Erfaringer med familie med både egenfødte og adopterte

[Kathinka]

Kjenner godt at sosisalrapporten er en tenke-prosess, og det som jeg har tenkt/tenker mest på er det å ha en familie med både egenfødte og adopterte barn.

Jeg kjenner jo til familier med bare adopterte, og jeg kjenner til familier men bare egenfødte. Men jeg vet ingen med begge deler, og dermed ingenting om utfordringer som kan komme i de familiene som kanskje ikke er så aktulle hos andre.

Jeg kan jo selvsagt tenke meg til forskjellige situasjoner, men det hadde vært litt godt og fått høre fra noen som virkelig har opplevd/opplever hvordan det er.

Nå tror jag at det inad i familien ikke vil mekes eller tenke over at den er adoptert og den er egenfødt, men det er jo noe jeg bare tror, hvordan det blir vet vi jo ikke helt sikkert før vi står der.

Så jeg vil vite om utfordringer som kan komme, båda fra kjente og ukjente, store og små og samfunnet rundt oss.

Håper noen vil hjelpe meg med å plassere litt tanker.

[avidi]

Hei, jeg har en av hver, egenfødt jente 13 år og gutt fra Korea 6 år.

Jeg vet også at det er flere her som har begge deler.

Hvis du vil kan du sende meg en e-post på [email protected]

så kan jeg svare deg mer utfyllende senere.

[monolita]

Vi har en adoptert og en egenfødt. Den egenfødte kom da vi var i gang med prosess nr.2 :-). Foreløpig har vi ikke merka noe til evt. problemer, men vi har lagt vekt på å være åpne overfor 4-åringen vår om at hun er adoptert. Bl.a lagde pappaen et lite hefte med historien hennes fram til vi hadde hatt henne ei stund. Det heftet var yndlingslesestoffet hennes en periode. Ungene våre er kjempevenner og kan ikke få gitt hverandre nok koser og klemmer. Men vi merket den sedvanlige sjalusien da jeg ammet og fikk mindre tid til storesøster, og fanget var opptatt...

Vi er fullstendig klar over at vi kommer til å møte på utfordringer.

* Eks. kan være om ungene får høre at de ikke er "ordentlige" søsken, eller om det foregår mobbing.

Vi kommer nok til å ta kontakt med skolen når den eldste begynner i 1. klasse, for å fortelle om litt om bakgrunn, land og lign. I bhg har dette aldri vært nødvendig.

Vi må nok ta ting som det kommer, og være klar over at ting kan dukke opp. Men å ta alle vanskene på forhånd, DET gidder jeg ikke :-)

[skorpionfisken]

Jeg har en hjemmelagd gutt på 15 og en adoptert jente på 7 år.

Har desverre ikke noen erfaringer om utfordringer og problemer å dele med deg.

Våre to oppfører seg som helt vanlige søsken. Hun elsker sin storebror og ser opp til ham i alt han gjør, desverre noen ganger for nå er han drita lei skolen, og hun som egentlig elsker skolen tar etter ham likevel. Huff.. sukk.. stønn.. nå må jeg gjøre lekser sier hun, og gjør dem kjempefort, med glans og med smil og stolthet når hun er flink.

Han er kjempestolt av henne og hjelper henne på alle måter. Passer henne og er snill med henne, og kjefter på henne og jager henne ut av rommet sitt. Akkurat som storesøsken gjør.

De får ikke spørsmål om de er ordentlige søsken. Vi vet jo at de er det, og andre tror jo at de vet at de ikke er det:-). De får av og til spørsmål om hvor hun er fra, men det får vel søsken hvor alle er adoptert også.

Den lille sjalusien vi har opplevd var da hun som nylig hjemkommet oppdaget at hun måtte dele mammas oppmerksomhet med storebroren. Nå som hun endelig hadde fått en mamma som var bare hennes, så var hun plutselig ikke det lenger. Hun hadde en periode hvor hun ikke tålte at han satt på fanget eller koste med oss. Men det gikk fort over. Hun oppdaget at han gjorde det ekstra mye for å erte henne, og da fant hun seg i det med et rolig smil. Jeg var mamman hennes likevel. Og så oppdaget hun at hun hadde tre store som var opptatt av henne og glade i henne.

I dag er barna våre skilsmissebarn som drar mellom mamma og pappa. Ser at de i den situasjonen er veldig glade for at de har hverandre. Spesielt hun er glad for at storebror er der uansett hvor hun er henne. Han er den stabile parten i familien hennes nå, han er sammen med henne både hos mamma og pappa.

Konklusjonen er at familier som får barn på forskjellig måte er akkurat som andre familier.

[Gjest mammafire]

Hei, jeg har en av hver, egenfødt jente 13 år og gutt fra Korea 6 år.

Jeg vet også at det er flere her som har begge deler.

Hvis du vil kan du sende meg en e-post på [email protected]

så kan jeg svare deg mer utfyllende senere.

Fikk lyst til å svare på dette jeg.Jeg er snart 40 er "egenfødt" av mine foreldre og har to adopterte søstre. Begge er i begynnelsen av 30 åra. Har aldri opplevd noe som helst forskjellsbehandling være seg fra familie eller andre, de er 100% mine søstre. Vi kan sitte og snakke om ting som er biologiske, f.eks. at en av mine søstre er litt allergisk og da kan jeg si: det er jo ikke så rart mamma har jo alltid vært det. Vi "glemmer" rett og slett at vi ikke er biologiske søsken, har hatt noen artige episoder der opp gjennom årene ja og ledd mye av det. Er ikke så lett å forklare kanskje men det jeg prøver å formidle er vel at vi er like mye søsken som om vi alle tre hadde vært født av min mor.

Min ene søster har en datter og sist vi var hos dem så syntes jeg (og sa det høyt) at hun ble mer og mer lik vår mellomste. Halooo sa min søster se deg i speilen he he. vel vet ikke om det var dette du var ute etter men sånn er det iallefall her.

Klem

[Gjest bulgogi]

Jeg har ikke egen erfraing, men har gjennom en kollega hørtom en problemstilling der den egenfødte sønnen var svært skoleflink og fikk 5 og 6 i alle fag, mens den adopterte guttens prestasjoner var under middels. Den adopterte gutten fungerte kjempebra trodde familien, men det viste seg da gutten kom i tenårene at han var overbevist om at foreldrene var mer glade i den egenfødte fordi han var flinkere. Foreldrene har selv høyskoleutdanning, og utdanning har alltid vært vektlagt i familien. Adoptivgutten ble deprimert av dette, og det som adoptivmoren opplevde som det vanskeligste var at han aldri fortalte foreldrene om dette. Det kom ikke frem før gutten begynte hos psykolog.

Det å tro at foreldre er mest glad i den av søsknene som er flinkest er sikkert ikke uvanlig i familier med bare egenfødte, men her trakk den adopterte gutten feilaktige slutninger, og antok at det hadde med adopsjonen å gjøre.

Min kollega sier den dag i dag at hun vet ikke hva hun skulle gjort annerledes. Guttens mindreverdighetsfølelse ble jobbet godt med av hjelpeapparatet, og han er nå samboer og har en trygg arbeidsplass innen et praktisk yrke. Den eldre broren valgte en lengere universitetsutdannelse, og er en av de nyutdannede akademikerne som brukte over et år på å få seg en relevant jobb.

Vet ikke helt hva som er poenget med historien min, men jeg tror at adoptivbarn har ulik sårbarhet, og dersom man er sårbar i utgangspunktet kan man feiltolke omgivelsene på en negativ måte. Som foreldre tror jeg det er viktig å finne hvert enkelt barns styrker. Ja vel, så er det ene barnet flinkere på skolen, men så er kanskje det andre barnet mye flinkere i fotball? Eller blokkfløyte? Eller hva det nå måtte være........

Lykke til. Det er utfordrende å være foreldre uansett.

[tromsmamma]

Ha meg unnskyldt i min lykkerus ( fikk ei datter på onsdag!) men fikk lyst å komme med en morsom kommentar ; Satt på kafe og "joddla" og sa følgende : Tenk, Nå har jeg tre barn med tre forskjellige fedre ! Og du skulle sett DET blikket eg fikk fra nabobordet....

Meget morsomt ! Eg flire enda oppe på min rosa sky..

[skorpionfisken]

Ha meg unnskyldt i min lykkerus ( fikk ei datter på onsdag!) men fikk lyst å komme med en morsom kommentar ; Satt på kafe og "joddla" og sa følgende : Tenk, Nå har jeg tre barn med tre forskjellige fedre ! Og du skulle sett DET blikket eg fikk fra nabobordet....

Meget morsomt ! Eg flire enda oppe på min rosa sky..

Hihi.

Da en kompis av oss fra en annen by så vår datter første gang (han visste ikke om adopsjonen) så han på meg en stund før det kom: Det kan umulig være din mann som er far til denne jenta. Har du virkelig klart å lure ham så rundt at han ikke ser det selv?

Jeg lo så jeg hikstet. Og sa at nei han er ikke bioligisk far til henne, det er det en eller annen kineser som er. Men han er jo far til henne i og med at vi er gift sa jeg. Han rista på hodet og gikk mens han mumla noe om dumme blinde mannfolk.

Han ble flau når han fant ut sammenhengen og skjønner jo nå at det dumme mannfolket det var ham det....