Trass-syndrom

[Gjest mamma'n hans]

Min sønn med adhd/DAMP går i vranglås, særlig når han er sulten, eller når det skjer noe som gjør ham opprørt. Da er han skrekkelig stygg i språket og skjeller ut alle og alt og det er helt umulig å nå inn til ham med fornuft.

Er det flere her inne som kjenner til dette og har dere gode råd å komme med? Det eneste som kan virke i vårt tilfelle, er å la ham være i fred til han roer seg ned av seg selv.

Men det sier seg jo selv at det rett som det er ikke lar seg gjøre. Av og til bare _må_ ting bli gjort der og da - eller han må fjerne seg fra en krangel og munnhuggeri, for eksempel - og han er nå blitt så stor at han ikke uten videre kan løftes bort fra situasjonene han kommer opp i!

Hva gjør dere andre?

Det er jo også et stort problem at ikke alle voksne som kommer til, kjenner ham og vet hvordan han må tas. Da tilspisser situasjonene seg forferdelig!...

Jeg føler meg hjelpeløs. Noen her med gode råd? Helst skulle jeg ønske han hadde en personlig assistent som kunne følge ham i det daglige noen måneder, så han kan få hjelp til å endre atferd og lære nye mestringsstrategier.

Det hører med til historien at far kommer langt i å få viljen sin ved å virke truende og sint når situasjoner tilspisser seg der han er. Mange vil heller la ham få viljen sin enn krangle med ham. Men han blir jo også forlatt av mange av samme grunn.

Dette ønsker jeg at sønnen vår skal slippe, og heller finne bedre løsninger og bli mer diplomatisk...

[Gjest touretter]

Kanskje han kan ha hjelp av medis Ritalin. Undersøkelser viser at best hjelper medisin sammen med atferdstiltak, deretter bare medisin og minst bare atferdslæring. Har dessverre ikke referanser her og nå.

Håper noen har gode råd til deg!

[Gjest mamma'n hans]

Kanskje han kan ha hjelp av medis Ritalin. Undersøkelser viser at best hjelper medisin sammen med atferdstiltak, deretter bare medisin og minst bare atferdslæring. Har dessverre ikke referanser her og nå.

Håper noen har gode råd til deg!

Hei!

Ja, medisin har vært foreslått. Imidlertid er hans far like trassig, med det resultatet at ingen ønsker å sette ham på medisin, siden han da kommer i konflikt med far...

Det er klart at når et barn er over 12, må man høre på dets ønsker. Men det innebærer også at dersom gutten ønsker bruke medisiner, vil far bli rasende, ikke bare på meg, men også på gutten...

Gutten vår er annenhver helg hos far, og da benytter han og samboeren anledningen til å fortelle gutten hvor feil mor tar, som sier han har adhd.

At spesialister av alle slag er enig i diagnosen, bryr han seg ikke om. De gjør jo bare som mor sier...

Så her har vi nok trass-syndrom i to generasjoner!

[Gjest touretter]

Hei!

Ja, medisin har vært foreslått. Imidlertid er hans far like trassig, med det resultatet at ingen ønsker å sette ham på medisin, siden han da kommer i konflikt med far...

Det er klart at når et barn er over 12, må man høre på dets ønsker. Men det innebærer også at dersom gutten ønsker bruke medisiner, vil far bli rasende, ikke bare på meg, men også på gutten...

Gutten vår er annenhver helg hos far, og da benytter han og samboeren anledningen til å fortelle gutten hvor feil mor tar, som sier han har adhd.

At spesialister av alle slag er enig i diagnosen, bryr han seg ikke om. De gjør jo bare som mor sier...

Så her har vi nok trass-syndrom i to generasjoner!

Oi.., ja det hørest komplisert ut, og sikkert forvirrende for gutten...

Håper det løser seg og at dere kan klare å samarbeide en dag..

Lykke til

[Gjest annen adhd-mamma]

Hei!

Ja, medisin har vært foreslått. Imidlertid er hans far like trassig, med det resultatet at ingen ønsker å sette ham på medisin, siden han da kommer i konflikt med far...

Det er klart at når et barn er over 12, må man høre på dets ønsker. Men det innebærer også at dersom gutten ønsker bruke medisiner, vil far bli rasende, ikke bare på meg, men også på gutten...

Gutten vår er annenhver helg hos far, og da benytter han og samboeren anledningen til å fortelle gutten hvor feil mor tar, som sier han har adhd.

At spesialister av alle slag er enig i diagnosen, bryr han seg ikke om. De gjør jo bare som mor sier...

Så her har vi nok trass-syndrom i to generasjoner!

Typisk! Faren til mine barn sitter stadig i ansvarsgruppemøter og møter med BUP og PP-tjenesten og bedyrer at han ALDRI har problemer hjemme hos seg (med en meget stolt mine). Jeg lar han bare holde på, for fagfolkene har for lengst forstått at det er fordi far har et så voldsomt sinne at barna bruker alle krefter på å holde seg på matta.

[Gjest annen adhd-mamma]

Har du sjekket om dere har tilbud om PMT-trening i nærheten av der du bor?

http://www.sbf.stat.no/IPX/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=332

[Gjest mamma'n hans]

Typisk! Faren til mine barn sitter stadig i ansvarsgruppemøter og møter med BUP og PP-tjenesten og bedyrer at han ALDRI har problemer hjemme hos seg (med en meget stolt mine). Jeg lar han bare holde på, for fagfolkene har for lengst forstått at det er fordi far har et så voldsomt sinne at barna bruker alle krefter på å holde seg på matta.

Som å lese en beskrivelse av min eks-manns oppførsel! Høres rart ut, men det er så ok å høre at andre gjør og har det likedan. Da føler jeg at det ikke er min opplevelse av situasjonen som er helt riv rav ruskende gal! For jeg har jo vært inne på den tanken...godt hjulpet av faren til ungene og innimellom av dem, også.

PMT - vet ikke om det er helt det samme som jeg har vært med på, men jeg har gått på et veldig flott kurs som har hjulpet mye. Enkle og virksomme teknikker for grensesetting og belønning av god atferd. Hjalp fra dag en!

Det jeg sliter med nå, er jo toppene. Når jeg har slakket litt av, eller vært uoppmerksom. Eller som nå, nå jeg har en syk far som tar mye av oppmerksomhenten min. Det merker jo barna.Balansen forrykkes, og så er vi utpå glattisen igjen før jeg vet ordet av det. Sliten er jeg jo, også.

Jeg er så heldig at jeg selv går til BUP og har psykolog der. Men jeg har enda mer praktisk nytte av opplæring i det å sette konstruktive og nødvendige grenser - og være konsekvent!!! Lære teknikker, rett og slett, som virker, og som gir meg mer selvtillit slik at jeg oppfører meg hyggeligere og den gode spiralen er igang!

Har nå fått tilbud om "noen bokstaver til" - SMT? MST? - husker ikke rekkefølgen. Noen som kommer hjem og hjelper til i det daglige samspillet i familien vår i 4-6 måneder. Som kan vaske koppene når de har hopet seg opp, eller gå en tur med noen av ungene når det blir "for mange" her. Fristende å si ja, men skremmende også! Få noen inn i heimen som opplever meg når jeg "tipper over" og bare skriker til ungene...! Som ser meg og min mislykkethet... For jeg merker jo at jeg ofte kan gå over streken når det topper seg, her! Da er jeg minst like usaklig som de verste foreldrene på amerikanske tv-filmer! Har du sett hvor rolige amerikaske tv-foreldre opptrer, forresten? Og så pedagogiske de er? I huset på prærien eller 7-in-heaven eller hva de nå heter?

Det er ydmykende å ha unger som snakker så stygt til meg.. Og ikke klare sette meg i respekt og stoppe dem på flekken! Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre om jeg har noen inne her når det skjer - men kanskje det hadde hjulpet meg å få noen som stopper ungene og sier at slik kan de ikke snakke!?

Jeg må tenke over det - sa de på barnevernet. Dit måtte jeg gå for å forsøke å få psykologhjelp til sønnen min! Tenk på det! Jeg kan altså ikke la gutten gå til psykolog dersom far ikke vil! I så fall må barnevernet gripe inn, foreta høring og nesten rettsak og fatte vedtak om at han skal ha det mot fars vilje! Men jeg merker hvor lav selvfølelse gutten har, og skjønner at jeg står for nær ham - og han meg - til at jeg kan hjelpe ham med det. Her må det en profesjonell person til! Som kan hjelpe han til å sortere alt som forvirrer ham nå. Og gir ham lov til å være sinna på meg, også. For dumme ting jeg sier til ham når jeg er sinna, for eksempel. Og fordi jeg ikke klarer sette grensene på en slik måte at vi får det hyggeligere og mer forutsigbart sammen!

Takk for godt svar - som sagt, det var godt å høre at det er flere voksne menn som oppfører seg som min eks. Da blir det liksom lettere å forholde seg til!

Ha en fin vår fortsatt!

[Gjest anouschka78]

Hei på deg!

Har akkurat lagt min syv åring for kvelden. Jeg er håpløst sliten. Rett før leggetid skjelte han ut kameraten sin med diverse stygge ord(jævla drittsekk, jeg hater deg osv..) Mammaen til denne gutten stod der og har vært vitne til dette utallige ganger. Det utløses pga.bagateller særlig når han er sliten, trøtt, eller fordi noen har andre meninger enn han. Det er like pinlig hver gang. Blir skikkelig oppgitt. Spesielt når han alltid tar dette ut på denne gutten som blir skikkelig lei seg og til tider er redd min sønn.

På skolen fung. han veldig bra. Har god oppfølging med assistent. Men hjemme... alt går utover oss nærmeste og de han har valgt ut (som nabo gutten som han hater.)

Skjønner deg veldig godt!! Man kan bli så frustrert fordi det gjør så vondt å se han sårer andre og at han selv har det sånn. Savner grupper hvor vi voksne kan dele erfaringer og støtte hverandre. Kanskje barna også kunne ha godt av andre barn med samme diagnose.

[Gjest mamma'n hans]

Hei på deg!

Har akkurat lagt min syv åring for kvelden. Jeg er håpløst sliten. Rett før leggetid skjelte han ut kameraten sin med diverse stygge ord(jævla drittsekk, jeg hater deg osv..) Mammaen til denne gutten stod der og har vært vitne til dette utallige ganger. Det utløses pga.bagateller særlig når han er sliten, trøtt, eller fordi noen har andre meninger enn han. Det er like pinlig hver gang. Blir skikkelig oppgitt. Spesielt når han alltid tar dette ut på denne gutten som blir skikkelig lei seg og til tider er redd min sønn.

På skolen fung. han veldig bra. Har god oppfølging med assistent. Men hjemme... alt går utover oss nærmeste og de han har valgt ut (som nabo gutten som han hater.)

Skjønner deg veldig godt!! Man kan bli så frustrert fordi det gjør så vondt å se han sårer andre og at han selv har det sånn. Savner grupper hvor vi voksne kan dele erfaringer og støtte hverandre. Kanskje barna også kunne ha godt av andre barn med samme diagnose.

Hei! Her er det så hektisk i skoleavslutningsmånedene at jeg ikke har vært innom på en stund.

Vet du hva jeg har gjort, nå? Gått til barnevernet og bedt dem hjelpe meg! Og de tilbyr meg MST (tror jeg det heter).

Det betyr at så snart det blir et team ledig, kommer et par - en av hvert kjønn har jeg "bestilt" - som skal følge oss opp i 4 til 6 måneder.

Det har vært et stort skritt for meg å ta. For jeg er så flau over det kaoset hjemmet vårt og livene våre er. Og over min egen maktesløshet som mor! Men nå ser jeg ingen god vei utenom!

Det jeg har mest forhåpninger til, er at det nå blir to voksne til som jeg kan snakke med. Jeg har jo en barnefar det er umulig å samarbeide med, nå får jeg to reale mennesker som kan se barna mine sammen med meg og komme med gode råd og reaksjoner.

Særlig i forhold til skolen er jeg blitt mer optimistisk. Jeg må innrømme jeg av og til ikke vet hvilket bein jeg skal stå på når det topper seg der. Jeg opplever jo at min sønn ofte får skylda når noe skjer, bare fordi han var der. Eller at han ikke blir tatt på alvor fordi han kan overreagere når han f.eks. skader seg.

Siste eksempel var at han skadet seg så kraftig at han måtte sy. Men det oppdaget ikke lærerne! Derimot ringte de og klaget på at han hadde vært lite samarbeidsvillig den dagen etter at skaden hadde skjedd! Den telefonen kom akkurat da vi gikk fra Legevakta - så det passet jo bra! Alle barn vil kanskje være lite samarbeidsvillige når de har en stor skade som lærerne bare setter en liten plasterlapp på? Han hadde selv sagt at han mente dette burde sys, men lærerne hadde ikke sett hvor stor skaden var, fordi det blødde så mye! Slå den!

Så for meg er dette en balansegang mellom på den ene siden å stå opp for min sønn, forsvare ham og gi man "lov" til å være ulydig slik som andre barn, uten at skolen må male fande på veggen hver eneste gang.

Og på den annen side, støtte skolen når de forsøker lage regler som alle skal følge, også han, naturligvis, og gi dem autoritet i min sønns liv. Det er jammen ikke lett!

Det skal bli deilig å få inn noen flere til å skille ut hva som er hva og som kan komme med mer konstruktive forslag til å hjelpe ham! Og oss alle sammen!

Jeg håper derfor jeg kan komme tilbake med rapporter om hvordan dette går etterhvert - forhåpentligvis _gode_ rapporter, fulle av håp og framgang!

Jeg føler med deg! For jeg kjenner meg veldig godt igjen! Jeg tror faktisk BUP eller PP-tjenesten eller for den saks skyld, skolen, med fordel kunne organisere foreldregrupper med en eller helst to profesjonelle ledere der vi kan snakke om det å være foreldre til slike barn.

Det ligger veldig mye trøst i å høre at flere opplever det samme! For det letter på en måte "skylden" vi som foreldre føler - og også "skylden" vi gir til barna våre.

Så lykke til!