apropos bytte barn og det å si nei til forespørsel,

[hep]

Dette er egentlig både svar til innlegg om forespørsel og det om bytterett....

Jeg føler så inderlig med dere som sa nei. Det er en ufattelig tøff avgjørelse å ta.

For noen år siden fikk vi tildelt ett barn som på papiret så helt frisk ut. Vi gledet osss stort til å hente barnet.

Barnet strålte og smilte og så ut som sunnheten selv på hentereisen.

Vi kom hjem til Norge også viser det seg at barnet er HepB+, samt har en del andre små ting som astma, melkeintoleranse osv.

Hadde jeg visst dette før vi hentet barnet så vet jeg ikke om jeg hadde sagt ja.

Jeg er så inderlig glad for at jeg ikke visste.

Nå har vi ett vakkert, friskt barn, bortsett fra årlige kontroller og en del forholdsregler; som fungerer helt vanlig i hverdagen.

H*n har gitt oss mer glede enn jeg trodde var mulig.

Det slo meg heller aldri at jeg ville bytte. Den tanken klarer jeg ikke helt å se for meg.

Men som sagt, hadde jeg visst ved tildeling så vet jeg ikke hvordan verden hadde vært.

Jeg er så naiv at jeg tror at akkurat dette barnet trengte oss og omvendt.

[Gjest kiii]

Ikke for pirke, men laktoseintolranse er ingen sykdom.

Det er genetisk betinget og de aller fleste mennesker på kloden har laktoseintoleranse.

Det er stort sett bare vi nordeuropeere som

naturlig kan spalte melkesukker i voksen alder. Det er vi som skiller oss ut, sånn sett...

[hep]

Ikke for pirke, men laktoseintolranse er ingen sykdom.

Det er genetisk betinget og de aller fleste mennesker på kloden har laktoseintoleranse.

Det er stort sett bare vi nordeuropeere som

naturlig kan spalte melkesukker i voksen alder. Det er vi som skiller oss ut, sånn sett...

du skjønte kanskje at det dreide seg om flere sammenfallende problemer og ikke at alt var sykdom - alt tilsammen ble en stor påkjenning.

At melkeintoleranse ikke er en sykdom er jeg faktisk klar over ettersom jeg har barn som har det mener jeg....men uttrykte meg kanskje veldig uklart....

Sånn sett så er ikke barnet vårt sykt med Hep B+ heller - bare smittebærer,,,,

[Gjest kiii]

du skjønte kanskje at det dreide seg om flere sammenfallende problemer og ikke at alt var sykdom - alt tilsammen ble en stor påkjenning.

At melkeintoleranse ikke er en sykdom er jeg faktisk klar over ettersom jeg har barn som har det mener jeg....men uttrykte meg kanskje veldig uklart....

Sånn sett så er ikke barnet vårt sykt med Hep B+ heller - bare smittebærer,,,,

Joda, det var pirk. Eller kanskje ikke...?

Jeg har selv to barn med laktoseintoleranse og er så LEI av alle som tror det er en sykdom eller en allergi, fordi de ikke vet bedre.

Jeg er på pletten når jeg syns har sjansen til å bidra med noe som gjør at denne "uvitenheten" sprer seg! ( med fare for å bli stemplet som "bedreviter og pirkete")

Skjønner at du vet nok om dette siden du selv har barn med laktoseintolerans, men jeg syns det var uheldig å liste det opp i denne sammehengen.

[hep]

Joda, det var pirk. Eller kanskje ikke...?

Jeg har selv to barn med laktoseintoleranse og er så LEI av alle som tror det er en sykdom eller en allergi, fordi de ikke vet bedre.

Jeg er på pletten når jeg syns har sjansen til å bidra med noe som gjør at denne "uvitenheten" sprer seg! ( med fare for å bli stemplet som "bedreviter og pirkete")

Skjønner at du vet nok om dette siden du selv har barn med laktoseintolerans, men jeg syns det var uheldig å liste det opp i denne sammehengen.

kjære vene...

les innlegget en gang til da og se om det er nevnt som sykdom eller ikke - har også to barn med laktoseintoleranse og vet absolutt ikke alt om det, tvert i mot, blir veldig glad når jeg får fin info.

Jeg er ydmyk i forhold til mine barns sykdommer og andre problemer, det være seg intoleranse eller andre ting.

Du hadde kanskje ikke noen problemer før du fant ut at barnet ditt hadde melkeintoleranse?

Det hadde jeg, det tok tid og masse legebesøk og søvnløse netter.... Selvfølgelig var det lettere å forstå hva det var med yngstemann.

Det var det jeg mente med problemer i forhold til dette.

Når barnet da i tillegg har astma, puster litt dårlig, og masse styr i forhold til Hep B, så skjønner kanskje du også at det ble mye en stund.

Men du hang deg kanskje opp i noe som ikke egentlig hadde noe med saken å gjøre?

måtte bare være pirkete jeg også...

[Gjest kiii]

kjære vene...

les innlegget en gang til da og se om det er nevnt som sykdom eller ikke - har også to barn med laktoseintoleranse og vet absolutt ikke alt om det, tvert i mot, blir veldig glad når jeg får fin info.

Jeg er ydmyk i forhold til mine barns sykdommer og andre problemer, det være seg intoleranse eller andre ting.

Du hadde kanskje ikke noen problemer før du fant ut at barnet ditt hadde melkeintoleranse?

Det hadde jeg, det tok tid og masse legebesøk og søvnløse netter.... Selvfølgelig var det lettere å forstå hva det var med yngstemann.

Det var det jeg mente med problemer i forhold til dette.

Når barnet da i tillegg har astma, puster litt dårlig, og masse styr i forhold til Hep B, så skjønner kanskje du også at det ble mye en stund.

Men du hang deg kanskje opp i noe som ikke egentlig hadde noe med saken å gjøre?

måtte bare være pirkete jeg også...

Tror ikke vi er uenige egentlig... )

Og bare pirk i vei på mine kommentarer!

Og jeg skjønner svært godt at det var mye og håndtere før du fant ut at det var feil kosthold og ikke noe sykdom som ga alle problemene.

Det er nettopp det jeg mener! Vi som vet dette vi må være flinke til å si så ofte vi kan at laktoseintoleranse ikke er noe sykdom.

( enig at jeg hang meg opp i noe litt på siden...)

[Gjest hepatittB]

Så enig, så enig!

(Som alltid.. ;-)

[hep]

Så enig, så enig!

(Som alltid.. ;-)

så godt å ha deg! Lenge siden sist. Send meg en mail da vel )

[BMS!]

Hei Hep!

Som deg føler jeg også med alle di som har tatt den tøffe avgjørelsen av og føle at ansvaret har blitt for stort.

Jeg må bare få lov og skrive, til tross for at du sikkert kommer til og mislike det sterk, jeg føler at HepB+, melkeinntoleranse og asma, ikke er helt i samme katogori. JEG er også da glad du ikke viste, for og si fra seg ett barn på det grunnlaget, er og blir for tynt i mitt menneskesyn. Men vi er alle forskjellig.

Og tro meg; Du skriver: Jeg er så naiv at jeg tror at akkurat dette barnet trengte oss og omvendt.

Det stemmer nok helt sikkert, det som er ille er at man tror man hadde sagt nei om man hadde vist det.

Det ble jeg skremt av

[hep]

Hei Hep!

Som deg føler jeg også med alle di som har tatt den tøffe avgjørelsen av og føle at ansvaret har blitt for stort.

Jeg må bare få lov og skrive, til tross for at du sikkert kommer til og mislike det sterk, jeg føler at HepB+, melkeinntoleranse og asma, ikke er helt i samme katogori. JEG er også da glad du ikke viste, for og si fra seg ett barn på det grunnlaget, er og blir for tynt i mitt menneskesyn. Men vi er alle forskjellig.

Og tro meg; Du skriver: Jeg er så naiv at jeg tror at akkurat dette barnet trengte oss og omvendt.

Det stemmer nok helt sikkert, det som er ille er at man tror man hadde sagt nei om man hadde vist det.

Det ble jeg skremt av

Det med astma og melkeintoleranse er bare noe som gjorde ting enda tøffere en periode - jeg er enig i at det er underordnede problem og egentlig så har det ikke noe med situasjonen å gjøre...

Men tenk deg at du ikke vet noe som helst om en sykdom/virus. (I dette tilfelle Hep

Sett at du får en tildeling, ett barn som har Hep. B.

Hva ville du gjort? Klart du ville lest alt du kom over.

Da ville du også blitt skremt av alle de barna som har fått leverkreft/leverbetennelse og sånne ting også...

Jeg visste ikke hva det innebar, og jeg ble vettskremt og helt sikker på at barnet skulle dø - så lite visste jeg om diagnosen.

Situasjonen er en annen nå når jeg vet hva det går ut på og jeg ville helt sikkert sagt ja til ett barn med Hep B nå om det hadde vært situasjonen.

Barn med HepB er jo på "special needs" list i mange land.

Det er også veldig "uglesett" i samfunnet vårt enten du tror det eller ei. Det er mange som vender deg ryggen når de hører om det. Det er mange som tror det er det samme som Hiv.

Ja, så folk er like lite informert som jeg var før jeg begynte å sette meg inn i det.

Hvem må informeres hvem skal informeres. Hvor mye sier man til barnet og når?

Dette er antageligvis en livslang situasjon for barnet og oss.

Vi synes vi takler det bra, vi har det kjempefint i nærmiljø og fin kontakt med sykehus.

Tror du ikke det skremmer meg at jeg kanskje kunne gått glipp av den beste gullungen i verden?

Heldigvis gjorde jeg ikke det da )

[Gjest hepatittB]

Hei Hep!

Som deg føler jeg også med alle di som har tatt den tøffe avgjørelsen av og føle at ansvaret har blitt for stort.

Jeg må bare få lov og skrive, til tross for at du sikkert kommer til og mislike det sterk, jeg føler at HepB+, melkeinntoleranse og asma, ikke er helt i samme katogori. JEG er også da glad du ikke viste, for og si fra seg ett barn på det grunnlaget, er og blir for tynt i mitt menneskesyn. Men vi er alle forskjellig.

Og tro meg; Du skriver: Jeg er så naiv at jeg tror at akkurat dette barnet trengte oss og omvendt.

Det stemmer nok helt sikkert, det som er ille er at man tror man hadde sagt nei om man hadde vist det.

Det ble jeg skremt av

Har barnet ditt hepatitt B? Hvis ikke, så er det kanskje ikke så enkelt å sette seg inn i hva det betyr og hvordan det er å leve med en slik diagnose (akkurat som jeg ikke aner hva det vil si å ha et barn med psykisk/fysisk funksjonshemning, cøliaki, dysleksi, melkeintoleranse, AD/HD eller hva som helst som krever litt oppfølging)

Vi visste heller ingenting om hepatittB. Legen gav oss følgende beskjed: "Ikke fortell NOEN om dette, hvis det ikke er helt nødvendig og du ikke stoler 100% på vedkommende!" Hun hadde opplevd at foreldre som gikk åpent ut med diagnosen, ble fullstendig frosset ut av felleskapet. Det er MANGE som tror at hepatitt=HIV, som er livredde for smitte, etc etc.

Jeg har snakket med andre foreldre som har opplevd at andre foreldre unna for unna har tatt ungene sine ut av barnehagen til barnet deres, fordi de var livredde for at de skulle bli smittet.

Alt dette og mere til

skulle vi sortere ut, vi skulle lære hvilke forhåndsregler vi måtte ta, hvordan vi kunne se eventuelle tegn på at viruset ble aktivt - og altså kunne føre til f.eks leverkreft og skrumplever hos ungen vår. Vi skulle bestemme hvem som burde/måtte/skulle få vite om diagnosen, hvordan vi skulle fortelle det, og i tillegg håpe at det ikke ville føre til at både hun og søsknene hennes måtte oppleve at kamerater ikke fikk komme hjem til oss, at det aldri passet at de kom på besøk osv osv osv osv.

Kort sagt: Den første tida var så til de GRADER kaotisk at jeg, som "hep", faktisk har lurt på om jeg ville takket ja hvis jeg hadde visst dette ved tildelingstidspunktet. Andre kan gjerne bagatellisere mitt barns diagnose, men der og da var det tøft nok for oss ihvertfall.

Jeg ser ikke på jenta mi som syk. Hun er frisk og kjernesunn som få, og det eneste som minner meg på at hun faktisk ER litt annerledes enn de fleste, er når hun blør og når hun skal på sine årlige kontroller. I hverdagen har vi gode rutiner som gjør det fullstendig uproblematisk å leve med dette.

Neste runde kommer når hun kommer i puberteten. Der vi andre fomlet oss fram i tenåringsforelskelsene våre og var dødsnervøse for det første kysset, skal hun få ekstrabelastningen med å informere hver en kjæreste hun får om at hun er smittebærer og at han må vaksinere seg.

Hvis hun skal føde, må barnet hennes få behandling rett etter fødselen for ikke å bli smittet.

Og hvis hun ikke blir gravid "av seg selv", kan hun bare glemme prøverørsforsøk etc, pga smitterisiko. Kunne forsåvidt fortsette å ramse opp, men jeg går ut fra at det holder?

I dette perspektivet synes jeg det blir litt for dumt å diskutere hva som er god nok grunn til å takke nei til en tildeling. Det får vel nesten bli opp til hver enkelt.

Hva som blir kategorisert som for tynt i forhold til andres menneskesyn, er meg knekkende likegyldig. Skal man kategorisere på denne måten, burde det ikke vært mulighet til å takke nei til en tildeling i det hele tatt. Og så lenge muligheten nå engang er der, bør vel hver og en få lov til å bestemme hva man selv makter og ikke makter.

[BMS!]

Har barnet ditt hepatitt B? Hvis ikke, så er det kanskje ikke så enkelt å sette seg inn i hva det betyr og hvordan det er å leve med en slik diagnose (akkurat som jeg ikke aner hva det vil si å ha et barn med psykisk/fysisk funksjonshemning, cøliaki, dysleksi, melkeintoleranse, AD/HD eller hva som helst som krever litt oppfølging)

Vi visste heller ingenting om hepatittB. Legen gav oss følgende beskjed: "Ikke fortell NOEN om dette, hvis det ikke er helt nødvendig og du ikke stoler 100% på vedkommende!" Hun hadde opplevd at foreldre som gikk åpent ut med diagnosen, ble fullstendig frosset ut av felleskapet. Det er MANGE som tror at hepatitt=HIV, som er livredde for smitte, etc etc.

Jeg har snakket med andre foreldre som har opplevd at andre foreldre unna for unna har tatt ungene sine ut av barnehagen til barnet deres, fordi de var livredde for at de skulle bli smittet.

Alt dette og mere til

skulle vi sortere ut, vi skulle lære hvilke forhåndsregler vi måtte ta, hvordan vi kunne se eventuelle tegn på at viruset ble aktivt - og altså kunne føre til f.eks leverkreft og skrumplever hos ungen vår. Vi skulle bestemme hvem som burde/måtte/skulle få vite om diagnosen, hvordan vi skulle fortelle det, og i tillegg håpe at det ikke ville føre til at både hun og søsknene hennes måtte oppleve at kamerater ikke fikk komme hjem til oss, at det aldri passet at de kom på besøk osv osv osv osv.

Kort sagt: Den første tida var så til de GRADER kaotisk at jeg, som "hep", faktisk har lurt på om jeg ville takket ja hvis jeg hadde visst dette ved tildelingstidspunktet. Andre kan gjerne bagatellisere mitt barns diagnose, men der og da var det tøft nok for oss ihvertfall.

Jeg ser ikke på jenta mi som syk. Hun er frisk og kjernesunn som få, og det eneste som minner meg på at hun faktisk ER litt annerledes enn de fleste, er når hun blør og når hun skal på sine årlige kontroller. I hverdagen har vi gode rutiner som gjør det fullstendig uproblematisk å leve med dette.

Neste runde kommer når hun kommer i puberteten. Der vi andre fomlet oss fram i tenåringsforelskelsene våre og var dødsnervøse for det første kysset, skal hun få ekstrabelastningen med å informere hver en kjæreste hun får om at hun er smittebærer og at han må vaksinere seg.

Hvis hun skal føde, må barnet hennes få behandling rett etter fødselen for ikke å bli smittet.

Og hvis hun ikke blir gravid "av seg selv", kan hun bare glemme prøverørsforsøk etc, pga smitterisiko. Kunne forsåvidt fortsette å ramse opp, men jeg går ut fra at det holder?

I dette perspektivet synes jeg det blir litt for dumt å diskutere hva som er god nok grunn til å takke nei til en tildeling. Det får vel nesten bli opp til hver enkelt.

Hva som blir kategorisert som for tynt i forhold til andres menneskesyn, er meg knekkende likegyldig. Skal man kategorisere på denne måten, burde det ikke vært mulighet til å takke nei til en tildeling i det hele tatt. Og så lenge muligheten nå engang er der, bør vel hver og en få lov til å bestemme hva man selv makter og ikke makter.

Ojda!

Nei, jeg har ikke ett barn med hepB. Jeg innrømmer gjerne at jeg er helt på tynn is her når jeg uttaler meg, nå....

Jeg er selvsagt veldig takknemlig for at min lille bølle/engel er frisk og rask. Alle foreldre ønsker jo at dems barn skal være det. Men det ikke alle barn som er født friske og raske. Og hepB er tydligvis mer komplisert og farligere enn jeg har trodd, i og med dette er andre gangen det blir sammenlignet med HIV. Hvem er disse MANGE som tror det. Mulig dere overdriver det en smule? Jeg trodde i alle fall ikke det.

Jeg syns det er hårreisende av en lege og råde noen til og ikke være med og innformere om hva HepB er. Hvordan skal dere da komme ett skritt nermere ett normalt som mulig liv. Vi som ikke har eller kjenner noen med hepB, trenger jo den informasjonen, og når dere med foreldre ikke vil dele det med oss, hvordan skal vi da få vite det.

Nei, jeg har selvsagt ingen ting med hvorfor folk sier nei takk til ett barn. Jeg syns bare at det må en skikkelig grunn til, men det er mine føleser og meninger. HepB er da tydeligvis en slik grunn.

Det jeg syns er kjempetrist oppi denne dumme meningsutvekslingen nå, er at jeg sitter med vondt smak i munnen over at 'dere' som foreldre til barn av hepB, fremstiller dem som syke. Hvordan skal vi andre da, skjønne at di ikke er det, når det er det dere vil?

Og trekke frem at viss om derse hun ikke kan få barn selv, er kunstigbefrukning utelukket, blir for mye for meg og komentere. Ikke lag problemer før di kommer. Nå gjenstår det jo fortsatt noen år og finne ut det på da.

Men, jeg skulle gjerne hatt mer informasjon om HepB. For hos meg sto det på "bagateller" om det skulle vise seg på tildeling. Men jeg tok vist feil.

Vennlig hilsen

[Gjest en adoptivmamma]

Ojda!

Nei, jeg har ikke ett barn med hepB. Jeg innrømmer gjerne at jeg er helt på tynn is her når jeg uttaler meg, nå....

Jeg er selvsagt veldig takknemlig for at min lille bølle/engel er frisk og rask. Alle foreldre ønsker jo at dems barn skal være det. Men det ikke alle barn som er født friske og raske. Og hepB er tydligvis mer komplisert og farligere enn jeg har trodd, i og med dette er andre gangen det blir sammenlignet med HIV. Hvem er disse MANGE som tror det. Mulig dere overdriver det en smule? Jeg trodde i alle fall ikke det.

Jeg syns det er hårreisende av en lege og råde noen til og ikke være med og innformere om hva HepB er. Hvordan skal dere da komme ett skritt nermere ett normalt som mulig liv. Vi som ikke har eller kjenner noen med hepB, trenger jo den informasjonen, og når dere med foreldre ikke vil dele det med oss, hvordan skal vi da få vite det.

Nei, jeg har selvsagt ingen ting med hvorfor folk sier nei takk til ett barn. Jeg syns bare at det må en skikkelig grunn til, men det er mine føleser og meninger. HepB er da tydeligvis en slik grunn.

Det jeg syns er kjempetrist oppi denne dumme meningsutvekslingen nå, er at jeg sitter med vondt smak i munnen over at 'dere' som foreldre til barn av hepB, fremstiller dem som syke. Hvordan skal vi andre da, skjønne at di ikke er det, når det er det dere vil?

Og trekke frem at viss om derse hun ikke kan få barn selv, er kunstigbefrukning utelukket, blir for mye for meg og komentere. Ikke lag problemer før di kommer. Nå gjenstår det jo fortsatt noen år og finne ut det på da.

Men, jeg skulle gjerne hatt mer informasjon om HepB. For hos meg sto det på "bagateller" om det skulle vise seg på tildeling. Men jeg tok vist feil.

Vennlig hilsen

Jeg jobber i helsevesenet, og har noe kunnskap om hepatitt B. Enten du tror det eller ei, så er det mange som sammenligner Hepatitt B med HIV. Det smitter på samme måte, og er ikke en lidelse som man kan kureres mot. HIV er jo langt mer alvorlig, og Hepatitt B kan regnes som en bagatell i forhold. Men det er ingen spøk å ha hepatitt B, selv om man kan leve normalt med det (det kan man jo med ganske mye, bare man innretter seg). Det er en betydelig økt risiko for leverkreft og for skrumplever, og innleggene over sier mye om hvilke problemstillinger som dukker opp.

Jeg synes hep og hepatittB har skrevet gode innlegg her, som sier ganske mye om det å ha hepatitt B. Og jeg synes ikke de fremstiller barn med hepatitt B som syke. De forteller derimot om den påkjenningen og belastningen de har opplevd i sitt møte med denne "sykdommen". Det å få en slik diagnose kan sammen med andre sammenfallende tilleggsfaktorer (som f.eks. nyoppdaget laktoseintoleranse og astmasykt barn) være en betydelig påkjenning for en familie. For adoptivfamilien er det ikke utenkelig at en slik belastning kommer relativt kort tid etter at barnet er kommet hjem (siden de fleste tar prøvene da), og mange av oss vet at den første tiden er i seg selv krevende nok, for å skape ro og tilknyting.

Jeg synes det var fint at hep og hepatittB ville dele dette med oss.

Livet er ikke så enkelt alltid, og en del av de prøvelser vi går gjennom, hadde vi kanskje på forhånd ikke trodd at vi skulle mestre.

[hep]

Jeg jobber i helsevesenet, og har noe kunnskap om hepatitt B. Enten du tror det eller ei, så er det mange som sammenligner Hepatitt B med HIV. Det smitter på samme måte, og er ikke en lidelse som man kan kureres mot. HIV er jo langt mer alvorlig, og Hepatitt B kan regnes som en bagatell i forhold. Men det er ingen spøk å ha hepatitt B, selv om man kan leve normalt med det (det kan man jo med ganske mye, bare man innretter seg). Det er en betydelig økt risiko for leverkreft og for skrumplever, og innleggene over sier mye om hvilke problemstillinger som dukker opp.

Jeg synes hep og hepatittB har skrevet gode innlegg her, som sier ganske mye om det å ha hepatitt B. Og jeg synes ikke de fremstiller barn med hepatitt B som syke. De forteller derimot om den påkjenningen og belastningen de har opplevd i sitt møte med denne "sykdommen". Det å få en slik diagnose kan sammen med andre sammenfallende tilleggsfaktorer (som f.eks. nyoppdaget laktoseintoleranse og astmasykt barn) være en betydelig påkjenning for en familie. For adoptivfamilien er det ikke utenkelig at en slik belastning kommer relativt kort tid etter at barnet er kommet hjem (siden de fleste tar prøvene da), og mange av oss vet at den første tiden er i seg selv krevende nok, for å skape ro og tilknyting.

Jeg synes det var fint at hep og hepatittB ville dele dette med oss.

Livet er ikke så enkelt alltid, og en del av de prøvelser vi går gjennom, hadde vi kanskje på forhånd ikke trodd at vi skulle mestre.

tusen takk...

Du skjønte det - og jeg nådde igjennom.

Takk for ett reflektert og gjennomtenkt innlegg.

klem fra

[Gjest hepatittB]

Ojda!

Nei, jeg har ikke ett barn med hepB. Jeg innrømmer gjerne at jeg er helt på tynn is her når jeg uttaler meg, nå....

Jeg er selvsagt veldig takknemlig for at min lille bølle/engel er frisk og rask. Alle foreldre ønsker jo at dems barn skal være det. Men det ikke alle barn som er født friske og raske. Og hepB er tydligvis mer komplisert og farligere enn jeg har trodd, i og med dette er andre gangen det blir sammenlignet med HIV. Hvem er disse MANGE som tror det. Mulig dere overdriver det en smule? Jeg trodde i alle fall ikke det.

Jeg syns det er hårreisende av en lege og råde noen til og ikke være med og innformere om hva HepB er. Hvordan skal dere da komme ett skritt nermere ett normalt som mulig liv. Vi som ikke har eller kjenner noen med hepB, trenger jo den informasjonen, og når dere med foreldre ikke vil dele det med oss, hvordan skal vi da få vite det.

Nei, jeg har selvsagt ingen ting med hvorfor folk sier nei takk til ett barn. Jeg syns bare at det må en skikkelig grunn til, men det er mine føleser og meninger. HepB er da tydeligvis en slik grunn.

Det jeg syns er kjempetrist oppi denne dumme meningsutvekslingen nå, er at jeg sitter med vondt smak i munnen over at 'dere' som foreldre til barn av hepB, fremstiller dem som syke. Hvordan skal vi andre da, skjønne at di ikke er det, når det er det dere vil?

Og trekke frem at viss om derse hun ikke kan få barn selv, er kunstigbefrukning utelukket, blir for mye for meg og komentere. Ikke lag problemer før di kommer. Nå gjenstår det jo fortsatt noen år og finne ut det på da.

Men, jeg skulle gjerne hatt mer informasjon om HepB. For hos meg sto det på "bagateller" om det skulle vise seg på tildeling. Men jeg tok vist feil.

Vennlig hilsen

Jeg framstiller ikke ungen min som syk!

Som jeg sa, hun er frisk som en fisk - men hun har et virus i blodet som med tid og stunder kan gjøre henne syk, og som kan gjøre andre ALVORLIG syke hvis de blir smittet.

Og vi ønsker oss selvsagt friske barn, alle som en. Og så lenge viruset bare "er" der, kaller jeg det ikke en sykdom, men en diagnose. En diagnose som vi ikke tenker på til hverdags.

At jeg trakk fram kunstig befruktning som ett eksempel, var for å prøve å illustrere det faktum at selv om det er uproblematisk nå, så... ja. (De fleste her på forum vet vel hva det vil si å ønske seg barn så inderlig, uten å lykkes med å bli gravid.) Konsekvensene kan være mange, men forhåpentligvis blir de få!

At legen sa det hun sa, var klart og tydelig basert på tidligere erfaringer. Jeg har snakket med foreldrene til barnet det gjaldt, og det hadde vært akkurat så ille som legen sa. (Nå er det en del år siden også, da, holdninger kan forandre seg)

Ettersom tiden har gått, er det flere og flere som vet om vår datters diagnose. Jeg har fortalt det etter behov (barnevakt, besteforeldre, barnehage etc etc) Med unntak av èn eneste, var det ingen som visste hva dette EGENTLIG var for noe (akkurat som meg i sin tid) men alle har tatt det pent. Vi har ingen redselshistorier å komme med for egen del, heldigvis.

Med andre ord: Jeg går ikke ut i avisa med dette, akkurat, men det er etterhvert en god del som kjenner til det. Jeg bidrar gjerne til å avmystifisere det, men i eget tempo )

Og for å understreke det ENDA en gang: Ungen min er IKKE syk. Men det visste vi ikke da vi satt hos legen, innkalt på to timers varsel og med ord som "leverkreft - skrumplever - blodsmitte - virus - smitteveier -forebygging- kontroller" surrende over hodet på oss.

[Gjest hepatittB]

Jeg jobber i helsevesenet, og har noe kunnskap om hepatitt B. Enten du tror det eller ei, så er det mange som sammenligner Hepatitt B med HIV. Det smitter på samme måte, og er ikke en lidelse som man kan kureres mot. HIV er jo langt mer alvorlig, og Hepatitt B kan regnes som en bagatell i forhold. Men det er ingen spøk å ha hepatitt B, selv om man kan leve normalt med det (det kan man jo med ganske mye, bare man innretter seg). Det er en betydelig økt risiko for leverkreft og for skrumplever, og innleggene over sier mye om hvilke problemstillinger som dukker opp.

Jeg synes hep og hepatittB har skrevet gode innlegg her, som sier ganske mye om det å ha hepatitt B. Og jeg synes ikke de fremstiller barn med hepatitt B som syke. De forteller derimot om den påkjenningen og belastningen de har opplevd i sitt møte med denne "sykdommen". Det å få en slik diagnose kan sammen med andre sammenfallende tilleggsfaktorer (som f.eks. nyoppdaget laktoseintoleranse og astmasykt barn) være en betydelig påkjenning for en familie. For adoptivfamilien er det ikke utenkelig at en slik belastning kommer relativt kort tid etter at barnet er kommet hjem (siden de fleste tar prøvene da), og mange av oss vet at den første tiden er i seg selv krevende nok, for å skape ro og tilknyting.

Jeg synes det var fint at hep og hepatittB ville dele dette med oss.

Livet er ikke så enkelt alltid, og en del av de prøvelser vi går gjennom, hadde vi kanskje på forhånd ikke trodd at vi skulle mestre.

Må få takke deg, jeg også )

Ikke alltid så lett å formulere seg 110% tydelig når løvemamma-instinktet slår ut i full blomst!

[ahg]

Jeg jobber i helsevesenet, og har noe kunnskap om hepatitt B. Enten du tror det eller ei, så er det mange som sammenligner Hepatitt B med HIV. Det smitter på samme måte, og er ikke en lidelse som man kan kureres mot. HIV er jo langt mer alvorlig, og Hepatitt B kan regnes som en bagatell i forhold. Men det er ingen spøk å ha hepatitt B, selv om man kan leve normalt med det (det kan man jo med ganske mye, bare man innretter seg). Det er en betydelig økt risiko for leverkreft og for skrumplever, og innleggene over sier mye om hvilke problemstillinger som dukker opp.

Jeg synes hep og hepatittB har skrevet gode innlegg her, som sier ganske mye om det å ha hepatitt B. Og jeg synes ikke de fremstiller barn med hepatitt B som syke. De forteller derimot om den påkjenningen og belastningen de har opplevd i sitt møte med denne "sykdommen". Det å få en slik diagnose kan sammen med andre sammenfallende tilleggsfaktorer (som f.eks. nyoppdaget laktoseintoleranse og astmasykt barn) være en betydelig påkjenning for en familie. For adoptivfamilien er det ikke utenkelig at en slik belastning kommer relativt kort tid etter at barnet er kommet hjem (siden de fleste tar prøvene da), og mange av oss vet at den første tiden er i seg selv krevende nok, for å skape ro og tilknyting.

Jeg synes det var fint at hep og hepatittB ville dele dette med oss.

Livet er ikke så enkelt alltid, og en del av de prøvelser vi går gjennom, hadde vi kanskje på forhånd ikke trodd at vi skulle mestre.

Kjempefint innlegg, synes jeg. Denne tråden har i det hele tatt lært meg mye om hepB, som jeg ikke hadde noe kunnskap om på forhånd.

Har ingen problemer med å forstå at det må være svært skremmende å få en diagnose på barnet rett etter hjemkomst. Da har man sannelig nok av andre ting å tenke på.

[BMS!]

Jeg jobber i helsevesenet, og har noe kunnskap om hepatitt B. Enten du tror det eller ei, så er det mange som sammenligner Hepatitt B med HIV. Det smitter på samme måte, og er ikke en lidelse som man kan kureres mot. HIV er jo langt mer alvorlig, og Hepatitt B kan regnes som en bagatell i forhold. Men det er ingen spøk å ha hepatitt B, selv om man kan leve normalt med det (det kan man jo med ganske mye, bare man innretter seg). Det er en betydelig økt risiko for leverkreft og for skrumplever, og innleggene over sier mye om hvilke problemstillinger som dukker opp.

Jeg synes hep og hepatittB har skrevet gode innlegg her, som sier ganske mye om det å ha hepatitt B. Og jeg synes ikke de fremstiller barn med hepatitt B som syke. De forteller derimot om den påkjenningen og belastningen de har opplevd i sitt møte med denne "sykdommen". Det å få en slik diagnose kan sammen med andre sammenfallende tilleggsfaktorer (som f.eks. nyoppdaget laktoseintoleranse og astmasykt barn) være en betydelig påkjenning for en familie. For adoptivfamilien er det ikke utenkelig at en slik belastning kommer relativt kort tid etter at barnet er kommet hjem (siden de fleste tar prøvene da), og mange av oss vet at den første tiden er i seg selv krevende nok, for å skape ro og tilknyting.

Jeg synes det var fint at hep og hepatittB ville dele dette med oss.

Livet er ikke så enkelt alltid, og en del av de prøvelser vi går gjennom, hadde vi kanskje på forhånd ikke trodd at vi skulle mestre.

Hei og takk for svar!

Jeg skjønner at det er hakket mer alvorlig enn jeg trodde. Derfor er jeg glad for at jeg tok det opp, på denne måten har jeg jo lært mye om temaet.

Men fremdeles syns jeg det er skremmende og bli fortalt at så mange av norges befolkning da tror at hiv og hepatitt er det samme. Det er vel en oppgave for helsenorge og rette opp i.

Har du noen linker om temaet? Skulle gjerne lært enda mer jeg:o)

[BMS!]

Jeg framstiller ikke ungen min som syk!

Som jeg sa, hun er frisk som en fisk - men hun har et virus i blodet som med tid og stunder kan gjøre henne syk, og som kan gjøre andre ALVORLIG syke hvis de blir smittet.

Og vi ønsker oss selvsagt friske barn, alle som en. Og så lenge viruset bare "er" der, kaller jeg det ikke en sykdom, men en diagnose. En diagnose som vi ikke tenker på til hverdags.

At jeg trakk fram kunstig befruktning som ett eksempel, var for å prøve å illustrere det faktum at selv om det er uproblematisk nå, så... ja. (De fleste her på forum vet vel hva det vil si å ønske seg barn så inderlig, uten å lykkes med å bli gravid.) Konsekvensene kan være mange, men forhåpentligvis blir de få!

At legen sa det hun sa, var klart og tydelig basert på tidligere erfaringer. Jeg har snakket med foreldrene til barnet det gjaldt, og det hadde vært akkurat så ille som legen sa. (Nå er det en del år siden også, da, holdninger kan forandre seg)

Ettersom tiden har gått, er det flere og flere som vet om vår datters diagnose. Jeg har fortalt det etter behov (barnevakt, besteforeldre, barnehage etc etc) Med unntak av èn eneste, var det ingen som visste hva dette EGENTLIG var for noe (akkurat som meg i sin tid) men alle har tatt det pent. Vi har ingen redselshistorier å komme med for egen del, heldigvis.

Med andre ord: Jeg går ikke ut i avisa med dette, akkurat, men det er etterhvert en god del som kjenner til det. Jeg bidrar gjerne til å avmystifisere det, men i eget tempo )

Og for å understreke det ENDA en gang: Ungen min er IKKE syk. Men det visste vi ikke da vi satt hos legen, innkalt på to timers varsel og med ord som "leverkreft - skrumplever - blodsmitte - virus - smitteveier -forebygging- kontroller" surrende over hodet på oss.

Hei og takk for svar!

Skulle gjerne lært enda mer om tematet, og fått none linker?

Jeg har en travel sønn nå som raserer hele stuen om jeg ikke kommer, så mer retkker ikke jeg og skrive.

Vennlig hilsen

[Gjest hepatittB]

Hei og takk for svar!

Skulle gjerne lært enda mer om tematet, og fått none linker?

Jeg har en travel sønn nå som raserer hele stuen om jeg ikke kommer, så mer retkker ikke jeg og skrive.

Vennlig hilsen

Ser på rettskrivingen din at du har hatt hjelp )

Har ikke så mange linker, men her er i det minste èn du kan kikke på

http://w1.851.telia.com/~u85102623/index.html

Ellers er det bare å spørre, "hep" og jeg er som regel kjapt frampå når temaet er hepatitt...