Gruer meg slik til å fortelle

[Gjest Trist og lei - det er jeg]

De siste dagene har vel ikke vært annerledes enn tidligere, men vi har bare fått så mange kommentarer på en gang.

Vi har ikke fortalt at vi er igang og skal adoptere, og jeg får til stadighet høre at 2 barn(vi har 2) er nok fra min mor.

Jeg var jo så uheldig i forrige uke å nevne at ungene hadde kranglet så masse de siste dagene, at jeg fikk omtrent ikke gå på do før de var igang. Dette har vi oplevd før, og det er små perioder som kommer av og til, helt vanlig blandt søsken mener nå jeg.

Men da sier min mor; "Ja, du burde hvertfall ikke få nr 3, for da blir det enda verre", selv om hun selv har 3 barn!

Jeg kommenterte det bare med at om det skulle skje vil det nå bli en stund til, og at det nok helt sikkert vil gå bra.

Så i dag ble det snakk om å være husredd, noe jeg er. Og en sommer for noen år siden kom det en mørkhudet mann fra Nigeria og skulle selge noe, det var midt på blanke dagen og hadde jo langt fra noen sammenheng med å være husredd.

Så min far, som husker godt denne mannen, og ikke helt kan forstå dette med å være husredd, måtte jo bare kommentere det at; "for plutselig kan det jo stå en neger på trappa".

Jeg kommenterte med at om han var neger eller ikke spilte jo ingen rolle.

Jeg tar meg nær av dette, men jeg burde kanskje ikke det.

Jeg tror jo det at når vi har fortalt om adopsjonen og de har fått summet seg litt, så vil alt bli fint og flott.

For vi har et godt forhold til dem, og de støtter oss i alt, men denne biten vet de jo ikke om enda...

Så tenker jeg på det nåe noen kommenterer likheten mellom barn og foreldre, og hvor vanlig det er og ta med vekt og lengde når man så glad kan fortelle av man har født et barn.

Dette er jo noe som vi ikke får med oss gjennom adopsjonen, og det gjør meg jo ingenting, men jeg kjenner det er noe jeg fester meg med nå. I forhold til før adopsjon var et tema.

Men det er spes dette med familien min som gjør meg lei meg, og som gjør at jeg kjenner tanken om å revurdere hele adopsjonen lurer i bakhodet.

Men så tar jeg meg selv i nakken og tenker at nå er sosialrapporten ferdig hvert øyeblikk, og hvorfor skal jeg velge bort dette barnet som vi ønsker oss pga andre uttalelser om noe de ikke har fått vite enda.

Så nei, vi gir nok ikke opp nå, vi er for godt på vei til det.

Takk for at jeg fikk luftet tankene mine litt!

[Gjest @rebecca@]

Hev deg over slike kommentarer fra foreldrene dine.Si tydelig ifra hva du mener om den slags kommentering.

[Gjest kinamamsen]

Både i ventetiden og etter at man har adoptert vil man stadig oppleve ubetenksomme og sårende kommentarer. Øv deg på noen slagferdige og gode svar og si klart fra hva du mener om fornærmende kommentarer som dette. Da vil du føle deg litt bedre etterpå i stedet for bare å "ta imot". Det er nok mange av oss som har opplevd lingnende episoder fra familie og venner, men når førstes barnet er der så blir de, stort sett, veldige stolte og glade for det lille barnet. Hvis dere føler at dere har ressurser, tid og kjærlighet til å adoptere et tredje barn, så er det bare å fortsette prosessen. Det er dere som må ta det endelig valget - ikke familien som skal ta det for dere. Lykke til videre med adopsjonen - det kommer nok til å bli bra til slutt !

Oppmuntrende hilsen fra

[JAN03]

Dette kunne vore meg for 1 1/2 år sidan.

Det er frykteleg tungt å gå slik. Vi har jo så lyst på positiv respons på dei val vi tar.

I dag har vi fått tildeling og foreldra mine er faktisk begynnt å glede seg. Det tok lang tid før vi fekk positive tilbakemeldingar frå dei, men dei kom.

Håpar det ordnar seg