Taktil skyhet

[Gjest tic tic]

Jeg har problem med fysisk nærhet. Virkelig prøvd å jobbe med saken, men det ser ikke ut som det blir bedre. Det arter seg slik at det rett og slett bare er ekkelt å bli tatt på. Klarer aldeles ikke slappe av mens noen tar på meg. Særlig er lett berøring ufyselig. Er heller ikke flink til å ta på kjæresten min. Det bare låser seg og jeg "får ikke ut fingeren". Kanskje av redsel for å få noe tilbake? Kan godt kose med dyr og kan ta på/stryke mennesker som ikke er i stand til gi noe tilbake (mennesker i koma f.e.).

Har et syndrom der taktil skyhet visstnok ikke er helt uvanlig. Også til tider depresjon og sosialangst, men dette er relativt bra nå etter å ha brukt et SSRI-preparat ei tid, og jeg veit ikke om dette spiller noen rolle.

Det jeg egentlig lurer på: Er dette noe jeg MÅ jobbe enda mer med? Blir bare oppgitt og lei når det ikke virker. Har prøvd og prøvd å tolerere berøring, utsette meg for det, uten at det blir noe bedre. Har jobba med egen seksualitet og blitt bedre på det, funnet ut at min libido faktisk ikke er helt død, men det er godt bare når jeg er aleine om det.

ER det slik at alle mennesker trenger fysisk nærhet? Eller kan noen rett og slett ha det like bra uten? I et platonisk forhold?

Eller uten noe forhold?

Har snakka med kjæreste om dette, og han trudde det kom til å forandre seg. Det trur ikke jeg nå lenger.

Råd?

[PieLill]

Forstår godt at du blir lei og oppgitt. Om det finnes mennesker kan leve godt uten særlig grad av fysisk nærhet vet jeg ikke så mye om. Vil anta at det i så fall er svært få.

Det jeg vet er at sterke og dype følelser kan forandre seg i alle retninger. Hvis du tenker tilbake på ditt eget liv er det sikkert ting du har tenkt du aldri vil gjøre, som du nå synes er helt greit eller til og med en berikelse.

Når man murer verden ute, fysisk eller psykisk beskytter man seg mot en hel del ubehag. Samtidig går man glipp av mange gode opplevelser. Ofte er det vanskelig å verdsette disse gode opplevelsene fordi man ikke har hatt dem, eller har glemt dem, mens man husker ubehaget og de negative opplevelsene ved større åpenhet.

Å endre det som du beskriver kan ta lang tid og være en vond og møysommelig prosess. (Men det vet du vel alt om.) Men det kan hende at du en gang blir glad for at du gikk gjennom det.

Tror du det kan bli vanskelig å holde på en kjæreste om du ikke endrer deg? Tror du det kan bli vanskelig i forhold til eventuelle egne barn? Hvor viktig er i så fall dette for deg?

Fra mitt ståsted, ut fra mine verdier, tror jeg du har mye å hente på å ikke gi opp. Og jeg tror det er fullt mulig å komme i havn, selv om det ikke er enkelt. Men til syvende og sist er det viktigste hva DU vil og hvilken pris du er villig til å betale. Så får du veie dette opp mot prisen ved å la ting forbli som de er.

Hvis du ønsker å kjempe videre, tror jeg det kan være gunstig for deg å definere ditt eget mål og din egen standard. Altså hvilke grenser og hvilken grad av fysisk nærhet DU ønsker skal gjelde for ditt liv. Ikke bry deg om hva som regnes for "normalt", men hva du selv tror vil være godt for deg. Målet er ikke å bli "normal", men at du skal trives og fungere. Det er fullt lovlig å endre på dette målet underveis, men det må komme som en indre motivasjon og ikke som et ytre krav. Tror jeg.

Har du forresten forsøkt psykomotorisk fysioterapi? Tror du det kan være av verdi?

mvh

[Gjest tic tic]

Forstår godt at du blir lei og oppgitt. Om det finnes mennesker kan leve godt uten særlig grad av fysisk nærhet vet jeg ikke så mye om. Vil anta at det i så fall er svært få.

Det jeg vet er at sterke og dype følelser kan forandre seg i alle retninger. Hvis du tenker tilbake på ditt eget liv er det sikkert ting du har tenkt du aldri vil gjøre, som du nå synes er helt greit eller til og med en berikelse.

Når man murer verden ute, fysisk eller psykisk beskytter man seg mot en hel del ubehag. Samtidig går man glipp av mange gode opplevelser. Ofte er det vanskelig å verdsette disse gode opplevelsene fordi man ikke har hatt dem, eller har glemt dem, mens man husker ubehaget og de negative opplevelsene ved større åpenhet.

Å endre det som du beskriver kan ta lang tid og være en vond og møysommelig prosess. (Men det vet du vel alt om.) Men det kan hende at du en gang blir glad for at du gikk gjennom det.

Tror du det kan bli vanskelig å holde på en kjæreste om du ikke endrer deg? Tror du det kan bli vanskelig i forhold til eventuelle egne barn? Hvor viktig er i så fall dette for deg?

Fra mitt ståsted, ut fra mine verdier, tror jeg du har mye å hente på å ikke gi opp. Og jeg tror det er fullt mulig å komme i havn, selv om det ikke er enkelt. Men til syvende og sist er det viktigste hva DU vil og hvilken pris du er villig til å betale. Så får du veie dette opp mot prisen ved å la ting forbli som de er.

Hvis du ønsker å kjempe videre, tror jeg det kan være gunstig for deg å definere ditt eget mål og din egen standard. Altså hvilke grenser og hvilken grad av fysisk nærhet DU ønsker skal gjelde for ditt liv. Ikke bry deg om hva som regnes for "normalt", men hva du selv tror vil være godt for deg. Målet er ikke å bli "normal", men at du skal trives og fungere. Det er fullt lovlig å endre på dette målet underveis, men det må komme som en indre motivasjon og ikke som et ytre krav. Tror jeg.

Har du forresten forsøkt psykomotorisk fysioterapi? Tror du det kan være av verdi?

mvh

Ja, ting kan forandre seg, men dette har vært så lenge. Med alle forhold jeg har hatt, de har tatt slutt på grunn av dette, Det første i en alder av seksten, neste på 18, så på nitten og på tjue og tjueein. Nå er jeg tjuefire og har sett personlig rekort på varighet av forhold. Det er fordi gutten er så god, men det kan jo ikke vare slik det er nå.

Mye kan forandres, men dette har vært fastlåst så lenge at jeg veit ikke lenger om jeg trur at forandring er mulig. I alle fall ikke aleine. Hvem kan hjelpe meg med sånnt?

'

Ja, jeg trur det blir vanskelig å beholde et forhold slik det er nå.

Berøring av barn trur jeg at jeg kan takle, elsker småbarn. Men man setter ikke barn til verden uten forutgående fysisk berøring.

Ikke prøvd den terapiformen du nemner. Hvorduan funker den?

[PieLill]

Ja, ting kan forandre seg, men dette har vært så lenge. Med alle forhold jeg har hatt, de har tatt slutt på grunn av dette, Det første i en alder av seksten, neste på 18, så på nitten og på tjue og tjueein. Nå er jeg tjuefire og har sett personlig rekort på varighet av forhold. Det er fordi gutten er så god, men det kan jo ikke vare slik det er nå.

Mye kan forandres, men dette har vært fastlåst så lenge at jeg veit ikke lenger om jeg trur at forandring er mulig. I alle fall ikke aleine. Hvem kan hjelpe meg med sånnt?

'

Ja, jeg trur det blir vanskelig å beholde et forhold slik det er nå.

Berøring av barn trur jeg at jeg kan takle, elsker småbarn. Men man setter ikke barn til verden uten forutgående fysisk berøring.

Ikke prøvd den terapiformen du nemner. Hvorduan funker den?

En psykomotorisk fysioterapeut er en fysioterpeut med spesialutdanning. (Ganske selvsagt.) Typisk kan de jobbe med folk som har vært utsatt for overgrep, smertepasienter og andre som av ulike grunner har fått et vanskelig fohold til egen kropp.

Behandlingen går grovt forenklet ut på å bli mer bevist på kroppen og mer venner med den. Finne flere koblinger mellom kropp å psyke. Få noen gode opplevelser. Hvis du gjør et søk her på DOL vil du finne en bedre og mer utførlig beskrivelse. (Si ifra om du ikke finner noe.)

Når jeg leser det første innlegget ditt får jeg et inntrykk av at det har skjedd en eller flere ting som bidrog til at du stengte av kroppen, særlig det som har med berøring å gjøre? Denne avstegningen har du opplevd som unormal og har forsøkt å tvinge deg selv til noe du anser som mer normalt, sosialt akseptabelt og hensiktsmessig? Men det har ikke fungert, kanskje heller gjort det verre? Bare skyt meg hvis dette er tull! ;-)

En god psykomotroisk fysioterapeut vil ikke begynne med et frontalangrep på dine grenser. Slik du selv og kanskje mange andre har gjort. Tvert imot vil man jobbe med at du skal kjenne etter hvor grensene dine er og hevde dem. Først må man bli trygg på de grensene man allerede har. Kall dem fornuftige eller håpløse, men det er dine grenser. Så kan man kanskje etter hvert bli trygg nok til å flytte på dem.

Hvilke grenser markerer vi klarest og bruker mest resurser på å forsvare? De vi er trygge på eller de vi er redde kan bli overskredet når som helst. Vil du ikke ha større fysisk avstand til noen som er truende enn noen du er trygg på? En trygg grense trenger liten og ingen sikkerhetssone. En uttrygg grense kan nesten aldri sikres godt nok.

Kanskje det er noe av grunnen til at du ikke har lykkes i dine forsøk på forandring? Du har ikke vært i stand til å flytte på grensene? Du har i stedet i desperasjon latt dem krenkes og håpet at de skulle viskes ut? Okupasjon i stedet for invitasjon. Noen ganger kan sjokkbehandling lykkes. Men kanskje er det viktigste for deg å la en trygghet få lov til å vokse fram til et punkt der det blir naturlig og riktig å flytte grenser.

En god mann som er glad i deg kan holde ut lenge, når det er håp om forandring og belønning for tolmodigheten. Han må ha kjent en varme i deg som person siden har tror det kan bli en løsning. Du har hvis ikke helt gitt opp du heller siden du skriver her inne?

Hva med å undersøke litt mer om hva psykomotorisk fysioterpi er. Tror du det kan være noe for deg, kan du be fastlegen om en henvisning.

Jeg tviler ikke et sekund på din beskrivelse av hvor fastlåst denne situasjonen er og har vært over lengre tid. Forstår godt at du får lyst til å gi opp. Likevel tillater jeg meg å være optimist på dine vegner. Et eller annet sted finnes det en bitte liten åpning, der det går å få lirket inn bitte litt olje. Til slutt vil det bli nok til å få maskineriet til å begynne å svive igjen.

mvh

[Gjest tic tic]

En psykomotorisk fysioterapeut er en fysioterpeut med spesialutdanning. (Ganske selvsagt.) Typisk kan de jobbe med folk som har vært utsatt for overgrep, smertepasienter og andre som av ulike grunner har fått et vanskelig fohold til egen kropp.

Behandlingen går grovt forenklet ut på å bli mer bevist på kroppen og mer venner med den. Finne flere koblinger mellom kropp å psyke. Få noen gode opplevelser. Hvis du gjør et søk her på DOL vil du finne en bedre og mer utførlig beskrivelse. (Si ifra om du ikke finner noe.)

Når jeg leser det første innlegget ditt får jeg et inntrykk av at det har skjedd en eller flere ting som bidrog til at du stengte av kroppen, særlig det som har med berøring å gjøre? Denne avstegningen har du opplevd som unormal og har forsøkt å tvinge deg selv til noe du anser som mer normalt, sosialt akseptabelt og hensiktsmessig? Men det har ikke fungert, kanskje heller gjort det verre? Bare skyt meg hvis dette er tull! ;-)

En god psykomotroisk fysioterapeut vil ikke begynne med et frontalangrep på dine grenser. Slik du selv og kanskje mange andre har gjort. Tvert imot vil man jobbe med at du skal kjenne etter hvor grensene dine er og hevde dem. Først må man bli trygg på de grensene man allerede har. Kall dem fornuftige eller håpløse, men det er dine grenser. Så kan man kanskje etter hvert bli trygg nok til å flytte på dem.

Hvilke grenser markerer vi klarest og bruker mest resurser på å forsvare? De vi er trygge på eller de vi er redde kan bli overskredet når som helst. Vil du ikke ha større fysisk avstand til noen som er truende enn noen du er trygg på? En trygg grense trenger liten og ingen sikkerhetssone. En uttrygg grense kan nesten aldri sikres godt nok.

Kanskje det er noe av grunnen til at du ikke har lykkes i dine forsøk på forandring? Du har ikke vært i stand til å flytte på grensene? Du har i stedet i desperasjon latt dem krenkes og håpet at de skulle viskes ut? Okupasjon i stedet for invitasjon. Noen ganger kan sjokkbehandling lykkes. Men kanskje er det viktigste for deg å la en trygghet få lov til å vokse fram til et punkt der det blir naturlig og riktig å flytte grenser.

En god mann som er glad i deg kan holde ut lenge, når det er håp om forandring og belønning for tolmodigheten. Han må ha kjent en varme i deg som person siden har tror det kan bli en løsning. Du har hvis ikke helt gitt opp du heller siden du skriver her inne?

Hva med å undersøke litt mer om hva psykomotorisk fysioterpi er. Tror du det kan være noe for deg, kan du be fastlegen om en henvisning.

Jeg tviler ikke et sekund på din beskrivelse av hvor fastlåst denne situasjonen er og har vært over lengre tid. Forstår godt at du får lyst til å gi opp. Likevel tillater jeg meg å være optimist på dine vegner. Et eller annet sted finnes det en bitte liten åpning, der det går å få lirket inn bitte litt olje. Til slutt vil det bli nok til å få maskineriet til å begynne å svive igjen.

mvh

Tusen tusen takk for svaret ditt!!

Du kan vel ha rett, kanskje jeg ikke har gitt HELT opp.. Når jeg tenker meg om ønska jeg enten en godkjenning på å kunne gi opp, ELLER gode råd. Skal sjekke ut mer om slik terapeut som du skriver om, kan håpe at det finnes her..

[PieLill]

Tusen tusen takk for svaret ditt!!

Du kan vel ha rett, kanskje jeg ikke har gitt HELT opp.. Når jeg tenker meg om ønska jeg enten en godkjenning på å kunne gi opp, ELLER gode råd. Skal sjekke ut mer om slik terapeut som du skriver om, kan håpe at det finnes her..

Lykke til!

mvh

[Gjest tic tic]

Lykke til!

mvh

Takk!

Min motivasjon er dog veldig varierende. Fant ikke noe informativt om psykomotorisk fysioterapi. Og er det mulig å ha det bra i et platonisk forhold eller uten forhold, eller TRENGER alle mennesker fysisk nærhet?

[PieLill]

Takk!

Min motivasjon er dog veldig varierende. Fant ikke noe informativt om psykomotorisk fysioterapi. Og er det mulig å ha det bra i et platonisk forhold eller uten forhold, eller TRENGER alle mennesker fysisk nærhet?

Hjelper denne linken på informasjonsbiten:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=349383

Hva andre kan klare seg uten av fysisk kontakt er i denne sammenhengen uvesentlig. Spørsmålet er hvordan du vil få det i lengden uten fysisk nærhet. Er det slik du vil ha det?

Tenk tilbake. Har det vært en tid da fysisk nærhet var godt? Ønsker du å få tilbake noe av det du en gang hadde?

Hvis man bestemmer seg for noe kan motivasjonen underveis tidvis være syltynn. Men det holder om det er akkurat nok til at man fortsetter i riktig rettning smått om senn.

Det er din kropp. Du kan velge bort nærhet så mye du bare vil. Samtidig har du valgt bort en hel del andre ting som kommer med nærhet.

Men hvis du tenker nøye etter, er det selve nærheten, eller er det vonde minner og asosiasjoner som kommer ved nærhet, som du egentlig vil til livs. Var det nærhet i seg selv som var det egentlige problemet? Eller var det forpakningen nærheten kom i? Hvis det siste er riktig; Kan det da finnes en type nærhet som kommer i en innpakkning som vil være god å trygg for deg?

mvh