Er det galt at adoptivforeldre overlates til seg selv?

[Gjest Kanskje fostermor??]

Vi har gått i tanker om å bli fosterforeldre, og har vært på en del kurs o.l. om barnervernsbarn og hva slags problemer man kan forvente at de har. Når vi har hørt om hva slags vansker som er vanlige hos barn som kommer i fosterhjem etter at de har vært utsatt for understimulering, har relasjonsskader e.l. synes jeg det er skremmende hvor lite opplæring adoptivforeldre får. I tillegg så skal man jo klare seg helt alene! Fosterbarn skal i hvert fall etter loven følges opp av barnevernet, det settes inn vegledening til fosterforeldrene, barnet får kanskje psykolog ganske fort osv. Men adoptivforeldre får ingenting!! Hvis vi som har adoptert får et barn med skader tror vi at overdoser med kjærlighet skal kurere alt, og så går vi på med friskt mot. Statistikk det ble vist til av barnevernet viser at det er flere adoptivforeldre enn biologiske foreldre som ber om at barnet deres blir flyttet ut i tenårene fordi tenåringen har for store problemer til at adoptivforeldrene klarer å hanskes med det. Tenk hvis dette kunne ha blitt forebygget!!! Tenk hvis vi fikk vegledning fra psykolog med jevne mellomrom hvis vi fikk et barn med skader, så vil jeg tro at vi kunne ha håndtert barnets problemer på en mye bedre måte. Det ble for ekesempel vist til en forskningsstudie hvor man har fulgt barnehjemsbarn fra Romania etter at de fikk nye hjem i Vesten. Det viser seg at med mye omsorg og kjærlighet får de en mye bedre utvikling enn de ellers ville ha fått, men de tar aldri igjen sine jevnaldrende når det gjelder for eksempel evne til å knytte seg til andre mennesker, psykisk helse osv.

Uff, jeg kjente at jeg ble litt forbannet på adopsjonsmyndighetene som "lar oss" få adoptere barn som det godt kan tenkes er skadet på ulike måter, men som deretter toer sine hender og ikke gjør noe for å hjelpe oss. Vi har et adoptivbarn som etter mye om og men har fått en diagnose, men det har kostet mye "slåssing" med hjelpeapparatet å komme dit vi er i dag. Vi vurderer å bli fosterforeldre fordi vi har kapasitet til å få et barn til i familien, men vi ønsker ikke å bli overlatt til oss selv med barnet.

Dette er et tema som sjelden diskuteres her. Spent på andres synspunkter, og kanskje særlig dere (hvis det er noen her da) som har litt større barn.

[Gjest ikke nick i dag]

Ja, du er inne på noe som er vesentlig. Det er også slik at når en, som adoptivforeldre oppdager at det er noe "galt" med barnet, har en forventninger om at det skal være et hjelpeapparat der - og at det skal skje noe fort! Men, dessverre er det ikke slik. Vi har selv, og vet også om mange, som har slitt vettet av seg for i det hele tatt å blir tatt på alvor når det gjelder adoptivbarnets problemer. Noen adoptivforeldre er nærmest blitt beskyldt for å være overbeskyttende, andre at de "ønsker" at barnet skal feile noe. For vår del, ble vi karakterisert som "gamle og hysteriske" adoptivforeldre.

Når vi, etter flere år, endelig har fått en diagnose på barnet, ber vi tynt om å få veiledning hos BUP eller andre instanser som såkalt har kompetanse, men blir avspist med at "de ikke har ressurser". Så da må vi nok finne ut av det selv, og er dermed i risikogruppen for at vi rett og slett ikke orker mer når barnet når puberteten. Skulle tro det var rimeligere for samfunnet å gi oss noe bistand og veiledning nå - f.eks. kurs i PMT - enn å måtte overta omsorgen helt og holdent når barnet blir ungdom.........

[foster]

Om det er galt at vi overlates til oss selv? Det er vanskelig å svare på, da det er så mye vi må igjennom ifra før for å bli adoptivforeldre. Både når det gjelder papirer økonomi mm. Vil ikke dette da bare bli vanskeligere og vanskeligere. Er noe skepitisk, men alikevel er ikke "disse" barna akkurat som alle andre barn. De har vært igjennom mer enn våre biologiske barn!

Det første som slår meg når jeg leser ditt innlegg er FOSTERHJEMSFORRENINGEN. De holder ofte kurser. Blandt annet om "barn og tilknytting", "barn med atferdsproblemer", "seksuelt misbrukte barn", "fosterbarn med funksjonshemming", "å snakke med barn", "ungdom i fosterhjemsom som skal stå på egne ben og deres fosterforeldre" mm. Mange av disse foredragene er også nyttige for oss og våre adoptivbarn.

For å være medlem av fosterforreningen tror jeg ikke en trenger å ha fosterbarn. Kanskje noe å benytte seg av?

Har vært på noen av disse kursene, og alle som en har vært av interesse, og mye har vi hatt bruk for i daliglivet vårt. Har her truffet fosterforeldre med både biologiske barn og adoptivbarn.

Veldig lærerikt.

Vil i alle tilfeller anbefale alle som tenker på å adoptere å gå på adopsjonsforberedende kurs. Dette var veldig lærerikt, og fikk oss til å tenke på mye vi ikke hadde tenkt på fra før. Fikk også et nettverk av adoptivforeldre hvor vi møtes og deler erfaringer.

[Gjest anonym pga tema]

Vårt barn har ingen diagnose, men har blitt seksuelt misbrukt som liten.

H*n viser ingen tegn på å huske eller å ha tatt skade av det, men vi har likvel fått veldig god oppfølging av BUP.

De har kartlagt og vurdert og brukt mange arbeidstimer på vårt barn, bare for å forebygge eventuelle problemer senere, og vurdere om tiltak er nødvendig.

Dere har nok vært uheldige med de kommunale myndighetene.

Vi er veldig fornøyde med våre!