Hva bør jeg gjøre?

[heidi1983_965]

Hei.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå....

I går ettermiddag kranglet jeg og samboeren, dels var det min feil. Han reagerte med å gå på soverommet der han så på tv. Jeg gikk etter han etter en liten stund for å si unnskyld. Jeg sa unnskyld, men han så ikke engang på meg. Han sa til slutt at han ikke gidder eller vil snakke om dette nå.

Jeg spurte han litt senere på dagen om han tenker på å gjøre det slutt. Da hevet han bare på skuldrene. (Dette har han også gjort tidligere uten å ha ment det).

Jeg la meg til å sove på sofaen natt til i dag siden han tydeligvis ikke ville ha meg i nærheten.

Jeg har tenkt som så at han kommer til meg i dag en eller annen gang når han kommer hjem fra jobb, og sier unnskyld også blir alt bra igjen.

Med det er ikke tilfelle denne gangen.

Jeg har holdt meg litt unna han i dag og holdt på med mitt. Men jeg har vært hjemme og tilgjengelig for han om han måtte ønske det.

Jeg la meg på sengen litt tidligere i dag, så opp i taket og tenkte..

Han kom etter en god stund og spurte hvorfor jeg lå der. Jeg sa bare at jeg slapper av litt. "Åja" sa han og gikk ut igjen. Han sitter i stuen å ser på tv og virker, for meg, helt uinteressert.

Og nå kommer jeg til spørsmålet mitt... Hva skal jeg gjøre? Skal jeg vente til han VIL og GIDDER å snakke med meg igjen (siden det var det han sa i går, så respekterer jeg jo det, men det er litt vanskelig). Eller skal jeg igjen, som alltid, ta initiativet?

Jeg føler at jeg noenganger må ta initiativet til noe han bør ta initiativ til..hvis du skjønner.

Jeg har sagt unnskyld til han i går, og hva mer kan jeg liksom gjøre?

Jeg føler at det nå er opp til han, men når han ikke gjør noe i det hele tatt så blir jeg frustrert og har lyst til å gjøre ett eller annet. Men er det noe jeg bør?

[Gjest LucySky]

Nei, nå syns jeg dere høres skikkelig lei dere ut, begge to.

Han er såret og klarer ikke å ta den hånden du syns du har rukket ut. Og du går og venter på at han skal gjøre det.

Gå og klem han, da vel. Jeg har vært gift i ørten år, og vi har for lengst klart å slutte med å være så nøye på hvem som skal si unnskyld.

Han høres lei seg ut og du er det åpenbart også.

Sjøl har jeg alltid hatt vondt for å "gi meg", være den som hele tida skal ta (de ti) første skritt. Men jeg har kommet meg!

[mil1365380270]

"Jeg la meg på sengen litt tidligere i dag, så opp i taket og tenkte.. Han kom etter en god stund og spurte hvorfor jeg lå der. Jeg sa bare at jeg slapper av litt. "Åja" sa han og gikk ut igjen. Han sitter i stuen å ser på tv og virker, for meg, helt uinteressert."

Han er nok ikke uinteressert, da hadde han ikke spurt. Ville nok at du skulle vært litt mer imøtekommende da han kom inn til deg, så dere kunne få igang en dialog.

For han virket du sikkert like urimelig i dag, som han var mot deg i går.

Om du vil ta initiativet denne gangen, er opp til deg. Dere må gjerne fortsette maktkampen, en av dere må jo sprekke til slutt :-)

Typisk eksempel på et par som ikke har lært seg å avslutte konflikter....

[Gjest uten signatur]

Gjøre det slutt kanskje? Hvis du ikke vil leve med en slik mutt mann resten av livet da. Kanskje få barn med han også. DA blir det riktig ille.

Hvis ikke får du forlange at dere prater ut om uenighetene. Parterapi feks. Han må læres opp. Si (og men) at slik vil du ikke ha det.Det må forandring til ellers så er det slutt.

[Gjest mitt forslag]

Si unnskyld... Noen ganger må man det.

[Gjest alive&kicking]

Si unnskyld, så kommer han nok med sine synspunkter og innser kanskje at dere har litt rett og feil begge to.

[heidi1983_965]

Si unnskyld... Noen ganger må man det.

Unnskyld er noe jeg skrev i innlegget at jeg har sagt. "Jeg gikk etter han etter en liten stund for å si unnskyld. Jeg sa unnskyld, men han så ikke engang på meg."

Men uansett så har det ordnet seg.

[heidi1983_965]

Si unnskyld, så kommer han nok med sine synspunkter og innser kanskje at dere har litt rett og feil begge to.

Jeg sa unnskyld til han som jeg skrev i innlegget da jeg spurte om råd : "Jeg gikk etter han etter en liten stund for å si unnskyld. Jeg sa unnskyld, men han så ikke engang på meg."

Det har uansett ordnet seg.

[heidi1983_965]

Nei, nå syns jeg dere høres skikkelig lei dere ut, begge to.

Han er såret og klarer ikke å ta den hånden du syns du har rukket ut. Og du går og venter på at han skal gjøre det.

Gå og klem han, da vel. Jeg har vært gift i ørten år, og vi har for lengst klart å slutte med å være så nøye på hvem som skal si unnskyld.

Han høres lei seg ut og du er det åpenbart også.

Sjøl har jeg alltid hatt vondt for å "gi meg", være den som hele tida skal ta (de ti) første skritt. Men jeg har kommet meg!

Jeg er ikke nøye på hvem som sier unnskyld først, og jeg tok initiativet denne gangen også. Skrev bl.a. følgende i innlegget mitt da jeg spurte om råd : Jeg gikk etter han etter en liten stund for å si unnskyld. Jeg sa unnskyld, men han så ikke engang på meg."

Og med unnskyld mener jeg ikke bare å si ordet "unnskyld", men en holdning deretter.

Uansett så har det ordnet seg.

Takk for råd.