Hvor opptatte er dere av karriære?

[Gjest arbeidende-adoptivmor]

Vi har adoptert to barn, og jeg har i flere år arbeidet redusert stilling. Vi ønsker å adoptere et barn til, men samtidig merker jeg at jeg begynner å sakke litt akterut karriæremessig. Det ble nylig utlyst en stilling i firmaet vårt som hadde vært midt i blinken for meg, men det ville betydd at jeg måtte ha jobbet 100 %. Personen som fikk stillingen er flink nok hun, men jeg har mer erfaring, og ble faktisk oppfordret av sjefen min til å søke stillingen. Det ergrer meg at hun andre fikk den, samtidig er det jo jeg selv som har valgt å ikke jobbe full stilling. Nå sitter jeg plutselig i det dilemmaet som jeg tror mange kvinner er oppe i, hvordan kombinere småbarnstilværelsen med karriæren? Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å ønske meg barn, at når jeg endelig fikk dem har jeg kost meg masse sammen med dem og ønsket å gi dem i overflod av tid og oppmerksomhet. Men nå merker jeg at jeg ønsker å utvikle meg selv mer i forhold til jobb. Jeg har ikke vært på et eneste kurs på flere år, og merker at jeg kunne ha trengt noe påfyll rent faglig.

Er vi adoptivmødre annerledes enn andre? De fleste adoptivmødre jeg kjenner er så veldig MOR, og på en måte mye mer enn andre mødre. Jeg diskuterer tidsklemma, dobbeltarbeidende mødre osv. med mine andre venninner, men adoptivmødre smiler liksom bare og er strålende fornøyde med å være hjemme i årevis. Er vi annerledes enn andre mødre?

Nei, nå snakket jeg meg helt vekk. Vil gjerne høre om andre har gjort seg tanker om det å kombinere adoptivmorrollen med et aktivt yrkesliv. Jeg kjenner i hvert fall at jeg må revurderer mine drømmer om et tredje barn en smule. Jeg kan ikke både engasjere meg mer på jobb samtidig som jeg får et barn til. Dersom vi får et barn til vi jeg jo ønske å arbeide redusert stilling i et par år etter dette også, og da begynner jeg å bli så gammel at jeg ikke lenger er aktuell for avansement-stillinger.

[Mamta]

Vi har fått våre tre barn nå, minsten har vært hjemme bare et halvår. Men allerede nå merker jeg behov for å gjøre noe for min egen del mht. jobb/ karriere. Jeg har jobbet deltid og vært hjemme på heltid i vel tre år nå, og det er mer enn nok, for meg, vel og merke.

Har tenkte endel over dette de siste månedene og har kommet frem til at jeg ikke ser noen som helst grunn til at jeg som ADOPTIVMOR skal ofre meg for barna i årevis, når jeg ikke har lyst til det lengre, bare fordi jeg har lengtet så veldig etter å bli Mamma.

Flere av de adoptivmødrene jeg kjenner, går tilbake i fulltids jobb etter et års permisjon, evt. deler permisjonen med mannen, slik at yrkeslivet ikke stopper opp selvom det kommer et nytt barn i familien.

Vel, det var bare noen tanker fra meg i hurten og sturten. Lykke til med veivalget!

[snø]

Hei,

jeg tror ikke at jeg tenker annerledes som adoptivmor, enn det jeg ville tenkt om jeg var mor til egenfødte barn.

Jeg har valgt en arbeidsplass i det offentlige, og er takknemlig for at jeg har en sjef som selv er småbarnsmamma, og som forstår at man i denne perioden ikke kan jobbe masse overtid (ja, det er faktisk mange av mine barnløse kolleger som jobber atskillig mer enn vanlig arbeidstid, selv i det offentlige ;o))

Jeg vet ikke hvordan du deffinerer og gjøre karriere? Jeg jobber som sagt 100%, uten at jeg vil definere meg som en karrierekvinne på noe som helst vis. Jeg jobber fullt, ja, men jeg prioriterer barn like fullt.

For meg har valget vært enkelt - skal vi ha barn, så må de prioriteres. Og da kan ikke både jeg og snømannen satse på en karriere. Og selv om vi begge har lang utdannelse, så jobber jeg i det offentlige, mens han jobber i det private. Og dermed er det han som drar inn pengene. Og dermed jobber mest.

Min tid får komme siden, tenker jeg :-)

Nå har vi et typisk "barnehagebarn", som aldri vil bli med hjem når jeg kommer tidlig for å hente. Så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg jobber fullt. Men når vi får nummer to, vurderer jeg å gå ned i 80% stilling og ha fri en dag i uka. Vi får se :-)

Hvor vidt vi adoptivforeldre er flinkere til å prioritere barna våre, vet jeg ikke, men vi får i alle fall veldig skryt i barnehagen over at vi alltid stiller opp begge to på foreldresamtaler, foreldrefrokoster og andre foreldre-ting. Vi er visst relativt uvanlige i så måte ;o)

Men det vil vel også endre seg når man får to unger og dobbelt opp med aktiviteter...

Beste hilsen fra

[snø]

Hei,

jeg tror ikke at jeg tenker annerledes som adoptivmor, enn det jeg ville tenkt om jeg var mor til egenfødte barn.

Jeg har valgt en arbeidsplass i det offentlige, og er takknemlig for at jeg har en sjef som selv er småbarnsmamma, og som forstår at man i denne perioden ikke kan jobbe masse overtid (ja, det er faktisk mange av mine barnløse kolleger som jobber atskillig mer enn vanlig arbeidstid, selv i det offentlige ;o))

Jeg vet ikke hvordan du deffinerer og gjøre karriere? Jeg jobber som sagt 100%, uten at jeg vil definere meg som en karrierekvinne på noe som helst vis. Jeg jobber fullt, ja, men jeg prioriterer barn like fullt.

For meg har valget vært enkelt - skal vi ha barn, så må de prioriteres. Og da kan ikke både jeg og snømannen satse på en karriere. Og selv om vi begge har lang utdannelse, så jobber jeg i det offentlige, mens han jobber i det private. Og dermed er det han som drar inn pengene. Og dermed jobber mest.

Min tid får komme siden, tenker jeg :-)

Nå har vi et typisk "barnehagebarn", som aldri vil bli med hjem når jeg kommer tidlig for å hente. Så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg jobber fullt. Men når vi får nummer to, vurderer jeg å gå ned i 80% stilling og ha fri en dag i uka. Vi får se :-)

Hvor vidt vi adoptivforeldre er flinkere til å prioritere barna våre, vet jeg ikke, men vi får i alle fall veldig skryt i barnehagen over at vi alltid stiller opp begge to på foreldresamtaler, foreldrefrokoster og andre foreldre-ting. Vi er visst relativt uvanlige i så måte ;o)

Men det vil vel også endre seg når man får to unger og dobbelt opp med aktiviteter...

Beste hilsen fra

Må ha vært trøtt da jeg skrev dette innlegget, for her var det mye som jeg ikke kan skylde på trykkleif-spøkelset en gang ;o)

*grøss*

Beste hilsen fra

[Gjest lurven1]

Hei. Måtte bare svare, for jeg er kvinne, har en sjefsjobb, valgte å være hjemme i 1/2 år på fulltid, og 50%tidskonto resten av tiden. Barnet var i 1/2 dagsplass i tidskontoperioden, og halv tid hjemme.

Valget av permisjonsmodell ble gjort ut fra barnets behov - og det var en forutsetning å endre på det dersom barnet viste annet behov i tiden. Arbeidsplassen viste stor fleksibilitet i overgangsfasen, og jeg ble tildelt store og flere utfordrende oppgaver karrieremessig mens jeg var i deltidspermisjon.

Jeg føler likevel at mannen min og jeg har gitt vårt barn det beste av omsorg etter barnets utviklingstrinn. Det ville ha vært helt feil for barnet om det ikke fikk delta i utfoldelse sammen med andre jevnaldrende i barnehagen, samtidig som barnet hadde masse tid sammen med oss. Må jo legge til at barnet ikke var spebarn da hun kom til oss, men flere år.

Men, det er selvsagt - dette avhenger av barnet. Hadde det vært et barn som hadde andre behov, så ville vår permisjonsording vært anderledes, og kanskje hele perm.tiden ville vært brukt 100% med barnet. Dette må en selvfølgelig vurdere ut fra barnet. Karriere eller ikke karriere.

Nå er karriere et begrep som kan forstås som bestrebersk eller som en naturlig utvikling uten at det krever så enormt ekstra. Men, det kan oppleves ulikt fra den enkelte person (mor eller far). Andre vil nok si at jeg har gjort karriere mens jeg har hatt permisjonen også, og har fortsatt store ambisjoner - men jeg mener bare jeg har fulgt en naturlig utvikling i stillingen og de arbeidsmuligheter som jeg har kommet bort i - eller som er tillagt meg som følge av at andre har ment at jeg har vært den beste til å ivareta oppgavene/ansvaret.

Karrierekvinne - jeg ? Ikke direkte i mine øyne - men i andres sikkert svært så karrierebevisst, selv om jeg føler mest at jeg har "tillagt" oppgavene uten direkte å ha higet etter de.

Dyktig - ja jeg mener jo det, og det er nok derfor jeg har fått oppgavene/ansvaret også.

Om jeg jobber mye - ja det gjør jeg faktisk, og i vår familie så er det jeg som tjener mest - og i det offentlige. Min makker jobber i det private - men det er jeg som har den høyeste gasjen her i huset.

Men, likevel - så mener jeg at jeg er en alle tiders mor for barnet, har og tar meg ofte god tid med barnet. Jeg kan nemlig styre min arbeidstid i stor grad, og samtidig gjøre "karriere i andres øyne".

Klart det blir hektisk hverdag - men gud så givende det er å både få oppleve fremgang i jobben og fremgang som mor.

[Gjest litchi]

Jeg er mamma til en egenfødt datter på fire år, og i disse dager holder vi på med papirene som skal til Kina i forbindelse med adopsjon av "nr. 2".

Jobber 100 % som prosjektleder i en stor, privat teknologibedrift, og er nok relativt opptatt av jobben min. Ikke akkurat av det å gjøre karriere - kunne ikke tenke meg å ha personalansvar for eksempel, men av å ha en spennende jobb som tilfører meg noe som "voksenperson", og av å få utfordringer og utvikle meg på jobb.

Jeg jobber imidlertid lite over normalarbeidstid - det ville jeg ikke synes var forenlig med å ha små barn. To fulle jobber her i huset er mer enn nok - vi velger å ikke legge inn mange ekstra timer for å gjøre karriere, tjene bedre.

Jeg tror de fleste unger tåler å ha mamma og pappa i jobb, og å være i barnehage. Men nå når vi venter på barnet fra Kina, tenker vi en del på at det ikke er sikkert at vi kan jobbe fullt begge to etter at permisjonen er overstått. Ansvaret føles på en måte større, og vi forventer flere utfordringer enn vi har hatt med vår egenfødte datter, som har vært uvanlig selvstendig og sosial omtrent fra dag 1 her i verden.

Må vi velge mellom barnas trygghet og egen karriere er valget enkelt ! Foreløpig klarer vi å balansere det hele, også får vi se hvordan det går når vi blir tobarnsfamilie. Det er uansett pappan her i huset som skal jobbe redusert dersom det blir nødvendig, siden jeg er "hovedforsørger" i familien. Han er veldig innstilt på å jobbe 60 eller 80 %, og jeg er innstilt på å jobbe "fullt" - heldigvis.

[trk1365380645]

Bare en liten understreking av et valg dere kan gjøre, noen av de andre nevnte det også: Det trenger ikke være damen som velger bort karrieren hele tiden. Og når man adopterer kan mannen ta hele permisjonen (regner jeg med, siden de eneste kriteriene vi har er at far må ta 4 uker, og det får han jo?!) eller dere kan dele (vi jobber annenhver dag, passer veldig godt for oss og gullet vårt!). Det viktige er jo at barnet har det bra og får trygghet og omsorg, og jeg regner med de fleste av oss har menn vi mener er egnet til det!

[Amba 99 og 03]

For meg er det viktig å ha tilknytning til arbeidslivet og å ha en jobb jeg trives med. Selv om det blir travle dager ville jeg ikke maktet å være hjemmeværende.

Av flere grunner er det lettere å velge delt permisjontid mellom mor og far ved adopsjon. Derfor mener jeg det faktisk er bedre tilrettelagt for at mor kan gå raskere tilbake i arbeid om hun ønsker det.

Selv har jeg en ledende stilling og ved begge våre adopsjoner har vi delt permisjonstiden mellom oss. Nå er jeg snart ferdig med min permisjon og gleder meg til å begynne i jobb igjen. Tidsklemma kommer tidsnok når far må ut i jobb igjen. Noe av tidsklemma har vi bestemt å løse ved å anskaffe en aupair finansiert ved kontantstøtte i 2 år. Vi har også vurdert å gå ned i 90 % stilling (begge to) slik at en av oss kan være hjemme en dag i uken.

[Gjest tredjegang]

Jeg tror hver og en må finne den løsning som passer sin familie og sine barn.

Har selv adoptert og har valgt å være hjemme siden eldstemann kom hjem. Dette av flere grunner. Vår eldste var ikke klar til å være i barnehage etter ett år, og det var ikke noe stort poeng og gå tilbake til jobb noen få måneder før nr. 2 kom. Nå skal nr. 2 begynne i barnehage til høsten, og mamma føler behov for litt faglig oppdatering. Så jeg velger nå å studere litt, mens vi venter på tredjemann. Kommer til å gi tredjemann likemye tid før start i barnehage om hun/han skulle trenge det som de andre. Prioriteringen her vil alltid være barnas behov først. Så jeg ser ikke for meg at vi begge kan være like karriererettede i de kommende årene - men det er jeg selv som har valgt å være hjemme - med glede! Har nok av år å ta det arbeidsessige igjen senere.

[ahg]

Jeg jobber med noe jeg brenner sterkt for, og derfor er jobben min viktig for meg.

Jeg jobber mye mindre nå enn før vi fikk barn, men jeg blir ikke god å være i hus med hvis jeg skal gå hjemme over lengre tid. De siste årene har jeg jobbet ca 70 % og trives godt med det.

[Gjest cebuline]

Jeg blir kvalm bare jeg hører ordet karriere, eller karrierekvinne...

Altså, det betyr ingenting for meg.

Jeg trives i jobben min og har det bra. Hva annet kan en ønske seg i en jobb?