Dødsangt!

[Gjest Miranda32]

Hei

Siden jeg var 4 år har jeg alltid vært redd for døden, angsten kom plutselig uten grunn, jeg opplevde aldri at noen døde(kjæeledyr eller mennesker), det var bare det at jeg fikk dype tanker om det uendelige og alle de gåtene vi lurer på. Jeg forsto at jeg ikke var en del av noen, jeg var ikke en del av min mor f. eks, noe jeg håpet, da kunne jeg være i stand til å kjenne hennes følelser og hun mine. Jeg hadde god kontakt med min mor så det hadde ikke noe med det å gjøre. Det var bare det at jeg godtok ikke helt at jeg var/er en sjel alene og at vi alle må gå igjennom døden alene. Det hjelper ikke uansett hvor mye trøst en får, fordi alle følelser og tanker er induviduelle, derfor er vi ensome. Det var alltid om kvelden når jeg skulle sove at tankene og redselen for døden oppstod. Jeg var ikke redd for at hjertet mitt skulle stoppe slik som er vanlig med dødsangst hos barn, men jeg var redd for å stoppe og puste så jeg ble veldig var overfor det å puste, det gjaldt også det å svelge, jeg ble så var overfor det at jeg var redd for å svelge tungen min, slike prosesser som skulle gå av seg selv ble jeg var overfor. Også var jeg redd for selve døde, det at det virkelig er sant at vi SKAL dø, at vi ikke kommer unna det gjorde at jeg fikk panikk, jeg ble iskald, kvalm og redd de gangene tankene nådde så langt og intenst at jeg virkelig innså det at vi ikke har eksistert hele tiden. Tankene gikk også den andre veien, hvor var vi før vi ble til osv.

Jeg får den samme type angst fremdeles,men jeg lar det aldri gå så langt at tankene varer lenge fordi panikken blir så stor, men tankene ligger der sikkert også i underbevisstheten, fordi jeg alltid har vært en melankolsk person. Hvorfor er jeg sånn? Opplever andre mennesker det samme? hvorfor er jeg så dyp? Det er som om jeg har et ønske å være en del av andre altså at noen skal dele min sjel, noe som er umulig. Det er trist å ønske noe som er umulig og det gjør meg melankolsk. Vi søker hele tiden etter den store kjærligheten, det å komme så nær et menneske at en nesten er en del av det mennesket, men det kan aldri bli fullkomment, bare nesten fordi vi er individuelle sjeler. Er det fullkommen lykke jeg søker?

Jeg mener selv at det ikke vil hjelpe for meg å snakke med en psykolog fordi han kan ikke gjøre det mulig for meg å være ett med andre sjeler, heller kan han ikke få meg på andre tanker, fordi om kvelden kommer tankene uansett, for om kvelden er det tid for tanker.

Selvsagt tenker jeg på alt mulig annet også. Det er ikke mulig å innstille tankene anderledes, jeg tenker positivt også, at vi skal leve i nuet og ta livet som det kommer,tenke positivt, kreativ visualisering og alt det der...at en skal ta seg til takke med det en har og ikke drømme om det uoppnåelige...gresset er ikke grønnere på den andre siden...men tankene fyker langt forbi..

Folk oppfatter meg som vis(reflektert), de sier jeg er klok og at jeg kommer med mange gode visdomsord....jeg har problemer med overfladiske samtaler, da vet jeg ikke hva jeg skal si, så i kontakt med fremmede er jeg enten taus eller unngår den overfladiske samtale. en blir lett sett på som snål da tror jeg ,og det kan virke som om en har problemer med å snakke for seg, og det har jeg også, det er vankelig å kommunisere på den måten synes jeg. Jeg sier kanskje uvesnetlige ting eller jeg kommer ikke på noe å si.

[petriks]

Hei Miranda. Dette var et meget godt formulert innlegg. Fikk nesten tårer.... Jeg er absolutt ingen ekspert, men det synes som om du har fått en form for angst, ikke bestandig godt å vite hvorfor og hvorfra. Jeg ville skrevet dette ut og latt fastlegen lese det, jeg tror absolutt du kan få effektiv hjelp for dette du strever meg. Ønsker deg lykke til videre i livet.

mvh

[Bugge1365380662]

Selv var jeg også en grublende sjel fra jeg var bitteliten.Hadde også perioder med dødsangst som barn,og leste mye i bøker som omhandlet eksistensielle spørsmål.Min psykiater sier at jeg var et deprimert og alvorlig barn(dystymi)og som tenåring følte jeg meg alltid utenfor,selv om jeg hadde min gjeng.Du skriver at du ikke tror en psykolog kan hjelpe deg,og du har nok rett i at han ikke kan ta bort den eksistensielle og grunnleggende følelsen av at vi fødes alene og dør alene.Han kan ikke gjøre deg ett med andre.En ensomhet vil enkelte av oss kjenne på i en mye større grad enn andre. Men jeg tror terapi kan hjelpe deg jeg.Virkelig.Og kanskje også medisiner.Jeg vet ikke om jeg kan få deg på den troen,men ville bare si at jeg tror du kanskje skulle gitt det en sjanse,og da tenker jeg på terapi i første omgang.Det er mange former for depresjon,og noen har mer et senket stemningsleie,uten de dype dalene.Kanskje gjelder det deg.Hvis du ikke synes jeg treffer i det hele tatt,ser du bare bort fra dette innlegget fra meg. Det er jo alltid en viss fare for at når vi kjenner en streng treffe oss ,kan vi putte for mye av vårt eget over på andre .Ble bare så melankolsk av å lese innlegget ditt.Og jeg tror det er din melankolskhet jeg kjenner på.

Vennlig hilsen bugge.

[Gjest Miranda32]

Selv var jeg også en grublende sjel fra jeg var bitteliten.Hadde også perioder med dødsangst som barn,og leste mye i bøker som omhandlet eksistensielle spørsmål.Min psykiater sier at jeg var et deprimert og alvorlig barn(dystymi)og som tenåring følte jeg meg alltid utenfor,selv om jeg hadde min gjeng.Du skriver at du ikke tror en psykolog kan hjelpe deg,og du har nok rett i at han ikke kan ta bort den eksistensielle og grunnleggende følelsen av at vi fødes alene og dør alene.Han kan ikke gjøre deg ett med andre.En ensomhet vil enkelte av oss kjenne på i en mye større grad enn andre. Men jeg tror terapi kan hjelpe deg jeg.Virkelig.Og kanskje også medisiner.Jeg vet ikke om jeg kan få deg på den troen,men ville bare si at jeg tror du kanskje skulle gitt det en sjanse,og da tenker jeg på terapi i første omgang.Det er mange former for depresjon,og noen har mer et senket stemningsleie,uten de dype dalene.Kanskje gjelder det deg.Hvis du ikke synes jeg treffer i det hele tatt,ser du bare bort fra dette innlegget fra meg. Det er jo alltid en viss fare for at når vi kjenner en streng treffe oss ,kan vi putte for mye av vårt eget over på andre .Ble bare så melankolsk av å lese innlegget ditt.Og jeg tror det er din melankolskhet jeg kjenner på.

Vennlig hilsen bugge.

Takk for svar!

Selvsagt har jeg gått til psykolog....men de er jo bare mennesker de også de kan ikke trylle..jeg har mistet litt troen på at andre kan hjelpe en, en kan bare hjelpe seg selv, men en kan få støtte og en veiviser til å selv sette i gang hjulene. Ingenting kan hjelpe meg til å forstå døden og at alt bare blir værre jo eldre en blir, etter hvert opplever en at mennesker rundt en dør, en ser på de eldre som sjelden får besøk på sykehjemmene og vi vet at de fleste kommer til å oppleve dette.

[Bugge1365380662]

Takk for svar!

Selvsagt har jeg gått til psykolog....men de er jo bare mennesker de også de kan ikke trylle..jeg har mistet litt troen på at andre kan hjelpe en, en kan bare hjelpe seg selv, men en kan få støtte og en veiviser til å selv sette i gang hjulene. Ingenting kan hjelpe meg til å forstå døden og at alt bare blir værre jo eldre en blir, etter hvert opplever en at mennesker rundt en dør, en ser på de eldre som sjelden får besøk på sykehjemmene og vi vet at de fleste kommer til å oppleve dette.

Hei Miranda.Har du noen gang prøvd et antidepressivt middel? Det er selvfølgelig heller ikke et tryllemiddel,men mange opplever å få lysere tanker.Det blir uansett et individuelt valg,og noen ønsker aldri å prøve det.Men det kunne kanskje være verdt et forsøk.Det forandrer ikke på det faktum at det er mye sørgelig å se og forholde oss til i verden, men kanskje din måte å tenke og føle rundt disse tingene.Og kanskje kunne en prest hjelpe deg,siden så mange av tankene dine kretser rundt liv og død.Man trenger slett ikke å ha et kristent livssyn for å ha samtaler med en prest om eksistensielle spørsmål.Du kan selvfølgelig treffe på en tulling,men det kan du blant psykologer og andre terapeuter også. Vennlig hilsen bugge.

[Gjest Miranda32]

Hei Miranda.Har du noen gang prøvd et antidepressivt middel? Det er selvfølgelig heller ikke et tryllemiddel,men mange opplever å få lysere tanker.Det blir uansett et individuelt valg,og noen ønsker aldri å prøve det.Men det kunne kanskje være verdt et forsøk.Det forandrer ikke på det faktum at det er mye sørgelig å se og forholde oss til i verden, men kanskje din måte å tenke og føle rundt disse tingene.Og kanskje kunne en prest hjelpe deg,siden så mange av tankene dine kretser rundt liv og død.Man trenger slett ikke å ha et kristent livssyn for å ha samtaler med en prest om eksistensielle spørsmål.Du kan selvfølgelig treffe på en tulling,men det kan du blant psykologer og andre terapeuter også. Vennlig hilsen bugge.

Takk skal du ha for svar:)

Det kan være at jeg ønsker en form for åndelig tilknytning som du sier, ved at kanskje det hadde vært lurt å snakke med en prest. Noen ganger kunne jeg f. eks ønske at jeg var synsk eller at jeg kunne oppleve noe utenom det vanlige for å få bevis eller en trygghet i at naturen ikke bare går sin gang, at alt bare er naturlig men at det også er noe mer enn det vi ser. Det vi ser er at det er forskjell på en kropp som lever og en kropp som er død, men forsvinner vi helt når vi forsvinner i naturlig forstand, at kroppen råtner. Det som vi tror er sjelen er det egentlig bare tanker og følelser som oppfattes av hjernen som også dør og rotner når kroppen dør. Det er det jeg tror nemlig, men håper ikke er sant. Jeg håper det ikke bare er hjernen og nervesystemet osv som får oss til å tro at vi har en sjel.

[Gjest zuuul]

Takk skal du ha for svar:)

Det kan være at jeg ønsker en form for åndelig tilknytning som du sier, ved at kanskje det hadde vært lurt å snakke med en prest. Noen ganger kunne jeg f. eks ønske at jeg var synsk eller at jeg kunne oppleve noe utenom det vanlige for å få bevis eller en trygghet i at naturen ikke bare går sin gang, at alt bare er naturlig men at det også er noe mer enn det vi ser. Det vi ser er at det er forskjell på en kropp som lever og en kropp som er død, men forsvinner vi helt når vi forsvinner i naturlig forstand, at kroppen råtner. Det som vi tror er sjelen er det egentlig bare tanker og følelser som oppfattes av hjernen som også dør og rotner når kroppen dør. Det er det jeg tror nemlig, men håper ikke er sant. Jeg håper det ikke bare er hjernen og nervesystemet osv som får oss til å tro at vi har en sjel.

Jeg er synsk.

[calle1365380687]

hei miranda! det du skriver høres ut for meg som panikkangst, det samme som jeg har.. jeg opplever ihvertfall at antidepressiver hjelper... men det viktigste av alt for meg er å vite absolutt ALT om symptomene som kommer av dette her.. da klarer jeg å samle tankene nok til å overbevise knotten om at dette bare er angstrelatert, og klarer å føre vanlige oppgaver samkjørt med angst symptomer. det jeg syns er vanskelig er at det er så forskjellig hver gang.. så jeg har klippekort på legevakta "åh... det er han igjen.. NEI calle.. hjertet ditt går fortsatt"

psykolog hjalp lite for meg, men en psykiater i drammen har vært redninga!

det er forresten også sant som du sier at det er på kvelden tankene kommer. jeg tar meg selv i å tenke altfor mye på at hjertet mitt skal slå, og at jeg ikke skal slutte å puste idet jeg døser inn. og sånt bør man ikke tenke på i det hele tatt!

Jeg synes at de dype tankene dine høres sunne ut jeg.. man vokser jo som bare fillern på dem..

men det har seg jo faktisk sånn at vi har fått evnen til å vite at noe er uforståelig.

Vi har en trang til å måtte finne ut hva det er.

men vi har ikke evnen til å forstå det uforståelige. da bikker man over når man prøver for mye

Videre syns jeg du burde kontakte en psykiater for evt. antidepressiva. det hjalp for meg ihvertfall!

stor sommerklem fra calle

[Gjest fjøsnissen]

Hva sier dere til 2 det er ikke farlig å dø, bare helt naturlig"?

[Gjest Miranda32]

Jeg er synsk.

Fortell:) Kan du se noe, kjenne virbrasjoner fra meg, what do you see?