Trynefaktor?

[Gjest Enia]

Er det noen av dere som har opplevd å ha blitt godt likt/ikke godt likt (gitt godt inntrykk) av adopsjons-foreningen el giverlandet at dere tror det kan ha noen innvirkning på adopsjons-ventetiden eller barnet dere får tildelt?

Håper ikke det bare er jeg som tenker rare tanker om alt mulig. Det er utrolig hvor mange rare tanker jeg har fått under denne prosessen. Skal bli godt å bli den samme gamle meg igjen.

Føler meg så sårbar og har ikke kontroll over noe ting. Mitt liv ligger i andres hender. Det er skikkelig tøft!

[Gjest Var litt usikker ja...]

Følte at den ene dama fra bv ikke likte meg, skikkelig ekkel følelse. Tenke veldig mye på det, og det var forferdelig slitsomt.

Følte meg veldig usikker på at vi skulle bli godkjente, mye på grunn av at jeg følte at kjemien ikke stemte. De skrev en del graverende feil i sos.rapporten, og ble nesten sure når vi påpekte dette. Var så slitsomt for de å rette opp.

Herregud tenkte jeg, dette går aldri bra.

Men vi ble godkjente (o:

Med adopsjonsforeninen har vi ikke noe å si på, de har vært hjelpsomme og hyggelige. Men vi er ennå ikke lenger enn at vi har papirene i giverlandet.

[snø]

Nei, vi har helt siden adopsjonen hatt kontakt med bestyreren på "vårt" barnehjem via brev, gaver og mail. Det siste knappe to årene har jeg mailet jevnlig med bestyreren, uten at det har hatt noen som helst betyding for progresjonen i vår adopsjonssak. Selv om man enkelte ganger, når ting går som treigest, skulle ønske at slik kontakt er et pluss, så er jeg likevel lettet og takknemlig over å vite at vårt barnehjem ikke tar hensynt til personlige relasjoner når de tildeler barn. Det er trygt å vite at ting går skikkelig for seg!

Og kontakten med barnehjemmet opprettholdes, selv om vi nå skal ha barn fra ICBF. Jeg lager årlig et album med bilder fra året som gikk, som jeg sender ned til barnehjemmet. Venter bare på neste tildeling, så jeg har noen å sende den med. Dette kommer jeg til å fortsette med til Bella er 18 år. Både fordi jeg ønsker å vise barnehjemmet hvilken skjønn datter de har gitt oss, og fordi jeg tror albumene kan være nyttige for Bella, om hun en gang skulle ønske å oppsøke sin biologiske mor. Da ligger bildene fra hele oppveksten hennes klar i Colombia, og hun trenger ikke å drasse dem med til Colombia.

Og det gleder meg å høre at også ICBF-søkere fortsatt har god kontakt med sine kontaktpersoner i Colombia, mange år etter at de har kommet hjem med barn. En av de tingene jeg virkelig satte pris på med FANA, var den gode kontakten vi fikk med barnehjemmet, som er den linken vi har til Bellas liv før oss. Så vi satser på å få nye venner neste gang vi drar til Colombia.

Jeg gleder meg!!

Beste hilsen fra

[Filippinene nr 2]

Følte at den ene dama fra bv ikke likte meg, skikkelig ekkel følelse. Tenke veldig mye på det, og det var forferdelig slitsomt.

Følte meg veldig usikker på at vi skulle bli godkjente, mye på grunn av at jeg følte at kjemien ikke stemte. De skrev en del graverende feil i sos.rapporten, og ble nesten sure når vi påpekte dette. Var så slitsomt for de å rette opp.

Herregud tenkte jeg, dette går aldri bra.

Men vi ble godkjente (o:

Med adopsjonsforeninen har vi ikke noe å si på, de har vært hjelpsomme og hyggelige. Men vi er ennå ikke lenger enn at vi har papirene i giverlandet.

Tror folk fra sosialkontor etc kan oppfattes som litt strenge og alvorlige (de har jo en jobb å gjøre med oss og både bør og skal opptre objektive og ta litt avstand for å kunne evaluere på en bra måte) og vi som adoptivsøkere er jo gjerne veldig "på tuppa" og kan tolke alle signaler litt vel i egen disfavør. Kjenner meg veldig igjen. Møtene med sos kontor og psykologer og ikke minst de på filippinene er tolket og analysert alle veier MANGE ganger. Noen ganger er jeg sikker på at de ikke likte oss noe særlig og andre ganger konkluderer jeg med at vi gjorde et godt inntrykk... Men vi ble godkjente og nå skal vi i gang på nytt.

[Gjest siste sort]

Innlegget ditt vakte gamle minner til live. Min mann og jeg valgte Kina som land, siden mange andre land ikke godtar fraskilte mennesker. Vi var i møte med kinesisk representant for foreningen og fikk vite at vi var "siste sort". Vi var over 35/40, var fraskilt, en av oss hadde voksne barn fra før. Vi fikk vite at siden vi var "siste sort" måtte vi være lykkelig over å bli tildelt et barn på ca 4 år, med helseanmerkning, som f eks lett CP. Jeg ble litt trist av denne nyheten og tenkte at da blir det ingen barn på oss, for vi klarer ikke å si ja til et familieliv som krever så mye av oss. "Du ser sur og alvorlig ut", sa damen. Da jeg gikk ut av lokalet (gråt jeg) "visste" jeg at jeg var en forelder så god som en råtten potet og at jeg hadde gjort et håpløst inntrykk.

Men heldigvis gikk det ikke slik. Vi fikk tildelt et barn med helseanmerkning, ja ,(18 mndr), men et annet handicap enn papirene sa. Fysikken var i orden, men hun trengte ekstreme strenge rutiner og psykisk oppfølging. Vi elsker henne, selvfølgelig.

Men av og til tenker jeg at de søkte et barn med særbehov til slike "sære" foreldre som oss. Hva hvis den kinesiske representanten ikke hadde vært / blitt så sur på oss.?

I det minste hadde vi fått en bedre ventetid. Den varte tross alt i 2 1/2 år.

Håper dette ikke høres for negativt ut. Som sagt, vi er veldig glad i barnet vårt og synes at vi har det deilig sammen som en familie.

Lykke til, dere andre vordende foreldre som heller ikke er helt

blant de mest ønskede.

[Puccini]

Innlegget ditt vakte gamle minner til live. Min mann og jeg valgte Kina som land, siden mange andre land ikke godtar fraskilte mennesker. Vi var i møte med kinesisk representant for foreningen og fikk vite at vi var "siste sort". Vi var over 35/40, var fraskilt, en av oss hadde voksne barn fra før. Vi fikk vite at siden vi var "siste sort" måtte vi være lykkelig over å bli tildelt et barn på ca 4 år, med helseanmerkning, som f eks lett CP. Jeg ble litt trist av denne nyheten og tenkte at da blir det ingen barn på oss, for vi klarer ikke å si ja til et familieliv som krever så mye av oss. "Du ser sur og alvorlig ut", sa damen. Da jeg gikk ut av lokalet (gråt jeg) "visste" jeg at jeg var en forelder så god som en råtten potet og at jeg hadde gjort et håpløst inntrykk.

Men heldigvis gikk det ikke slik. Vi fikk tildelt et barn med helseanmerkning, ja ,(18 mndr), men et annet handicap enn papirene sa. Fysikken var i orden, men hun trengte ekstreme strenge rutiner og psykisk oppfølging. Vi elsker henne, selvfølgelig.

Men av og til tenker jeg at de søkte et barn med særbehov til slike "sære" foreldre som oss. Hva hvis den kinesiske representanten ikke hadde vært / blitt så sur på oss.?

I det minste hadde vi fått en bedre ventetid. Den varte tross alt i 2 1/2 år.

Håper dette ikke høres for negativt ut. Som sagt, vi er veldig glad i barnet vårt og synes at vi har det deilig sammen som en familie.

Lykke til, dere andre vordende foreldre som heller ikke er helt

blant de mest ønskede.

Dettevar jo ganske utrolig - har inntrykk av at mange som søker barn fra Kina er godt voksne, skilte, og har barn fra før....Er dette seriøst???

Ingen av de adoptantene jeg har kontakt med har opplevd annet enn velvilje ifm med adopsjonen.

Hilsen fra meg

[ahg]

Innlegget ditt vakte gamle minner til live. Min mann og jeg valgte Kina som land, siden mange andre land ikke godtar fraskilte mennesker. Vi var i møte med kinesisk representant for foreningen og fikk vite at vi var "siste sort". Vi var over 35/40, var fraskilt, en av oss hadde voksne barn fra før. Vi fikk vite at siden vi var "siste sort" måtte vi være lykkelig over å bli tildelt et barn på ca 4 år, med helseanmerkning, som f eks lett CP. Jeg ble litt trist av denne nyheten og tenkte at da blir det ingen barn på oss, for vi klarer ikke å si ja til et familieliv som krever så mye av oss. "Du ser sur og alvorlig ut", sa damen. Da jeg gikk ut av lokalet (gråt jeg) "visste" jeg at jeg var en forelder så god som en råtten potet og at jeg hadde gjort et håpløst inntrykk.

Men heldigvis gikk det ikke slik. Vi fikk tildelt et barn med helseanmerkning, ja ,(18 mndr), men et annet handicap enn papirene sa. Fysikken var i orden, men hun trengte ekstreme strenge rutiner og psykisk oppfølging. Vi elsker henne, selvfølgelig.

Men av og til tenker jeg at de søkte et barn med særbehov til slike "sære" foreldre som oss. Hva hvis den kinesiske representanten ikke hadde vært / blitt så sur på oss.?

I det minste hadde vi fått en bedre ventetid. Den varte tross alt i 2 1/2 år.

Håper dette ikke høres for negativt ut. Som sagt, vi er veldig glad i barnet vårt og synes at vi har det deilig sammen som en familie.

Lykke til, dere andre vordende foreldre som heller ikke er helt

blant de mest ønskede.

Dette synes jeg virker veldig merkelig. Foreningen har ikke noe med hvilket barn som blir tildelt, og man er ikke tvunget til å få barn med helseanmerkning. (Et unntak er at Kina tidligere tildelte barn med helseanmerkning dersom foreldrene var under 35 år. Reglene deres var bare slik. Nå er nedre aldersgrense 30 år.)

Det er barnevernet som skal gjøre en vurdering av deres skikkethet som foreldre, og det er den statlige instansen (tidligere SAK / SUAK) som gir endelig godkjenning - inkludert aldersgruppe for barnet. (Nå avviker giverlandene av og til fra denne aldersgruppen, men det er det ingen i Norge som sitter og bestemmer.)

Adopsjonsforeningen sørger for at alle nødvendige dokumenter blir sendt til giverlandet, og mottar også beskjed om hvilket barn man blir tildelt. Foreningen er en kontaktformidler mot giverlandet, ikke noen myndighet som avgjør hvilket barn man skal 'fortjene' å få.

Giverlandet derimot, bestemmer hvilket barn man skal få tildelingsforespørsel om. Hvert enkelt giverland har egne regler og retningslinjer.

Hvis dere virkelig har fått slike uttalelser fra en representant for adopsjonsforeningen deres, må dette være et grovt overtramp, og det synes jeg absolutt dere burde klage på. Hvis det attpåtil var en kinesisk person, burde vedkommende være lett å identifisere, siden det meg bekjent er veldig få kinesere som er/har vært ansatt i de norske adopsjonsforeningene.

[Mamta]

Foreningen her hjemme foretar ingen tildelinger, dersom det da ikke gjelder barn med spesielle behov. Så uansett hvor godt likt man som søker er av en saksbehandler i foreningen, har det ingen betydning for utfallet av adopsjonen.

Jeg tror heller ikke at kontaktene i giverlandet ser på trynefaktor ved tildeling av barn. Min erfaring (med India) er at de sosialarbeiderne som har denne ansvarsfulle jobben det er å finne familie til konkrete barn, gjør en seriøs vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Når det er sagt, har vi jo opplevd å bli gjenkjent av kontaktene i India både på andre og tredje hentereise, og det syns jeg er sterkt når vi bare er èn av kanskje hundre utenlandske familier som kommer for å hente sine barn i løpet av et år.

Hilsener fra

[Gjest Siste sort]

Dettevar jo ganske utrolig - har inntrykk av at mange som søker barn fra Kina er godt voksne, skilte, og har barn fra før....Er dette seriøst???

Ingen av de adoptantene jeg har kontakt med har opplevd annet enn velvilje ifm med adopsjonen.

Hilsen fra meg

Historien min er fra 1997. På den tiden måtte familier som hadde barn fra før (mange skilte altså) godta barn med helseanmerkning.

Det er ikke det, men den negative måten vi ble møtt med

av representanten for adosjonsbyrået som tok knekken på meg. Det er faktisk fremdeles vondt å tenke på det. Jeg vil bare glemme det. Men det var litt godt å få skrive det ned en gang.