Nå har det skjedd igjen...

[Gjest mamma'n hans]

gutten min, på 12, kom i krangel med en annen gutt på fotballbanen, i dag. Skarpe ord falt mellom dem over plasseringen på banen, og gutten min kalte den andre gutten feit. Da kalte den andre meg (mamma'n hans ) feit - fordi gutten min ikke kan kalles det. Min gutt langet da ut og slo til den andre gutten, - "Fordi jeg ikke godtar at han kaller deg feit, mamma! Jeg dro ikke inn moren _hans_ i diskusjonen!" Den andre gutten slo så tilbake.

Min gutt er knapt kommet opphisset og fortvilet innenfor døra før den andres mor ringer, - en slik historie har naturligvis to sider.

Min sønn handler etter en egen indre logikk jeg ikke får tak i. Om jeg hadde hatt og tatt tid til å nøste den rolig opp, ville jeg kanskje forstå tankegangen hans. Han er en snill gutt, han liker ikke å slå. Men jeg er opphisset selv og har liten tålmodighet. Jeg sier (og ikke for første gang, heller)at om andre sier jeg er feit, får de heller bare gjøre det. Det er derimot _ikke_ ok at han demonstrerer for den hele verden at han ikke følger mine (og farens) klare regler om å ikke slå! "Det driter vel jeg i, jeg gjør som jeg selv vil, jeg!" skriker han. Da er det rett før _jeg_ slår!

Ut fra det siste, forstår jeg jo at han muligens befant seg i en for ham like fastlåst situasjon på fotballplassen, som jeg er i når jeg får lyst til å slå. Når ingen ord hjelper, og man ikke har mer å finne på for å få gjennomslag for egen vilje.

Men hva skal jeg som mor gjøre? En telefon til far, ble avvist, han hadde ikke tid for slikt. Skal jeg ringe naboene?

Hva gjør dere andre når slike situasjoner dukker opp, og dere trenger støtte eller gode råd? Når dere sitter med en mistanke om at om ikke _hele_ "skylden" ligger hos eget barn, så har han i alle fall opptrådt uklokt og muligens temmelig provoserende.

Hans største anklage er at jeg aldri holder med ham eller tror på ham. Kanskje ser jeg saken for mye utenfra?

Jeg sendte min iseng - bort fra mitt åsyn og irritasjon. Og satte meg ned her, i håp om noen kloke ord fra dere. Jeg har sant å si ingen andre - så kanskje er det ikke så rart at min sønn framdeles begår tabber som får andre til å slå - eller han til å slå? Men å få til et sosialt nettverk for ham - eller meg selv - når han tar så mye tid - er ikke enkelt. Jeg får bare lyst til å stenge meg inne, jeg.

Hva gjør dere!?

[Gjest suanne]

Som lærer og spesialpedagog har jeg litt erfaring med dette problemet.

Det er helt klart at gutten din har problemer med å takle provokasjoner, enten de nå er selvforskylte eller ikke. Etter hva du sier forstår jeg det slik at du lever alene? (Ringe far?) Tror rett og slett at gutten din lider av en form for depresjoner etter en evt skilsmisse/samlivsbrudd. Slike ting kan ofte først vise seg etter lang tid, og lenge etter at man tror de har kommet over "det".

Du har en gutt. Han føler at han må være mann i huset. At noen fornærmer deg tas svært alvorlig. Han føler at han må forsvare din "ære" når ikke noen andre kan gjøre det. Samtidig er det et ansvar han ikke takler og følelsen av at han kommer til kort gjør at han "eksploderer". At du da prøver å snakke ham til rette gjør ham bare enda mer frustrert, du "svikter" han når alt han har gjort er å stille opp for deg.

Det du bør gjøre er å ta kontakt med evt lærere på skolen, helsesøster eller direkte til PP-kontoret på stedet der du bor. De kan henvise deg videre til et sted hvor dere kan få hjelp. Det virker som dette har blitt en vond spiral som dere ikke klarer å komme ut av ved egen hjlp. For gutten din kan det også være lettere å dele sine tanker og følelser med en som han ikke har noen følelsesmesig forbindelse med. De trenger han ikke å være redd for å såre.

Det er ikke noe nederlag for deg som mor å måtte kontakte eksperthjelp. Derimot er det kanksje det som må til for å få ting inn på rett spor. Det er gutten din og du som må stake ut den nye kursen for deres liv, og det er ingen skam å be om råd og hjelp.

i en vanskelig periode.

Jo før dere starter jo lettere er det å få snudd spiralen. Hvis gutten din fortsetter på denne måten vil han fort kunne få ord på seg å være en "bråkmaker" og "kranglefant", noe som igjen kan føre til ytterligere konfrontasjoner i hverdagen.

Det som er viktig nå er å få hjelp. Kontakt fagfolk for å få hjelp. Du er ingen dårlig mor som ikke klarer å takle barnet ditt, du er derimot en ANSVARLIG, VOKSEN OG ANSVARSBEVISST MAMMA, som innser at man ikke klarer alt alene. Lykke til.

[Pascale1365380717]

Som lærer og spesialpedagog har jeg litt erfaring med dette problemet.

Det er helt klart at gutten din har problemer med å takle provokasjoner, enten de nå er selvforskylte eller ikke. Etter hva du sier forstår jeg det slik at du lever alene? (Ringe far?) Tror rett og slett at gutten din lider av en form for depresjoner etter en evt skilsmisse/samlivsbrudd. Slike ting kan ofte først vise seg etter lang tid, og lenge etter at man tror de har kommet over "det".

Du har en gutt. Han føler at han må være mann i huset. At noen fornærmer deg tas svært alvorlig. Han føler at han må forsvare din "ære" når ikke noen andre kan gjøre det. Samtidig er det et ansvar han ikke takler og følelsen av at han kommer til kort gjør at han "eksploderer". At du da prøver å snakke ham til rette gjør ham bare enda mer frustrert, du "svikter" han når alt han har gjort er å stille opp for deg.

Det du bør gjøre er å ta kontakt med evt lærere på skolen, helsesøster eller direkte til PP-kontoret på stedet der du bor. De kan henvise deg videre til et sted hvor dere kan få hjelp. Det virker som dette har blitt en vond spiral som dere ikke klarer å komme ut av ved egen hjlp. For gutten din kan det også være lettere å dele sine tanker og følelser med en som han ikke har noen følelsesmesig forbindelse med. De trenger han ikke å være redd for å såre.

Det er ikke noe nederlag for deg som mor å måtte kontakte eksperthjelp. Derimot er det kanksje det som må til for å få ting inn på rett spor. Det er gutten din og du som må stake ut den nye kursen for deres liv, og det er ingen skam å be om råd og hjelp.

i en vanskelig periode.

Jo før dere starter jo lettere er det å få snudd spiralen. Hvis gutten din fortsetter på denne måten vil han fort kunne få ord på seg å være en "bråkmaker" og "kranglefant", noe som igjen kan føre til ytterligere konfrontasjoner i hverdagen.

Det som er viktig nå er å få hjelp. Kontakt fagfolk for å få hjelp. Du er ingen dårlig mor som ikke klarer å takle barnet ditt, du er derimot en ANSVARLIG, VOKSEN OG ANSVARSBEVISST MAMMA, som innser at man ikke klarer alt alene. Lykke til.

Gutten har adhd, du fikk med deg det?

[Pascale1365380717]

for sånne råd trenger jeg også.

Nå klarer(av en eller annen grunn) min sønn å ikke slå barn på skolen og fritiden. Men brødrene...De får gjennomgå. Og alltid har han en aldeles logisk(for han) forklaring for hvorfor han måtte handle slik han gjorde.

Nå hadde jeg nettopp telefon fra guttegjengen som er på besøk hos besteforeldren. Brrødrene vil hjem for Han er ikke grei med dem. Dvs han dytter dem, og når han dytter så er det med en kraft som kan få voksne menn til å gå overende.

Oj, må slutte helt plutseleig. Håper du får svar

[Gjest mamma'n hans]

Som lærer og spesialpedagog har jeg litt erfaring med dette problemet.

Det er helt klart at gutten din har problemer med å takle provokasjoner, enten de nå er selvforskylte eller ikke. Etter hva du sier forstår jeg det slik at du lever alene? (Ringe far?) Tror rett og slett at gutten din lider av en form for depresjoner etter en evt skilsmisse/samlivsbrudd. Slike ting kan ofte først vise seg etter lang tid, og lenge etter at man tror de har kommet over "det".

Du har en gutt. Han føler at han må være mann i huset. At noen fornærmer deg tas svært alvorlig. Han føler at han må forsvare din "ære" når ikke noen andre kan gjøre det. Samtidig er det et ansvar han ikke takler og følelsen av at han kommer til kort gjør at han "eksploderer". At du da prøver å snakke ham til rette gjør ham bare enda mer frustrert, du "svikter" han når alt han har gjort er å stille opp for deg.

Det du bør gjøre er å ta kontakt med evt lærere på skolen, helsesøster eller direkte til PP-kontoret på stedet der du bor. De kan henvise deg videre til et sted hvor dere kan få hjelp. Det virker som dette har blitt en vond spiral som dere ikke klarer å komme ut av ved egen hjlp. For gutten din kan det også være lettere å dele sine tanker og følelser med en som han ikke har noen følelsesmesig forbindelse med. De trenger han ikke å være redd for å såre.

Det er ikke noe nederlag for deg som mor å måtte kontakte eksperthjelp. Derimot er det kanksje det som må til for å få ting inn på rett spor. Det er gutten din og du som må stake ut den nye kursen for deres liv, og det er ingen skam å be om råd og hjelp.

i en vanskelig periode.

Jo før dere starter jo lettere er det å få snudd spiralen. Hvis gutten din fortsetter på denne måten vil han fort kunne få ord på seg å være en "bråkmaker" og "kranglefant", noe som igjen kan føre til ytterligere konfrontasjoner i hverdagen.

Det som er viktig nå er å få hjelp. Kontakt fagfolk for å få hjelp. Du er ingen dårlig mor som ikke klarer å takle barnet ditt, du er derimot en ANSVARLIG, VOKSEN OG ANSVARSBEVISST MAMMA, som innser at man ikke klarer alt alene. Lykke til.

Takk for svar!

Jeg er på venteliste for hjelp - og det drøyer og drøyer, faktisk. Problemet er jo at når man først går til det skrittet å be om hjelp, er det kommet så langt at man egentlig trenger den hjelpen med en eneste gang!

Hendelsen i dag gikk godt - for denne gang. Vi møtte gutten på butikken, og jeg tvang min sønn til å gå bort til ham. På gutters vis, spøkte de om sine respektive skader og ømme kinn, Innrømte at de nok begge hadde noe av ansvaret og ikke var så gode til å forhandle om posisjoner på fotball-lag - og etterpå gikk de og spilte fotball sammen igjen.

Når det gjelder ditt råd om å kontakte lærere, vet jeg sannelig ikke. Jeg har veldig dårlige erfaringer med lærere. De har sittet på "bekymringsmøter" der de har beskrevet barnet mitt så det høres ut som et lærebokeksempel på ADHD - bare for så å komme med sine ekspertuttalelser som spesialpedagoger og si at ADHD er det i hvert fall _ikke_!

Jeg fikk ham testet likevel, jeg, og det _var_ ADHD.

Så ringer de samme spesialpedagogene og klager på at gutten min har kommet opp i trøbbel igjen. Da har de sittet i møter med BUP og meg og jeg trodde vi alle var enige om at det sønnen min trenger, er noen i skolegården som er så nærme at han eller hun kan gripe inn når situasjonene holder på å komme ut av kontroll og hjelpe ham til større mestring. De klager på guttens oppførsel og språkbruk når han blir stoppet når katastrofen allerede er et faktum, og går oftere enn ikke ut fra at alt som skjer er hans skyld. Når de, etter min mening, i de møtene påtok seg ansvar for å være der for ham, støtte ham osv. "Vi kan ikke være alle steder på en gang!" eller "Vi kan ikke være der hele tida, han må jo lære seg å oppføre seg, uansett!" Er omkvedet.

Men hvordan i himmelens navn skal han lære annen atferd når de som skulle veilede ham, ser en annen vei inntil bråket tvinger dem til å se i hans retning?

Nei, pedagoger, og ikke minst spesialpedagoger har jeg ikke mye tillit til på det nåværende tidspunkt. Det siste jeg hørte fra den kanten, var at "Dette kan jeg meget om, og han har ikke ADHD. Men _dersom_ man går ut fra at han har ADHD likevel, forstår jeg mye mer av den problematiske oppførselen hans!"

I rest my case er vel en passende kommentar til slike uttalelser?

[Gjest temgesic]

Takk for svar!

Jeg er på venteliste for hjelp - og det drøyer og drøyer, faktisk. Problemet er jo at når man først går til det skrittet å be om hjelp, er det kommet så langt at man egentlig trenger den hjelpen med en eneste gang!

Hendelsen i dag gikk godt - for denne gang. Vi møtte gutten på butikken, og jeg tvang min sønn til å gå bort til ham. På gutters vis, spøkte de om sine respektive skader og ømme kinn, Innrømte at de nok begge hadde noe av ansvaret og ikke var så gode til å forhandle om posisjoner på fotball-lag - og etterpå gikk de og spilte fotball sammen igjen.

Når det gjelder ditt råd om å kontakte lærere, vet jeg sannelig ikke. Jeg har veldig dårlige erfaringer med lærere. De har sittet på "bekymringsmøter" der de har beskrevet barnet mitt så det høres ut som et lærebokeksempel på ADHD - bare for så å komme med sine ekspertuttalelser som spesialpedagoger og si at ADHD er det i hvert fall _ikke_!

Jeg fikk ham testet likevel, jeg, og det _var_ ADHD.

Så ringer de samme spesialpedagogene og klager på at gutten min har kommet opp i trøbbel igjen. Da har de sittet i møter med BUP og meg og jeg trodde vi alle var enige om at det sønnen min trenger, er noen i skolegården som er så nærme at han eller hun kan gripe inn når situasjonene holder på å komme ut av kontroll og hjelpe ham til større mestring. De klager på guttens oppførsel og språkbruk når han blir stoppet når katastrofen allerede er et faktum, og går oftere enn ikke ut fra at alt som skjer er hans skyld. Når de, etter min mening, i de møtene påtok seg ansvar for å være der for ham, støtte ham osv. "Vi kan ikke være alle steder på en gang!" eller "Vi kan ikke være der hele tida, han må jo lære seg å oppføre seg, uansett!" Er omkvedet.

Men hvordan i himmelens navn skal han lære annen atferd når de som skulle veilede ham, ser en annen vei inntil bråket tvinger dem til å se i hans retning?

Nei, pedagoger, og ikke minst spesialpedagoger har jeg ikke mye tillit til på det nåværende tidspunkt. Det siste jeg hørte fra den kanten, var at "Dette kan jeg meget om, og han har ikke ADHD. Men _dersom_ man går ut fra at han har ADHD likevel, forstår jeg mye mer av den problematiske oppførselen hans!"

I rest my case er vel en passende kommentar til slike uttalelser?

Jeg forstår så godt hva du mener.

Har gått igjenom et helvete i flere år.

Har enda ikke fått hjelp.

Istedenfor tok de fra meg sønnen min.

[Gjest mamma'n hans]

Gutten har adhd, du fikk med deg det?

Hei!

Hos oss er det minst en med adhd - pluss far. Som du ser, er jeg litt nedfor i dag, delvis på grunn av det som hendte,(men som løste seg til slutt, se svar lenger nede).

Sånne som oss, burde være på kurs og møtes regelmessig for å bakke hverandre opp, rett og slett! Samme hvor ille det er, å høre at det er flere som opplever det samme, gir litt trøst. Da blir man liksom, tross alt, litt mer "normal", ikke sant?

Jeg ønsker deg også lykke til! DOL er i alle fall et sted jeg føler det hjelper å skrive til! Så takk for svar!

[Gjest bare lurer altså]

Jeg forstår så godt hva du mener.

Har gått igjenom et helvete i flere år.

Har enda ikke fått hjelp.

Istedenfor tok de fra meg sønnen min.

Pga temgesic?

[Pascale1365380717]

Takk for svar!

Jeg er på venteliste for hjelp - og det drøyer og drøyer, faktisk. Problemet er jo at når man først går til det skrittet å be om hjelp, er det kommet så langt at man egentlig trenger den hjelpen med en eneste gang!

Hendelsen i dag gikk godt - for denne gang. Vi møtte gutten på butikken, og jeg tvang min sønn til å gå bort til ham. På gutters vis, spøkte de om sine respektive skader og ømme kinn, Innrømte at de nok begge hadde noe av ansvaret og ikke var så gode til å forhandle om posisjoner på fotball-lag - og etterpå gikk de og spilte fotball sammen igjen.

Når det gjelder ditt råd om å kontakte lærere, vet jeg sannelig ikke. Jeg har veldig dårlige erfaringer med lærere. De har sittet på "bekymringsmøter" der de har beskrevet barnet mitt så det høres ut som et lærebokeksempel på ADHD - bare for så å komme med sine ekspertuttalelser som spesialpedagoger og si at ADHD er det i hvert fall _ikke_!

Jeg fikk ham testet likevel, jeg, og det _var_ ADHD.

Så ringer de samme spesialpedagogene og klager på at gutten min har kommet opp i trøbbel igjen. Da har de sittet i møter med BUP og meg og jeg trodde vi alle var enige om at det sønnen min trenger, er noen i skolegården som er så nærme at han eller hun kan gripe inn når situasjonene holder på å komme ut av kontroll og hjelpe ham til større mestring. De klager på guttens oppførsel og språkbruk når han blir stoppet når katastrofen allerede er et faktum, og går oftere enn ikke ut fra at alt som skjer er hans skyld. Når de, etter min mening, i de møtene påtok seg ansvar for å være der for ham, støtte ham osv. "Vi kan ikke være alle steder på en gang!" eller "Vi kan ikke være der hele tida, han må jo lære seg å oppføre seg, uansett!" Er omkvedet.

Men hvordan i himmelens navn skal han lære annen atferd når de som skulle veilede ham, ser en annen vei inntil bråket tvinger dem til å se i hans retning?

Nei, pedagoger, og ikke minst spesialpedagoger har jeg ikke mye tillit til på det nåværende tidspunkt. Det siste jeg hørte fra den kanten, var at "Dette kan jeg meget om, og han har ikke ADHD. Men _dersom_ man går ut fra at han har ADHD likevel, forstår jeg mye mer av den problematiske oppførselen hans!"

I rest my case er vel en passende kommentar til slike uttalelser?

Har samme erfaringen som deg. Hva med denne uttalelsen fra en spesialpedagog: "Bare han hadde hatt en diagnose, så hadde jeg visst hvordan han skulle takles"

Hva hindrer henne i å ta fatt i adferden og jobbe ut fra det, spør jeg.

Eller hva med en spesialpedagog som i opphetede situasjoner truer med å hente fram skjermbrett å putte ham bak.(Skjermbrettet var tidligere lansert som et tilbud for å gi ham litt arbeidsro)

Bli ærlig talt litt oppgitt, og har faktisk ikke tillit til "ekspertene". Føler at jeg må instruere dem (ikke alle, heldigvis) i vanlig folkeskikk og respekt for elevene sine.

Men som du sier. Det hjelper å få luftet litt ut på denne siden.

[chanti]

Nå skal barna aldri få lov å bruke diagnose som en grunn , men på en annen side er det vel ingen som anklager en blind unge for å snuble med vilje heller? For det er det våre barn gør , de snubler sosialt . Det som kan vere lurt er å snakke med trenere og gjøre de oppmerksomme på hva som gagner ditt barn . Hvis problemene er store , kan det være grunnlag for å få inn en voksen til i den aktiviteten som dtt barn er med på. Dett kan gjøres med omfordelte støttekontaktmidler .

Ang noen å snakke med i ulike situasjoner hvor en gjerne skulle hatt en å snakke med . Adh foreningen har ett utbygd apparat for dette som heter likemannsarbeid . Dette er foredre til adhd barn som er kurset i dette å hjelpe andre videre når de står fast i ulike problemstillinger , eller bare har behov for å snakke med noen som forstår hva det dreier seg om . Disse likemennene (kvinnene ) har taushetsplikt .

[chanti]

Som lærer og spesialpedagog har jeg litt erfaring med dette problemet.

Det er helt klart at gutten din har problemer med å takle provokasjoner, enten de nå er selvforskylte eller ikke. Etter hva du sier forstår jeg det slik at du lever alene? (Ringe far?) Tror rett og slett at gutten din lider av en form for depresjoner etter en evt skilsmisse/samlivsbrudd. Slike ting kan ofte først vise seg etter lang tid, og lenge etter at man tror de har kommet over "det".

Du har en gutt. Han føler at han må være mann i huset. At noen fornærmer deg tas svært alvorlig. Han føler at han må forsvare din "ære" når ikke noen andre kan gjøre det. Samtidig er det et ansvar han ikke takler og følelsen av at han kommer til kort gjør at han "eksploderer". At du da prøver å snakke ham til rette gjør ham bare enda mer frustrert, du "svikter" han når alt han har gjort er å stille opp for deg.

Det du bør gjøre er å ta kontakt med evt lærere på skolen, helsesøster eller direkte til PP-kontoret på stedet der du bor. De kan henvise deg videre til et sted hvor dere kan få hjelp. Det virker som dette har blitt en vond spiral som dere ikke klarer å komme ut av ved egen hjlp. For gutten din kan det også være lettere å dele sine tanker og følelser med en som han ikke har noen følelsesmesig forbindelse med. De trenger han ikke å være redd for å såre.

Det er ikke noe nederlag for deg som mor å måtte kontakte eksperthjelp. Derimot er det kanksje det som må til for å få ting inn på rett spor. Det er gutten din og du som må stake ut den nye kursen for deres liv, og det er ingen skam å be om råd og hjelp.

i en vanskelig periode.

Jo før dere starter jo lettere er det å få snudd spiralen. Hvis gutten din fortsetter på denne måten vil han fort kunne få ord på seg å være en "bråkmaker" og "kranglefant", noe som igjen kan føre til ytterligere konfrontasjoner i hverdagen.

Det som er viktig nå er å få hjelp. Kontakt fagfolk for å få hjelp. Du er ingen dårlig mor som ikke klarer å takle barnet ditt, du er derimot en ANSVARLIG, VOKSEN OG ANSVARSBEVISST MAMMA, som innser at man ikke klarer alt alene. Lykke til.

Du gir lange flotte utgreinger om depresjon , far i huset og vet ikke hva . Men de som kan litt om adhd vet at dette er nok relatert til problematikken rundt diagnose .Dette blir vi foreldre ofte møtt med av dere fagfolk , noe som ofte gir enda mere bekymring og frustrasjon og ikke minst skyldfølelse . Denne situasjonen som blir beskrevet er en opplevelse mange har hatt med sine adhdbarn , også der far er i bildet .

Mange adhdbarn trenger sosial trening , de har ikke gode sosiale antenner , de mistolker ( da info som går inn kommer på feil , plass til feil tid ), og de er ikke gode å "snu" . De stopper ikke i tide . De har oftes ett reaksjonsmønster som ligger 1/3 under fysologisk alder .

[chanti]

Hei!

Hos oss er det minst en med adhd - pluss far. Som du ser, er jeg litt nedfor i dag, delvis på grunn av det som hendte,(men som løste seg til slutt, se svar lenger nede).

Sånne som oss, burde være på kurs og møtes regelmessig for å bakke hverandre opp, rett og slett! Samme hvor ille det er, å høre at det er flere som opplever det samme, gir litt trøst. Da blir man liksom, tross alt, litt mer "normal", ikke sant?

Jeg ønsker deg også lykke til! DOL er i alle fall et sted jeg føler det hjelper å skrive til! Så takk for svar!

Meld deg in i foreningen og bli med på kurs , det er kjempeflott . Man føler at en kjenner alle fra før og praten gå ofte livlig til langt på natt . Det er også kurs /leirer hvor barna og blir med og få møte andre .

Dette er matnyttig , både faglig og sosialt . Ofte knytter man kontakter som man har utover kurshelgen også . Det ar etter ett slikt kurs for mange år siden at jeg havner på. dol . Den gangen var det jo også chattesider , det savner jeg virkelig , satt ofte i latterkrampe foran skjermen , det var moro . Samtidlig er det lærerikt å møte sine "likesinnede .

[Gjest mamma'n hans]

Meld deg in i foreningen og bli med på kurs , det er kjempeflott . Man føler at en kjenner alle fra før og praten gå ofte livlig til langt på natt . Det er også kurs /leirer hvor barna og blir med og få møte andre .

Dette er matnyttig , både faglig og sosialt . Ofte knytter man kontakter som man har utover kurshelgen også . Det ar etter ett slikt kurs for mange år siden at jeg havner på. dol . Den gangen var det jo også chattesider , det savner jeg virkelig , satt ofte i latterkrampe foran skjermen , det var moro . Samtidlig er det lærerikt å møte sine "likesinnede .

Er på rask vei inn i foreningen nå (må bare finne regningen i alt rotet på pulten først) - men disse leirene- hvordan får man plass på dem? Jeg kom for seint inn for å bli med på noe i sommer, tror jeg? Finnes det helger eller kurs eller lignende i resten av året også? Jeg bor i Oslo.

Takk for gode kommentarer og svar, forresten.

[Gjest mamma'n hans]

Som lærer og spesialpedagog har jeg litt erfaring med dette problemet.

Det er helt klart at gutten din har problemer med å takle provokasjoner, enten de nå er selvforskylte eller ikke. Etter hva du sier forstår jeg det slik at du lever alene? (Ringe far?) Tror rett og slett at gutten din lider av en form for depresjoner etter en evt skilsmisse/samlivsbrudd. Slike ting kan ofte først vise seg etter lang tid, og lenge etter at man tror de har kommet over "det".

Du har en gutt. Han føler at han må være mann i huset. At noen fornærmer deg tas svært alvorlig. Han føler at han må forsvare din "ære" når ikke noen andre kan gjøre det. Samtidig er det et ansvar han ikke takler og følelsen av at han kommer til kort gjør at han "eksploderer". At du da prøver å snakke ham til rette gjør ham bare enda mer frustrert, du "svikter" han når alt han har gjort er å stille opp for deg.

Det du bør gjøre er å ta kontakt med evt lærere på skolen, helsesøster eller direkte til PP-kontoret på stedet der du bor. De kan henvise deg videre til et sted hvor dere kan få hjelp. Det virker som dette har blitt en vond spiral som dere ikke klarer å komme ut av ved egen hjlp. For gutten din kan det også være lettere å dele sine tanker og følelser med en som han ikke har noen følelsesmesig forbindelse med. De trenger han ikke å være redd for å såre.

Det er ikke noe nederlag for deg som mor å måtte kontakte eksperthjelp. Derimot er det kanksje det som må til for å få ting inn på rett spor. Det er gutten din og du som må stake ut den nye kursen for deres liv, og det er ingen skam å be om råd og hjelp.

i en vanskelig periode.

Jo før dere starter jo lettere er det å få snudd spiralen. Hvis gutten din fortsetter på denne måten vil han fort kunne få ord på seg å være en "bråkmaker" og "kranglefant", noe som igjen kan føre til ytterligere konfrontasjoner i hverdagen.

Det som er viktig nå er å få hjelp. Kontakt fagfolk for å få hjelp. Du er ingen dårlig mor som ikke klarer å takle barnet ditt, du er derimot en ANSVARLIG, VOKSEN OG ANSVARSBEVISST MAMMA, som innser at man ikke klarer alt alene. Lykke til.

Takk for svar!

Siden du jobber litt med slike ting - er det en ting jeg gjerne vil tipse deg om:

Jeg levde i et godt og samtidig vanskelig forhold med en mann jeg først i ettertid har forstått også sliter med adhd. Men det "fantes ikke" da han vokste opp, så diagnose har han ikke. Og ikke vil han høre tale om at verken han eller sønnen har noe slikt!

Vi har vært i årelang kontakt med alskens spesialister på skoler, BUP, barnevern og familievernkontor. Det har vært lærere, leger, psykologer, spesialopedagoger, sosoionomer, barnepsykologer. Alle som en har briljert med sine utdannelser. Og alle har etterhvert kommet til den konklusjonen at fars og mors manglende evne til å samarbeide er grunnen til guttens problemer, og til skilsmissen.

Ikke en eneste en av disse spesialistene har evnet å trekke skolelærdommen om adhd ut av bøkene og inn i vår familiesituasjon. I bøkene står det at

a) det er vanlig at adhd-barn feilaktig henvises til psykiatrien uten å bli utredet for adhd først

adhd går i familier, om et barn har det, bør man se om ikke en av foreldrene også har det

I stedet har man altså brukt den andre forklaringsmodellen: Fordi foreldrene har problemer, har barna problemer. Ansvar og "skyld" ligger hos foreldrene, oppdragelsen, miljøet. Det står altså at _denne feiltolkningen_ er _vanlig_ - og likevel velger 10 av 10 fagfolk å overhøre denne advarselen.

Det handler om forklaringsmodeller her! Om du går til legen med en kul i brystet, vil ikke legen sende deg til psykiater. Men om barnet ditt har adferdsvansker - eller om lærerne ikke takler ham - sendes han til psykiater. Så kunne man så håpe at psykiateren ville ha innsikt nok, da, til å først foreta en nevrologisk utredning. Men nei, de er best kjent i sine typer forklaringsmodeller, og ser alt ut fra dem. Dermed ser de kanskje et deprimert barn og ikke et adhd-barn.

Jeg er luta lei spesialister med bombastiske svar. Som den siste jeg var i kontakt med sa det - at _dersom_ man tenkte seg at gutten hadde adhd, _da_ hang problemene hans sammen, da så hun hva det var som foregikk. Men - hun var spesialpedagog - og min sønn har _ikke_ adhd. Neivel.

Jeg bare slår opp i en hvilken som helst lærebok om adhd og gjenkjenner små og store situasjoner fra våre dager, jeg - men spesialpedagogen har talt.

[chanti]

Er på rask vei inn i foreningen nå (må bare finne regningen i alt rotet på pulten først) - men disse leirene- hvordan får man plass på dem? Jeg kom for seint inn for å bli med på noe i sommer, tror jeg? Finnes det helger eller kurs eller lignende i resten av året også? Jeg bor i Oslo.

Takk for gode kommentarer og svar, forresten.

Siden du hører til oslo , kan du se på deres hjemmesider for fylkeslaget , de ër veldig aktive utenom det som skjer på landsbasis .treff , små-kurs osv. Men anbefaler på det sterkeste at du slenger deg med på jubileumskonferansen i oslo å i seeptember , jeg skal dit og gleder meg virkelig . du ser mer om den på nettsidene til foreningen .Hvis du ringer , eller mailer til foreningen , får du tlfnr til likmener du kan ringer for å ta en prat med.

[Gjest temgesic]

Pga temgesic?

pga. temgesic???

Nå har det skjedd igjen?

Forstår ikke hva du mener.

Forstår jo hva du mener med skjedd igjen, men ikke hva du mener med temgesic??????

[Gjest temgesic]

Gutten har adhd, du fikk med deg det?

Ja, jeg fikk med meg det.

Har selv adhd.

Fikk DU med deg det????

Hvorfor skriver du slik?

Jeg forstod bare ikke hva bare lurer altså mente.

Men hun spurte sikkert om det var pga. temgesic jeg mistet sønnen min.

Nei, det var pga. at jeg har adhd.

[Pascale1365380717]

Ja, jeg fikk med meg det.

Har selv adhd.

Fikk DU med deg det????

Hvorfor skriver du slik?

Jeg forstod bare ikke hva bare lurer altså mente.

Men hun spurte sikkert om det var pga. temgesic jeg mistet sønnen min.

Nei, det var pga. at jeg har adhd.

Det var suanne jeg spurte om h*n hadde fått med seg at gutten hadde adhd.

Jeg ser at du misforstod, og trodde kommentaren var myntet på deg.Det kan være litt vanskelig å se hvilke inlegg som hører til hvor når det blir mange nedover etter hvert.