Far blånektet for at det var noe problem av noe slag, og at det var jeg som ikke mestret ungene og jobben som mor. For _han_ hadde ingen problemer med ungene! Gutten fikk diagnose "persolighetsforstyrrelser med vrangforestillinger" og grunnen var sannsynligvis "kommunikasjonsproblemer innad i familien".

I alle disse årene gikk så _jeg_ hver uke til BUP og snakket og snakket. Det var jo greit for meg, selvsagt, og det kom sikkert også ungene til gode... og jeg har utviklet meg og fått mye mer selvtillit som mor og menneske.

Ved en tilfeldighet kom jeg så til å høre om adhd-atferd i en helt annen sammenheng (jobben) - og gjenkjente den umiddelbart! Hev meg over internett og lærte enda mer, før jeg tok med meg mistanken til BUP og fikk etterhvert time hos adhd-spesialisten der. Ekspertens hjertesukk:

Dette er typisk. Man går ut fra at det er psykiatri man har foran seg, og undersøker ikke først om det er noe nevrologisk!

Med andre ord - det er som å anta at vondt i magen har psykiske årsaker og ikke kan være for eksempel en blindtarm!

Da hadde gutten min vært "noe for seg selv" helt fra barnehagen og både han og jeg sliter av hver vår grunn med dårlig selvtillit og han har i tillegg lært seg unoter av alskens slag for å "mestre" sine hverdager. Det er klart at når man har en persepsjonsforstyrrelse og ikke oppfatter alt i samspill med andre, er det duket for mange misforståelser og kanskje også bråk!

I de årene som er gått fra barnehagen og til diagnosen omsider ble satt, har han vært i nær kontakt med et utall spesialpedagoger og andre pedagoger, leger og psykologer og familieterapeuter og til og med barnevern, uten at noen av disse i det hele tatt har vært inne på en mulig adhd-diagnose.

Han har en litt uvanlig kombinasjon, kanskje, han har dessuten foreldre fra to kulturer, han har flyttet litt og mor har hatt mye skyldfølelse og det er klart at slikt kanskje gjør at man ikke tenker adhd. På den annen side, er det så vanlig at adhd-barn m. foreldre opplever akkurat det samme som oss, at _alle_klokker_ burde ha ringt for lenge siden!

Det er - igjen - som med eksempelet med blindtarmen. Ingen ville tilgi en legesom ikke først sjekket om mageondet hadde fysiske årsaker! Og man burde alltid begynne i den nevrologiske enden når man utreder barn og unge med avvikende atferd, ja, til og med voksne, mener jeg, etter å ha innsett at min vanskelige mann faktisk også sannsynligvis sliter med problemet.

Jeg er kort sagt skuffet over at det var jeg selv som måtte stille diagnosen, når man faktisk regner med at så mye som 5 % av barn og unge lider av dette, og lidelsen derfor burde være i søkelyset ved enhver utredning av barn og unge med atferdsforstyrrelser!

[Gjest anonina]

Har akkurat - sist uke - tatt initiativ overfor lege til utredning av min 7 år gamle sønn. Dette har jeg vurdert frem og tilbake i...5 år, kanskje?

På legens skrivebord lå det da 4 (FIRE!) avslag fra BUP på utredning av barn med lignende symptomer - de var ikke utredet godt nok i forkant av henvisningen!

Det virket som om fastlegen må foreta de fleste tester (?), nøste inn alle tråder - så kan man til slutt, hvis man er heldig, få time hos BUP for å få "ja" eller "nei" til foreslått diagnose.

Hmmm...regner med at vi har et langt lerret å bleke.

Ble imidlertid svært positivt mottatt av legen, og angrer ikke på at jeg endelig har satt i gang.

[Gjest berni]

Hei!

Jeg har to barn med en diagnose (autisme på den ene og ADHD og ODD på den andre). Tredje barnet er under utredning. Det ser dessverre slik ut at genetikken ikke passet helt optimalt sammen mellom meg og mannen min. Det har tatt ca. 3 år før det første barnet fikk diagnosen og ca. 3-4 år for det andre. Det ser ut til at det bare tar to til tre måneder med tredje barnet som antakeligvis får en Asperger-diagnose, men dette er nok fordi vi allerede er i systemet og svært belastet fra før. Problemet med diagnostiseringen er at det er foreldrene som må stå på for at arbeidet går framover. Ventetidene er til dels svært lange. tillegg kommer sommel med papirer, sykemeldte saksbehandler, omstruktureringer..... Alt sammen ting som kan forsinke utredningen. Vi har også opplevd at våre problemer har blitt bagatellisert. Bare et eksempel: Legen på helsestasjonen mente at barnet vårt bare var litt bortskjemt. I dag besøker det samme barnet altså en spesialskole p.g.a. autisme. Det kreves dessverre ressursterke foreldre for å få en diagnose rimelig fort og jeg er overbevist om at mange faller utenfor og ikke får den hjelpen de skulle ha trengt.