Ikke bare meg

[nylon]

Hei

Jeg har lest mange inlegg her og ser at flere sliter med psykisk inkontinens. Jeg er en av dem. For meg går dette i perioder. Jeg kan være tørr i lengere tid, så er det klissvått en periode på alt fra timer til dager/uker. En skrev i et tidligere innlegg at hun egentlig hadde kontroll, men måtte tisse på seg likevel. Her kjenner jeg meg utrolig godt igjen. Jeg bare må gjøre det. Noen ganger bare tisser jeg på meg, mens andre ganger bæsje på meg også. For meg er dette reaksjoner på en tøff barndom med grove overgrep og mye mobbing. Kansje er det en flukt til å være liten og uansvarlig? jeg vet ikke. Men i til forskjell fra med dere som har fysiske skader er dette kansje enda mer tabubelakt. Jeg har jo fysisk kontroll. Hadde det ikke vært for at jeg har en fantastisk lege som hjelper meg å holde fokus på at jeg ikke er gal eller pervers så vet jeg ikke hva jeg skulle gjordt. Jeg får resept på bleier av legen noe som tydligjør for meg at det er en skade, og ikke noe jeg ønsker å gjøre. selv om jeg vet det er flere med Psykisk inkontinens så vil jeg gjerne høre mer fra dere. Det jeg lurte på er om det er flere som meg som har vært utsatt for overgre el. Alle råd og erfaringeer er ønskelige.

[zapp1365380584]

Hei. Hadde litt kontakt med deg i 01, men så ble jeg innlagt på sykehus og ble der leeenge. Da kalte jeg meg alene? Har savna kontakten, for du hjalp meg kjempemasse.

Jeg har samme bakgrunnen som du, med overgrep og mobbing, og med samme resultatet.

Jeg har ikke tørre perioder, og får ikke lov av psykologen til å prøve å være flink heller. Jeg henger så mye bedre sammen når jeg ikke har kontroll, og tillater meg å gjøre både det ene og det andre. Bleiene får meg til å henge sammen og ikke gå opp i liminga.

Det hadde vært ok å høre mer fra deg. :-)

[nylon]

Hei. Hadde litt kontakt med deg i 01, men så ble jeg innlagt på sykehus og ble der leeenge. Da kalte jeg meg alene? Har savna kontakten, for du hjalp meg kjempemasse.

Jeg har samme bakgrunnen som du, med overgrep og mobbing, og med samme resultatet.

Jeg har ikke tørre perioder, og får ikke lov av psykologen til å prøve å være flink heller. Jeg henger så mye bedre sammen når jeg ikke har kontroll, og tillater meg å gjøre både det ene og det andre. Bleiene får meg til å henge sammen og ikke gå opp i liminga.

Det hadde vært ok å høre mer fra deg. :-)

Hei

Ja jeg har savnet deg også og lurt på hvordan det gikk med deg. Godt å høre at du har fått hjelp, selv om veien er lang. Du skriver at psykologen din nekter deg å ta deg sammen. Har han/hun vært borte i dette fær? Jeg har en topp lege, men som han sier så har hen ingen erfaring med andre pasienter med samme lidelse. Vet psykologen din om dette er vanlig og i tlifellet hvor vanlig er det? og har han/hun noen formening om det vil avta eller om det i det hele tatt vil gå over på sikt? Dette var mange spørsmål på en gang, men jeg føler på at jeg burde slutte med å gjøre i buksa. har mange ganger bestemt meg for at dette var siste gangen, men så skjer det igjen og igjen. og til tider lengeter jeg etter denne uansvarligheten og nyter den. de som ikke har opplevd dette synes sikkert dette høres perverst ut, men det er slik jeg har det. det er dette som skaper skamfølelse og gjør at jeg lurer på om jeg er normal i hodet. kroppen er jo ikke helt normal.

sukk fra meg

[zapp1365380584]

Hei

Ja jeg har savnet deg også og lurt på hvordan det gikk med deg. Godt å høre at du har fått hjelp, selv om veien er lang. Du skriver at psykologen din nekter deg å ta deg sammen. Har han/hun vært borte i dette fær? Jeg har en topp lege, men som han sier så har hen ingen erfaring med andre pasienter med samme lidelse. Vet psykologen din om dette er vanlig og i tlifellet hvor vanlig er det? og har han/hun noen formening om det vil avta eller om det i det hele tatt vil gå over på sikt? Dette var mange spørsmål på en gang, men jeg føler på at jeg burde slutte med å gjøre i buksa. har mange ganger bestemt meg for at dette var siste gangen, men så skjer det igjen og igjen. og til tider lengeter jeg etter denne uansvarligheten og nyter den. de som ikke har opplevd dette synes sikkert dette høres perverst ut, men det er slik jeg har det. det er dette som skaper skamfølelse og gjør at jeg lurer på om jeg er normal i hodet. kroppen er jo ikke helt normal.

sukk fra meg

Jeg tror ikke han har vært borti akkurat den problemstillingen før, men han sier det stemmer med andre erfaringer han har, og med det han har lært.

Det er en slags regresjon, der jeg reagerer følelsesmessig som det barnet jeg var da jeg ble utsatt. Det er også et opprør mot å skjule det som er galt der nede.

Jeg har forsøkt å undersøke litt om hvor hyppig dette er, og har funnet at det er ganske vanlig å ikke få ut noe i det hele tatt, med at det også går å koble bort hele greia. Det frustrerende er at ingen vil snakke om dette. Det er for tabu.

Når det gjelder hvor lenge tilstanden vil vare, sier psykologen min at det vil være der så lenge jeg på en måte trenger det. Han sier at en dag vil jeg bare ikke trenge det lenger, og at det er ikke noe jeg skal prøve å oppnå. Det er bedre at jeg går med bleiene litt for lenge, enn at jeg skal få et pinlig nederlag enda en gang.

Ut fra den forståelsen jeg har opparbeidet meg, vil jeg råde deg til å ikke prøve å slutte, tillat deg å gå med bleier, og konsentrer deg på resten av livet ditt. Bleier er en veldig liten hindring i hverdagen sammenlignet med å ha uhell uten dem. Det er heller ikke skadelig å bæsje på seg, bare litt ukonvensjonelt. Hva gjør det om det får hverdagen og psyken til å fungere litt bedre...

Ut fra egen erfaring har jeg forstått at dette ikke har noe med perversitet å gjøre, men med en såret sjel som reagerer som er barn. Noen ganger trenger vi som har vært misbrukt å få reagere som barn igjen.

Bleier er et ufarlig område, samtidig som det er et veldig tydelig signal til en selv at en er sårbar som et lite barn, og ikke kan forventes å klare alt...

Jeg er takknemlig for at mine smerter kommer ut den veien i stedet for selvskading og lignende. I stedet for arr og sying ender jeg opp med en klesvask.

Ser fram til å høre fra deg.

[nylon]

Jeg tror ikke han har vært borti akkurat den problemstillingen før, men han sier det stemmer med andre erfaringer han har, og med det han har lært.

Det er en slags regresjon, der jeg reagerer følelsesmessig som det barnet jeg var da jeg ble utsatt. Det er også et opprør mot å skjule det som er galt der nede.

Jeg har forsøkt å undersøke litt om hvor hyppig dette er, og har funnet at det er ganske vanlig å ikke få ut noe i det hele tatt, med at det også går å koble bort hele greia. Det frustrerende er at ingen vil snakke om dette. Det er for tabu.

Når det gjelder hvor lenge tilstanden vil vare, sier psykologen min at det vil være der så lenge jeg på en måte trenger det. Han sier at en dag vil jeg bare ikke trenge det lenger, og at det er ikke noe jeg skal prøve å oppnå. Det er bedre at jeg går med bleiene litt for lenge, enn at jeg skal få et pinlig nederlag enda en gang.

Ut fra den forståelsen jeg har opparbeidet meg, vil jeg råde deg til å ikke prøve å slutte, tillat deg å gå med bleier, og konsentrer deg på resten av livet ditt. Bleier er en veldig liten hindring i hverdagen sammenlignet med å ha uhell uten dem. Det er heller ikke skadelig å bæsje på seg, bare litt ukonvensjonelt. Hva gjør det om det får hverdagen og psyken til å fungere litt bedre...

Ut fra egen erfaring har jeg forstått at dette ikke har noe med perversitet å gjøre, men med en såret sjel som reagerer som er barn. Noen ganger trenger vi som har vært misbrukt å få reagere som barn igjen.

Bleier er et ufarlig område, samtidig som det er et veldig tydelig signal til en selv at en er sårbar som et lite barn, og ikke kan forventes å klare alt...

Jeg er takknemlig for at mine smerter kommer ut den veien i stedet for selvskading og lignende. I stedet for arr og sying ender jeg opp med en klesvask.

Ser fram til å høre fra deg.

Hei

Det er godt du sier at det ikke er perverst, men at det er noe som er galt og som må være slik en stund. Jeg er enig med deg at det er synd det er så tabu. Det er tillatt med senskader etter overgrep, men ikke av denne sorten. Dette er frustrerende da det hadde vært lettere å akseptere dersom en visste at vi var mange.

Du skriver at psykologen din sier at du en dag bare ikke vil trenge det mer. Jeg tror stadig at nå går det greit, men så kommer det tilbakefall på alt fra timer til dager. Når det blit slik er det veldig i fokus og ofte blir det slik at jeg ikke får ro før jeg har tømt alt i buksa/bleia. Jeg har prøvd å heller gå på do, emn det funker ikke. Kroppen må være liten. Dette synes jeg er rart på mange måter, men det er sån det fungerer for meg.

Da jeg hadde kontakt med deg i 01 var jeg mer våt enn tørr, men nå er det motsatt. det har gått veldig framover, men jeg får store og små tilbakefall. Tror hvert år at jeg skal slippe å be om ny resept hos legen, men jeg må nok be om en ny nestegang jeg skal dit. Tror jeg trenger å ha den som sikkerhet en stund til.

Nok for i dag

[zapp1365380584]

Hei

Det er godt du sier at det ikke er perverst, men at det er noe som er galt og som må være slik en stund. Jeg er enig med deg at det er synd det er så tabu. Det er tillatt med senskader etter overgrep, men ikke av denne sorten. Dette er frustrerende da det hadde vært lettere å akseptere dersom en visste at vi var mange.

Du skriver at psykologen din sier at du en dag bare ikke vil trenge det mer. Jeg tror stadig at nå går det greit, men så kommer det tilbakefall på alt fra timer til dager. Når det blit slik er det veldig i fokus og ofte blir det slik at jeg ikke får ro før jeg har tømt alt i buksa/bleia. Jeg har prøvd å heller gå på do, emn det funker ikke. Kroppen må være liten. Dette synes jeg er rart på mange måter, men det er sån det fungerer for meg.

Da jeg hadde kontakt med deg i 01 var jeg mer våt enn tørr, men nå er det motsatt. det har gått veldig framover, men jeg får store og små tilbakefall. Tror hvert år at jeg skal slippe å be om ny resept hos legen, men jeg må nok be om en ny nestegang jeg skal dit. Tror jeg trenger å ha den som sikkerhet en stund til.

Nok for i dag

Jeg regner med å måtte bruke bleier i mange år fortsatt. Selv i bedre perioder er jeg avhengig av å ha muligheten tilgjengelig, så selv i gode perioder har jeg alltid bleier på meg, eller i ryggsekken. Da er det flex eller pants med deoplus som innlegg.

Jeg har det også sånn at jeg ikke får ro før alt er i buksa eller bleia. Om jeg prøver å gå på do da, blir jeg kjempeurolig og har det ikke noe bra, inntil jeg får gjort på meg igjen. Det høres sprøtt ut, men sånn er det.

Sånt kan få en til å føle seg gal...

Før greide jeg ikke å definere meg som menneske, for mennesker gjør ikke sånt. Heldigvis har jeg greid å se at jeg er i høyeste grad et menneske, som har litt sår og skader på sjelen, og derfor reagerer litt barnslig.

For meg er den store angsten at legen skal si til meg at det er bare å ta seg sammen, og nekte meg resept for neste år. Jeg vet at det ikke vil skje, for psykologen min har sagt at han skal gi klar beskjed, men angsten er der...

[nylon]

Jeg regner med å måtte bruke bleier i mange år fortsatt. Selv i bedre perioder er jeg avhengig av å ha muligheten tilgjengelig, så selv i gode perioder har jeg alltid bleier på meg, eller i ryggsekken. Da er det flex eller pants med deoplus som innlegg.

Jeg har det også sånn at jeg ikke får ro før alt er i buksa eller bleia. Om jeg prøver å gå på do da, blir jeg kjempeurolig og har det ikke noe bra, inntil jeg får gjort på meg igjen. Det høres sprøtt ut, men sånn er det.

Sånt kan få en til å føle seg gal...

Før greide jeg ikke å definere meg som menneske, for mennesker gjør ikke sånt. Heldigvis har jeg greid å se at jeg er i høyeste grad et menneske, som har litt sår og skader på sjelen, og derfor reagerer litt barnslig.

For meg er den store angsten at legen skal si til meg at det er bare å ta seg sammen, og nekte meg resept for neste år. Jeg vet at det ikke vil skje, for psykologen min har sagt at han skal gi klar beskjed, men angsten er der...

Vi er så utrolig like. Ja jeg synes også det er sprøtt at jeg må gjøre i buksa/bleie for å få ro i kroppen. For min del henger det nok mye sammen med at jeg ofte tisset på med under overgrepene. Hvist ikke gjorde jeg det ofte etterpå, kanskje for å ta kroppen tilbake med noe som var mitt. Det hendte også at jeg bæsjet på meg i denne sammenhengen.

Det var faren til ei veninne som var overgriperen. Vi snakket aldri om overgrepene, men, vi gjorde i buksa sammen mange ganger. vi snakket også mye om at vi tisset og bæsjet på oss selv om vi var veldig store. (nesten tenåringer) Ifølge legen min var det vår måte å snakke om overgrepene på. Det er ganske sprøtt hvordan vi lager oss overlevelselmetodet.

Hjemme ble det alltid bråk når jeg hadde gjort i buksa enten det var på dagen eller på natta. (jeg tissa meg ut under mareitt) Dette ble en ekstra belastning, For å overleve overgrepene måtte jeg få utløsning for følelsene gjennom å gjøre i buksa, og så måtte jeg gjøre alt for å skjule det igjen for ikke å få juling. Er det rart det blusset veldig opp igjen i vokene alder da jeg ble bevisst hva som hadde skjedd. En kan jo bli sprø av mindere.

Hvordan var det med deg som barn. Tisset eller bæsjet du på deg under overgrepene, eller etterpå? Ble du straffet dersom du gjorde i buksa, eller er det noe som bare har blitt aktivert i voksen alder? Nå graver jeg å spør veldig, men du er den eneste jeg har møtt som har førstehånds kjenskap til dette. Det er deerfor godt å ¨få stille alle de spørsmålene jeg ikke kan stille til andre.

Håper du vil svare på mine spørsmål.

[zapp1365380584]

Vi er så utrolig like. Ja jeg synes også det er sprøtt at jeg må gjøre i buksa/bleie for å få ro i kroppen. For min del henger det nok mye sammen med at jeg ofte tisset på med under overgrepene. Hvist ikke gjorde jeg det ofte etterpå, kanskje for å ta kroppen tilbake med noe som var mitt. Det hendte også at jeg bæsjet på meg i denne sammenhengen.

Det var faren til ei veninne som var overgriperen. Vi snakket aldri om overgrepene, men, vi gjorde i buksa sammen mange ganger. vi snakket også mye om at vi tisset og bæsjet på oss selv om vi var veldig store. (nesten tenåringer) Ifølge legen min var det vår måte å snakke om overgrepene på. Det er ganske sprøtt hvordan vi lager oss overlevelselmetodet.

Hjemme ble det alltid bråk når jeg hadde gjort i buksa enten det var på dagen eller på natta. (jeg tissa meg ut under mareitt) Dette ble en ekstra belastning, For å overleve overgrepene måtte jeg få utløsning for følelsene gjennom å gjøre i buksa, og så måtte jeg gjøre alt for å skjule det igjen for ikke å få juling. Er det rart det blusset veldig opp igjen i vokene alder da jeg ble bevisst hva som hadde skjedd. En kan jo bli sprø av mindere.

Hvordan var det med deg som barn. Tisset eller bæsjet du på deg under overgrepene, eller etterpå? Ble du straffet dersom du gjorde i buksa, eller er det noe som bare har blitt aktivert i voksen alder? Nå graver jeg å spør veldig, men du er den eneste jeg har møtt som har førstehånds kjenskap til dette. Det er deerfor godt å ¨få stille alle de spørsmålene jeg ikke kan stille til andre.

Håper du vil svare på mine spørsmål.

Det er helt i orden at du spør som du gjør. Det er ikke hver dag en treffer noen som har så lik bakgrunn som vi har.

Jeg gjorde ikke på meg under eller etter overgrepene. Jeg reagerte heller med beinhard kontroll av kroppen. Samtidig hadde jeg en intens angst for å tisse eller bæsje på meg, og samtidig med det en sterk trang og lengsel etter å gjøre det. Det var et ganske problematisk spenningsfelt å leve med.

Det var faren min som var overgriperen, og familien var preget av mye kontroll og tvang. Det var vel derfor jeg var så livredd for at det skulle gå galt. Jeg fortrengte overgrepene helt fram til jeg var 31. Da kom det igjen for fullt.

Jeg har alltid visst at noe var alvorlig galt i livet mitt, og at det var noe som hadde hendt da jeg var veldig liten. Hele voksenlivet mitt hadde jeg brukt på å finne ut hva som var galt. Jeg snudde hver stein.

Da jeg var 26 var jeg så kjørt og presset psykisk at jeg ikke greide å holde tilbake trangen til å gjøre på meg lenger. Det var som å lage hull i en demning. Hver gang lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle gjøre det, og ved første og beste anledning var det der igjen. Jeg trodde jeg var blitt gal.

Jeg levde med dette skjult i nesten ti år før jeg greide å fortelle det til legen min. Da var det så ille at jeg i perioder ikke kom meg på butikken på dagevis fordi alt gikk rett igjennom. Jeg satt på voksduk dekket med håndklær for å skåne stolene.

Å få bleier var en enorm lettelse. Samtidig ble påkjenningen for stor, reaksjonen på at alt det skjulte kom opp gjorde at jeg knakk helt sammen, og havna på sykehus. Det var jo også andre årsaker til at jeg knakk, men bleiene var den utløsende årsaken.

Det ble mye det her, men det er så godt å dele det med noen. Ser fram til å høer mer fra deg.

[nylon]

Det er helt i orden at du spør som du gjør. Det er ikke hver dag en treffer noen som har så lik bakgrunn som vi har.

Jeg gjorde ikke på meg under eller etter overgrepene. Jeg reagerte heller med beinhard kontroll av kroppen. Samtidig hadde jeg en intens angst for å tisse eller bæsje på meg, og samtidig med det en sterk trang og lengsel etter å gjøre det. Det var et ganske problematisk spenningsfelt å leve med.

Det var faren min som var overgriperen, og familien var preget av mye kontroll og tvang. Det var vel derfor jeg var så livredd for at det skulle gå galt. Jeg fortrengte overgrepene helt fram til jeg var 31. Da kom det igjen for fullt.

Jeg har alltid visst at noe var alvorlig galt i livet mitt, og at det var noe som hadde hendt da jeg var veldig liten. Hele voksenlivet mitt hadde jeg brukt på å finne ut hva som var galt. Jeg snudde hver stein.

Da jeg var 26 var jeg så kjørt og presset psykisk at jeg ikke greide å holde tilbake trangen til å gjøre på meg lenger. Det var som å lage hull i en demning. Hver gang lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle gjøre det, og ved første og beste anledning var det der igjen. Jeg trodde jeg var blitt gal.

Jeg levde med dette skjult i nesten ti år før jeg greide å fortelle det til legen min. Da var det så ille at jeg i perioder ikke kom meg på butikken på dagevis fordi alt gikk rett igjennom. Jeg satt på voksduk dekket med håndklær for å skåne stolene.

Å få bleier var en enorm lettelse. Samtidig ble påkjenningen for stor, reaksjonen på at alt det skjulte kom opp gjorde at jeg knakk helt sammen, og havna på sykehus. Det var jo også andre årsaker til at jeg knakk, men bleiene var den utløsende årsaken.

Det ble mye det her, men det er så godt å dele det med noen. Ser fram til å høer mer fra deg.

hei igjen

Det er rart å lese det du skriver. jeg fortrengte også overgrepene i mange år. I disse årene hdaae jeg en snorm panikk for å gjøre i buksa, selv om det aldri skjedde. Da jeg ble klar over hva som hadde skjedd, begynte jeg å tisse på meg igjen. Da skjedde det en gang iblandt at jeg bare måtte gjøre det. Holdt på å dø av skam etterpå. Slik gjør da ikke voksne mennesker. Så lenge jeg holdt det som hadde skjedd for meg selv gikk det ganske greit, men jeg tisset meg ut i smug.

Etter at jeg hadde vært innlakt på Modun bad en stund begynte jeg å tisse i sengen. De tok det kjempe flott og sa det viste at jeg klarte å gå tilbake å få tak i timg som var glemt av hukommelsen, men som kroppen husket.

Så ble det noen år der dette var min hemlighet som ingen visste, og som jeg brukte i perioder. Bare måtte tisse på meg.

I forbindelse med en annen sykdom i 2000 klarte jeg ikke å holde alt det vanskelige tilbake og startet en leng reise gjennom overgrepene sammen med legen min. Vi brukte mange timer på at jeg fortalte i detaljer det jeg husket og gikk tilbake og opplevde mye på nytt. I denne perioden begynte jeg å tisse på meg veldig ofte så jeg måtte på ett tidspunkt fortelle han at jeg ikke greide å la være å tisse på meg. Han syntes ikke dette var rart og ordnet bleier. En gang tisset jeg meg helt ut hos legen, men han fikset det greit og syntes synd på meg. De neste samtalene brukte jeg bleier. I denne perioden begynte jeg å bæsje på meg også. Først bare en gang i blandt, men så hyppigeere. Og slik har det fortsatt. Det rare er det at jeg føler meg flink dersom jeg bare har tisset på meg. Det er følelsesmessig verre å bæsje meg ut. Det er rart at det er så stor forskjell på disse to tingene. Har du det slik? Fra nov. har jeg ført opp alle de gangene jeg har gjordt i buksa. og jeg ser at jeg nesten halvparten av gangen også har bæsjet på meg. Kanskje dette har noe med at når jeg først gjør i buksa så er spenningen så stor at jeg må gjøre begge deler. Ikke vet jeg.

Håper å høre fra deg sanrt.

[zapp1365380584]

hei igjen

Det er rart å lese det du skriver. jeg fortrengte også overgrepene i mange år. I disse årene hdaae jeg en snorm panikk for å gjøre i buksa, selv om det aldri skjedde. Da jeg ble klar over hva som hadde skjedd, begynte jeg å tisse på meg igjen. Da skjedde det en gang iblandt at jeg bare måtte gjøre det. Holdt på å dø av skam etterpå. Slik gjør da ikke voksne mennesker. Så lenge jeg holdt det som hadde skjedd for meg selv gikk det ganske greit, men jeg tisset meg ut i smug.

Etter at jeg hadde vært innlakt på Modun bad en stund begynte jeg å tisse i sengen. De tok det kjempe flott og sa det viste at jeg klarte å gå tilbake å få tak i timg som var glemt av hukommelsen, men som kroppen husket.

Så ble det noen år der dette var min hemlighet som ingen visste, og som jeg brukte i perioder. Bare måtte tisse på meg.

I forbindelse med en annen sykdom i 2000 klarte jeg ikke å holde alt det vanskelige tilbake og startet en leng reise gjennom overgrepene sammen med legen min. Vi brukte mange timer på at jeg fortalte i detaljer det jeg husket og gikk tilbake og opplevde mye på nytt. I denne perioden begynte jeg å tisse på meg veldig ofte så jeg måtte på ett tidspunkt fortelle han at jeg ikke greide å la være å tisse på meg. Han syntes ikke dette var rart og ordnet bleier. En gang tisset jeg meg helt ut hos legen, men han fikset det greit og syntes synd på meg. De neste samtalene brukte jeg bleier. I denne perioden begynte jeg å bæsje på meg også. Først bare en gang i blandt, men så hyppigeere. Og slik har det fortsatt. Det rare er det at jeg føler meg flink dersom jeg bare har tisset på meg. Det er følelsesmessig verre å bæsje meg ut. Det er rart at det er så stor forskjell på disse to tingene. Har du det slik? Fra nov. har jeg ført opp alle de gangene jeg har gjordt i buksa. og jeg ser at jeg nesten halvparten av gangen også har bæsjet på meg. Kanskje dette har noe med at når jeg først gjør i buksa så er spenningen så stor at jeg må gjøre begge deler. Ikke vet jeg.

Håper å høre fra deg sanrt.

Det er utrolig hvor like vi er i mange ting. innimellom er det som å skrive med meg selv.

Før følte jeg meg også flink dersom jeg bare tisset på meg. Det å bæsje på meg var så skamfullt. Å miste kontrollen over tisset er en ting, men å bæsje på seg sitter lenger inne. Etter mange samtaler hos psykologen min har jeg greid å se at det ikke er så farlig, og at det for meg fyller sin funksjon.

Han sier det har mye med sinne å gjøre, og jeg er i grunn enig med ham. Å bæsje på seg er på en måte aggressivt.

Å tisse på seg er mer som å gråte i feil ende. slik er det i alle fall for meg. Jeg er nesten helt ute av stand til å gråte ellers. En vei må det ut.

Jeg begynte å bæsje på meg samtidig som jeg begynte å tisse på meg, faktisk første gangen. Det var ganske upraktisk, for jeg hadde ikke bleier, og da blir det mye søl.

Jeg har enda ikke kommet helt over hvor ydmykende det var å leve sånn. Jeg opplevde at alt menneskeverd var borte. Derfor var det en enorm lettelse da jeg greide å si det til legen og fikk resept på bleier. Jeg knakk på målstreken så og si.

Jeg skulle ønske at det ikke var så tabu at inkontinens kan være psykisk. Jeg hadde aldri hørt om det annet enn at det kunne skje folk som var splitter pine gale. Det kostet meg mange år av livet mitt.

Nok for i dag...ser fram til å høre fra deg.

[nylon]

Det er utrolig hvor like vi er i mange ting. innimellom er det som å skrive med meg selv.

Før følte jeg meg også flink dersom jeg bare tisset på meg. Det å bæsje på meg var så skamfullt. Å miste kontrollen over tisset er en ting, men å bæsje på seg sitter lenger inne. Etter mange samtaler hos psykologen min har jeg greid å se at det ikke er så farlig, og at det for meg fyller sin funksjon.

Han sier det har mye med sinne å gjøre, og jeg er i grunn enig med ham. Å bæsje på seg er på en måte aggressivt.

Å tisse på seg er mer som å gråte i feil ende. slik er det i alle fall for meg. Jeg er nesten helt ute av stand til å gråte ellers. En vei må det ut.

Jeg begynte å bæsje på meg samtidig som jeg begynte å tisse på meg, faktisk første gangen. Det var ganske upraktisk, for jeg hadde ikke bleier, og da blir det mye søl.

Jeg har enda ikke kommet helt over hvor ydmykende det var å leve sånn. Jeg opplevde at alt menneskeverd var borte. Derfor var det en enorm lettelse da jeg greide å si det til legen og fikk resept på bleier. Jeg knakk på målstreken så og si.

Jeg skulle ønske at det ikke var så tabu at inkontinens kan være psykisk. Jeg hadde aldri hørt om det annet enn at det kunne skje folk som var splitter pine gale. Det kostet meg mange år av livet mitt.

Nok for i dag...ser fram til å høre fra deg.

Ja Det er som å skrive med med selv, bare at jeg skjønner at jeg ikke er alene. Intresant det du skriver om at å bæsje på seg kan ha med sinne å gøre. Jeg har hatt enormt mye sinne i perioder som jeg ikke får ut.

En annen ting jeg har tenkt på er at siden jeg ble straffet så hardt dersom jeg gjore i buksa som barn, er det viktig for meg å gjøre det som voksen. For å ta ut de vonde følelsene på en barnskig måte. Kanskje jeg må være barn for å ta de barnlige følelsene ut. Det er ikke sikkert en psykolog vil være enig med meg i dette, men jeg bare lurer.

Jeg har en gang sendt spørsmål om psykisk inkontinens blandt overgrepsoffere til et legeforum på nettet og svaret jeg fikk da var at han aldri hadde hørt om dette. det synes jeg er utrolig rart, samtidig som jeg følte meg enda mer unormal. Ser også at mange sider som omhandler ulike former for inkontinens hos barn sier at det ikke er prykisk betinget. Jeg blir så irritert når jeg ser slikt fordi jeg vet at jeg var 100% tørr og ren før overgrepene startet i 7-8 års alderen. En 7-8 åring begynner ikke å gjøre i buksa eller senga for morro skyld. Spesielt ikke når straffa er beinhard. En fortsetter ikke med det i tenåra og i voksen alder heller for den saks skyld uten grunn.

Vel nå hisser jeg meg opp over mye tabuer, men det er frustrerende at ingen fagfolk hjelper oss å sankker høyt om at dette er en senskade etter overgrep.

Var forresten med i en undersøkelse her for noen år siden der de kartla senskader. Gjennom en samtale skulle jeg svare på mange spørsmål, men ingen omhandlet dette. Da vi skulle avslutte fikk jeg mulighet til å si noe om hva jeg opplevde som vanskelig i forhold til senskader. Da fortalte jeg at jeg i perioder måtte tisse og bæsje på meg og at jeg skammet meg over dette. Jeg spurte om hun hadde hørt om andre som hadde det slik. Da var svaret at det visste hun, men det var få som torde fortelle det. Hun antok ut fra sine erfaringer at så mange som 40-60% av de med grove overgrep slet i en eller annen form med urinveier og tarm. Så at det er noen naturlige koblinger her er det liten tvil om, men ingen tørr å snakke om det.

Det var nok frustrasjon for i dag.

[zapp1365380584]

Ja Det er som å skrive med med selv, bare at jeg skjønner at jeg ikke er alene. Intresant det du skriver om at å bæsje på seg kan ha med sinne å gøre. Jeg har hatt enormt mye sinne i perioder som jeg ikke får ut.

En annen ting jeg har tenkt på er at siden jeg ble straffet så hardt dersom jeg gjore i buksa som barn, er det viktig for meg å gjøre det som voksen. For å ta ut de vonde følelsene på en barnskig måte. Kanskje jeg må være barn for å ta de barnlige følelsene ut. Det er ikke sikkert en psykolog vil være enig med meg i dette, men jeg bare lurer.

Jeg har en gang sendt spørsmål om psykisk inkontinens blandt overgrepsoffere til et legeforum på nettet og svaret jeg fikk da var at han aldri hadde hørt om dette. det synes jeg er utrolig rart, samtidig som jeg følte meg enda mer unormal. Ser også at mange sider som omhandler ulike former for inkontinens hos barn sier at det ikke er prykisk betinget. Jeg blir så irritert når jeg ser slikt fordi jeg vet at jeg var 100% tørr og ren før overgrepene startet i 7-8 års alderen. En 7-8 åring begynner ikke å gjøre i buksa eller senga for morro skyld. Spesielt ikke når straffa er beinhard. En fortsetter ikke med det i tenåra og i voksen alder heller for den saks skyld uten grunn.

Vel nå hisser jeg meg opp over mye tabuer, men det er frustrerende at ingen fagfolk hjelper oss å sankker høyt om at dette er en senskade etter overgrep.

Var forresten med i en undersøkelse her for noen år siden der de kartla senskader. Gjennom en samtale skulle jeg svare på mange spørsmål, men ingen omhandlet dette. Da vi skulle avslutte fikk jeg mulighet til å si noe om hva jeg opplevde som vanskelig i forhold til senskader. Da fortalte jeg at jeg i perioder måtte tisse og bæsje på meg og at jeg skammet meg over dette. Jeg spurte om hun hadde hørt om andre som hadde det slik. Da var svaret at det visste hun, men det var få som torde fortelle det. Hun antok ut fra sine erfaringer at så mange som 40-60% av de med grove overgrep slet i en eller annen form med urinveier og tarm. Så at det er noen naturlige koblinger her er det liten tvil om, men ingen tørr å snakke om det.

Det var nok frustrasjon for i dag.

Jeg tror du har helt rett i at det er enkelte ting en reagerer ut i forhold til alderen da det hendte. Det har i alle fall psykologen min sagt, så da så...

Joda, jeg tror du har helt rett. Jeg tror også du har rett når det gjelder det å ta igjen reaksjonene du ikke fikk ha som barn, eller som i alle fall ble sterkt redusert ved at du ble straffet.

Du må ha vært ganske desperat som barn med misbruket og at ble straffet dersom du gjorde det eneste du kunne for å vise hvordan du hadde det.

Jeg har også spurt meg litt rundt om omfanget av en slik senvirkning son vi har, og har fått tilbake antydninger, men ingen vil snakke om det. Tror de jeg er pervers eller?

Det er så totalt tabu. Ei jeg snakket med på mental helse var grei og fortalte meg at flere av de hun snakket med som hadde opplevd overgrep hadde slike problemer i en eller annen form.

Jeg var også borti den undersøkelsen om senskader. Det var før jeg hadde fortalt noen om problemet mitt, og jeg nileste den for å se om det var nevnt noe som lignet mitt problem. Jeg fant ingenting, og dermed var det jo bevist at jeg bare var gal...

Det er så forferdelig tabu å slite med inkontinens når det ikke er noen fysiske skader etter overgrepene. Hadde det bare vært noe som var revet av eller lignende, så. Men det er sjelen som er revet av.

Teller ikke det?

Det var dagens frustrasjon.

[nylon]

Jeg tror du har helt rett i at det er enkelte ting en reagerer ut i forhold til alderen da det hendte. Det har i alle fall psykologen min sagt, så da så...

Joda, jeg tror du har helt rett. Jeg tror også du har rett når det gjelder det å ta igjen reaksjonene du ikke fikk ha som barn, eller som i alle fall ble sterkt redusert ved at du ble straffet.

Du må ha vært ganske desperat som barn med misbruket og at ble straffet dersom du gjorde det eneste du kunne for å vise hvordan du hadde det.

Jeg har også spurt meg litt rundt om omfanget av en slik senvirkning son vi har, og har fått tilbake antydninger, men ingen vil snakke om det. Tror de jeg er pervers eller?

Det er så totalt tabu. Ei jeg snakket med på mental helse var grei og fortalte meg at flere av de hun snakket med som hadde opplevd overgrep hadde slike problemer i en eller annen form.

Jeg var også borti den undersøkelsen om senskader. Det var før jeg hadde fortalt noen om problemet mitt, og jeg nileste den for å se om det var nevnt noe som lignet mitt problem. Jeg fant ingenting, og dermed var det jo bevist at jeg bare var gal...

Det er så forferdelig tabu å slite med inkontinens når det ikke er noen fysiske skader etter overgrepene. Hadde det bare vært noe som var revet av eller lignende, så. Men det er sjelen som er revet av.

Teller ikke det?

Det var dagens frustrasjon.

hei

Det er rart at ikke flere som har tilgang til dette forumet kjenner seg igjen. Er dere der, men ikke tør å bryte inn i samtalen, så hiv dere frampå å bli med.

Det jeg lurer på nå om dagen er om hva som vil skje dersom jeg skulle få meg kjæreste. Vil det kunne hjelpl eller vil det gjøre det verre?

Jeg har en teori på at dersom jeg fikk et trygt forhold til en mann så vil jeg ikke ha bruk for å gjøre i buksa mer. Vet ikke om det stemmer, men tror det er en mulighet dersom jeg er trygg på han.

Det hele dreier seg jo mye om trygghet og det å bli ivaretatt. Håper det skjer noe på den fronten som vil gjøre livet bedre.

Jeg kjenner at det er midtsommer.

Ha en gor st. hans

[zapp1365380584]

hei

Det er rart at ikke flere som har tilgang til dette forumet kjenner seg igjen. Er dere der, men ikke tør å bryte inn i samtalen, så hiv dere frampå å bli med.

Det jeg lurer på nå om dagen er om hva som vil skje dersom jeg skulle få meg kjæreste. Vil det kunne hjelpl eller vil det gjøre det verre?

Jeg har en teori på at dersom jeg fikk et trygt forhold til en mann så vil jeg ikke ha bruk for å gjøre i buksa mer. Vet ikke om det stemmer, men tror det er en mulighet dersom jeg er trygg på han.

Det hele dreier seg jo mye om trygghet og det å bli ivaretatt. Håper det skjer noe på den fronten som vil gjøre livet bedre.

Jeg kjenner at det er midtsommer.

Ha en gor st. hans

Jeg tror dessverre ikke at en mann løser bleieproblemet. Derimot er det veldig hyggelig å ha følge.

Jeg er selv på utkikk etter en mann å være glad i, men regner ikke med å bli tørr på grunn av det. Håper heller på en tolerant fyr som tar meg fordi jeg er meg.

Derimot tror jeg at du har rett på den måten at en snill mann kan bli en god støtte i den prosessen du er oppe i og på den måten føre deg nærmere et tørt liv. Men ikke regn med at en mann er noen lett løsning. Bare en koseligere løsning.

Jeg er usikker på hvordan jeg vil takle det når MANNEN dukker opp. Bare tanken på å kysse noen skremmer meg, for det hadde en vesentlig plass i overgrepene. Allikevel håper jeg. Den jeg får vil måtte ha mye tålmodighet. I tillegg er jeg spent på hvordan reaksjonen blir når han får vite om bleiene.

De som vet om dem nå har reagert med forståelse, men så har jeg også vært veldig nøye med hvem som får vite.

Jeg er usikker på hvordan jeg vil reagere på å gå inn i et seksuelt forhold. Om jeg vil gjenoppleve overgrep eller om jeg vil se at dette er noe annet. Jeg tror det vil være en kamp jeg må igjennom for å kunne leve på det området også.

En ting er sikkert. Jeg har ikke tenkt å la bleiene stoppe meg. Jeg vil ha familie jeg også.

spent på hva du mener om dette..

[zapp1365380584]

Jeg tror dessverre ikke at en mann løser bleieproblemet. Derimot er det veldig hyggelig å ha følge.

Jeg er selv på utkikk etter en mann å være glad i, men regner ikke med å bli tørr på grunn av det. Håper heller på en tolerant fyr som tar meg fordi jeg er meg.

Derimot tror jeg at du har rett på den måten at en snill mann kan bli en god støtte i den prosessen du er oppe i og på den måten føre deg nærmere et tørt liv. Men ikke regn med at en mann er noen lett løsning. Bare en koseligere løsning.

Jeg er usikker på hvordan jeg vil takle det når MANNEN dukker opp. Bare tanken på å kysse noen skremmer meg, for det hadde en vesentlig plass i overgrepene. Allikevel håper jeg. Den jeg får vil måtte ha mye tålmodighet. I tillegg er jeg spent på hvordan reaksjonen blir når han får vite om bleiene.

De som vet om dem nå har reagert med forståelse, men så har jeg også vært veldig nøye med hvem som får vite.

Jeg er usikker på hvordan jeg vil reagere på å gå inn i et seksuelt forhold. Om jeg vil gjenoppleve overgrep eller om jeg vil se at dette er noe annet. Jeg tror det vil være en kamp jeg må igjennom for å kunne leve på det området også.

En ting er sikkert. Jeg har ikke tenkt å la bleiene stoppe meg. Jeg vil ha familie jeg også.

spent på hva du mener om dette..

Hei. Sjekk denne siden. Spesielt Lauras historie under stories er interessant for oss...

http://rti.seaoftreasures.net

[darma]

Jeg tror dessverre ikke at en mann løser bleieproblemet. Derimot er det veldig hyggelig å ha følge.

Jeg er selv på utkikk etter en mann å være glad i, men regner ikke med å bli tørr på grunn av det. Håper heller på en tolerant fyr som tar meg fordi jeg er meg.

Derimot tror jeg at du har rett på den måten at en snill mann kan bli en god støtte i den prosessen du er oppe i og på den måten føre deg nærmere et tørt liv. Men ikke regn med at en mann er noen lett løsning. Bare en koseligere løsning.

Jeg er usikker på hvordan jeg vil takle det når MANNEN dukker opp. Bare tanken på å kysse noen skremmer meg, for det hadde en vesentlig plass i overgrepene. Allikevel håper jeg. Den jeg får vil måtte ha mye tålmodighet. I tillegg er jeg spent på hvordan reaksjonen blir når han får vite om bleiene.

De som vet om dem nå har reagert med forståelse, men så har jeg også vært veldig nøye med hvem som får vite.

Jeg er usikker på hvordan jeg vil reagere på å gå inn i et seksuelt forhold. Om jeg vil gjenoppleve overgrep eller om jeg vil se at dette er noe annet. Jeg tror det vil være en kamp jeg må igjennom for å kunne leve på det området også.

En ting er sikkert. Jeg har ikke tenkt å la bleiene stoppe meg. Jeg vil ha familie jeg også.

spent på hva du mener om dette..

Kjære dere. Unnskyld at jeg bryter inn i samtalen mellom dere..men måtte bare svare.. Sitter her og gråter fordi jeg synes det er så fortvilet det dere har opplevd da dere var barn. Men jeg beundrer dere også fordi dere faktisk har overlevd! At kroppen reagerer er jo helt normalt!

Synes derfor det var litt merkelig at leger/psykologer ikke har hørt om psykisk inkontines som følge av overgrep. Dette har jeg som er utdannet førskolelærer fått med meg.

Endret oppførsel, tisse/bæsje på seg, regresjon (blir "baby" igjen) og ulike "vondter", er helt vanlige "tegn" på at barn IKKE har det bra. Det trenger jo ikke være overgrep, men det kan være neglisjering hjemme, mobbing, vanskjøtsel, OG psykisk og fysiske overgrep.

'

At dere finner en mann og stifter familie, hvis der ønsker det, er jeg helt sikker på at dere kommer til! Men tid har vi nok av, så bli kjent med dere selv og få nye kontakt med deres indre, så skal dere nok se at "det sikker seg"

Har dere tatt kontakt med noen av interesseforeningene for overgreps utsatte? Kanskje det kan være en vei ut av ensomheten, og dere vil se at det er flere som har det som dere!

Ps. det er helt vanlig med fysiske skader på urinveier og tarmåpning etter overgrep. Dette er noe som alle leger (burde) kjenne til!!

STOR klem fra Darma

[nylon]

Kjære dere. Unnskyld at jeg bryter inn i samtalen mellom dere..men måtte bare svare.. Sitter her og gråter fordi jeg synes det er så fortvilet det dere har opplevd da dere var barn. Men jeg beundrer dere også fordi dere faktisk har overlevd! At kroppen reagerer er jo helt normalt!

Synes derfor det var litt merkelig at leger/psykologer ikke har hørt om psykisk inkontines som følge av overgrep. Dette har jeg som er utdannet førskolelærer fått med meg.

Endret oppførsel, tisse/bæsje på seg, regresjon (blir "baby" igjen) og ulike "vondter", er helt vanlige "tegn" på at barn IKKE har det bra. Det trenger jo ikke være overgrep, men det kan være neglisjering hjemme, mobbing, vanskjøtsel, OG psykisk og fysiske overgrep.

'

At dere finner en mann og stifter familie, hvis der ønsker det, er jeg helt sikker på at dere kommer til! Men tid har vi nok av, så bli kjent med dere selv og få nye kontakt med deres indre, så skal dere nok se at "det sikker seg"

Har dere tatt kontakt med noen av interesseforeningene for overgreps utsatte? Kanskje det kan være en vei ut av ensomheten, og dere vil se at det er flere som har det som dere!

Ps. det er helt vanlig med fysiske skader på urinveier og tarmåpning etter overgrep. Dette er noe som alle leger (burde) kjenne til!!

STOR klem fra Darma

Hei

Fint at du griper inn i samtalen, håper flere gjør det.

At leger og psykologer er usikre tror jeg har med at det er normalt at et barn reagerer slik, men at en reagerer slik som voksen er vanskeligere å forstå. Barn har ikke språk til å fortelle hva som foregår, men det har jeg. Likevel MÅ jeg gjøre i buksa/bleia. Det at jeg har fått bleier av legen gjør det lettere å akseptere som en skade.

Det som er vanskelig å akseptere er at jeg fysisk har kontroll, men må tisse og eller bæsje på meg likevel. Det er følelsen av å være liten og uansvarlig, samtidig som jeg selv bestemmer over kroppen min. Når jeg tidligere lurte på om en kjæreste ville gjøre at jeg slutter å gjøre i buksa så har det med at jeg da vil bli sett som den jeg er, og samtidig oppleve omsorg.

Det fine er at jeg nå har hatt 2 ukers ferie der jeg vokste opp, og for første gang var jeg ikke livredd. En stor seier for meg. Samtidig kjenner jeg at det dise ukene har bygd seg opp visse spenninger som jeg må ta ut på min måte. For det å gjøre i buksa er en stor spenningsutløser for meg.

Vel dette ble mye rart på en gang.

[darma]

Hei

Fint at du griper inn i samtalen, håper flere gjør det.

At leger og psykologer er usikre tror jeg har med at det er normalt at et barn reagerer slik, men at en reagerer slik som voksen er vanskeligere å forstå. Barn har ikke språk til å fortelle hva som foregår, men det har jeg. Likevel MÅ jeg gjøre i buksa/bleia. Det at jeg har fått bleier av legen gjør det lettere å akseptere som en skade.

Det som er vanskelig å akseptere er at jeg fysisk har kontroll, men må tisse og eller bæsje på meg likevel. Det er følelsen av å være liten og uansvarlig, samtidig som jeg selv bestemmer over kroppen min. Når jeg tidligere lurte på om en kjæreste ville gjøre at jeg slutter å gjøre i buksa så har det med at jeg da vil bli sett som den jeg er, og samtidig oppleve omsorg.

Det fine er at jeg nå har hatt 2 ukers ferie der jeg vokste opp, og for første gang var jeg ikke livredd. En stor seier for meg. Samtidig kjenner jeg at det dise ukene har bygd seg opp visse spenninger som jeg må ta ut på min måte. For det å gjøre i buksa er en stor spenningsutløser for meg.

Vel dette ble mye rart på en gang.

Så bra at du har hatt en fin ferie! Det er en god måte å lade opp batteriene til høsten og vinteren..

Når det gjelder fremtidige kjærester, så skal du selvfølgelig oppleve at du blir respektert og får omsorg! Uansett hvordan du er og lever. At du har språk, er nå en ting, men kroppen har SIN måte å reagere på, og å få ut aggresjon / sinne/ fortvilelse /mindreverd o.l.

Noen kutter seg opp, nekter seg mat, tisser/bæsjer på seg. Alle er måter å kontrollere sin kropp - og prøve å kontrollere følelser inn i seg.

DEt at voksne har behov for å tisse/basje på seg er nok et stort tabu. Det er lov å være deprimert, ha spiseforstyrrelser, skade seg selv - men å tisse/bæsje er forbundet med så mye mer skam å gjøre som voksen. For det å slutte med bleie, er jo på en måte det ultimate tegnet på "å bli stor" "å ikke være baby".

Lykke til så mye!

klem

[InkonEspen]

Tusen takk for sterke og tankevekkende innlegg! Dere er modige som forteller hverandre, og oss andre her, om de erfaringer dere har gjort.

Det gjør meg ondt å lese om bakgrunnen for inkontinensen deres og jeg skal ikke late som jeg forstår hvordan dere har hatt det - til det er overgrepene dere har opplevd hinsides fattevne, om en ikke har opplevd dem selv.

Men som inkontinent og reumatiker vet jeg allikevel litt om det å få livet sitt endret, måtte kjempe mot fordommer og store motbakker og jeg ville sende medfølende og støttende tanker til dere.

Ikke føl dere som gale, rare eller perverse! Dere er to flotte mennesker som tross stygge sår på kropp og sjel går videre i livet og nekter å gi opp. At dere bruker bleier gjør dere ikke mindre verdt eller mindre flotte som mennesker. Jeg tisser selv på meg og vet at jeg er meg - inkontinensen og bleiene er bare en del av meg, akkurat som med dere.

Som med reumatismen min - den er en del av meg - den er ikke meg.

Men dere har så altfor rett i at det å tisse (og bæsje på seg) er svært tabubelagt, tross at det er svært mange, av ulike årsaker, som gjør det daglig. Og at graden av inkontinens tidvis kan variere med psykisk tilstand burde ikke overraske noen - de fleste lidelser/sykdommer påvirkes av psyken vår. Og at dere har inkontinens nettopp på grunn av psykiske arr burde ikke være rart.

Nå ser det heldigvis ut til at dere begge har leger som forstår dere og det er flott å høre.

Når det gjelder å møte kjærester kjenner jeg meg godt igjen i det dere skriver om å savne/håpe på forståelse - det er savn dere ikke er alene om. Zapp har nok rett i at en kjæreste ikke vil løse noe i seg selv, men du verden hvor mye lettere livet kan være når en har støtte og forståelse. Og i deres tilfelle vil det være avgjørende at dere treffer en kjæreste som ser dere som mennesker, som hele personer og som aksepterer at dere bruker bleier og som også forstår at intimitet på mange plan vil være noe som vil ta tid på grunn av overgrepene dere har vært utsatt for.

Men en kjæreste som ser med hjertet og ikke bare med øynene burde ikke ha problemer med det :-)

Håper vi skrives mer.

Vennlig hilsen

Espen

[InkonEspen]

Hei. Sjekk denne siden. Spesielt Lauras historie under stories er interessant for oss...

http://rti.seaoftreasures.net

Hei

Skrev en hilsen til dere som havnet langt oppe :-)

Vennlig hilsen

InkonEspen