Tanker

[drizzle]

Jeg hadde en bestevenninne jeg hadde det utrolig fint sammen med i tenårene. Vi snakket sammen på telefon omtrent hver dag, og når vi måtte flytte på hybel for å gå på videregående bodde vi sammen i to år. Vi hadde mange av de samme vennene, og jeg trodde aldri det kunne bli annerledes, at vi alltid skulle være bestevenninner. Men nå er jeg ikke sikker lenger. Etter videregående dro vi på folkehøyskole på hver vår kant, og hun hadde fått seg en kjæreste som hun var vanvittig forelsket i. Vi mistet litt kontakten det året, men da vi flyttet til samme by året etter flyttet vi sammen igjen og jeg trodde vi skulle ha det like fint som da vi gikk på videregående. Men kjæresten hennes var også i samme by, og etterhvert var han mer hos oss enn hjemme hos seg selv virket det som. Var han først det, var hun også der. Jeg studerte og trente en del, så var lite hjemme om kveldene, så sånn sett var det jo naturlig at hun hadde selskap. Problemet var at jeg følte det gikk veldig utover det vennskapet vi hadde, og at de tok veldig lite hensyn til meg når jeg var hjemme. I sofaen foran tv'n kunne de sitte og flørte og hviske sammen, med meg rett ved siden av. Skulle de lage middag, lagde de alltid kun til seg selv, tenkte aldri på at det gikk an å spise sammen alle tre selv om jeg også var hjemme. Jeg ble utrolig lei av å finne sykkelen hans parkert utenfor 9 av 10 kvelder jeg kom hjem fra trening og håpte at bare jeg og venninnen min kunne ha en fnise- og pratekveld som vi hadde så mange av før, uten at jeg trengte å lage avtale først...De siste månedene følte jeg at jeg hadde to samboere i stedet for en.

Jeg tenker ofte at det er meg som er egoistisk. At jeg ville alt skulle være som før, og at det at vi har glidd fra hverandre er mer hennes skyld enn min. Men det kan godt tenkes at hun tenker annerledes. Noe av problemet mitt er at jeg aldri har hatt et slikt forhold som hun og kjæresten har, og for det meste orker jeg ikke å se på lykkelige kjærestepar som innbefatter nære venner fordi jeg føler meg så ensom og bare vil ha det samme. Mye av grunnen til at jeg ikke har fortalt henne noe særlig om hva jeg tenker er at kanskje jeg hadde oppført meg likt hvis situasjonen var omvendt, selv om jeg egentlig ikke tror det. De få gangene jeg har prøvd å prate med henne om det har hun enten ikke tatt hintet, eller ikke fulgt det opp, slik at situasjonen egentlig bare ble mer og mer miserabel for min del de siste månedene vi bodde sammen. Jeg gråt om kveldene og savnet bestevenninnen min forferdelig, men turte ikke å sette foten ned i forhold til den nedprioriteringen jeg følte at jeg fikk, var redd hun skulle kutte meg ut fordi jeg ikke likte at kjæresten var der så mye. Ble sint og lei meg over at jeg ikke fikk så mye plass i livet hennes mer. Tror nok helst at det var ubevisst fra hennes side, og at hun ikke egentlig mener det, men det forandrer seg aldri.

Da vi flyttet fra hverandre igjen følte jeg meg litt befridd, men var ganske lei meg også. Hun hadde sagt at vi kanskje ikke passet til å bo sammen, men jeg vet ikke om hun skjønte hvorfor forholdet vårt ikke var helt det samme lenger. Vi sa vi skulle være mye sammen når vi ikke bodde sammen lenger, men det har ikke skjedd. Jeg har ikke besøkt henne fordi hun alltid er sammen med kjæresten, og den ene gangen hun har vært hos meg var på en fest, og da tok hun med seg kjæresten. Nå er de forlovet, og jeg orker fremdeles ikke tanken på å være sammen med kun de to. Jeg føler at han har tatt henne fra meg, selv om jeg vet at tanken er urimelig. Jeg orker ikke ta kontakt med henne, for for meg er det å treffe henne det samme som å treffe begge to og det orker jeg ikke. Egentlig har jeg ikke noe imot kjæresten hennes som person, men jeg tror at jeg er sjalu på ham. Men det har hun aldri fått vite. Nå har vi ikke særlig kontakt, men om vi treffes tilfeldig i byen, er han alltid sammen med henne. Det har kommet til et punkt der jeg vil at hun skal se ting fra min synsvinkel, men jeg er for sint og såret til å orke å ta kontakt igjen. Ond sirkel...Måtte bare få ned noen tanker, nå er det leggetid.

[Gjest Livet er brutalt!]

Jeg følte det på akkurat samme måte som deg da bestevenninna mi fikk kjæreste på vgs. Plutselig var jeg alene. Det var kjærlighetssorg. Jeg savnet alt vi hadde delt, alle nettene vi satt oppe og snakka sammen. Men nu hadde kjæresten tatt den plassen fra meg. Hun kunne prate med ham, få trøst hos ham. Jeg var ikke like viktig. Det var utrolig sårende.

Jeg vet nå at det var slik det måtte bli. Bestevenninner som begge er single har et utrolig nært forhold. Vi hadde akkurat flytta hjemmefra og vi passa på hverandre. Når en kjæreste kommer inn i bildet så sier det seg selv at bestevenninne forholdet blir nedprioritert. Man er forelska og vil helst tilbringe tid sammen med den nye flammen. Man har ikke lenger samme behov for det andre vennskapet.

Det skjønte jeg ikke før jeg selv fant meg kjæreste som jeg var så utrolig forelsket i. Da skjønte jeg hvorfor det ble sånn. Jeg oppførte meg på akkurat samme måte. Det er ondt, kanskje litt slemt, men slik blir det bare. Venner vokser fra hverandre...

Du finner nye venninner! Kanskje en kjæreste også!