Angst!

[M83S]

Hei!

Jeg er ei jente på 21 år som sliter forferdelig med angst. Jeg har vel egentlig alltid sliti litt med angst, men det har aldri vært så ille som nå.

Det er ting jeg bestandig har vært engstelig for... som f.eks bilkjøring (når jeg kjører selv), fly, karuseller, spise på reataurant, kino +++. Jeg har lurt litt på om jeg kanskje lider av klaustrofobi. For grunnen til at jeg ikke liker å kjøre bil, er fordi jeg er livredd for å få et angstanfall mens jeg kjører. Spesielt på veier med stor trafikk! For da kan jeg ikke komme meg ut! Det samme gjelder fly. Hvis jeg får et angstanfall mens jeg flyr, kan jeg jo ikke komme meg ut. Det samme med karuseller. Men det siste året så har ting gått relativt greit.

Så skulle jeg kjøre hjem fra skolen en dag (som er en tre kvarters tur.) Jeg har alltid vært litt engstelig for å kjøre bil selv. Men det var altså aldri så ille som den gangen her. Jeg begynte å skjelve og hyperventilere. Alt rundt meg virket helt fjernt. Armene og beina mine blei helt numne, og jeg måtte stoppe bilen. Så stod jeg der helt ute i ødemarka uten et menneske å se. Jeg hadde nesten ikke mer strøm på mobtlf, og jeg blei kjemperedd. Jeg trudde der og da at jeg skulle dø.

Jeg klarte å fortelle meg selv at det ikke var farlig, og at jeg skulle ta det helt med ro. Så fikk jeg tatt en tlf samtale til søsteren min før strømmen brøyt. Og hun kom og henta meg.

Dette skjedde for ca 2mnder siden.

Etter denne opplevelsen får jeg disse anfallene hele tida. Klarer ikke dra til byen uten at et slikt anfall kommer. Jeg prøver å ta meg sammen, og prøver å kjempe. Men det går rett og slett ikke. Anfallet kommer uansett. Klarer nesten ikke være alene, klarer nesten ikke spise (i frykt for å sette i halsen) Hele situasjonen har blitt helt latterlig. For det høres jo rett og slett latterlig ut.

Jeg har jo dratt til fastlegen min, og han fikk meg til å begynne på tabeletter som heter Remeron. De har jeg gått på i 6 uker nå, og jeg kjenner ingen merkbar forbedring. Dette er smeltetabeletter, fordi jeg ikke klarer å ta vanlig tabeletter. (Vet det høres dumt ut!) Jeg har høyna dosen en gang fra 30mg til 45mg. Og 45 mg har jeg gått på i 2 uker nå.

Jeg skal også til psykolog, men jeg skjønner ikke hvordan en person kan få meg til å slutte å ha disse anfallene, bare ved å prate om ting.

Føler selv at jeg er ganske bevisst på hvem jeg er, og jeg prater mye med familien om angsten min, så hvordan kan det å "prate om saken" få meg til å slutte å ha disse anfallene?

Alle i familien min har hatt angst. Og mamma og pappa var syke da jeg var liten... Mamma var en periode lagt inn pga dette. Jeg skjønner jo at jeg kan ha sett mye rart under denne perioden. Og at angsten sikkert har liggi latent hos meg hele tiden pga at både mamma og pappa har hatt det. Men føler jeg liksom har kommet over det. Skjønner ikke at det er det som har gjort meg syk NÅ. Så lenge etterpå.

Jeg er egentlig et aktivt menneske,som er mye ute blant mennesker, og som liker å være sammen med vennene mine. Har aldri hatt sosial angst. Så det at jeg nesten ikke kan være ute blant mennesker, i byen, på skolen eller jobb sliter veldig på meg. Jeg blir jo deprimert i tillegg til angsten. Er livredd for at jeg ikke skal bli frisk.

Så tenker jeg at jeg skal ta meg sammen da... så drar jeg til byen, og får et nytt anfall. Så blir hele uka ødelagt pga dette anfallet. Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel.

Så har jeg lyst til å spørre deg da... Har du noen gode råd til hva jeg kan gjøre når jeg får et slikt anfall? Kan det å "prate om saken" med en psykolog virkelig hjelpe meg? På pakningsvedlegget til Remeron tabelettene står det at det tar 2-4 uker før de skal virke. Vil det si at de ikke virker på meg siden jeg har gått på de i 6 uker? Jeg kan kanskje ane en liten forbedring, men ikke noe mer. Kan det ta nye 4 uker etter at jeg har forhøyna dosen?

Kommer jeg noen gang til å bli kvitt disse anfallene?

Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt, men så tar de negative tankene overhånd. Dette er det første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på om kvelden. Skjønner ikke hvordan dette kunne komme NÅ! Jeg gleda meg jo så til sommeren, og nå har alt blitt mørkt og grått. Er liksom ikke no poeng i å glede seg til noen ting lenger så lenge jeg har det slik!

Håper du kan gi meg noen positive svar som jeg kan klamre meg til!

[Gjest LucySky]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Og det tror jeg veldig mange med angst vil gjøre når de leser det du skriver.

Det er jo sånn panikkangst er. Nå er ikke jeg psykolog, men syns ikke det virker som om klaustrofobien din er en egen greie, mer som om du har en "klaustrofobisk" angst, altså for ikkeå ha kontroll over situasjonen, gå din vei, komme ut av den.

Det hjelper å gå til samtaleterapi. Jeg har gjort det i mange å r, og er ikke lenger plaget av den typen panikkangst.

En overfølsom og lettskremt jævel er jeg jo uansett, men det kan jeg leve med!

Opp med motet. Akkurat nå er det fælt, særlig fordi du har kjent deg sterk, taklet ting godt før, - du kommer til å gjøre det igjen, men før det er det vel endel tristhet og sinne som skal ut, tipper jeg.

Og det får man bedre til hos psykolog enn aleine.

[Gjest eval]

Jeg synes det høres ut som du har fått panikklidelse, med noe agorafobi.

Jeg stusser på medisinen du har fått, tror ikke det er den man pleier å gi for slike problemer. Anbefaler deg å diskutere diagnose og medisin med fastlegen, eventuelt få henvisning til psykiater som er spesialist på medisiner for psykiatri.

Det kan hjelpe mye å gå til psykolog. Selv om man behandler panikkangst kjemisk, med medisin, er det som regel noe psykisk som har utløst det. At man har presset seg selv for hardt, opplevd fæle ting man ikke har kunnet skjerme seg fra.

[Bugge1365380662]

Hei! Nå er jeg kommet i 30-årene,men i slutten av tenårene hadde jeg hatt flere panikkanfall enn jeg kunne telle.Panikkanfall hvor jeg hyperventilerte,fikk kramper, ble svimmel,kastet opp spytt m.mer. Alle disse forferdelige fysiske symptomene som man blir så livredd for å kjenne på igjen og igjen. Og for å være ærlig var min aller dypeste redsel at jeg skulle falle så dypt ned at jeg aldri kom meg opp igjen.At jeg skulle bli gal og ødelagt av angsten.

Jeg tror det finnes mange veier ut av angsten,men den første veien jeg måtte gå var å bli kjent med min egen angst.Jeg ble så redd mine egne fysiske symptomer at jeg selvforsterket symptomene gang på gang ,til stemmen var skreket bort og jeg igjen hadde vært i helvetes forgård.Jeg lærte meg å ta i mot angsten og la den fare gjennom meg så den ikke fikk blusse opp til en voldsom ild,men mer lå igjen som ulmende glør inne i meg.Glør jeg hadde kontroll over.En måte var å snakke med folk rundt meg.Si høyt de fryktelig fornedrende ordene(for meg) at nå får jeg angst.Da opplevde jeg at folk stort sett møtte meg og hjalp meg.Enten ved å snakke med meg eller roe meg.Men det kan være utrolig angstdempende å si ordene høyt.Det var også en måte for meg å unngå å falle inn i denne isolerte boblen hvor verden ble uklar og stemmer surret og farger og lys er der langt borte.Og jeg faller lengre og lengre vekk. Gradvis ble det lettere,og en dag var det mer eller mindre slutt på panikkanfallene. Angsten er nok ikke forsvunnet,men jeg har mer kontroll over den. Det går an.Helt sikkert. Også for deg.

Selv om det kanskje ikke kjennes som om du kan få hjelp av en psykolog,tror jeg ofte at en kan bli forbauset over å se konflikter som kan ligge i bunn og skape angst. Jeg ville gitt det en sjanse og skal det være noe poeng i det må du nok investere både tid og krefter.Det kan ta tid før konfliktmaterialet man eventuelt har kommer frem.

Kanskje er det slik at remeron er de eneste antidepressiva i smelteform,men hvis de ikke virker er det andre medisiner som er veldig små.(F.eks cipralex er knøtsmå)og helt sikkert mange andre også.

Jeg vet ikke om dette var til hjelp for deg,men jeg hadde lyst til å si at en gang hadde jeg det virkelig vondt så når jeg sitter her og skriver gjenkjenner jeg angsten din,men det ble bedre.Og ble det bedre for meg,kan det bli det for deg.Den tiden hadde jeg verken terapeut eller gikk på medisiner(noe jeg virkelig skulle ønsket jeg hadde hatt)men det ble bedre.

Husk å ikke forakte deg selv for angsten(slik jeg gjorde)

Ikke se på deg selv som svak, for angst har ingenting med svakhet å gjøre. Vær snill med kroppen din når den har gjennomgått et anfall,da fortjener den omsorg og ikke forakt.(slik jeg gjorde)

Håper det ikke tar så lang tid før du får det bedre. Vennlig hilsen bugge.

[M83S]

Hei! Nå er jeg kommet i 30-årene,men i slutten av tenårene hadde jeg hatt flere panikkanfall enn jeg kunne telle.Panikkanfall hvor jeg hyperventilerte,fikk kramper, ble svimmel,kastet opp spytt m.mer. Alle disse forferdelige fysiske symptomene som man blir så livredd for å kjenne på igjen og igjen. Og for å være ærlig var min aller dypeste redsel at jeg skulle falle så dypt ned at jeg aldri kom meg opp igjen.At jeg skulle bli gal og ødelagt av angsten.

Jeg tror det finnes mange veier ut av angsten,men den første veien jeg måtte gå var å bli kjent med min egen angst.Jeg ble så redd mine egne fysiske symptomer at jeg selvforsterket symptomene gang på gang ,til stemmen var skreket bort og jeg igjen hadde vært i helvetes forgård.Jeg lærte meg å ta i mot angsten og la den fare gjennom meg så den ikke fikk blusse opp til en voldsom ild,men mer lå igjen som ulmende glør inne i meg.Glør jeg hadde kontroll over.En måte var å snakke med folk rundt meg.Si høyt de fryktelig fornedrende ordene(for meg) at nå får jeg angst.Da opplevde jeg at folk stort sett møtte meg og hjalp meg.Enten ved å snakke med meg eller roe meg.Men det kan være utrolig angstdempende å si ordene høyt.Det var også en måte for meg å unngå å falle inn i denne isolerte boblen hvor verden ble uklar og stemmer surret og farger og lys er der langt borte.Og jeg faller lengre og lengre vekk. Gradvis ble det lettere,og en dag var det mer eller mindre slutt på panikkanfallene. Angsten er nok ikke forsvunnet,men jeg har mer kontroll over den. Det går an.Helt sikkert. Også for deg.

Selv om det kanskje ikke kjennes som om du kan få hjelp av en psykolog,tror jeg ofte at en kan bli forbauset over å se konflikter som kan ligge i bunn og skape angst. Jeg ville gitt det en sjanse og skal det være noe poeng i det må du nok investere både tid og krefter.Det kan ta tid før konfliktmaterialet man eventuelt har kommer frem.

Kanskje er det slik at remeron er de eneste antidepressiva i smelteform,men hvis de ikke virker er det andre medisiner som er veldig små.(F.eks cipralex er knøtsmå)og helt sikkert mange andre også.

Jeg vet ikke om dette var til hjelp for deg,men jeg hadde lyst til å si at en gang hadde jeg det virkelig vondt så når jeg sitter her og skriver gjenkjenner jeg angsten din,men det ble bedre.Og ble det bedre for meg,kan det bli det for deg.Den tiden hadde jeg verken terapeut eller gikk på medisiner(noe jeg virkelig skulle ønsket jeg hadde hatt)men det ble bedre.

Husk å ikke forakte deg selv for angsten(slik jeg gjorde)

Ikke se på deg selv som svak, for angst har ingenting med svakhet å gjøre. Vær snill med kroppen din når den har gjennomgått et anfall,da fortjener den omsorg og ikke forakt.(slik jeg gjorde)

Håper det ikke tar så lang tid før du får det bedre. Vennlig hilsen bugge.

Jeg ville bare takke dere alle sammen som har svart meg på det her! Det er utrolig vanskelig for meg, og det hjelper utrolig mye å høre om andre som har vært i samme situasjon. Da er det liksom håp for meg også.

Skal prøve å holde meg sterk! Så går det mot lysere tider nå, ikke bare med tanke på været, men for meg også

Klem

[Gjest et tips]

Jeg ville bare takke dere alle sammen som har svart meg på det her! Det er utrolig vanskelig for meg, og det hjelper utrolig mye å høre om andre som har vært i samme situasjon. Da er det liksom håp for meg også.

Skal prøve å holde meg sterk! Så går det mot lysere tider nå, ikke bare med tanke på været, men for meg også

Klem

http://www.thefarm.nu/artikler.htm

[cathlin]

Hei. Av SSRI (som kanskje hjelper bedre mot angst en den medisinen du har fått), finnes Fontex også som smeltetablett tror jeg. Ellers greier jeg ikke å ta tabletter uten at jeg har litt mat å svelge samtidig, banan eller lignede, da lurer jeg meg til å glemme at det er en tablett der som skal svelges. Håper det går bedre med deg snart.

mvh

[M83S]

Hei. Av SSRI (som kanskje hjelper bedre mot angst en den medisinen du har fått), finnes Fontex også som smeltetablett tror jeg. Ellers greier jeg ikke å ta tabletter uten at jeg har litt mat å svelge samtidig, banan eller lignede, da lurer jeg meg til å glemme at det er en tablett der som skal svelges. Håper det går bedre med deg snart.

mvh

Takk skal du ha... skal høre med legen min om Fontex...

Ordner seg sikkert snart, bare jeg får riktig medisin.