Hva gjør man med komplisert familie?

[Gjest voksen med egen familie]

Opphavet mitt kan kanskje sammenlignes med om det var alkoholproblemer og at familien ble ruinert pga det. Det er dog ikke alkoholproblemer, men kan sammenlignes med at noen er destruktive. Det er heller ikke trivelig å komme hjem, både pga gamle konflikter man aldri har snakket ut om og hvordan det ser ut.

Samtidig skal vi liksom late som om alt er fryd og gammen. Og hvis man tar opp alvoret i situasjonen får man bare beskjed om at det skal vi ikke snakke om nå.

kjenner at dette går svært innpå meg. Vurderer ofte å kutte familien helt, men synes det vil være leit for mine barn å miste kontakten med sin familie.

Har vurdert å sende et brev, men regner med at de vil bli dypt fornærmet, slik at i praksis vil det nok bli det samme som familiekutt.

Jeg tror jo egentlig at de også ønsker å ha det hyggelig å besøke hverandre, men de finner på så mange rare litt destruktive ting som gjør det vanskelig. Samtidig er det jo et dilemma at alle har rett til å styre livet slik de vil, og jeg vet derfor ikke om jeg kan blande meg inn siden jeg nå bor et annet sted i landet og har egen famlie. Men de ødelegger både for seg selv, og resten av famliien med at det blant annet blir folkesnakk.

Jeg ønsker egentlig å sette grenser for hva som er akseptabelt, men tror vel ikke at det nytter så mye...

Er det noen som har noen erfaringer?

[Gjest berube]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg henvendte meg til familieterapeut da jeg enda bodde hjemme. Jeg fikk en time alene for å forklare situasjonen, men fikk avslag. Siden det ikke var tatt tak i for mange år siden, var det nå opp til meg å finne en måte å leve med det på. Det var leit. Vi i familien trenger hverandre, og alle tar skade av det som pågår når vi treffes.

Du kan jo forsøke det samme. Kanskje støter du på en terapeut med et mer optimistisk syn på saken.

[Gjest voksen med egen familie]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg henvendte meg til familieterapeut da jeg enda bodde hjemme. Jeg fikk en time alene for å forklare situasjonen, men fikk avslag. Siden det ikke var tatt tak i for mange år siden, var det nå opp til meg å finne en måte å leve med det på. Det var leit. Vi i familien trenger hverandre, og alle tar skade av det som pågår når vi treffes.

Du kan jo forsøke det samme. Kanskje støter du på en terapeut med et mer optimistisk syn på saken.

Ja, det er så riktig så riktig det du skriver at egentlig trenger man jo hverandre.

Hadde egentlig ikke tenkt å be om hjelp til mer enn å sette grenser og få en forståelse. Men det er klart man håper jo egentlig at ting skal bli bedre. Men håpet er vel lite sine mine foreldre er gammle.

Hvordan gjør du det i praksis, holder deg mer og mer borte?

Si fra hvis du vil skrive anonymt på Hotmail eller noe sånt.

[Gjest berube]

Ja, det er så riktig så riktig det du skriver at egentlig trenger man jo hverandre.

Hadde egentlig ikke tenkt å be om hjelp til mer enn å sette grenser og få en forståelse. Men det er klart man håper jo egentlig at ting skal bli bedre. Men håpet er vel lite sine mine foreldre er gammle.

Hvordan gjør du det i praksis, holder deg mer og mer borte?

Si fra hvis du vil skrive anonymt på Hotmail eller noe sånt.

Nå som jeg har sluttet å rømme inn i forhold, jobber jeg med å stå på egne bein. Men sårene og savnet etter en god og sunn familie stikker dypt. Jeg holder meg unna, ja. Vi treffes max noen timer i strekk og det går greit. Jeg kan ikke bidra med noe godt slik som jeg har det med meg selv nå. Forhåpentligvis blir det bedre en dag.

[Matthea]

Nå som jeg har sluttet å rømme inn i forhold, jobber jeg med å stå på egne bein. Men sårene og savnet etter en god og sunn familie stikker dypt. Jeg holder meg unna, ja. Vi treffes max noen timer i strekk og det går greit. Jeg kan ikke bidra med noe godt slik som jeg har det med meg selv nå. Forhåpentligvis blir det bedre en dag.

Det du sa om å rømme inn i forhold traff virkelig blink hos meg. Jeg har rømt inn og ut av forhold siden midten av tenårene da min familie kollapset. Nå har jeg vært i et stabilt forhold i flere år, men får en stadig sterkere trang til å bryte ut og stå på egne bein. Men det er jammen ikke lett. Har du noen råd?