Plutselig seperasjonsangst - gutt 7 år.. (litt langt)

[Gjest Hilsen rådløs og fortvilet mor....]

Jeg skriver inn her for å høre om andre har opplevd noe lignende og om dere har noen råd for hva jeg/vi skal gjøre.

Min ex- og jeg ble separert for 2 1/2 år siden og har et felles barn, gutt 7 år. Vi har delt foreldre rett og gutten bor en uke hos meg (og min nye samboer og hans to barn) og en uke hos far og ny samboer.

Som liten var gutten vår ofte litt engstelig av seg, vi måtte ofte stå og se hvis han skulle gå og ringe på hos andre barn, og han ville aller helst ha oss i umiddelbar nærhet. Dette gikk seg til etterhvert, både gjennom at vi forsøkte å forklare han at vi ikke ble borte og han gradvis ble tryggere på seg selv. Skriver dette for å illustrere at han har hatt "symptomer" på engstelse for å bli alene også før skillsmissen.

Etter skillsmissen og egentlig frem til nylig, har det gått veldig fint.

Min samboer og jeg bor i umiddelbar nærhet til skole og venner og han har fått to nye stesøsken som har har et flott forhold til, spesielt gutten som er på hans alder (de er virkelig som brødre). Pappaen og samboer har flyttet et stykke unna, - dvs. ca 15 minutter med bil (det gjorde de for ca. 1 år siden) og har forteller selv at han ikke har noen å leke med der og at han kjeder seg. - Synes det er trist å tenke på, samtidig vegrer jeg meg for å sette igang prosessen med å få han hit større deler av tiden, for jeg vet han har det fint hos pappan sin, og jeg vet pappaen ikke vil gå med på dette.

Vet ikke om dette har noe med sakens kjerne å gjøre, men for ca. 3 uker siden, begynte vår sønn å få fullstendig "angst" ifbm. med å gå på skolen. Vi følger han alltid ned på SFO (eller skolen) og alt er helt fint frem til vi skal gå. Den første uken ble vi ringt etter, for da hadde han sittet og grått ved pulten sin i 2 timer. - De siste to ukene gråter han når vi går, men det går over etter relativt kort tid (iflg. lærere og sfo-ansatte).

Jeg føler meg så hjelpesløs på min sønns vegne. - Vi har selvsagt forsøkt å snakke med han, men han kan likssom ikke forklare hva det er. I samtale med en sosiallærer på skolen, uttrykte han at han var redd de store guttene, uten at noen hadde plaget han heller. Vi fikk arrangert møte med et par av disse guttene (som ikke er noe å være redd for), så nå er det greit, men han er like lei seg hver eneste dag likevel.

Er det noen som kan forklare hvordan en gutt kan bli så forferdelig lei seg, ikke klare å ta seg sammen i påsyn av andre elever osv (jeg er jo redd han etterhvert skal bli ertet av andre elever, det har heldigvis ikke skjedd enda..).

Han er en populær gutt på skolen (iflg. læreren), mange vil gjerne leke med han, og han er aldri "alene i en krok". Han er flink på skolen og med fritidsaktiviteter.

Når vi henter på skolen er han i godt humør, og hjemme er alt dette glemt.

Har noen råd eller erfaringer rundt dette? Bør vi gå videre i hjelpeapparatet eller tror dere dette kan gå over av seg selv?

Både skole, sfo og sosiallærer er involvert og er klar over problemet uten at vi har noen konkret tiltaksplan. Nå er det jo sommerferie snart også...

[Gjest mange muligheter]

Et tips:

Kjenner en familie hvor far har flyttet samme type avstand. Dessverre til en annen skolekrets enn gutten hører til. Her kjører foreldrene til guttens gamle venner disse på besøk til fars bolig- henter og bringer på omgang. Ikke hver kveld, men ofte. Dermed får gutten samme venner rundt seg alle uker. Dette synes alle å være veldig fornøyd med.

Etter hvert vil han kanskje få venner på fars sted også? Er det i samme skolekrets?

[frosken]

Hei:-)

Siden det bare er noen få dager igjen av skoleåret, så ville jeg ikke satt i gang noen form for tiltak nå. La ham få sommeren på seg; kanskje løser problemet seg av seg selv før neste skoleår.

Dersom det blir mye problemer også til høsten, så kan dere be PPT komme og observere på skolen for å utelukke at det er ting som skjer der som påvirker ham.

Også tror jeg det er viktig at du og guttens far forsøker å diskutere sammen hva dette kan skyldes - og hva dere evt. skal gjøre fremover.

Tror forøvrig det vil være en fordel om dere forsøker å fokusere minst mulig på dette, og ikke gi mer oppmerksomhet enn nødvendig.