Tenk å få livet ødelagt...

[Gjest erdetvirkeligmulig]

...her:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/06/24/265421.html

http://www.agderposten.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20010623/LOKAL8/106230042

[Gjest Pås]

http://www.agderposten.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20010623/LOKAL8/106230042

Forstår absolutt ingenting, jeg.. De sier at de klandrer seg selv..For hva da? Når en leser dette siste, virker det faktisk som om de hadde sendt gutten ned igjen, dersom de kunne. Nå har de jo faktisk fått en sjanse til å gi Pedro et godt liv, selv om det blir kort..

Ville de ikke hatt Pedro?? En ting er å ønske seg et friskt barn, det gjør ALLE blivende foreldre, men de har faktisk fått Pedro, og han er ikke frisk.

[Gjest porsche]

Etter de observasjoner vi har gjort, så trives du best dersom du klarer å lage mest mulig konflikter i enhver tråd. Kanskje du kunne moderere deg noe?

Hva?

Er vel matchet adoptert som lager mest uro her, eller?

[Gjest Sniff]

Hva?

Er vel matchet adoptert som lager mest uro her, eller?

Ja, det tror jeg også at webbis mente...?

[Gjest Moderator]

Hva?

Er vel matchet adoptert som lager mest uro her, eller?

Men han holder seg her inne stort sett, mens du herjer på de fleste forum.

[Gjest porsche]

Men han holder seg her inne stort sett, mens du herjer på de fleste forum.

Javel.. da vet du mer enn meg...

[Gjest erdetvirkeligmulig]

http://www.agderposten.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20010623/LOKAL8/106230042

http://www.agderposten.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20010623/LOKAL8/106230041

[Gjest En som er anonym nå]

Ja, livet kan bli ødelagt, og det er tragisk for dem det rammer, i like stor grad som når en familie får biologisk fødte barn med alvorlige sykdommer og handicap.

Når det gjelder adoptivbarn, kommer jo det faktum at dette er barn vi er blitt "tildelt" - det er et sammentreff at akkurat vi fikk det syke barnet. Dette tror jeg bidrar til at det kan være vanskeligere å forholde seg til og akseptere skaden/sykdommen/tildelingen.

Selv ønsket vi oss friske barn begge ganger - ög har fått det - på papiret - men begge har fått tildels alvorlige diagnoser og har relativt store funksjonshemminger; den ene nevrologisk og den andre med alkoholskade. Dette siste kune vi godt "vært foruten", da belastningen ved å ha to så krevende barn er kollosal. Ekteskapet knaker, vi er "låst" til å leve et forutsigbart A4-liv uten særlig spontanitet (det takler ikke barna våre), og vi bruker all vår energi og tid. Venner og omgangskrets har vi i praksis ikke lenger og det er vanskelig å få nye, bortsett fra i de aktuelle støtteforeningene - der medlemmene stort sett har mer enn nok med seg selv og egne problemer.....

Jeg skjønner godt at en kan ønske en adopsjon "ugjort" - vi har mange ganger spurt oss selv om hvorfor vi søkte om barn nummer to. Når vi nå er i den situasjonen vi er, må vi faktisk av og til gjøre en vurdering av om vi kan klare de tunge byrdene, eller om vi må gi opp og overlate ett barn til en fosterfamilie. Det er ikke noen god tanke - men et perspektiv vi må kunne ta for å overleve.

Heldigvis har den aktuelle familien som tråden startet med fått adoptere et barn til - som er frisk!

[skorpionfisken]

Ja, livet kan bli ødelagt, og det er tragisk for dem det rammer, i like stor grad som når en familie får biologisk fødte barn med alvorlige sykdommer og handicap.

Når det gjelder adoptivbarn, kommer jo det faktum at dette er barn vi er blitt "tildelt" - det er et sammentreff at akkurat vi fikk det syke barnet. Dette tror jeg bidrar til at det kan være vanskeligere å forholde seg til og akseptere skaden/sykdommen/tildelingen.

Selv ønsket vi oss friske barn begge ganger - ög har fått det - på papiret - men begge har fått tildels alvorlige diagnoser og har relativt store funksjonshemminger; den ene nevrologisk og den andre med alkoholskade. Dette siste kune vi godt "vært foruten", da belastningen ved å ha to så krevende barn er kollosal. Ekteskapet knaker, vi er "låst" til å leve et forutsigbart A4-liv uten særlig spontanitet (det takler ikke barna våre), og vi bruker all vår energi og tid. Venner og omgangskrets har vi i praksis ikke lenger og det er vanskelig å få nye, bortsett fra i de aktuelle støtteforeningene - der medlemmene stort sett har mer enn nok med seg selv og egne problemer.....

Jeg skjønner godt at en kan ønske en adopsjon "ugjort" - vi har mange ganger spurt oss selv om hvorfor vi søkte om barn nummer to. Når vi nå er i den situasjonen vi er, må vi faktisk av og til gjøre en vurdering av om vi kan klare de tunge byrdene, eller om vi må gi opp og overlate ett barn til en fosterfamilie. Det er ikke noen god tanke - men et perspektiv vi må kunne ta for å overleve.

Heldigvis har den aktuelle familien som tråden startet med fått adoptere et barn til - som er frisk!

Skjønner dere godt jeg. En familie vi kjenner var fosterforeldre til et alkoholskadet barn i tillegg til egne friske barn. Det var utrolig krevende, og etter 4 år måtte de overlate barnet til en annen fosterfamilie. Omsorgen for det alkoholskadde barnet gikk for mye ut over de friske barna.

Det var med tungt hjerte de ga opp sitt fosterbarn, jeg kan bare tenke meg hvor ille det i det hele tatt er å vurdere det for eget barn som jo et adoptert barn er.

Får dere avlastning da? Har barna diagnoser så har dere vel krav på det? Hva med avlastningshjem annenhver helg og et par uker i ferien, sånn at der kan hente dere inn, og være kjærester de helgene?

[Gjest En som er anonym nå]

Skjønner dere godt jeg. En familie vi kjenner var fosterforeldre til et alkoholskadet barn i tillegg til egne friske barn. Det var utrolig krevende, og etter 4 år måtte de overlate barnet til en annen fosterfamilie. Omsorgen for det alkoholskadde barnet gikk for mye ut over de friske barna.

Det var med tungt hjerte de ga opp sitt fosterbarn, jeg kan bare tenke meg hvor ille det i det hele tatt er å vurdere det for eget barn som jo et adoptert barn er.

Får dere avlastning da? Har barna diagnoser så har dere vel krav på det? Hva med avlastningshjem annenhver helg og et par uker i ferien, sånn at der kan hente dere inn, og være kjærester de helgene?

Vi har fått noe avlastning til den som har alkoholskaden, men det er stadig nedskjæringer og trussel om reduksjon av tilbudet. Vi har ikke mer enn en helg hver 2. mnd og midtuke (2 netter) i måneden da vi ikke har helg. Dette er MYE der vi bor, sies det.

Dessverre er det en kontinuerlig kamp for å få hjelp - både avlastning, hjelp til barna i skolen og hjelp til oss voksne - for vi trenger råd og veiledning om hvordan vi skal takle situasjonene som oppstår. Vi kan ikke begge jobbe fullt lenger - fordi det tar så mye tid med alle møtene, søknader, klager og anker hele tiden. Så vi taper også økonomisk, selv om vi har sloss oss til hjelpestønad (lav sats).......

Takk for din støtte - det varmer!

[Gjest skaladoptere]

Ja, livet kan bli ødelagt, og det er tragisk for dem det rammer, i like stor grad som når en familie får biologisk fødte barn med alvorlige sykdommer og handicap.

Når det gjelder adoptivbarn, kommer jo det faktum at dette er barn vi er blitt "tildelt" - det er et sammentreff at akkurat vi fikk det syke barnet. Dette tror jeg bidrar til at det kan være vanskeligere å forholde seg til og akseptere skaden/sykdommen/tildelingen.

Selv ønsket vi oss friske barn begge ganger - ög har fått det - på papiret - men begge har fått tildels alvorlige diagnoser og har relativt store funksjonshemminger; den ene nevrologisk og den andre med alkoholskade. Dette siste kune vi godt "vært foruten", da belastningen ved å ha to så krevende barn er kollosal. Ekteskapet knaker, vi er "låst" til å leve et forutsigbart A4-liv uten særlig spontanitet (det takler ikke barna våre), og vi bruker all vår energi og tid. Venner og omgangskrets har vi i praksis ikke lenger og det er vanskelig å få nye, bortsett fra i de aktuelle støtteforeningene - der medlemmene stort sett har mer enn nok med seg selv og egne problemer.....

Jeg skjønner godt at en kan ønske en adopsjon "ugjort" - vi har mange ganger spurt oss selv om hvorfor vi søkte om barn nummer to. Når vi nå er i den situasjonen vi er, må vi faktisk av og til gjøre en vurdering av om vi kan klare de tunge byrdene, eller om vi må gi opp og overlate ett barn til en fosterfamilie. Det er ikke noen god tanke - men et perspektiv vi må kunne ta for å overleve.

Heldigvis har den aktuelle familien som tråden startet med fått adoptere et barn til - som er frisk!

Leit å høre om historien deres!! Kan godt forså at dere sliter enormt... Så enormt at det er vanskelig for utenforstående helt å forestille seg helt hva dere går igjennom!

Ønsker dere masse lykke til videre, med de valgene dere velger å ta!! Kanskje en fosterfamilie er løsningen deres? Uansett hva slags valg dere tar, er det dere føler innerst inne i hjertet det eneste riktige å gjøre, for alle parter.

Man skal jo ta vare på seg selv også midt oppi dette. Ikke minst for å kunne være noe for hverandre som par og til de barna som er igjen.

Man kan ikke gi av noe man ikke har...

Så igjen ønsker jeg dere lykke lykke til!

Hvilket land har dere adoptert fra?

[trk1365380645]

Vi har fått noe avlastning til den som har alkoholskaden, men det er stadig nedskjæringer og trussel om reduksjon av tilbudet. Vi har ikke mer enn en helg hver 2. mnd og midtuke (2 netter) i måneden da vi ikke har helg. Dette er MYE der vi bor, sies det.

Dessverre er det en kontinuerlig kamp for å få hjelp - både avlastning, hjelp til barna i skolen og hjelp til oss voksne - for vi trenger råd og veiledning om hvordan vi skal takle situasjonene som oppstår. Vi kan ikke begge jobbe fullt lenger - fordi det tar så mye tid med alle møtene, søknader, klager og anker hele tiden. Så vi taper også økonomisk, selv om vi har sloss oss til hjelpestønad (lav sats).......

Takk for din støtte - det varmer!

Det er tragisk at foreldre med barn som trenger ekstra hjelp og foreldre som trenger avlastning, skal måtte kjempe og sloss for alle de små godene kommune og stat gir, og ikke kunne delta fullt i arbeidslivet pga at det tar tid og krefter med møter og papirarbeid. Har en venninne med to barn med et sjeldent syndrom (egenfødte, ref. diskusjonen nedenfor...), og hun jobber nå med at de skal få i stand en ansvarsgruppe som fungerer. Hun sier at hun regner med å bruke ett eller to år på å få med mennesker hun stoler på og som hun vet vil gjøre en innsats for hennes barn, og på å få ansvarsgruppen til å fungere, men deretter håper hun at hun kan ta det mer rolig, fordi andre også vil kjenne og arbeide for hennes barn og deres beste. Kanskje dette kunne fungere for andre også?

Ellers kan det kanskje hende at dere kan få gjennom at dere må ha mer avlastning, ellers kommer dere ikke til å makte å ha barnet hjemme- og det blir vel et større problem for kommunen?

Ønsker dere alt godt.

Med vennlig hilsen

[Gjest En som er anonym nå]

Leit å høre om historien deres!! Kan godt forså at dere sliter enormt... Så enormt at det er vanskelig for utenforstående helt å forestille seg helt hva dere går igjennom!

Ønsker dere masse lykke til videre, med de valgene dere velger å ta!! Kanskje en fosterfamilie er løsningen deres? Uansett hva slags valg dere tar, er det dere føler innerst inne i hjertet det eneste riktige å gjøre, for alle parter.

Man skal jo ta vare på seg selv også midt oppi dette. Ikke minst for å kunne være noe for hverandre som par og til de barna som er igjen.

Man kan ikke gi av noe man ikke har...

Så igjen ønsker jeg dere lykke lykke til!

Hvilket land har dere adoptert fra?

Takk skal du ha. Det er faktisk godt å kunne "syte" litt anonymt - vi tør nesten ikke lenger si noe til slekt og venner, fordi vi er så redde for å virke så negative.

Vi har adoptert fra Sør Amerika.

[Gjest ChiengMai]

Vi har fått noe avlastning til den som har alkoholskaden, men det er stadig nedskjæringer og trussel om reduksjon av tilbudet. Vi har ikke mer enn en helg hver 2. mnd og midtuke (2 netter) i måneden da vi ikke har helg. Dette er MYE der vi bor, sies det.

Dessverre er det en kontinuerlig kamp for å få hjelp - både avlastning, hjelp til barna i skolen og hjelp til oss voksne - for vi trenger råd og veiledning om hvordan vi skal takle situasjonene som oppstår. Vi kan ikke begge jobbe fullt lenger - fordi det tar så mye tid med alle møtene, søknader, klager og anker hele tiden. Så vi taper også økonomisk, selv om vi har sloss oss til hjelpestønad (lav sats).......

Takk for din støtte - det varmer!

Innimellom blir jeg så rystet over å høre om dette såkalte støtteapparatet som politikere m.fl elsker å skryte sånn av. Synd at man omtrent skal sloss for hver time man får, som om man ikke har bruk for energien til andre ting når man har barn som krever ekstra.

Lykke til videre! Høres ut som om dere er reflekterte og ærlige mot dere selv i forhold til den situasjonen dere er i.

[ahg]

Ja, livet kan bli ødelagt, og det er tragisk for dem det rammer, i like stor grad som når en familie får biologisk fødte barn med alvorlige sykdommer og handicap.

Når det gjelder adoptivbarn, kommer jo det faktum at dette er barn vi er blitt "tildelt" - det er et sammentreff at akkurat vi fikk det syke barnet. Dette tror jeg bidrar til at det kan være vanskeligere å forholde seg til og akseptere skaden/sykdommen/tildelingen.

Selv ønsket vi oss friske barn begge ganger - ög har fått det - på papiret - men begge har fått tildels alvorlige diagnoser og har relativt store funksjonshemminger; den ene nevrologisk og den andre med alkoholskade. Dette siste kune vi godt "vært foruten", da belastningen ved å ha to så krevende barn er kollosal. Ekteskapet knaker, vi er "låst" til å leve et forutsigbart A4-liv uten særlig spontanitet (det takler ikke barna våre), og vi bruker all vår energi og tid. Venner og omgangskrets har vi i praksis ikke lenger og det er vanskelig å få nye, bortsett fra i de aktuelle støtteforeningene - der medlemmene stort sett har mer enn nok med seg selv og egne problemer.....

Jeg skjønner godt at en kan ønske en adopsjon "ugjort" - vi har mange ganger spurt oss selv om hvorfor vi søkte om barn nummer to. Når vi nå er i den situasjonen vi er, må vi faktisk av og til gjøre en vurdering av om vi kan klare de tunge byrdene, eller om vi må gi opp og overlate ett barn til en fosterfamilie. Det er ikke noen god tanke - men et perspektiv vi må kunne ta for å overleve.

Heldigvis har den aktuelle familien som tråden startet med fått adoptere et barn til - som er frisk!

Det er vondt å høre at dere sliter så tungt. Håper virkelig at dere klarer å finne løsninger som kan gi dere en bedre hverdag etter hvert. Dere har min fulle medfølelse.

[Gjest Juliansmamma]

Har ikke lest alle trådene nedover, så vet ikke hvilke svar du har fått, men vi møtte faktisk dette paret da vi var i Colombia for to år siden. Da hentet de en datter. Så, de fikk altså adoptere igjen. Bare en liten kommentar på det. Resten av diskusjonen holder jeg meg utenfor i denne omgang.

Mvh

[Gjest ikke nick i dag]

Jeg misliker sterkt måten Adopsjonsforum har handlet i denne saken.

Dette var sjokkerende lesning!

Hva slags straff fikk AF for dette? Dette burde forskes videre på av politi.

AF kjennetegnes vel generelt av at de er særs lite flinke til å tåle kritikk. Det skader dem selv mer enn det gagner dem, i mine øyne.

Vi brukte AF ved vår første adopsjon, men har valgt å bruke VB ved den neste, av den grunn.