En merkelig debatt

[meimei]

Alle vil jo ha et friskt barn og ”ingen ønsker seg jo syke barn” står det flere steder under overskriften ”Tenk å få livet ødelagt ”. Nå er jo ikke dette helt riktig, vår familie valgte f eks å bevisst et barn med en kronisk sykdom da vi adopterte for tredje gang. Likevel kan jeg forstå de som sier at de f eks ikke ønsker et HIV-smittet barn. Det hadde ikke jeg heller ønsket i utgangspunktet. Dersom jeg hadde kommet hjem med et barn som viste seg å ha en alvorlig, livstruende sykdom hadde det vært en grufull beskjed å få. Så langt er jeg enig med mange av de innleggene som er skrevet. Men jeg mener at den store forskjellen er at det er lov til å ønske seg et friskt barn, det er lov til å si nei til en tildeling av et sykt barn, men det bør ikke være lov til å beklage seg etter at en har blitt foreldre.

Hvis vi som adopterer skal få gehør for at våre følelser for barna våre er akkurat de samme som en har for biologiske barn, holder det ikke å klage over ”feilvarer”. Har dere noen gang hørt biologiske foreldre til alvorlig syke barn si at de egentlig hadde ønsket å ta abort, at de burde visst om sykdommen på forhånd slik at de slapp å få dette syke barnet? Snarere tvert imot, selv foreldre som opplever den smerten å miste et barn, sier at de aldri ville vært den korte tiden de fikk sammen foruten. Gjelder ikke dette for oss som blir foreldre gjennom adopsjon? Jeg undrer meg også over at mennesker som er blitt foreldre til et konkret barn, kan si at vedkommende ikke burde vært frigitt for adopsjon. De er foreldre til dette barnet, og som mor kan jeg ikke tenke meg noe som vekker løvemoren mer i meg enn når barna er syke. Tanken på at de skal være syke uten mor og far rundt seg er uutholdelig for meg. Når man adopterer et dødssykt barn og samtidig sier at dette ikke burde blitt frigitt for adopsjon, sier en egentlig at det barnet en har blitt foreldre til burde fått dø på et barnehjem i fødelandet sitt. For meg blir dette uforståelig.

Jeg kan se argumentene for at de barna som tjener mest på det bør prioriteres ved adopsjon. Jeg forstår også at det er viktig å kjempe for bedre helsekontroller av barna, slik at foreldrene vet mest mulig om barnet de får. Men etter at en har fått barnet sitt får en oppføre seg slik som foreldre skal – elske barnet sitt uforbeholdent i gode og onde dager!

At foreldre som har fått dødssyke barn går ut og anklager adopsjonsforeningene med barnet på fanget blir for meg like umoralsk som om en skulle bruke sitt syke biologiske barn som et eksempel på at fostervannsdiagnostikken burde bli bedre sånn at en slapp å få ”slike barn”.

[nanchang]

Merkelig og til dels usmakelig. Noen er vel ute etter å provsere og forsure. VG-artikkelen det henvises til er 3 år gammel, ikke akkurat noen nyhet. Ellers er jeg at fjolset har fått tilgang til pc igjen, får se hvor lenge det varer denne gang.

[Gjest en adoptivmamma]

Kjempefint innlegg!

Dersom adoptivforeningen holder tilbake opplysninger om et barns helsetilstand, bør dette tas opp med foreningen, men det er jo ikke snakk om bytterett!

Jeg har likevel vanskelig for å tro at adoptivforeningen kan ha noen interesse av å holde tilbake slike opplysninger.

Vi bør vel også minne oss selv på at det som kommer frem i media ikke nødvendigvis er den hele og fulle sannheten, og at det som fremkommer der, ikke nødvendigvis er riktig vinklet verken sett fra barnets, foreldrenes eller adoptivforeningens side. (-Uten at jeg har noen som helst kjennskap til de som er omtalt i tråden nedenfor.)

[carla1365380461]

Jeg er så enig, så enig.

Takk for fint innlegg!

[snø]

Et flott innlegg, meimei!

Beste hilsen fra

[Gjest er oppgitt]

syns jeg det er, at folk ikke forstår at det går an å ha to tanker i hodet på En gang. Man kan BÅDE elske det barnet man har fått, og som har blitt sykt, og SAMTIDIG klage til adopsjonsforeningen for å ikke ha sørget for å be giverlandene HIV-teste alle barn som skal adopteres bort.

Noen må alltid gå foran og tørre si fra når ting må endres, - det er slik det skjer forandringer og økt ansvarstagen. Dessverre må de som går foran ofte samtidig smake pisken (forakt og tillegging av feil motiver osv) . Selv syns jeg det er prisverdig og flott at noen våger å stå fram og si ifra, og å ta den støyten de gjør!

Det fører til at i neste omgang er det mindre sjanse for at det samme vil skje noen av OSS.

Det betyr altså IKKE at de ikke elsker sitt barn, hvem i all verden har sagt det?!!

[ahg]

syns jeg det er, at folk ikke forstår at det går an å ha to tanker i hodet på En gang. Man kan BÅDE elske det barnet man har fått, og som har blitt sykt, og SAMTIDIG klage til adopsjonsforeningen for å ikke ha sørget for å be giverlandene HIV-teste alle barn som skal adopteres bort.

Noen må alltid gå foran og tørre si fra når ting må endres, - det er slik det skjer forandringer og økt ansvarstagen. Dessverre må de som går foran ofte samtidig smake pisken (forakt og tillegging av feil motiver osv) . Selv syns jeg det er prisverdig og flott at noen våger å stå fram og si ifra, og å ta den støyten de gjør!

Det fører til at i neste omgang er det mindre sjanse for at det samme vil skje noen av OSS.

Det betyr altså IKKE at de ikke elsker sitt barn, hvem i all verden har sagt det?!!

Synes du har et godt poeng!

[Koreagull]

syns jeg det er, at folk ikke forstår at det går an å ha to tanker i hodet på En gang. Man kan BÅDE elske det barnet man har fått, og som har blitt sykt, og SAMTIDIG klage til adopsjonsforeningen for å ikke ha sørget for å be giverlandene HIV-teste alle barn som skal adopteres bort.

Noen må alltid gå foran og tørre si fra når ting må endres, - det er slik det skjer forandringer og økt ansvarstagen. Dessverre må de som går foran ofte samtidig smake pisken (forakt og tillegging av feil motiver osv) . Selv syns jeg det er prisverdig og flott at noen våger å stå fram og si ifra, og å ta den støyten de gjør!

Det fører til at i neste omgang er det mindre sjanse for at det samme vil skje noen av OSS.

Det betyr altså IKKE at de ikke elsker sitt barn, hvem i all verden har sagt det?!!

Sååååååå enig!

;o)

[meimei]

syns jeg det er, at folk ikke forstår at det går an å ha to tanker i hodet på En gang. Man kan BÅDE elske det barnet man har fått, og som har blitt sykt, og SAMTIDIG klage til adopsjonsforeningen for å ikke ha sørget for å be giverlandene HIV-teste alle barn som skal adopteres bort.

Noen må alltid gå foran og tørre si fra når ting må endres, - det er slik det skjer forandringer og økt ansvarstagen. Dessverre må de som går foran ofte samtidig smake pisken (forakt og tillegging av feil motiver osv) . Selv syns jeg det er prisverdig og flott at noen våger å stå fram og si ifra, og å ta den støyten de gjør!

Det fører til at i neste omgang er det mindre sjanse for at det samme vil skje noen av OSS.

Det betyr altså IKKE at de ikke elsker sitt barn, hvem i all verden har sagt det?!!

Jeg forstår ikke helt at det er noen grunn til å bli oppgitt, synes at dette er en helt essensiell diskusjon for oss som adopterer, kanskje blant de aller viktigste debattene her på DOL. For hver gang jeg leser om foreldre som er misfornøyde med de barna de har fått, av ulike årsaker, føler jeg at vi som adopterer går to skritt tilbake i forhold til alt det vi prøver å fortelle omgivelsene våre. At vi er foreldre på samme måte som alle andre.

Jeg kan ikke skjønne at det i slike tilfelle lar seg gjøre å ha ”to tanker i hodet” samtidig. Man har et barn på fanget, som man er blitt foreldre til, og samtidig kjemper en for at rutinene i adopsjonsforeningene skal bli bedre slik at folk for fremtiden skal slippe å få slike barn. Hva forteller det barnet og omgivelsene? En må gjerne jobbe for at adopsjonsforeningene skal få bedre rutiner, men ikke bruke et konkret barn som brekkstang for denne kampen. Selv kan jeg forresten ikke helt skjønne disse påstandene om at adopsjonsforeningene ikke gjør jobben sin. Vi opplevde det helt motsatt da vi ønsket å adoptere nr 3 som hadde en kronisk og dels alvorlig sykdom. Adopsjonsforeningen var livredde for at vi ikke visste hva vi gjorde, og vi måtte bruke mye tid og krefter på å overbevise dem at vi virkelig skjønte omfanget av dette.

Kanskje bør vi i vår kvalitetsbevisste tid bli litt flinkere til å innse at det er ikke helt lar seg gjøre å kvalitetssikre barna våre?

[Gjest Pås]

Jeg er glad for at du skriver så tydelig som du gjør, og at de andre adoptivforeldrene som har svart deg i denne tråden, er enige!

Jeg fikk også assosiasjoner til bio-foreldre som kunne stått frem med barnet på fanget og sagt at "dette barnet ville vi naturligvis ikke hatt, dersom vi visste at det var sykt. Da ville vi tatt abort".

Tror nok at foreldrene det her var snakk om, var/er glade i Pedro, men lurer på om de ikke tenker tanken at: "dersom vi visste at han var syk, ville vi ikke hatt ham, tenk deg livet uten nettopp DENNE gutten, vi kunne risikert å aldri fått Pedro, lurer på hvilken skjebne han ville fått da?".

Er veldig enig i alt du skriver!'

mvh

[Gjest litchi]

Jeg har hørt biologiske foreldre si "hadde jeg visst hvor slitsomt det ville blitt, så..." Eller "ut i fra det vi har erfart, så er vi for fostervannsdiagnostikk, og vi ville absolutt benyttet det dersom det skulle blitt aktuelt igjen".

Jeg synes vi skal ha stor respekt for, og trå uhyre varsomt i forhold til å mene så mye om "naturlige reaksjoner" hos mennesker som lever i en så belastende livssituasjon som familien omtalt nedenfor gjør.

Man kan mene mye om å saksøke sykehus, adopsjonsforeninger og forsikringsselskap for skader hos barn. Men det dreier seg oftere om å få økonomisk sikkerhet til å klare å leve med den situasjonen de er havnet i, enn om å få erstatning for det barnet de har fått. Å slippe å trygle kommunen om hjelp, å kunne jobbe mindre, å slippe å låne masse penger for å tilrettelegge hus dersom det er behov for det, kan være det som redder en familie i en sånn krise.

[Gjest litchi]

Jeg forstår ikke helt at det er noen grunn til å bli oppgitt, synes at dette er en helt essensiell diskusjon for oss som adopterer, kanskje blant de aller viktigste debattene her på DOL. For hver gang jeg leser om foreldre som er misfornøyde med de barna de har fått, av ulike årsaker, føler jeg at vi som adopterer går to skritt tilbake i forhold til alt det vi prøver å fortelle omgivelsene våre. At vi er foreldre på samme måte som alle andre.

Jeg kan ikke skjønne at det i slike tilfelle lar seg gjøre å ha ”to tanker i hodet” samtidig. Man har et barn på fanget, som man er blitt foreldre til, og samtidig kjemper en for at rutinene i adopsjonsforeningene skal bli bedre slik at folk for fremtiden skal slippe å få slike barn. Hva forteller det barnet og omgivelsene? En må gjerne jobbe for at adopsjonsforeningene skal få bedre rutiner, men ikke bruke et konkret barn som brekkstang for denne kampen. Selv kan jeg forresten ikke helt skjønne disse påstandene om at adopsjonsforeningene ikke gjør jobben sin. Vi opplevde det helt motsatt da vi ønsket å adoptere nr 3 som hadde en kronisk og dels alvorlig sykdom. Adopsjonsforeningen var livredde for at vi ikke visste hva vi gjorde, og vi måtte bruke mye tid og krefter på å overbevise dem at vi virkelig skjønte omfanget av dette.

Kanskje bør vi i vår kvalitetsbevisste tid bli litt flinkere til å innse at det er ikke helt lar seg gjøre å kvalitetssikre barna våre?

Det at det finnes veldig forskjellige historier om de samme adopsjonsforeningene, og at noen er kjempefornøyde med en forening andre er like misfornøyd med, skulle da være bekreftelse nok på at ikke alle saker behandles likt.

Klart adopsjonsfoeninger kan gjøre feil, selv om de vanligvis ikke gjør det. Leger gjør dramatiske feil, men stort sett gjør de det heldigvis ikke.

Litt naivt å tro at alle saker behandles på aller beste måte, synes jeg. Selv om dere har god erfaring med deres organisasjon.

[meimei]

Jeg er glad for at du skriver så tydelig som du gjør, og at de andre adoptivforeldrene som har svart deg i denne tråden, er enige!

Jeg fikk også assosiasjoner til bio-foreldre som kunne stått frem med barnet på fanget og sagt at "dette barnet ville vi naturligvis ikke hatt, dersom vi visste at det var sykt. Da ville vi tatt abort".

Tror nok at foreldrene det her var snakk om, var/er glade i Pedro, men lurer på om de ikke tenker tanken at: "dersom vi visste at han var syk, ville vi ikke hatt ham, tenk deg livet uten nettopp DENNE gutten, vi kunne risikert å aldri fått Pedro, lurer på hvilken skjebne han ville fått da?".

Er veldig enig i alt du skriver!'

mvh

I det siste avsnittet synes jeg du får frem essensen i det jeg har prøvd å si på en glimrende måte - mye bedre enn jeg har klart å uttrykke det!

[ahg]

Når det gjelder saken med Pedro, har jeg merket meg at saken ikke kom i mediene før etter at familien hadde fått avslag fra SUAK på en tredje adopsjon. Jeg lurer på om det er avslaget som er krumtappen her, ikke at Pedro er syk.

Jeg velger å tro at familien elsker Pedro og absolutt ikke kunne tenke seg å bytte ham med noen. Men når de så får avslag på søknad om ett barn til fordi de har et barn med en dødelig sykdom som kunne vært oppdaget på forhånd, så synes jeg ikke det er rart at de stiller spørsmålstegn ved helsesjekkingen av barn som frigis for adopsjon. Jeg synes heller ikke det er noe rart at de blir forbitret over situasjonen.

Familen kjempet for å få et tredje barn, og de sa i artiklene at de vil kjempe for obligatorisk HIV-testing av barn som frigis for adopsjon.

De har fått et barn til, noe som bekrefter at de til slutt har fått medhold i at de har ressurser til et tredje barn. Jeg tror kanskje at dette var det aller viktigste for familien.

Jeg synes også det virker både fornuftig og ansvarlig å HIV-teste barn før de frigis for adopsjon. Jeg kan ikke se noen grunn til at man ikke skal sjekke det man har mulighet for å sjekke, spesielt når det er snakk om så alvorlige ting.

Det ER stor forskjell på å si ja til et barn man vet har en bestemt helseanmerkning, og å oppleve sjokket ved å få vite at barnet du trodde var friskt, er alvorlig sykt eller til og med dødssykt. Jeg synes man skal gjøre det som er mulig for å forsøke å unngå slike sjokkopplevelser.

Jeg mener IKKE at syke barn ikke skal få mulighet til å få foreldre, og jeg mener IKKE at det skal være «bytterett» på barn. Noe slikt ville være riv ruskende galt etter min oppfatning. Jeg mener bare at det beste er at man tilrettelegger slik at de som skal bli foreldre, i størst mulig grad kan få vite hvordan helsetilstanden til barnet er. Det er en ærlig sak å si nei til noe man tror blir for tungt å takle (men som kanskje noen andre har ressurser til å si ja til). Bedre å innse sine begrensninger enn å havne i en situasjon som kan bli ødeleggende for både barnet og foreldrene, fordi det blir for tøft for foreldrene å takle, synes jeg.

[meimei]

Når det gjelder saken med Pedro, har jeg merket meg at saken ikke kom i mediene før etter at familien hadde fått avslag fra SUAK på en tredje adopsjon. Jeg lurer på om det er avslaget som er krumtappen her, ikke at Pedro er syk.

Jeg velger å tro at familien elsker Pedro og absolutt ikke kunne tenke seg å bytte ham med noen. Men når de så får avslag på søknad om ett barn til fordi de har et barn med en dødelig sykdom som kunne vært oppdaget på forhånd, så synes jeg ikke det er rart at de stiller spørsmålstegn ved helsesjekkingen av barn som frigis for adopsjon. Jeg synes heller ikke det er noe rart at de blir forbitret over situasjonen.

Familen kjempet for å få et tredje barn, og de sa i artiklene at de vil kjempe for obligatorisk HIV-testing av barn som frigis for adopsjon.

De har fått et barn til, noe som bekrefter at de til slutt har fått medhold i at de har ressurser til et tredje barn. Jeg tror kanskje at dette var det aller viktigste for familien.

Jeg synes også det virker både fornuftig og ansvarlig å HIV-teste barn før de frigis for adopsjon. Jeg kan ikke se noen grunn til at man ikke skal sjekke det man har mulighet for å sjekke, spesielt når det er snakk om så alvorlige ting.

Det ER stor forskjell på å si ja til et barn man vet har en bestemt helseanmerkning, og å oppleve sjokket ved å få vite at barnet du trodde var friskt, er alvorlig sykt eller til og med dødssykt. Jeg synes man skal gjøre det som er mulig for å forsøke å unngå slike sjokkopplevelser.

Jeg mener IKKE at syke barn ikke skal få mulighet til å få foreldre, og jeg mener IKKE at det skal være «bytterett» på barn. Noe slikt ville være riv ruskende galt etter min oppfatning. Jeg mener bare at det beste er at man tilrettelegger slik at de som skal bli foreldre, i størst mulig grad kan få vite hvordan helsetilstanden til barnet er. Det er en ærlig sak å si nei til noe man tror blir for tungt å takle (men som kanskje noen andre har ressurser til å si ja til). Bedre å innse sine begrensninger enn å havne i en situasjon som kan bli ødeleggende for både barnet og foreldrene, fordi det blir for tøft for foreldrene å takle, synes jeg.

Helt enig i at det er fornuftig å arbeide for at alle barn som frigis for adopsjon skal være HIV-testet. Husker at jeg bekymert meg over dette da vi adopterte, selv om det er en enda mer aktuell problemstilling i dag. Jeg mener selvsagt ikke at foreldre som klager over manglende rutiner i adopsjonsforeningene er mindre glad i barna sine enn andre. Det som er mitt poeng er at det er uetisk å vise frem barna sine som et eksempel på dårlig saksbehandling i adopsjonsforeningene. For meg blir barna da brukt til å visualisere en "glipp" i rutinene, og det mener jeg er uetisk. Og jeg synes Pås sier det utorlig godt med disse ordene:

"dersom vi visste at han var syk, ville vi ikke hatt ham, tenk deg livet uten nettopp DENNE gutten, vi kunne risikert å aldri fått Pedro, lurer på hvilken skjebne han ville fått da?".

Uansett om foreldrene har som motiv å hjelpe andre eller seg selv vil en slik klage i forhold til et bestemt barn signalisere at barnet var uønsket. Selv om foreldrene forteller sitt barn at det er høyt elsket, vil det være umulig å tro på dette når de samtidig bruker krefter for å forhindre at andre skal få et lignende barn. For meg blir dette helt uforenelig med den rollen jeg som mor mener at jeg har overfor ungene mine.

[ahg]

Helt enig i at det er fornuftig å arbeide for at alle barn som frigis for adopsjon skal være HIV-testet. Husker at jeg bekymert meg over dette da vi adopterte, selv om det er en enda mer aktuell problemstilling i dag. Jeg mener selvsagt ikke at foreldre som klager over manglende rutiner i adopsjonsforeningene er mindre glad i barna sine enn andre. Det som er mitt poeng er at det er uetisk å vise frem barna sine som et eksempel på dårlig saksbehandling i adopsjonsforeningene. For meg blir barna da brukt til å visualisere en "glipp" i rutinene, og det mener jeg er uetisk. Og jeg synes Pås sier det utorlig godt med disse ordene:

"dersom vi visste at han var syk, ville vi ikke hatt ham, tenk deg livet uten nettopp DENNE gutten, vi kunne risikert å aldri fått Pedro, lurer på hvilken skjebne han ville fått da?".

Uansett om foreldrene har som motiv å hjelpe andre eller seg selv vil en slik klage i forhold til et bestemt barn signalisere at barnet var uønsket. Selv om foreldrene forteller sitt barn at det er høyt elsket, vil det være umulig å tro på dette når de samtidig bruker krefter for å forhindre at andre skal få et lignende barn. For meg blir dette helt uforenelig med den rollen jeg som mor mener at jeg har overfor ungene mine.

Det er tydeligere for meg nå hva du mener. Skjønner poenget ditt med signaleffekten om å være uønsket når man blir kjørt fram i media som et eksempel på «glipp» fra adopsjonsforeningens side.

Jeg håper og tror at det ikke var dette som var den dypereliggende intensjonen bak foreldrenes beslutning om å gå ut i media. Jeg velger å tro (selvfølgelig med fare for å ta feil) at det var fortvilelsen over ikke å bli godkjent for et tredje barn som drev dem, og at de håpet at medieoppmerksomhet kunne bidra til at de ble godkjent likevel. Godkjent ble de jo også til slutt. Jeg vet ikke hvor stor innvirkning mediefokuseringen hadde på dette, men media er jo et sterkt virkemiddel.

Men noen ganger har ting altså konsekvenser man kanskje ikke har tenkt igjennom på forhånd, og som slett ikke er bra for dem det går utover - i dette tilfellet de to guttene, og spesielt Pedro med HIV.

Jeg håper det går bra med denne familien nå, og at de vil få det godt sammen også i framtiden.