Hvor mye må man avsløre om seg selv?

[nellika]

Hei,

Dersom man søker behandling for psykiske problemer er det jo selvsagt at man må blottlegge sin egen psyke mer eller mindre overfor behandleren. Dette er et problem som hindrer meg i å søke behandling.

Jeg er svært innadvendt og reservert overfor andre mennesker. Jeg vil nødig fortelle noen personlig om mine psykiske problemer. Dertil er det så mye som jeg ikke vil innrømme overfor noe menneske, ikke engang meg selv. Jeg føler at behandling for meg vil bli et mentalpornografisk narrespill som bare vil forårsake meg ydmykelse.

Jeg vil ikke bli stilt ubehagelige og ydmykende spørsmål av en lege. Slike spørsmål kan f.eks. angå selvskading, følelsesliv og intime tanker, men er ikke begrenset til dette.

Kan jeg ganske enkelt si at "det ønsker jeg ikke å svare på" hvis noen slike spørsmål dukker opp? Hvordan vil det påvirke forholdet mellog meg og min eventuelle behandler?

Vil det kreves av meg at jeg avslører om meg selv mer enn hva jeg ønsker?

Beste ønsker,

[sterksvak]

Heisann nellika

Ser du vurderer for og mot, til og fra, skal - skal ikke?... Du trenger ikke si mer enn du er klar for, trenger ikke gå lenger enn du vil selv. En god psykolog/psykiater vil respektere dette og la deg få den tiden du behøver for å kunne åpne deg.

Av og til må man bare bestemme seg og gjøre det. Hvis man ikke er fornøyd er det jo bare å trekke seg ingen skade skjedd?

Hos legen må du nok si noe av hva det handler om får å kunne få henvisning, men ellers er det jo privatpraktiserende som du kan kontakte direkte. Du kan jo ta med et brev til legen din hvis det er lettere?

Man kan vurdere til man blir blå, uten at det hjelper. Av og til må man bare ta en sjanse. Bære eller briste

Uansett, ingen kan tvinge deg til å avsløre mer enn du ønsker, og det er jo du som styrer hva som skal komme ut av munnen din, så det er opp til deg hvor mye du vil si. Sannsynligvis vil dette bli respektert

Lykke til med det du kommer frem til :-)

[Gjest Psyk-hjelp]

hmm, tror kanskje du har samme teori om psykiatri som jeg hadde da jeg ville ha hjelp...

Du og en psykolog sitter i samtale. Han/Hun spør hvor skoen trykker, og du må brodere rundt det. Ingen pinlige spørsmål blir stilt uten at du selv byr opp til det, og du får ikke noe fasitsvar på hva du skal gjøre eller hvordan du skal takle din situasjon.

Psyk lytter og vrir på setningen din. Det er ALT han gjør...

[Gjest Lotus-Or.]

Hei.

Kanskje du kan få medisiner uten å avsløre for mye? Det vet jeg ikke. Du trenger i alle fall ikke fortelle like mye som du ville gjøre i en samtaleterapi.

Hvor mye jeg må fortelle, tanken på å bli presset til å avsløre for mye har plaget meg også. En sykepleier sa en gang noe om dette til meg. Ikke en gang behandlere har krav på å få vite alt om deg. Hvor mye du sier avhenger av din tillit til den du snakker med. Og tillit bygges opp over tid, noen trenger mer tid enn andre. Det vet behandlere også :-)

Selvfølgelig kan du si at du ikke vil svare på konkrete spørsmål.

Men: jo mer åpen du er, jo lettere blir det å behandle deg.

[Gjest LucySky]

Heisann nellika

Ser du vurderer for og mot, til og fra, skal - skal ikke?... Du trenger ikke si mer enn du er klar for, trenger ikke gå lenger enn du vil selv. En god psykolog/psykiater vil respektere dette og la deg få den tiden du behøver for å kunne åpne deg.

Av og til må man bare bestemme seg og gjøre det. Hvis man ikke er fornøyd er det jo bare å trekke seg ingen skade skjedd?

Hos legen må du nok si noe av hva det handler om får å kunne få henvisning, men ellers er det jo privatpraktiserende som du kan kontakte direkte. Du kan jo ta med et brev til legen din hvis det er lettere?

Man kan vurdere til man blir blå, uten at det hjelper. Av og til må man bare ta en sjanse. Bære eller briste

Uansett, ingen kan tvinge deg til å avsløre mer enn du ønsker, og det er jo du som styrer hva som skal komme ut av munnen din, så det er opp til deg hvor mye du vil si. Sannsynligvis vil dette bli respektert

Lykke til med det du kommer frem til :-)

Dette er som ikke å ville svare legevaktlegen når du har fått en takstein i hodet, og han prøver å spørre hva som hadde skjedd.

Tror du dine følelser - dine "hemmeligheter" er så annerledes enn andres, du?

Det syns jeg er rart.

De fleste av oss her inne har gått i terapi, og vondt og vanskelig har det ofte vært å skulle åpne seg. Men valget er lett om hverdagen er vond nok.

Og den som sitter der og spør deg (behandleren) er jo ikke ute etter deg, etter å ydmyke deg. H*n er der for å behandle deg, hjelpe.

Vi tror så ofte at vi er aldeles enestående i våre pinlige følelser og traumer - men det er vi ikke. Vi er som regel heller pinlig vanlige!

[nellika]

Dette er som ikke å ville svare legevaktlegen når du har fått en takstein i hodet, og han prøver å spørre hva som hadde skjedd.

Tror du dine følelser - dine "hemmeligheter" er så annerledes enn andres, du?

Det syns jeg er rart.

De fleste av oss her inne har gått i terapi, og vondt og vanskelig har det ofte vært å skulle åpne seg. Men valget er lett om hverdagen er vond nok.

Og den som sitter der og spør deg (behandleren) er jo ikke ute etter deg, etter å ydmyke deg. H*n er der for å behandle deg, hjelpe.

Vi tror så ofte at vi er aldeles enestående i våre pinlige følelser og traumer - men det er vi ikke. Vi er som regel heller pinlig vanlige!

Hei LucySky!

Er svaret ditt (2004.07.14 21:02) ment til meg? *Forvirret*. Hvis ikke, ber jeg deg om å se bort fra resten av dette innlegget.

Takk for svaret!

Jeg tror ikke at mine tanker og følelser avviker betydelig fra andre menneskers. Jeg tror imidlertid at jeg har større vanskeligheter med å snakke om dem enn hva de fleste andre mennesker har. Likesom andre mennesker kan hilse på hverandre, smile, le eller gå utenendørs uten jakke i sommervarmen, mens jeg syntes at det er ubehagelig.

Jeg kan ikke påstå at jeg har det så vondt. Kanskje kunne jeg hatt godt av det, for jeg fungerer ikke i livet. Verken på skolen, i en evt. jobb eller i det hele sammen med andre mennesker.

Jeg er oppvokst med en terapist, og kan pga. mine personlige erfaringer ikke forholde meg godt (/ riktig (?)) til en evt. behandler. Jeg tror at en behandler godt kan tenke seg å ydmyke meg, og at hjelpen han/ hun kan tilby meg er sekundært i forhold til dette. Jeg hevder ikke at jeg har rett, og skulle ønske at jeg kunne tro noe annet.

Forresten, når jeg leste innlegget ditt, fikk jeg inntrykk at du er sint på meg. Du er vel ikke dét?

Beste ønsker,

[nellika]

Heisann nellika

Ser du vurderer for og mot, til og fra, skal - skal ikke?... Du trenger ikke si mer enn du er klar for, trenger ikke gå lenger enn du vil selv. En god psykolog/psykiater vil respektere dette og la deg få den tiden du behøver for å kunne åpne deg.

Av og til må man bare bestemme seg og gjøre det. Hvis man ikke er fornøyd er det jo bare å trekke seg ingen skade skjedd?

Hos legen må du nok si noe av hva det handler om får å kunne få henvisning, men ellers er det jo privatpraktiserende som du kan kontakte direkte. Du kan jo ta med et brev til legen din hvis det er lettere?

Man kan vurdere til man blir blå, uten at det hjelper. Av og til må man bare ta en sjanse. Bære eller briste

Uansett, ingen kan tvinge deg til å avsløre mer enn du ønsker, og det er jo du som styrer hva som skal komme ut av munnen din, så det er opp til deg hvor mye du vil si. Sannsynligvis vil dette bli respektert

Lykke til med det du kommer frem til :-)

Hei Sterksvak!

Takk for svaret!

Du har rett i at jeg konstant vurder frem og tilbake.

Jeg har allerede skevet flere brev til legen min, men har ikke fått meg til å poste noen av dem. Jeg klarer ikke å bestemme meg for noe av større viktighet. Hvis jeg først gjør det, er jeg imidlertid snar med å ombestemme meg. Synes alltid at jeg treffer feil blink.

Ellers takk for gode ord!

Beste ønsker,

[nellika]

hmm, tror kanskje du har samme teori om psykiatri som jeg hadde da jeg ville ha hjelp...

Du og en psykolog sitter i samtale. Han/Hun spør hvor skoen trykker, og du må brodere rundt det. Ingen pinlige spørsmål blir stilt uten at du selv byr opp til det, og du får ikke noe fasitsvar på hva du skal gjøre eller hvordan du skal takle din situasjon.

Psyk lytter og vrir på setningen din. Det er ALT han gjør...

Hei Psyk-hjelp !

Takk for svaret!

Jeg antar at det er vanlig å ha gale tanker om psykiatri før man selv begynner i behandling.

Jeg ser for meg at psykiateren vil "forhøre" meg, og fyrer av pinlige spørsmål mot meg i maskingeværtempo for å "avsløre" meg og få meg til å føle meg skyldig og liten. Han ser det på ansiktet mitt hvis jeg lyver, så dét tør jeg ikke. Istedenfor sier jeg at jeg ikke ønsker å svare på visse spørsmål. Psykiateren puster oppgitt ut og himler med øynene. «Hvor lenge har du tenkt til å leke trassig med meg?», spør han. Jeg tier stille og ser ned. Vil ikke svare.

Jeg vet ikke. Har jeg en helt feilaktig forestilling om psykiatrien, eller?

Beste ønsker,

[Gjest en annen]

Hei Psyk-hjelp !

Takk for svaret!

Jeg antar at det er vanlig å ha gale tanker om psykiatri før man selv begynner i behandling.

Jeg ser for meg at psykiateren vil "forhøre" meg, og fyrer av pinlige spørsmål mot meg i maskingeværtempo for å "avsløre" meg og få meg til å føle meg skyldig og liten. Han ser det på ansiktet mitt hvis jeg lyver, så dét tør jeg ikke. Istedenfor sier jeg at jeg ikke ønsker å svare på visse spørsmål. Psykiateren puster oppgitt ut og himler med øynene. «Hvor lenge har du tenkt til å leke trassig med meg?», spør han. Jeg tier stille og ser ned. Vil ikke svare.

Jeg vet ikke. Har jeg en helt feilaktig forestilling om psykiatrien, eller?

Beste ønsker,

Det du beskriver vil aldri skje hos en profesjonell psykiater eller psykolog.

[nellika]

Hei.

Kanskje du kan få medisiner uten å avsløre for mye? Det vet jeg ikke. Du trenger i alle fall ikke fortelle like mye som du ville gjøre i en samtaleterapi.

Hvor mye jeg må fortelle, tanken på å bli presset til å avsløre for mye har plaget meg også. En sykepleier sa en gang noe om dette til meg. Ikke en gang behandlere har krav på å få vite alt om deg. Hvor mye du sier avhenger av din tillit til den du snakker med. Og tillit bygges opp over tid, noen trenger mer tid enn andre. Det vet behandlere også :-)

Selvfølgelig kan du si at du ikke vil svare på konkrete spørsmål.

Men: jo mer åpen du er, jo lettere blir det å behandle deg.

Hei Lotus-Or.!

Takk for svaret!

Jeg tror også at medisiner er det beste for meg. Ihvertfall i begynnelsen av behandlingen. Så kanskje en gang kan jeg klare å snakke med en terapist. For øyeblikket kan jeg ikke forestille meg det. Da må jeg være betydelig anderledes enn hva jeg nå er.

Jeg vet at det er lettere å behandle meg dersom jeg er mer åpen. Jeg kunne jo ikke nekte en kirurg å skjære i meg dersom jeg trengte en operasjon, heller.

Blant mine problemer er at jeg er innadvendt, reservert, skamfull, tiltaksløs og ukomfortabel med å snakke og være i andre menneskers selskap. For å få behandling for disse problemene må jeg henvende meg til en lege og forklare dem inngående. Dermed må jeg til en viss grad overkomme problemene mine før jeg skal kunne få behandling for dem. Slik blir min prosess en lukket og ubrytelig sløyfe uten noe utgangspunkt.

Jeg er håpløs.

Beste ønsker,

[nellika]

Det du beskriver vil aldri skje hos en profesjonell psykiater eller psykolog.

Hei En annen!

Takk for svaret!

Beste ønsker,

[favn]

Hei Lotus-Or.!

Takk for svaret!

Jeg tror også at medisiner er det beste for meg. Ihvertfall i begynnelsen av behandlingen. Så kanskje en gang kan jeg klare å snakke med en terapist. For øyeblikket kan jeg ikke forestille meg det. Da må jeg være betydelig anderledes enn hva jeg nå er.

Jeg vet at det er lettere å behandle meg dersom jeg er mer åpen. Jeg kunne jo ikke nekte en kirurg å skjære i meg dersom jeg trengte en operasjon, heller.

Blant mine problemer er at jeg er innadvendt, reservert, skamfull, tiltaksløs og ukomfortabel med å snakke og være i andre menneskers selskap. For å få behandling for disse problemene må jeg henvende meg til en lege og forklare dem inngående. Dermed må jeg til en viss grad overkomme problemene mine før jeg skal kunne få behandling for dem. Slik blir min prosess en lukket og ubrytelig sløyfe uten noe utgangspunkt.

Jeg er håpløs.

Beste ønsker,

Hei!

Først et klipp fra ditt innlegg:

'Blant mine problemer er at jeg er innadvendt, reservert, skamfull, tiltaksløs og ukomfortabel med å snakke og være i andre menneskers selskap. For å få behandling for disse problemene må jeg henvende meg til en lege og forklare dem inngående.'

Dette er ikke så uvanlig som du kanskje later til å tro. De fleste har vel en forestilling om at 'ingen er som meg, jeg er annerledes, de andre er så glade og sosiale, jeg har så mye å tenke på osv...'

Hovedpersonen i Hamsuns Sult grubler seg nesten til døde over sin vanskjebne og spør i fortvilelsen hvorfor dette har rammet akkurat ham, hvorfor kunne det ikke være en mann i Kuala Lumpur?

Ingenting av det du ramser opp, er ukjent for en psykiater. H*n har lest, studert, diskutert og hatt mange, mange pasienter med akkurat samme problemene. Du trenger med andre ord ikke fortelle _så_ mye for å bli forstått.

Så får tid og timer vise hva det blir til etterhvert.

Lykke til, du får helt sikkert den hjelp du søker uten å måtte vise deg fram i hudløs tilstand.

[Gjest Lotus-Or.]

Hei Lotus-Or.!

Takk for svaret!

Jeg tror også at medisiner er det beste for meg. Ihvertfall i begynnelsen av behandlingen. Så kanskje en gang kan jeg klare å snakke med en terapist. For øyeblikket kan jeg ikke forestille meg det. Da må jeg være betydelig anderledes enn hva jeg nå er.

Jeg vet at det er lettere å behandle meg dersom jeg er mer åpen. Jeg kunne jo ikke nekte en kirurg å skjære i meg dersom jeg trengte en operasjon, heller.

Blant mine problemer er at jeg er innadvendt, reservert, skamfull, tiltaksløs og ukomfortabel med å snakke og være i andre menneskers selskap. For å få behandling for disse problemene må jeg henvende meg til en lege og forklare dem inngående. Dermed må jeg til en viss grad overkomme problemene mine før jeg skal kunne få behandling for dem. Slik blir min prosess en lukket og ubrytelig sløyfe uten noe utgangspunkt.

Jeg er håpløs.

Beste ønsker,

Det er ikke så håpløst som du synes å tro. Heldigvis. Du trenger ikke fortelle mer inngående enn du føler deg forholdsvis trygg med. Eller, hvis det er vanskelig å si noe ansikt til ansikt med legen, hva med å sende et brev? Sånn som du har det nå, har du vel ikke så mye å tape på å gjøre et forsøk? Hvor mye verre kan det egentlig bli?

Du trenger ikke røpe dine innerste tanker og dypeste hemmeligheter for legen. Det holder å si at du tror du er deprimert. At du er trist hele tiden? Sover dårlig? Dårlig matlyst? Problemer med å konsentrere deg? Gråter mye? (Bare noen forslag, du vet selv hva som plager deg.)

Hva sier familien/venner? Bor du sammen med foreldrene dine? Noen må da ha merket at du har problemer, være bekymret. Kanskje du kan ta det opp med forekdrene dine, fortelle at du føler deg deprimert og har gjort det lenge. Det kan være greit å få hjelp til å kontakte lege, til å forklare problemet.

Leste lenger nede hvordan du forestiller deg en terapisituasjon. Måtte nesten le, det er så annerledes enn det jeg opplever. Psykologen spør og jeg svarer så godt jeg kan. Det hele går veldig rolig for seg, jeg får all den tiden jeg trenger for å svare. Ikke noe "kryssforhør" der, nei. Ingen fordømmende kommentarer. Ingen nedsettende bemerkninger. Tvert i mot forståelse, forsikringer om at jeg skal få et bedre liv. Oppmuntring og støtte. (Og hardt arbeid, da.)

[garga]

Hei.

Kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg er selv ganske innadvent og hadde de samme tankene som deg før jeg skulle begynne hos psykolog. Jeg var veldig usikker på om jeg ville greie å åpne meg slik at det ville ha noen virkning. For meg gikk dette forholdsvis problemfritt, mye takket være en veldig flink psykolog. Han fikk meg til å føle meg trygg, pekte på hvordan jeg kunne tenke annerledes om ting og holdt hele tiden avstand slik at jeg ikke følte meg "invadert". Dessuten brukte jeg en del tid på forhånd på å tenke over hva jeg ville prate om og hva det ville bety, det tror jeg er lurt. Når jeg var i time hos ham var det jeg som pratet mesteparten av tiden, og han stilte sjelden spørsmål. Jeg reagerte veldig sterkt når jeg følte at han presset meg, og det tok han til etterretning. Mitt råd til deg er å finne en psykolog som du stoler på og føler deg komfortabel med. Ellers vil terapien være lite verdt, fordi du ikke får fokusert på de virkelige problemene.

-hilsen snart-ikke-deprimert:o)

[nellika]

Det er ikke så håpløst som du synes å tro. Heldigvis. Du trenger ikke fortelle mer inngående enn du føler deg forholdsvis trygg med. Eller, hvis det er vanskelig å si noe ansikt til ansikt med legen, hva med å sende et brev? Sånn som du har det nå, har du vel ikke så mye å tape på å gjøre et forsøk? Hvor mye verre kan det egentlig bli?

Du trenger ikke røpe dine innerste tanker og dypeste hemmeligheter for legen. Det holder å si at du tror du er deprimert. At du er trist hele tiden? Sover dårlig? Dårlig matlyst? Problemer med å konsentrere deg? Gråter mye? (Bare noen forslag, du vet selv hva som plager deg.)

Hva sier familien/venner? Bor du sammen med foreldrene dine? Noen må da ha merket at du har problemer, være bekymret. Kanskje du kan ta det opp med forekdrene dine, fortelle at du føler deg deprimert og har gjort det lenge. Det kan være greit å få hjelp til å kontakte lege, til å forklare problemet.

Leste lenger nede hvordan du forestiller deg en terapisituasjon. Måtte nesten le, det er så annerledes enn det jeg opplever. Psykologen spør og jeg svarer så godt jeg kan. Det hele går veldig rolig for seg, jeg får all den tiden jeg trenger for å svare. Ikke noe "kryssforhør" der, nei. Ingen fordømmende kommentarer. Ingen nedsettende bemerkninger. Tvert i mot forståelse, forsikringer om at jeg skal få et bedre liv. Oppmuntring og støtte. (Og hardt arbeid, da.)

Hei Lotus-Or.,

Jeg tror nok at jeg vil sende legen min et brev dersom jeg velger å søke behandling. Dét synes jeg er en god idé. Jeg tror nok at min situasjon fortsatt kan bli mye verre. Hvorvidt dette taler for eller mot å søke behandling, er jeg derimot usikker på.

Jeg bor ikke sammen med foreldrene mine. Familien min er vært istykkerrevet siden jeg var 13 år. Sykdom, død og elendighet. Orker ikke fortelle så mye. Faren min har imidlertid bestemt seg for å "gjøre opp for det tapte" og støtter meg med en hybel (som han selv eier) samt penger til mat. Det er snilt, men altfor sent. Han skulle vært der alle de utallige gangene jeg måtte legge meg sulten i et kaldt hus uten såpe og toalettpapir og håpe på å kunne få spise middag hos naboen neste dag. Jeg er 19 år nå, og burde kunne klare meg selv. Men jeg er falt helt sammen. Elendige, udugelige meg.

Jeg har egentlig ingen nære venner. Jeg har noen tidligere venner og bekjente fra skolen, men ingen som jeg pleier regelmessig omgang med. Én eller to ganger i måneden kommer kanskje én av tre gamle bekjente på besøk til meg, og jeg lager te og forsøker å opprettholde en god fasade (skjønt jeg lykkes vel neppe spesielt godt). De kommer vel fordi de er bekymret for om jeg fortsatt er i live. Jeg er ikke noe godt selskap. Jeg skyver andre mennesker fra meg, lukker meg inne, og vil helst være alene. Jeg har ingen venner å snakke med. Ikke bare fordi jeg ikke kjenner mine gamle bekjente spesielt godt, men fordi jeg var den som alltid hjalp dem med leksene og gjorde ferdig gruppearbeider da vi gikk på skolen sammen, og derfor er blitt offer for en bitter stolthet som jeg ikke kan legge av meg. Skjønt mitt mislykkede liv overhodet ikke er noe å være stolt over.

Beste ønsker,

[nellika]

Hei!

Først et klipp fra ditt innlegg:

'Blant mine problemer er at jeg er innadvendt, reservert, skamfull, tiltaksløs og ukomfortabel med å snakke og være i andre menneskers selskap. For å få behandling for disse problemene må jeg henvende meg til en lege og forklare dem inngående.'

Dette er ikke så uvanlig som du kanskje later til å tro. De fleste har vel en forestilling om at 'ingen er som meg, jeg er annerledes, de andre er så glade og sosiale, jeg har så mye å tenke på osv...'

Hovedpersonen i Hamsuns Sult grubler seg nesten til døde over sin vanskjebne og spør i fortvilelsen hvorfor dette har rammet akkurat ham, hvorfor kunne det ikke være en mann i Kuala Lumpur?

Ingenting av det du ramser opp, er ukjent for en psykiater. H*n har lest, studert, diskutert og hatt mange, mange pasienter med akkurat samme problemene. Du trenger med andre ord ikke fortelle _så_ mye for å bli forstått.

Så får tid og timer vise hva det blir til etterhvert.

Lykke til, du får helt sikkert den hjelp du søker uten å måtte vise deg fram i hudløs tilstand.

Hei Favn,

Takk for svaret!

Beste ønsker,

[nellika]

Hei.

Kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg er selv ganske innadvent og hadde de samme tankene som deg før jeg skulle begynne hos psykolog. Jeg var veldig usikker på om jeg ville greie å åpne meg slik at det ville ha noen virkning. For meg gikk dette forholdsvis problemfritt, mye takket være en veldig flink psykolog. Han fikk meg til å føle meg trygg, pekte på hvordan jeg kunne tenke annerledes om ting og holdt hele tiden avstand slik at jeg ikke følte meg "invadert". Dessuten brukte jeg en del tid på forhånd på å tenke over hva jeg ville prate om og hva det ville bety, det tror jeg er lurt. Når jeg var i time hos ham var det jeg som pratet mesteparten av tiden, og han stilte sjelden spørsmål. Jeg reagerte veldig sterkt når jeg følte at han presset meg, og det tok han til etterretning. Mitt råd til deg er å finne en psykolog som du stoler på og føler deg komfortabel med. Ellers vil terapien være lite verdt, fordi du ikke får fokusert på de virkelige problemene.

-hilsen snart-ikke-deprimert:o)

Hei Garga,

Takk for svaret!

Beste ønsker,

[Gjest Lotus-Or.]

Hei Lotus-Or.,

Jeg tror nok at jeg vil sende legen min et brev dersom jeg velger å søke behandling. Dét synes jeg er en god idé. Jeg tror nok at min situasjon fortsatt kan bli mye verre. Hvorvidt dette taler for eller mot å søke behandling, er jeg derimot usikker på.

Jeg bor ikke sammen med foreldrene mine. Familien min er vært istykkerrevet siden jeg var 13 år. Sykdom, død og elendighet. Orker ikke fortelle så mye. Faren min har imidlertid bestemt seg for å "gjøre opp for det tapte" og støtter meg med en hybel (som han selv eier) samt penger til mat. Det er snilt, men altfor sent. Han skulle vært der alle de utallige gangene jeg måtte legge meg sulten i et kaldt hus uten såpe og toalettpapir og håpe på å kunne få spise middag hos naboen neste dag. Jeg er 19 år nå, og burde kunne klare meg selv. Men jeg er falt helt sammen. Elendige, udugelige meg.

Jeg har egentlig ingen nære venner. Jeg har noen tidligere venner og bekjente fra skolen, men ingen som jeg pleier regelmessig omgang med. Én eller to ganger i måneden kommer kanskje én av tre gamle bekjente på besøk til meg, og jeg lager te og forsøker å opprettholde en god fasade (skjønt jeg lykkes vel neppe spesielt godt). De kommer vel fordi de er bekymret for om jeg fortsatt er i live. Jeg er ikke noe godt selskap. Jeg skyver andre mennesker fra meg, lukker meg inne, og vil helst være alene. Jeg har ingen venner å snakke med. Ikke bare fordi jeg ikke kjenner mine gamle bekjente spesielt godt, men fordi jeg var den som alltid hjalp dem med leksene og gjorde ferdig gruppearbeider da vi gikk på skolen sammen, og derfor er blitt offer for en bitter stolthet som jeg ikke kan legge av meg. Skjønt mitt mislykkede liv overhodet ikke er noe å være stolt over.

Beste ønsker,

Uansett alder kan man bli syk og trenge andres hjelp for å klare seg.

Du skriver at du helst vil støte alle du kjenner fra deg. Ikke gjør det. Søk heller hjelp hos legen din. Det å ville trekke seg tilbake fra omverdenen er ofte en del av depresjonen. Hvis du gjør det, vil du angre siden.

Det virker som vennene dine har gjennomskuet deg. Hvorfor skulle de ellers komme innom en gang eller to i måneden for å sjekke om du fremdeles er i live? Det ville de ikke trengt om de trodde du var et supermenneske som fikset alt. :-)

[nellika]

Uansett alder kan man bli syk og trenge andres hjelp for å klare seg.

Du skriver at du helst vil støte alle du kjenner fra deg. Ikke gjør det. Søk heller hjelp hos legen din. Det å ville trekke seg tilbake fra omverdenen er ofte en del av depresjonen. Hvis du gjør det, vil du angre siden.

Det virker som vennene dine har gjennomskuet deg. Hvorfor skulle de ellers komme innom en gang eller to i måneden for å sjekke om du fremdeles er i live? Det ville de ikke trengt om de trodde du var et supermenneske som fikset alt. :-)

Hei Lotus-Or.,

Jeg angrer allerede på at jeg har isolert meg så mye gjennom ungdomstiden, men dette er etterpåklokskap. Sosiale egenskaper er så vanskelige, og jeg er så klønete. Jeg har vel gått glipp av en vesentlig del av sosialiseringsprosessen. Det er vel for sent for meg å gjøre noe ved det nå. Personligheten min er ikke lenger formelig som leire. Den er stivnet til i en stygg, uferdig form. Hvis jeg prøver å endre forme den nå, vil den knuses og smuldres opp til støv.

Det kan godt hende at andre mennesker ser at jeg sliter. Selv føler jeg at jeg sier det høyt med hvert usikre blikk jeg kaster, hver klønete bevegelse gjør og hver keitete setning jeg uttaler. Jeg prøver å skjule det, og orker ikke å tenke på hva andre mennesker tenker om meg.

Altså. Jeg skjønner at jeg skriver mange detaljer om meg selv som sikkert er like lite interressante for deg å lese som det er å sitte og se på maling som tørker på en våt murvegg. Unnskyld hvis det blir påtrengende eller kjedelig! Unnskyld. Det er ikke meningen.

Beste ønsker,

[Gjest Lotus-Or.]

Hei Lotus-Or.,

Jeg angrer allerede på at jeg har isolert meg så mye gjennom ungdomstiden, men dette er etterpåklokskap. Sosiale egenskaper er så vanskelige, og jeg er så klønete. Jeg har vel gått glipp av en vesentlig del av sosialiseringsprosessen. Det er vel for sent for meg å gjøre noe ved det nå. Personligheten min er ikke lenger formelig som leire. Den er stivnet til i en stygg, uferdig form. Hvis jeg prøver å endre forme den nå, vil den knuses og smuldres opp til støv.

Det kan godt hende at andre mennesker ser at jeg sliter. Selv føler jeg at jeg sier det høyt med hvert usikre blikk jeg kaster, hver klønete bevegelse gjør og hver keitete setning jeg uttaler. Jeg prøver å skjule det, og orker ikke å tenke på hva andre mennesker tenker om meg.

Altså. Jeg skjønner at jeg skriver mange detaljer om meg selv som sikkert er like lite interressante for deg å lese som det er å sitte og se på maling som tørker på en våt murvegg. Unnskyld hvis det blir påtrengende eller kjedelig! Unnskyld. Det er ikke meningen.

Beste ønsker,

Du trenger ikke unnskylde deg, det du skriver er verken påtrengende eller kjedelig. Tvert i mot. Jeg har begynt å settte stor pris på den kontakten jeg har fått med deg. Det er godt å se at det finnes ord for mange av de tankene jeg til tider sliter med.

Du har sikkert gått glipp av en del av sosialiseringsprosessen. Og det er synd. Men det er ikke katastrofalt. Det går an å ta igjen det tapte. Og du er bare nitten. Det er alt for tidlig å gi opp og si at du ikke kan få det bedre, at du ikke kan bli "flinkere" sosialt.

Og personligheten din er langt fra ferdig formet. Tenk om vi alle skulle "stivne" ved nittenårsalder, sitte fast i en evig russetid? Jeg tør ikke tenke på hvordan verden da ville sett ut.