Kan man skille klart mellom barn som har ADHD og de som har ps problemer?

[Gjest Tingelingeling]

Finnes det et klart skille her? kan barn som viser problematferd vise nøyaktige samme problemområder som de som har ADHD ? og kan man skille klart mellom gruppene gjennom testing? Ble litt inspirert over innleggene her så derfor må jeg spørre for min egen nysgjerrighets skyld

[chanti]

Nå er deler av spørsmålene uklare for meg , da mange add barn har promlemaderd . Det er mye testing før diagnose blir satt , an utelukker mye , bl.annet misbruk, omsorgsvikt ol. Fælt for en allerede belastet familie , men må nok til .... En god del av testene gir utslag på spesifikke områder , selv om helheten til barna er ulik , vil dette gi de samme utslagsfeltene .

[chanti]

Nå er deler av spørsmålene uklare for meg , da mange add barn har promlemaderd . Det er mye testing før diagnose blir satt , an utelukker mye , bl.annet misbruk, omsorgsvikt ol. Fælt for en allerede belastet familie , men må nok til .... En god del av testene gir utslag på spesifikke områder , selv om helheten til barna er ulik , vil dette gi de samme utslagsfeltene .

skal vere :adhd barn har også problemadferd...

[Gjest hvordan gjør de det?]

Nå er deler av spørsmålene uklare for meg , da mange add barn har promlemaderd . Det er mye testing før diagnose blir satt , an utelukker mye , bl.annet misbruk, omsorgsvikt ol. Fælt for en allerede belastet familie , men må nok til .... En god del av testene gir utslag på spesifikke områder , selv om helheten til barna er ulik , vil dette gi de samme utslagsfeltene .

Kontrollerer de om omsorgssvikt og mishandling?

Kan du gi meg en bedre forklaring på hvordan de undersøker det?

[chanti]

Kontrollerer de om omsorgssvikt og mishandling?

Kan du gi meg en bedre forklaring på hvordan de undersøker det?

Kartlegger familiestrukturen og samspil /observasjon . Masse skjema . Sykehistorie til barnet , samtaler med barnet .

[Gjest hvordan gjør de det?]

Kartlegger familiestrukturen og samspil /observasjon . Masse skjema . Sykehistorie til barnet , samtaler med barnet .

Har dere vært igjennom det etter som du vet alt dette?

Bup gransker ikke oss som har adhd barn skjønner du.

De spør ikke ut barnet om mishandling eller omsorgssvikt heller.

Et adhd barn er ikke et barn med dårlige foreldre hvis du skulle tro det.

Må si jeg ble meget skuffet over at noen kanskje mener at vi som er foreldre til et adhd barn kanskje er mishandlere.

[chanti]

Har dere vært igjennom det etter som du vet alt dette?

Bup gransker ikke oss som har adhd barn skjønner du.

De spør ikke ut barnet om mishandling eller omsorgssvikt heller.

Et adhd barn er ikke et barn med dårlige foreldre hvis du skulle tro det.

Må si jeg ble meget skuffet over at noen kanskje mener at vi som er foreldre til et adhd barn kanskje er mishandlere.

I prossessen mot en diagnose er det mye som skal skjekkes ut , dette før bup kommer inn . Dette er ting som ppt , fastlegen og ev barnevernet tar seg av . Symptpmmessig kan adhd og f.eks traume i ett barns liv , være like , men man vil da kunne utelukke /bekrefte det ene eller det andre . Samma sak er det med diabetes , div allergier , stoffskifteproblematikk , dårlig hørsel osv .

Selv har jeg en sønn med adhd , og har hatt utredning på han . Foreldre til adhd barn er oftes de beste foreldrene , for finnes det noen andre som kjemper og jobber for våre barn enn vi gjør ?!?

[Gjest hvordan gjør de det?]

I prossessen mot en diagnose er det mye som skal skjekkes ut , dette før bup kommer inn . Dette er ting som ppt , fastlegen og ev barnevernet tar seg av . Symptpmmessig kan adhd og f.eks traume i ett barns liv , være like , men man vil da kunne utelukke /bekrefte det ene eller det andre . Samma sak er det med diabetes , div allergier , stoffskifteproblematikk , dårlig hørsel osv .

Selv har jeg en sønn med adhd , og har hatt utredning på han . Foreldre til adhd barn er oftes de beste foreldrene , for finnes det noen andre som kjemper og jobber for våre barn enn vi gjør ?!?

Jeg har barn med adhd og har vært igjennom to år med utredning men vi har aldri hatt kontakt med barnevern,fastlegen har vi heller ikke vært i kontakt med i forbindelse med adhd.

Mulig det er forskjellig hva de gjør fra kommune til kommune.

Mulig du fikk en del foreldre til å steile da du skrev barnevern,mishandling og omsorgssvikt i innlegget ditt.

Dette kan gjøre at foreldre blir redde for å ta kontakt med ppt o.l hvis de har mistanke om adhd å dermed får ikke barnet den hjelp det trenger.

Mange frykter barnevernet selv om de vet at det er ingen grunn til bekymring!

[Gjest bebba]

Jeg er sikker på at om noen år har vi mye mer kunnskaper på disse områdene enn vi har nå. Dette er relativt nye begreper og ny forskning, selvom problemene har eksistert før. Det er mye uklart og mangelfullt i dianostisering, sånn som det har vært lenge innenfor psykiatrien. Det eksisterer fremdeles myter og fordommer om alt som har med problematferd og psykiske lidelser å gjøre. Foreldre sitter fremdeles med dårlig samvittighet og urettferdig stempel. Det er fremdeles en fremtredende tanke at AD/HD barn kan 'ta seg sammen', på samme måte som mange tror at depressive mennesker også kan 'ta seg sammen'.

[Gjest mamma'n hans]

Har dere vært igjennom det etter som du vet alt dette?

Bup gransker ikke oss som har adhd barn skjønner du.

De spør ikke ut barnet om mishandling eller omsorgssvikt heller.

Et adhd barn er ikke et barn med dårlige foreldre hvis du skulle tro det.

Må si jeg ble meget skuffet over at noen kanskje mener at vi som er foreldre til et adhd barn kanskje er mishandlere.

Tja - hos oss konkluderte de i alle fall med at gutten var deprimert, hadde vrangforestillinger og at årsaken var kommunikasjonsproblemer i familien. Jeg var langt på vei enig - for noe var det jo. Og symptomene minte jo om det de sa.

Så gikk det mange år. Mange.

Det ble ikke få telefoner fra og møter med skolen, der man belæres: "Si til barnet at det må oppføre seg! Høre etter! Gjøre som læreren sier! Sitte stille! Samarbeide! Ikke krangle og sloss! Gjøre leksene! Snakke penere og lavere!" Osv., osv.

Gutten fortsatte som før, jeg er nok en elendig mor som ikke blir adlydt av sitt eget barn, konkluderte jeg! Mine metoder nytter jo ikke. Ikke engang om jeg slår - og det har jeg gjort - hjelper det! Men en mor fylt av skyldfølelse og skam, det ble det.

Det ble mange telefoner og møter og store og små katastrofer i klasserommene og i skolegården etterhvert. Jeg fikk hjelp til å endre sin egen atferd overfor ham - men resten av livssituasjonen forble like vanskelig likevel. Jeg begynte lure på om barnet mitt var hinsides hjelp! Eller om han i hvert fall ville få det mye bedre hos noen andre voksne enn meg.

Så kom jeg tilfeldigvis til å høre om adhd, gjenkjente mitt eget barn og ba om at det ble testet.

Og gutten _hadde_ adhd, depresjon og naturligvis en mor som ikke hadde filla av selvtillit igjen, så elendig som det hadde gått hittil.

Brikker falt på plass.

Kommunikasjonsproblemene innad i familien skyldes nok at far også har adhd, men verken begriper eller innser at han eller gutten har noe problem. Da blir jo kommunikasjon omkring situasjonen temmelig vanskelig. Han mener det er mor og skolen og alle andre som har problemer, ikke de! Gutten oppfører seg nok som han gjør, fordi mor ikke støtter det mot etablissementet! (Og jo mer jeg ser og opplever fra "etablissementet", jo mer lurer jeg på om jeg kanskje må gi far rett? I at jeg burde ha kjempet _mot_ det og ikke forsøkt samarbeide med det?)

Vrangforestillingene var at gutten diktet og dikter sammen tilværelsen for å tette alle hullene i oppfattelsen av omgivelsene. Når man har en persepsjonssvikt, får man jo ikke med seg alt! Det som sies, tas også veldig bokstavlig, og da skal man veie sine ord på gullvekt av og til, for ikke å bli misforstått.

Jeg sitter igjen med følelsen av at pedagoger og andre som jobber med barn og unge og mennesker faktisk vet lite - og ikke ønsker vite særlig mye mer - om de mange utslagene av adhd og problemene de medfører for den enkelte.

Det synes jeg er skremmende!

I Norge vet vi veldig lite om adhd og konsekvensene det har for det enkelte menneske, den enkelte familie, og deres nærmiljø. Vi vet også lite om hvordan vi som voksne i omgivelsene til barn, kan støtte dem. Jeg synes det er mest tragisk når barnespesialistene - for det er jo det de er, pedagogene - ikke går i bresjen for å øke kunnskapene om dette slik at barne fortere får diagnosene sine og den praktiske hjelpen de trenger så skolehverdagene kan bli mer velykkede.

Depresjon er ikke uvanlig ved adhd - men kanskje ble den mye dypere for min sønn fordi skolen ikke ønsket ta mer ansvar for å skjønne hva de hadde sittende i klasserommene sine eller løpende i skolegården. Ærlig talt - min sønn skulle ha vært diagnostisert for mange, mange år siden! Ikke av meg - men av sine pedagoger!

[frosken]

Tja - hos oss konkluderte de i alle fall med at gutten var deprimert, hadde vrangforestillinger og at årsaken var kommunikasjonsproblemer i familien. Jeg var langt på vei enig - for noe var det jo. Og symptomene minte jo om det de sa.

Så gikk det mange år. Mange.

Det ble ikke få telefoner fra og møter med skolen, der man belæres: "Si til barnet at det må oppføre seg! Høre etter! Gjøre som læreren sier! Sitte stille! Samarbeide! Ikke krangle og sloss! Gjøre leksene! Snakke penere og lavere!" Osv., osv.

Gutten fortsatte som før, jeg er nok en elendig mor som ikke blir adlydt av sitt eget barn, konkluderte jeg! Mine metoder nytter jo ikke. Ikke engang om jeg slår - og det har jeg gjort - hjelper det! Men en mor fylt av skyldfølelse og skam, det ble det.

Det ble mange telefoner og møter og store og små katastrofer i klasserommene og i skolegården etterhvert. Jeg fikk hjelp til å endre sin egen atferd overfor ham - men resten av livssituasjonen forble like vanskelig likevel. Jeg begynte lure på om barnet mitt var hinsides hjelp! Eller om han i hvert fall ville få det mye bedre hos noen andre voksne enn meg.

Så kom jeg tilfeldigvis til å høre om adhd, gjenkjente mitt eget barn og ba om at det ble testet.

Og gutten _hadde_ adhd, depresjon og naturligvis en mor som ikke hadde filla av selvtillit igjen, så elendig som det hadde gått hittil.

Brikker falt på plass.

Kommunikasjonsproblemene innad i familien skyldes nok at far også har adhd, men verken begriper eller innser at han eller gutten har noe problem. Da blir jo kommunikasjon omkring situasjonen temmelig vanskelig. Han mener det er mor og skolen og alle andre som har problemer, ikke de! Gutten oppfører seg nok som han gjør, fordi mor ikke støtter det mot etablissementet! (Og jo mer jeg ser og opplever fra "etablissementet", jo mer lurer jeg på om jeg kanskje må gi far rett? I at jeg burde ha kjempet _mot_ det og ikke forsøkt samarbeide med det?)

Vrangforestillingene var at gutten diktet og dikter sammen tilværelsen for å tette alle hullene i oppfattelsen av omgivelsene. Når man har en persepsjonssvikt, får man jo ikke med seg alt! Det som sies, tas også veldig bokstavlig, og da skal man veie sine ord på gullvekt av og til, for ikke å bli misforstått.

Jeg sitter igjen med følelsen av at pedagoger og andre som jobber med barn og unge og mennesker faktisk vet lite - og ikke ønsker vite særlig mye mer - om de mange utslagene av adhd og problemene de medfører for den enkelte.

Det synes jeg er skremmende!

I Norge vet vi veldig lite om adhd og konsekvensene det har for det enkelte menneske, den enkelte familie, og deres nærmiljø. Vi vet også lite om hvordan vi som voksne i omgivelsene til barn, kan støtte dem. Jeg synes det er mest tragisk når barnespesialistene - for det er jo det de er, pedagogene - ikke går i bresjen for å øke kunnskapene om dette slik at barne fortere får diagnosene sine og den praktiske hjelpen de trenger så skolehverdagene kan bli mer velykkede.

Depresjon er ikke uvanlig ved adhd - men kanskje ble den mye dypere for min sønn fordi skolen ikke ønsket ta mer ansvar for å skjønne hva de hadde sittende i klasserommene sine eller løpende i skolegården. Ærlig talt - min sønn skulle ha vært diagnostisert for mange, mange år siden! Ikke av meg - men av sine pedagoger!

Pedagoger har i utgangspunktet ikke kompetanse til å sette en adhd-diagnose. Det er ikke skole eller PPT som skal diagnostisere, dette skal skje i regi av BUP ol. og det bør etter min mening heller ikke der være de kliniske pedagogene som er hovedansvarlige for diagnostisering.

Det pedagoger derimot bør ha kompetanse på, er å tilrettelegge for barn med adhd og andre typer problemer i skolen.

Jeg tror du har rett i at manglende kompetanse blant pedagoger (både de med profesjonsutdannelse i pedagogikk og lærerne) er et stort problem. Med bedre kompetanse ville skolen i samarbeid med PPT i større grad viderehenvise de ungene som trenger det til rett instans, men også bli i bedre stand til å løse andre typer problemer barn måtte ha i skolesituasjonen ved hjelp av god tilrettelegging.

Håper det går rimelig bra med din sønn i dag...

[Gjest mamma'n hans]

Jeg har barn med adhd og har vært igjennom to år med utredning men vi har aldri hatt kontakt med barnevern,fastlegen har vi heller ikke vært i kontakt med i forbindelse med adhd.

Mulig det er forskjellig hva de gjør fra kommune til kommune.

Mulig du fikk en del foreldre til å steile da du skrev barnevern,mishandling og omsorgssvikt i innlegget ditt.

Dette kan gjøre at foreldre blir redde for å ta kontakt med ppt o.l hvis de har mistanke om adhd å dermed får ikke barnet den hjelp det trenger.

Mange frykter barnevernet selv om de vet at det er ingen grunn til bekymring!

Siste nytt fra barnevernfronten: Fikk nylig vedtak om at barnevernet søker om hjelp for min familie. Kjente meg ikke igjen i beskrivelsen i vedtaket! Det var ikke vår familiesituasjon som ble beskrevet! For den som sto på vedtaket var forferdelig!

Tok en telefon og sa fra - og fikk som svar: Vi er nødt til å sette situasjonen på spissen for å få gjennomslag på våre søknader!

Jaha! Så betryggende!

Og i morgen slutter kanskje barnevernpedagogen (eller dør, så kan ingen spørre henne, heller) og en ny kommer leser vedtaket og de andre sakspapirene - arkivert på våre navn og nummer til evig tid - og hva da?

Tror du de tror meg på mitt ord om at den forrige behandleren "bare måtte sette saken på spissen" - eller tror vil de ta alt som står der bokstavlig?

For i så fall, står det meget dårlig til! Og vi ligger dårlig an!

Har dere forresten lagt merke til hvor mange barnløse, ja, jeg hadde nesten sagt, til og med partnerløse, barnevernspedagoger det er som arbeider i barnevernet?

Jeg har heller aldri hatt lyst til å slå til andres unger! Men mine egne? Burde man ikke ha erfart egne unger på sitt verste før man skal ta avgjørelser for andre som har det vanskelig?

Men det skremmende er jo at skrevet er skrevet og det ligger nå i mine dokumenter, en beskrivelse av vår familiesituasjon som gjør meg engstelig i videre omgang med barnevernet. Og det er da vel ikke særlig konstruktivt for noen av oss?

[Gjest mamma'n hans]

Pedagoger har i utgangspunktet ikke kompetanse til å sette en adhd-diagnose. Det er ikke skole eller PPT som skal diagnostisere, dette skal skje i regi av BUP ol. og det bør etter min mening heller ikke der være de kliniske pedagogene som er hovedansvarlige for diagnostisering.

Det pedagoger derimot bør ha kompetanse på, er å tilrettelegge for barn med adhd og andre typer problemer i skolen.

Jeg tror du har rett i at manglende kompetanse blant pedagoger (både de med profesjonsutdannelse i pedagogikk og lærerne) er et stort problem. Med bedre kompetanse ville skolen i samarbeid med PPT i større grad viderehenvise de ungene som trenger det til rett instans, men også bli i bedre stand til å løse andre typer problemer barn måtte ha i skolesituasjonen ved hjelp av god tilrettelegging.

Håper det går rimelig bra med din sønn i dag...

Takk for svar!

Du håper det går bedre med oss etterhvert - tja...

Når vi bare får bygget opp selvtilliten vår igjen, min sønn og jeg, kan det nok godt tenkes det vil gå bedre med oss etterhvert.

I dag har vært en tøff dag - så jeg får ikke sove, for eksempel - men jeg har litt optimisme igjen. Det er verre med kreftene - jeg er dønn sliten, burde sove nå i stedet for å sitte her, og - ja, det er mye som burde ha vært unnagjort. Rydding, for eksempel - det ser ikke ut, her jeg sitter.

Men slik er det vel for oss alle innimellom. Ditt svar i natten har i alle fall gjort meg glad!

Sov godt!

[chanti]

Siste nytt fra barnevernfronten: Fikk nylig vedtak om at barnevernet søker om hjelp for min familie. Kjente meg ikke igjen i beskrivelsen i vedtaket! Det var ikke vår familiesituasjon som ble beskrevet! For den som sto på vedtaket var forferdelig!

Tok en telefon og sa fra - og fikk som svar: Vi er nødt til å sette situasjonen på spissen for å få gjennomslag på våre søknader!

Jaha! Så betryggende!

Og i morgen slutter kanskje barnevernpedagogen (eller dør, så kan ingen spørre henne, heller) og en ny kommer leser vedtaket og de andre sakspapirene - arkivert på våre navn og nummer til evig tid - og hva da?

Tror du de tror meg på mitt ord om at den forrige behandleren "bare måtte sette saken på spissen" - eller tror vil de ta alt som står der bokstavlig?

For i så fall, står det meget dårlig til! Og vi ligger dårlig an!

Har dere forresten lagt merke til hvor mange barnløse, ja, jeg hadde nesten sagt, til og med partnerløse, barnevernspedagoger det er som arbeider i barnevernet?

Jeg har heller aldri hatt lyst til å slå til andres unger! Men mine egne? Burde man ikke ha erfart egne unger på sitt verste før man skal ta avgjørelser for andre som har det vanskelig?

Men det skremmende er jo at skrevet er skrevet og det ligger nå i mine dokumenter, en beskrivelse av vår familiesituasjon som gjør meg engstelig i videre omgang med barnevernet. Og det er da vel ikke særlig konstruktivt for noen av oss?

Det er jo ille at de skal drive med regelrett dokumentfrfalsk . Hadde jeg vært i din situasjon , så hadde jeg forlangt å få svaret der skriftlig . Hvist de nekter det , så forlang at de skriver om det som er uriktig . Dette er jo som du nevner noe som blir hengende ved dere og deres barn , og kan komme opp ved en senere anledning .

[Terka]

Siste nytt fra barnevernfronten: Fikk nylig vedtak om at barnevernet søker om hjelp for min familie. Kjente meg ikke igjen i beskrivelsen i vedtaket! Det var ikke vår familiesituasjon som ble beskrevet! For den som sto på vedtaket var forferdelig!

Tok en telefon og sa fra - og fikk som svar: Vi er nødt til å sette situasjonen på spissen for å få gjennomslag på våre søknader!

Jaha! Så betryggende!

Og i morgen slutter kanskje barnevernpedagogen (eller dør, så kan ingen spørre henne, heller) og en ny kommer leser vedtaket og de andre sakspapirene - arkivert på våre navn og nummer til evig tid - og hva da?

Tror du de tror meg på mitt ord om at den forrige behandleren "bare måtte sette saken på spissen" - eller tror vil de ta alt som står der bokstavlig?

For i så fall, står det meget dårlig til! Og vi ligger dårlig an!

Har dere forresten lagt merke til hvor mange barnløse, ja, jeg hadde nesten sagt, til og med partnerløse, barnevernspedagoger det er som arbeider i barnevernet?

Jeg har heller aldri hatt lyst til å slå til andres unger! Men mine egne? Burde man ikke ha erfart egne unger på sitt verste før man skal ta avgjørelser for andre som har det vanskelig?

Men det skremmende er jo at skrevet er skrevet og det ligger nå i mine dokumenter, en beskrivelse av vår familiesituasjon som gjør meg engstelig i videre omgang med barnevernet. Og det er da vel ikke særlig konstruktivt for noen av oss?

Jeg er helt enig med Chanti her.

Du må få endret beskrivelsen av familiesituasjonen deres dersom den ikke er riktig.

Jeg har nettopp hatt innsyn i en barnevernsak med adhd-problematikk som inneholdt rapporter og referater fra mange år tilbake. Saksbehandlere er skiftet ut, nye folk overtar, og det man har å holde seg til er det skriftlige materialet.

Nå vet jo ikke jeg om det var noe uriktig i de dokumentene jeg hadde innsyn i,- hvordan skulle jeg kunne vite det?

Og det er egentlig poenget. Ingen vet om noen år at dette ikke er riktig.

Denne saken har også gjort at jeg vil være uhyre nøye når gutten min skal utredes på BUP. Her skal ingen ting "settes på spissen" slik det er gjort hittil i rapporter fra skolen. For hvem vet i hvilke sammenhenger disse rapportene vil dukke opp senere.

Så ta kontakt, og få ting riktig!

En ting til: Du virker som en meget reflektert og engasjert person, og jeg har stor glede og nytte av å lese innleggene dine.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg er helt enig med Chanti her.

Du må få endret beskrivelsen av familiesituasjonen deres dersom den ikke er riktig.

Jeg har nettopp hatt innsyn i en barnevernsak med adhd-problematikk som inneholdt rapporter og referater fra mange år tilbake. Saksbehandlere er skiftet ut, nye folk overtar, og det man har å holde seg til er det skriftlige materialet.

Nå vet jo ikke jeg om det var noe uriktig i de dokumentene jeg hadde innsyn i,- hvordan skulle jeg kunne vite det?

Og det er egentlig poenget. Ingen vet om noen år at dette ikke er riktig.

Denne saken har også gjort at jeg vil være uhyre nøye når gutten min skal utredes på BUP. Her skal ingen ting "settes på spissen" slik det er gjort hittil i rapporter fra skolen. For hvem vet i hvilke sammenhenger disse rapportene vil dukke opp senere.

Så ta kontakt, og få ting riktig!

En ting til: Du virker som en meget reflektert og engasjert person, og jeg har stor glede og nytte av å lese innleggene dine.

Å tusen takk!

Den siste kommentaren din, særlig, gjør veldig godt. Er nemlig inne i en periode (sommerferie, vet du) der ungene er omkring meg hele tida og det blir lite voksenkontakt på meg. Så jeg mister liksom all selvtilliten, da...det blir fort en vond sirkel.

Så takk for det du sa!

Jeg har forøvrig skrevet et brev der jeg påtaler det jeg er uenig i og har fått lagt det ved saken. Kommer til å be om mer innsyn neste gang jeg går til barnevernet på besøk!

Ha en god sommer!

[Terka]

Å tusen takk!

Den siste kommentaren din, særlig, gjør veldig godt. Er nemlig inne i en periode (sommerferie, vet du) der ungene er omkring meg hele tida og det blir lite voksenkontakt på meg. Så jeg mister liksom all selvtilliten, da...det blir fort en vond sirkel.

Så takk for det du sa!

Jeg har forøvrig skrevet et brev der jeg påtaler det jeg er uenig i og har fått lagt det ved saken. Kommer til å be om mer innsyn neste gang jeg går til barnevernet på besøk!

Ha en god sommer!

En god sommer til deg også!

[Gjest anouschka78]

Har dere vært igjennom det etter som du vet alt dette?

Bup gransker ikke oss som har adhd barn skjønner du.

De spør ikke ut barnet om mishandling eller omsorgssvikt heller.

Et adhd barn er ikke et barn med dårlige foreldre hvis du skulle tro det.

Må si jeg ble meget skuffet over at noen kanskje mener at vi som er foreldre til et adhd barn kanskje er mishandlere.

Hei!

BUP'en vår mener helt klart at et barn med ADHD kan skilles på mange områder fra barn med kun adferdsproblemer. Noen ganer kan de bli skeptiske når en familie kommer med et barn på 10 år som plutselig viser ADHD adferd. Barnet må jo ha hatt samme problemet siden tidlig barndom. Det er ikke sjelden at barn med ADHD har en forelder med et rusproblem. Da bør man jo tenke seg at dette medlemmet kanskje har en uoppdaget ADHD.

Jeg er mer skeptisk til at folk lar PPT utrede alt på adhd barn. En psykiater eller barnelege må ha en sentral rolle i en sånn utredning. Mener nå jeg.