Hjelp til å møte mor...

[Gjest hilsen en som gruer seg for møtet]

Hei. Vi har akkurat opplevd at foreldre til vår sønn har mistet sitt nyfødte barn bare etter et par dager. Vi snakker ofte med dem i skolesammenheng men har ikke møst dem etter at dette skjedde.

De vet nok at alle vet da ungene har hatt møte skole/barnehagesammenheng.

Så mitt spørsmål er hvordan møte disse menneskene. Hva er best å gjøre/si når man treffer dem for første gang.

Ønsker å høre erfaringer på hva andre synes er best at folk møter dem med. Det hadde vært flott med innspill så med bakgrunn i dette vil vi nok finne vår egen måte mn noen tips hadde vært nyttig å ha med på veien.

Takk.

[Gjest been there]

Hei, jeg antar at du mente foreldre til en venn av din sønn?

Kjenner du dem ganske godt, kan du godt ta kontakt / sende et brev hvor du sier at du tenker på dem.

Hvis ikke, vent til du ser dem første gang i hente/levere-situasjon, og gi en klem (hvis det er naturlig), og si ihvertfall at du har hørt om det forferdelige som har skjedd, og at du tenker masse på dem.

Fåreslå gjerne at dere kan ha den / de eldste barna hos dere en dag / helg i sommer / ta dem med på Tusenfryd (etc). Søsken har det også tøft, og det kan være godt for alle at det skjer noe hyggelig for søskenene.

[laban]

Her står det mye fornuftig:

http://www.sids.no/oslo/sids.nsf/id/50929B3DC414094141256BE40045D557?OpenDocument'>http://www.sids.no/oslo/sids.nsf/id/50929B3DC414094141256BE40045D557?OpenDocument

Dette handler spesielt om krybbedød, men er ellers generelt nok.

Hovedsiden er

http://www.sids.no

men den har jeg litt problemer med å få opp akkurat nå.

[save]

Skjønner at du tenker mye på dette møtet med foreldrene som har mistet sitt lille barn noen dager etter fødselen.

Det er nettopp fordi det er så vanskelig for mange, at man som sørgende kan oppleve at folk krysser gata i stedet for å snakke med deg. Som om det vonde forsvinner eller i alle fall ikke berører andre enn de "rammede"!

Det er faktisk viktig og har ofte stor betydning at folk rundt tar kontakt. Mange pleier også å tenke at det er viktig for de sørgende med tid for seg selv, og hvis du spør dem har de kanskje så knapt overskudd til noe - og kunne slett ikke tenke seg folk på besøk. Men når dagene går har mange behov for å snakke om det som har skjedd, og det kan være en varm og betydningsfull omsorg hvis samfunnet rundt hjelper med praktiske ting.

Dere har en relasjon hvor dere har treftes gjennom barnas skolegang. Det er kanskje ikke naturlig å gå på besøk, og det er sant at man kan oppleve avvisning om man forsøker å kontakte foreldre i sorg. Da må man forsøke å tenke på at man selv er i en situasjon der avvisning ikke betyr så mye (man kan takle dette) - mens de er i en ekstrem situasjon.

Om dere unngår dette paret eller unnlater å ta kontakt om dere treffer dem, øker dere isolasjonsfølelsen som sørgende kan ha. Jeg vil forslå at dere kan gi dem en klem og at dere sier at dere har tenkt mye på dem etter at dere fikk vite at barnet døde. Dere kan også spørre om de vil fortelle om det som har skjedd - da får de lov til å "velge" om de vil snakke om det eller ikke. Ta dere tid til å høre litt på dem selv om de forteller om det som er alle foreldres skrekk og angst. Ikke snu dere vekk fra sorgen, men la dem få et lite rom for å snakke og å gråte fordi de har det forferdelig vanskelig.

Jeg vil også si at det er veldig vanskelig å gi allmenne råd om å møte foreldre i sorg. Forsøk å styre unna klisjeer som:

"det var vel en mening med det"

"dere kan jo få et barn til"

"de beste går først"

"kondolerer" (det er så tomt og utilstrekkelig)

Tenker på disse som har mistet sitt barn, og vet hvilken tung vei de skal følge etter dette.

[Gjest Sara sin mamma]

Personlig satte jeg veldig pris på de som bare kom rett bort til meg og gav meg en klem. Det er ikke nødvendig med så mange ord, det er omtanken man kjenner.

Du kan jo også starte et møte med "Jeg hørte at det gikk så fryktelig galt med xxx" eller noe slik - da vet foreldrene at du vet hva som har skjedd. Jeg syntes det ofte var litt vanskelig, særlig med folk vi bare kjenner sånn på hils.

Et vennepar av oss la et fint kort i postkassa som lå der når vi kom fra sykehuset. Der sto det at de tenkte på oss og håpet de kunne være til hjelp og støtte. Det varmet også veldig.

Som flere sier her: Ikke si noe slik som at det var en mening med det som skjedde eller noe annet i den idiotiske gata. Det er kanskje vel så viktig...

Det går nok bra!