Kreft / cellegift

[Gjest hilsen fra nabokjerringa]

Jeg har en ung nabo som har fjernet kreftsvulster i bryst og lymfekjertler. Hun er veldig sterk og optimistisk og har sett bra ut de ukene som har gått siden inngrepet. Denne uken startet hun på cellegift; og nå ser hun virkelig syk ut. Hvordan føles det å få cellegift og hvor lenge varer følelsen av å føle seg så forferdelig syk som hun gjør nå? Jeg har, heldigvis, ingen erfaring på området, men siden hun har vært åpen om sykdommen så ønsker jeg å sette meg litt mere inn i dette. Jeg vil også gjerne hjelpe til hvis jeg kan, bl.a. avlaste litt med å passe barna på ettermiddagen. De er uansett ofte hos oss å leker, og hvis jeg vet at hun føler seg dårligere i perioder så er det lettere å vite når man skal ta i et tak. Jeg føler så med denne flotte, unge kvinnen/småbarnsmoren og vil gjerne kunne hjelpe - hvis jeg kan. Hun har en mann som stiller opp og en flott familie, men det kan være det er godt med en i nærheten hvis det røyner på inimellom også. Dette ble visst veldig rotete. Jeg er rett ut sagt oppbragt og fortvilet over det som har rammet henne, så det går litt hulter til bulter her hos meg. Man blir litt klar over sin egen udødelighet når kreft rammer noen du kjenner også, så det gjør ekstra sterkt inntrykk.

Er det godt at noen bryr seg og spør litt når man er syk, eller skal vi snakke om alt mulig annet når vi treffes ? Vi har ikke noe venninneforhold med et hyggelig naboforhold, og hun har betrodd meg om sykdommen sin fra første stund. Noen med gode råd og erfaringer?

[Gjest kizi]

Du er et godt menneske. Mennesker som rammes av kreft setter stor pris på andre som viser omsorg. Det finnes dessverre noen som trekker seg unna, de vet liksom ikke hva de skal gjøre og blir veldig hjelpeløse. Uvitenhet kalles det. Slik du gjør er veldig bra. Du vil gjerne prøve å forstå hva dette dreier seg om, fortsett med det, tror du blir satt stor pris på.

Cellegift-kurer kan være nokså tøffe for mange. I tilleg kommer det psykiske. Det er mange ting å takle her, noe som er svært tøft for en så alvorlig sykdom som kreft. Heldigvis er det mange som blir friske av sykdommen i dag. Det som er hovedproblemet er en fryktelig kvalme som en god del får. De føler seg kjempesyke og kraftløs. Det er giften som er i kroppen som lager denne raksjonen.

[Elis31]

Etter hva jeg har blitt fortalt av en bekjent som har kreft, så blir en dårligere og dårligere for hver cellekur. Da kuren dreper de friske cellene og. Men når man da har fått drept kreftcellene og slutter med kuren, så skal man liksom bygge seg opp igjen. Derfor blir man vanligvis sykemeldt mange måneder etter kuren også.

Hun vil sikkert sette svært stor pris på hjelp og støtte fra deg. Hun hadde vel heller ikke vært åpen om det hvis hun ikke ville snakke om det.

[Gjest Daisy]

Mitt inntrykk (det jeg har hørt av folk i samme situasjon) er at det er godt å prate om det. Det er ikke noe særlig når det blir tiet i hjel. Spesielt når hun er så åpen om det selv.

[BettyBlue]

Så fint at du bryr deg!

En cellegiftkur tar 'knekken' på de fleste, med nedsatt allmenntilstand, tretthet og ikke minst kvalme som i seg selv er sterkt invalidiserende.

La oss håpe de har kommet tidsnok igang til at cellegiftkuren tar knekken på alle kreftcellene også.

Det er utrolig viktig for den kreftsyke å ha støttespillere rundt seg, særlig med tanke på avlasting med barna. De er ofte engstelige og vil til mor hele tiden, og hun vil ha vanskelig med å avvise dem til tross for at hun ikke har krefter.

En må også tenke på at personen føles seg så utilpass både fysisk og psykisk under en cellegiftkur, at en ikke ønsker å vise seg eller ta i mot hjelp. Men hvis du spør på den riktige måten (jeg har så lyst å passe barna dine en formiddag eller to i uken e.l.) er det lettere for henne å takke ja til tilbudet. Særlig hvis hun alltid har vært av typen som er sterk og vant til å klare det meste.

Lykke til - hun er heldig som har en omtenksom nabo som deg!

[Bugge1365380662]

Er du usikker av og til på hvordan du skal takle det,så si det til henne.Det er mye bedre å si at en føler seg litt klønete i situasjonen,eller å trekke seg vekk.Si at hvis hun ikke vil snakke om det,skal hun si fra til deg med en gang.Det er utrolig hvor enkelt det av og til kan bli hvis vi turte å kommunisere bedre med hverandre.Jeg er sikker på at du blir en god støtte for henne i tiden fremover,og når mennesker i nød kommer i vår vei er det trist at vi ofte er så redde at vi trekker oss bort.Fint at du ikke vil gjøre det.

[Gjest Gregga - som er frisk nå....]

Ja det hun går gjennom nå er utenfor fatteevne, så ille er det.

Det å få kreft er i seg selv en traumatisk opplevelse, det å få cellegift, suger alt ut av deg.

Nå er det jo forskjell på cellegiftkurene,da men.

Kan fortelle om da jeg fikk behandling for underlivskreft.

Fikk cellegift hver 3. uke, og var så veldig, veldig syk mellom kurene.

Jeg kom meg som regel så vidt hjem fra sykehuset, før kvalmen satte igang.

Og da kastet jeg opp i 1 til 1 1/2 uke.

Kroppen tar ikke til seg næring, og du blir usigelig tappet for krefter og energi.

Så jeg kan forestille meg at det er nå hun ser syk ut, jeg så ut som et levende lik, og følte meg slik også!!

Håravfall, store sår i munnen, ja rett og slett innmari dårlig!

For ikke å glemme redselen for fremtiden, om det i hele tatt blir noen fremtid....Spør hva hun tenker og føler! Men la det være opp til henne å fortelle!

Jenta mi var 3,5 år, med hjelp fra min elskede mann, mor og søster + en god venninde, kunne hun være hjemme, gå i parken og ha det slik hun pleide,

Jeg hadde ikke klart å ha den daglige omsorgen for barnet.

Jeg syntes det var veldig godt å prate om det som skjedde, men ikke alle er like der. SPØR henne, hva hun føler for.

Mange som får kreft, føler sg både skamfulle og flaue, av en eller annen merkelig grunn. La henne forstå at du gjerne vil hjelpe, men ikke helt vet hva som er best.

I den nærmeste uka etter kuren, klarte jeg nesten ikke å prate, det var så ille at bare jeg åpnet munnen, kastet jeg op.

Mitt råd til deg: Ikke la det være noen tvil om at du er der for å hjelpe!!

Det være seg barnepass, middagslaging (Familien hennes skal jo ha mat)eller smøre ei halv skive med brød.

Det aller aller værste, er de menneskene som bryr seg, men ikke bryr seg om.....

Og en veldig viktig ting - ikke glem at de som er rundt henne kanskje også trenger å få litt oppmerksomhet/omsorg. Det er ufattelig tungt å være pårørende en slik situasjon også.........

[Gjest nabokjerringa]

Ja det hun går gjennom nå er utenfor fatteevne, så ille er det.

Det å få kreft er i seg selv en traumatisk opplevelse, det å få cellegift, suger alt ut av deg.

Nå er det jo forskjell på cellegiftkurene,da men.

Kan fortelle om da jeg fikk behandling for underlivskreft.

Fikk cellegift hver 3. uke, og var så veldig, veldig syk mellom kurene.

Jeg kom meg som regel så vidt hjem fra sykehuset, før kvalmen satte igang.

Og da kastet jeg opp i 1 til 1 1/2 uke.

Kroppen tar ikke til seg næring, og du blir usigelig tappet for krefter og energi.

Så jeg kan forestille meg at det er nå hun ser syk ut, jeg så ut som et levende lik, og følte meg slik også!!

Håravfall, store sår i munnen, ja rett og slett innmari dårlig!

For ikke å glemme redselen for fremtiden, om det i hele tatt blir noen fremtid....Spør hva hun tenker og føler! Men la det være opp til henne å fortelle!

Jenta mi var 3,5 år, med hjelp fra min elskede mann, mor og søster + en god venninde, kunne hun være hjemme, gå i parken og ha det slik hun pleide,

Jeg hadde ikke klart å ha den daglige omsorgen for barnet.

Jeg syntes det var veldig godt å prate om det som skjedde, men ikke alle er like der. SPØR henne, hva hun føler for.

Mange som får kreft, føler sg både skamfulle og flaue, av en eller annen merkelig grunn. La henne forstå at du gjerne vil hjelpe, men ikke helt vet hva som er best.

I den nærmeste uka etter kuren, klarte jeg nesten ikke å prate, det var så ille at bare jeg åpnet munnen, kastet jeg op.

Mitt råd til deg: Ikke la det være noen tvil om at du er der for å hjelpe!!

Det være seg barnepass, middagslaging (Familien hennes skal jo ha mat)eller smøre ei halv skive med brød.

Det aller aller værste, er de menneskene som bryr seg, men ikke bryr seg om.....

Og en veldig viktig ting - ikke glem at de som er rundt henne kanskje også trenger å få litt oppmerksomhet/omsorg. Det er ufattelig tungt å være pårørende en slik situasjon også.........

Mange fine tips og et godt og informativt svar.

Jeg har faktisk allerede snakket med bl.a. mannen hennes og prøver å huske på de rundt henne. Han virket ikke som han var så klar for å snakke om det. Jeg tror han er i den fasen at hvis han ikke setter ord på det så blir ikke problemet så stort.

Jeg skal følge litt ekstra med i ukene fremover og prøve å hjelpe til med det lille jeg kan. Jeg skal spørre henne om hun vil snakke om det og om hun trenger hjelp til noe. Jeg tror barna hennes er hos besteforeldrene akkurat nå og for det ser veldig stille ut. Hun har nok noen vonde og vanskelig dager nå stakkar.

Man føler seg maktesløs i en sånn situasjon og jeg tenker på henne og føler med henne.

Jeg forstår det sånn at du har blitt frisk igjen. Så flott!

[Gjest hilsen fra nabokjerringa]

Takk for svar fra dere alle sammen. Det var mye nyttig info og gode tips. Jeg lever etter mottoet at vi burde bry oss mere om hverandre og ta vare på hverandre; derfor ønsker jeg å gjøre noe der jeg kan. Imidlertid er det ikke alltid at man vet hva som er best å gjøre å da er det godt å få gode tips fra de med erfaring på området.

Nå håper og ber jeg om at cellegiften vil ta knekken på kreften (prognosen var ikke den beste; dessverre), og at hun vil finne styrke og krefter til å tåle den belastningen som behandlingen er.