Til Pårørende

[Gjest øvqx]

Det jeg lurer på er hvordan du som pårørende, opplever det å ha en i familien som sliter med angst og depresjoner.

Er du mindre glad i den personen?

[Stylie]

Mindre glad i den personen? Er du skrullete? Søstra mi sliter med psykiske problemer, eneste forskjellen jeg merker er at jeg stiller mer opp for henne, er der om hun trenger meg, bekymrer meg selvfølgelig, men blir aldri i livet mindre glad i henne av den grunn!!!

[Gjest pittelitt anonym]

Jeg er ikke pårørende,men i den grad man kan si det om min mann,er vel han en pårørende,selv om jeg tror det er et ord som han opplever som ganske fremmed.I begynnelsen kunne jeg ikke begripe hva denne flotte unggutten som han var dengangen vi møttes,så i meg.På den tiden var det bare angst og depresjoner som plaget meg.Senere langvarige kroniske sykdommer,oppdagelsen av overgrep og utvikling av spiseforstyrrelser.Jeg kan dessverre bare gi ham ett barn.For ikke å snakke om de økonomiske tapene,når du går på trygd i nesten 10 år.Ofte har jeg følt meg svært lite elskverdig.Vi giftet oss så pur unge,og lite visste han om hva livet ville by på.Men han sier han har elsket meg hver eneste dag.Ingen av de ovennevnte tingene gjør det vanskeligere for ham å elske meg og respektere meg.På mange måter har det kanskje knyttet oss sterkere sammen.Det vi har bygd opp er bunnsolid. Likevel tenker jeg ofte på at det er mitt livs under at den mannen vil ha nettopp meg,og fortsatt vil det.

[siria. Stupidity in a woman is unfeminine. Nietzsche]

Mindre glad i den personen? Er du skrullete? Søstra mi sliter med psykiske problemer, eneste forskjellen jeg merker er at jeg stiller mer opp for henne, er der om hun trenger meg, bekymrer meg selvfølgelig, men blir aldri i livet mindre glad i henne av den grunn!!!

Pappaen til min datter, den store kjærligheten i mitt liv har psykiske problemer... jeg elsker ham høyt, men det går ikke..

[Gjest øvqx]

Pappaen til min datter, den store kjærligheten i mitt liv har psykiske problemer... jeg elsker ham høyt, men det går ikke..

Kan jeg spørre hvorfor det ikke går?

Blir det for stor belastning for deg?

Må ikke svare.....

[siria. Stupidity in a woman is unfeminine. Nietzsche]

Kan jeg spørre hvorfor det ikke går?

Blir det for stor belastning for deg?

Må ikke svare.....

Ja, det er en for stor belastning. Han er rusmisbruker, på grunn av problemene sine.. Det ødelegger meg, fordi jeg kan aldri elske noen igjen på denne måten..

[Gjest nicksie]

Jeg er ikke pårørende,men i den grad man kan si det om min mann,er vel han en pårørende,selv om jeg tror det er et ord som han opplever som ganske fremmed.I begynnelsen kunne jeg ikke begripe hva denne flotte unggutten som han var dengangen vi møttes,så i meg.På den tiden var det bare angst og depresjoner som plaget meg.Senere langvarige kroniske sykdommer,oppdagelsen av overgrep og utvikling av spiseforstyrrelser.Jeg kan dessverre bare gi ham ett barn.For ikke å snakke om de økonomiske tapene,når du går på trygd i nesten 10 år.Ofte har jeg følt meg svært lite elskverdig.Vi giftet oss så pur unge,og lite visste han om hva livet ville by på.Men han sier han har elsket meg hver eneste dag.Ingen av de ovennevnte tingene gjør det vanskeligere for ham å elske meg og respektere meg.På mange måter har det kanskje knyttet oss sterkere sammen.Det vi har bygd opp er bunnsolid. Likevel tenker jeg ofte på at det er mitt livs under at den mannen vil ha nettopp meg,og fortsatt vil det.

Et nydelig innlegg!!!! Måtte bare si det :-)

[Gjest nicksie]

Mindre glad i den personen? Er du skrullete? Søstra mi sliter med psykiske problemer, eneste forskjellen jeg merker er at jeg stiller mer opp for henne, er der om hun trenger meg, bekymrer meg selvfølgelig, men blir aldri i livet mindre glad i henne av den grunn!!!

Tror nok ikke skrullete, Stylie.

Det mvqp sikter til er vel mer betingningsløs kontra betinget kjærlighet?! (Og derfor var innlegget til "pittelitt anonym" bare så herlig å lese, for der gikk jo kjærligheten omkring hver dag! )

[Gjest uten signatur]

Det er alltid en grunn til at personer sliter med slike plager. De fleste pårørende tenker heller på å hjelpe, og sliter seg ofte ut på det. Så svaret er at en er ikke mindre glad i dem. Det vi med slike plager må understreke er at vi er takknemlige for støtten og hjelpen, og at de må passe på seg selv også!