Vi har mistet håpet

[Gjest fortvilelse]

Vi har faktisk valgt å adoptere fremfor å få egne barn. Grunnen til det er at det er en arvelig feil i familien på min side. Vil ikke barnet mitt så vondt som å arve dette. Jeg har heldigvis en mild grad av dette selv, men har lidd nok under dette likevel. Det har gjort meg til en redusert *meg* i dag. Har også opplevd å miste et søsken som barn. Barndommen har satt sine spor i meg.

Føles så urettferdig når man har hatt det så tøft hele livet og så kommer dette med adopsjon på toppen av det hele. Jeg synes adopsjon i seg selv er topp. Men ventetiden (Vi har ventet fryktelig lenge) og usikkerheten om barnet vi får gnager fælt nå. Er så redd for at barnet er sykt og feiler noe.

Venner rundt meg lever lykkelig med sine nydelige små. Det begynner å bli tungt å se denne idyllen som jeg kanskje aldri får ta del i noen gang.

Jeg har alltid elsket barn og alltid hatt mye med dem å gjøre. Noe så fantastisk som barn. Jeg forgudet dem før. Nabobarna der jeg vokste opp, nøt godt av all oppmerksomheten jeg gav dem og gledet seg over alt jeg tok dem med på. Barn var alltid min hovedinteresse nummer 1. Å velge adopsjon fremfor å få egne barn var et lykkelig valg. Men nå går det virkelig i nedoverbakke. Orker knapt gå noe sted hvor det er barn, å besøke venner med barn er en lidelse. Vi var hos noen venner igår og jeg brast i gråt da vi kom hjem. Gråt så sårt som jeg aldri har gjort før.

Vi har ønsket så sterkt mannen min og jeg, men nå ser fremtiden dyster ut. Min mann som har vært så positiv og optimistisk har også mistet gløden nå.

Vi er fullstendig utbrent i jobbene våre, og har masse press på oss for det. Vi har yrker der vi begge må være kreative og det er ikke lett å hente frem under sånne forhold.

Begynner å lure på vitsen med mitt liv når det bare er lidelse og nedturer. Jeg trenger virkelig et barn å ta meg av, som jeg er glad i og stolt av. Det er det jeg er her for.

[Indiamum]

Jeg forstod ikke av innlegget dit hvor langt dere var i prosessen.

Men det du beskriver med depresjoner og vanskelig med å konsentrere seg, spesielt på jobb, er helt normalt i en adopsjonsprosess.

Ønske om et barn er sterkt, og muligheten til å påvirke prosessen er minimal. I tilfeller som deres hvor man må vente lenge kan man miste fokus og troen på at det skal bringe noen steds hen.

Tro meg jeg har vært der selv, til tross for at vi hadde et barn fra før. De siste 4 månedene før vi dro var jeg ikke veldig effektiv på jobben, og jeg vet at noen har blitt helt eller delvis sykemeldt i denne perioden.

En hjelp i denne tiden kan være at du finner en fortrolig her på forumet eller blant dine venner el. andre i samme situasjon, slik at dere kan tømme dere for hverandre. Jeg hadde en slik venninne som ventet og var omtrent likt i prosessen, og henne har det vært godt å ha også etter adopsjonen.

Du kan jo ta en ekstra telefon til adopsjonsformidleren deres og fortelle at du er nede i en bølgedal, kanskje de har noen gode nyheter å komme med.

For det er håp i siktet og dere blir sikkert foreldre. Og da er alt dette glemt.

Lykke til!

[Gjest kinamamsen]

Det er helt vanlig å ha tunge stunder i løpet av adopsjonsprosessen og ventetiden kan virke forferdelig lang. Men, det blir nok et lite barn som kommer til dere til slutt også. Ta kontakt med adopsjonsforeningen og prøv å få litt mere info om framdriften i adopsjonsprosessen. Kan det, f.eks., være aktuelt for dere å bytte land dersom ventetiden i landet deres er så lang ? Benytt deg av det nettverket du har, og søk støtte og trøst så du holder motet oppe. Kanskje du og mannen din kunne trenge en lang og spennende ferie sammen. Hva med å finne på noe helt spesielt i sommer ? Gjør hyggelig ting ssammen og for hverandre, så blir ikke hverdagen og ventetiden så tyngende. Jeg føler med dere og sender dere mange trøsteklemmer.

Oppmuntrende hilsen fra

[Gjest litchi]

Kjære deg ! Da vi ikke fikk nr. 2 fra magen, som vi hadde gledet oss til og ventet på, kunne jeg knapt se på en familie med spebarn uten å begynne å gråte. Jeg har også hatt en "merkelig" barndom, og følte det blodig urettferdig at det skulle komme på toppen av alt. Men vet du - tiden leger faktisk mange sår. Jeg kan fremdeles kjenne en sorg over det vi mistet, men den er ikke lenger overveldende og lammende.

At det tar på å vente så lenge som dere tydeligvis har gjort, er ikke det minste rart ! Men en dag kommer dette til å være - om ikke glemt - så i alle fall bare en svak avskygning av det du føler nå.

Nå er det sånn at dersom dere er godkjent i Norge, så kommer dere til å få barn ! Det er kun et tidsspørsmål - det er ikke et spørsmål om du skal bli mamma eller ei. Det skal du nemlig bli !

Det kan hende du må vente enda mye lenger, kanskje må dere til og med ta den vanskelige beslutningen å bytte land - men dere kommer til å få barn ! Den tanken må du holde fast ved !

Ellers synes jeg det høres ut som om både du og mannen din er i "krise", og trenger litt hjelp akkurat nå. Kan dere ikke snakke med legen deres, i første omgang ? Evt. ta kontakt med familievernkontor ? Vet det kan føles tungt, men har aldri hørt om noen som har angret på å ha bedt om hjelp. Det er "for dumt" at dere skal slite med alt dette alene, og risikere at det går på forholdet og helsa løs. Det er hjelp å få - synes du skal sørge for å få det, selv om det er utrolig vanskelig å gå de skrittene i den situasjonen du er nå.

Lykke til !

[Pietra]

Jeg skjønner så utrolig godt at dere er frustrerte, utålmodige og motløse. Det er vondt!!!! Men som de andre skriver. Dere kommer til å bli foreldre, dere må bare vente enda litt for at akkurat DERES barn skal komme til nettopp dere. Denne tanken holder meg oppe. Selv om vi er helt i startfasen i adopsjonsprosessen, så har vi gått på noen følelsesmessige smeller i "prøvetida". Så mens livet går i turbofart rundt oss, prøver jeg å vente tålmodig på at VÅRT barn en gang skal finne veien hit..... Selv om jeg vet at veien frem dit har noen dumper....

Jeg ønsker dere alt godt og håper dere snart får noe konkret å forholde dere til. Jeg kommer til å følge med hvordan det går og krysser alt jeg har for at det skjer noe snart. Det virker det som om dere virkelig har fortjent.

[Gjest Tenk i nye baner!]

Jeg vil bare slutte meg til det de nedenfor har sagt. I tillegg vil jeg spørre om dere ikke bør vurdere å bytte land. Dersom dere har så lang ventetid, og i tillegg er redd barnet vil være sykt, ikan det faktisk være en god idè å velge et land der ventetiden er grei og predikerbar, og barna stort sett er friske (som feks Kina)

Jeg vet det er tøft å bytte land, vi byttet selv fra et land til et annet, og har nå en nydelig datter fra Kina. Vi har aldri angret at vi byttet land!

Kina har nå en ventetid på bare 7 måneder, og deretter ca. 6 uker før henting, så det er temmelig raskt.

Dette var nå bare en tanke. Ønsker dere alt godt videre!