Selvskading

[gunndersen]

Hva kan vi som foreldre gjøre for ungdommer som tyr til selvskading?

Og hva kan ungdommen gjøre selv for å ta kontroll over livet sitt?

[D-Mon]

Jeg er selv selvskader (21 år) og føler for min del at det er viktig at foreldrene ikke kjefter eller blir sure/skuffet/sinte hvis man kommer med nye sår, har vært på legevakten og sydd osv.

Det provoserer fram mer negativ atferd, man blir frustrert, lei seg og føler at man ikke blir akseptert og det kan resultere til mer skading.

Det er heller ikke så bra (føler jeg) hvis foreldrene gir blaffen og later som om det ikke har skjedd. Det gjør bare at man føler seg avvist. Det mest riktige er nok (tror jeg) å vise at man aksepterer at skadingen er en del av personen, men at du synes det er leit at man må bruke den metoden for å lindre psykisk smerte.

Jeg tror at den eneste måten å få bukt med selvskading er å bearbeide og jobbe med evt vonde ting fra fortiden eller hvilke problemer personen evt måtte ha. Det er ikke bare å "slutte" på dagen, men må på en måte "avvennes". Hvis du skjønner meg riktig, man må finne andre og bedre metoder å reagere på når livet går en imot. Og det tar tid.

Istedenfor å fokusere på at "uff, nå har du skadet deg IGJEN!" så er det bedre å prøve å se det positive hvis f.eks det er lenge siden sist det skjedde, eller skadene ikke er like alvorlige som de har vært.

Da opplever man på en slags mestring som er viktig i forbindelse med det å skulle slutte å gjøre det.

Hjelp fra psykisk helse er også å anbefale, ikke bare for den som selvskader, men også for resten av familien. Være med på behandlinger, snakke med fagpersoner og ikke minst selvskaderen.

Håper dette kunne være noe til hjelp.. Beklager for et langt innlegg.

Lykke til.

Klem D-Mon

[gunndersen]

Jeg er selv selvskader (21 år) og føler for min del at det er viktig at foreldrene ikke kjefter eller blir sure/skuffet/sinte hvis man kommer med nye sår, har vært på legevakten og sydd osv.

Det provoserer fram mer negativ atferd, man blir frustrert, lei seg og føler at man ikke blir akseptert og det kan resultere til mer skading.

Det er heller ikke så bra (føler jeg) hvis foreldrene gir blaffen og later som om det ikke har skjedd. Det gjør bare at man føler seg avvist. Det mest riktige er nok (tror jeg) å vise at man aksepterer at skadingen er en del av personen, men at du synes det er leit at man må bruke den metoden for å lindre psykisk smerte.

Jeg tror at den eneste måten å få bukt med selvskading er å bearbeide og jobbe med evt vonde ting fra fortiden eller hvilke problemer personen evt måtte ha. Det er ikke bare å "slutte" på dagen, men må på en måte "avvennes". Hvis du skjønner meg riktig, man må finne andre og bedre metoder å reagere på når livet går en imot. Og det tar tid.

Istedenfor å fokusere på at "uff, nå har du skadet deg IGJEN!" så er det bedre å prøve å se det positive hvis f.eks det er lenge siden sist det skjedde, eller skadene ikke er like alvorlige som de har vært.

Da opplever man på en slags mestring som er viktig i forbindelse med det å skulle slutte å gjøre det.

Hjelp fra psykisk helse er også å anbefale, ikke bare for den som selvskader, men også for resten av familien. Være med på behandlinger, snakke med fagpersoner og ikke minst selvskaderen.

Håper dette kunne være noe til hjelp.. Beklager for et langt innlegg.

Lykke til.

Klem D-Mon

D-Mon, takk for opplysende svar! Det er særlig dere som har erfaringer selv som kanskje kan gi de beste rådene til oss bekymrede foreldre. Hva venter dere av foreldrene? Det har du svart greit på.

Så hvis det er flere som har erfaringer selv, er det fint om dere kan komme med flere råd.

[Gjest et tips bare]

http://www.helsenytt.no/artikler/selvskading.htm

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=922

http://www.thefarm.nu/61.htm

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/04/26/367226.html

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/spor_ekspertene/3175074.html

[D-Mon]

http://www.helsenytt.no/artikler/selvskading.htm

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=922

http://www.thefarm.nu/61.htm'>http://www.thefarm.nu/61.htm

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/04/26/367226.html

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/spor_ekspertene/3175074.html

Jeg må bare si at jeg har gått igjennom denne siden http://www.thefarm.nu og det sto utrolig mye bra der!!

Både om post traumatisk stresslidelse, selvskading og mye annet..

Anbefaler andre å også kikke innom der.

Takk for tipset "et tips bare"

D-Mon

[anaki]

D-Mon, takk for opplysende svar! Det er særlig dere som har erfaringer selv som kanskje kan gi de beste rådene til oss bekymrede foreldre. Hva venter dere av foreldrene? Det har du svart greit på.

Så hvis det er flere som har erfaringer selv, er det fint om dere kan komme med flere råd.

helt enig i at det er veldig dumt å late som om problemene ikke eksisterer. Min beste venn lot som ingenting da jeg ikke kunne forklare kutt på¨armen. det gjør det bare værre og mer ensomt..

Det beste er å prøve å være imøtekommende på en saklig måte.

[Bugge1365380662]

Hvis ungdommen vil ha hjelp med det psykiatriske helsevesenet,kan dere strekke ut en hjelpende hånd hvis det er ønskelig.Det er ikke alltid foreldrene kan være de beste hjelperne på alle områder,selv om vi ville gjort alt for barna våre. Jeg var ikke en selvskader som tenåring,men hadde store angstproblemer.Jeg spurte selv mine foreldre som 14-15 åring om de ville hjelpe meg til en psykolog.Det gjorde de.I dag tenker jeg at det hadde vært godt om de kanskje hadde tatt litt mer initiativ.Spurt meg om det var noe de kunne gjøre.Da hadde jeg følt at de kanskje så mer av min smerte,selv om de ikke var de rette til å hjelpe meg/samtale med meg.Trenger man en terapeut er foreldrene ikke de rette.Selv om man kan ha en god dialog med dem.

Det må være vondt å se på at barnet ditt lider.Lykke til i tiden fremover.Vennlig hilsen bugge.

[gunndersen]

Hvis ungdommen vil ha hjelp med det psykiatriske helsevesenet,kan dere strekke ut en hjelpende hånd hvis det er ønskelig.Det er ikke alltid foreldrene kan være de beste hjelperne på alle områder,selv om vi ville gjort alt for barna våre. Jeg var ikke en selvskader som tenåring,men hadde store angstproblemer.Jeg spurte selv mine foreldre som 14-15 åring om de ville hjelpe meg til en psykolog.Det gjorde de.I dag tenker jeg at det hadde vært godt om de kanskje hadde tatt litt mer initiativ.Spurt meg om det var noe de kunne gjøre.Da hadde jeg følt at de kanskje så mer av min smerte,selv om de ikke var de rette til å hjelpe meg/samtale med meg.Trenger man en terapeut er foreldrene ikke de rette.Selv om man kan ha en god dialog med dem.

Det må være vondt å se på at barnet ditt lider.Lykke til i tiden fremover.Vennlig hilsen bugge.

Takker for mange gode råd - og henvisninger til artikler. Det har vært lærerikt å lese.

Det er også interessant å høre om selvskaderes egne erfaringer. Som foreldre er det store spørsmålet HVORFOR? Og så: Hvordan hjelpe på best mulig måte? Man føler at man ikke kan få nok informasjon omemnet. Men det er vel heller ikke så enkelt å gi konkrete råd, ettersom årsakene kan være like forskjellige som personene som skader seg selv.

[uhura]

Jeg er selvskader og har nylig stått frem for min familie og alt jeg kan fortelle er hvordan jeg ønsker å bli behandlet av mine foreldre. Det som er viktigst for meg er å bli møtt med forståelse, at dette ikke er en handling som skal fordømmes, det at man gjør det er jo uttrykk for at man har det vondt, en smerte man kanskje ikke klarer sette ord på.

Jeg synes at det er godt å ha et åpent forhold om det slik at når jeg må sy kan jeg gå til dem jeg har rundt meg og få den hjelpen jeg trenger uten å bli stilt til veggs med spørsmål om hvorfor hvorfor hvorfor. Det synes jeg ofte kan gjøre ting vondt verre, får en til å få dårlig samvittighet fordi man ikke har alle svarene selv.

Det som kanskje er viktigst er å ikke la det bli et tabu-belagt emne. Vær oppmerksom på at dette er noe selvskadere helst skjuler (langerma gensre, ikke gå i skjørt/shorts) dekker til dem kroppsdelene man selvskader. Det at man fortsetter å skjule denne "sykdommen" bekfrefter på en måte myten om at det er skamfylt å skade seg. Oppmuntre til å ikke skjule arr, gå som man selv ønsker. Dette er veldig vanskelig. Selv går jeg ikke med korterma gensre, men jeg har en samboer som er omtenksom og oppmerksom på dette og sier til meg at det ikke er noe som trengs å skjules.

Alt er dette en lang prosess, kanskje du kan spør barnet ditt om hva han/hun kunne tenke seg som reaksjon fra? Lykke til

[uhura]

Glemte å si en ting; han/hun har nok kontroll over livet, han/hun har bare utviklet en uhensiktsmessig måte å håndtere overveldende følelser på. Kanskje har han/hun opplevd traumer som til tider kommer opp i dage og de blir for vanskelige å håndtere eller andre ting som i vesentlig grad har påvirket enns liv, dermed tyr man til selvdestruktive handlinger. Uansett, hjelp kan man få ved å gå til behandling/psykolog. Noen steder har det nå begynt å komme samtale-grupper for folk som selvskader. Det kan være lurt å høre med fastlege og evnt. psyk. pol.

[gunndersen]

Glemte å si en ting; han/hun har nok kontroll over livet, han/hun har bare utviklet en uhensiktsmessig måte å håndtere overveldende følelser på. Kanskje har han/hun opplevd traumer som til tider kommer opp i dage og de blir for vanskelige å håndtere eller andre ting som i vesentlig grad har påvirket enns liv, dermed tyr man til selvdestruktive handlinger. Uansett, hjelp kan man få ved å gå til behandling/psykolog. Noen steder har det nå begynt å komme samtale-grupper for folk som selvskader. Det kan være lurt å høre med fastlege og evnt. psyk. pol.

Takk skal du ha, uhura. Er selsvskading noe man vokser av seg, skal tro, og hvor lang tid tar det? Er det noen som har erfaringer de vil dele med andre?

Og: når selsvskaderen ikke skjuler sårene/arrene, da tyder det vel på at vedkommende ønsker åpenhet om det, og vil at man snakker om det. Ikke, sant?

[Gjest lamictaljente]

Om selvskadingen skyldes bipolar lidelse (stadige tilbakevendene biologiske depresjoner), kan selvskadingen opphøre helt ved hjelp av et medikament som heter Lamictal. Slik var det for meg

En annen ting, jeg kjenner mange selvskadere, og absolutt alle har eller har hatt spiseforstyrrelser.

[gunndersen]

Om selvskadingen skyldes bipolar lidelse (stadige tilbakevendene biologiske depresjoner), kan selvskadingen opphøre helt ved hjelp av et medikament som heter Lamictal. Slik var det for meg

En annen ting, jeg kjenner mange selvskadere, og absolutt alle har eller har hatt spiseforstyrrelser.

Kan du forklare litt nærmere hva biologisk depresjon er?

[Gjest lamictaljente]

Kan du forklare litt nærmere hva biologisk depresjon er?

Depresjoner som kommer uavhengig av ytre årsaker, men pga biokjemimsk ubalanse i hjernen.

[uhura]

Takk skal du ha, uhura. Er selsvskading noe man vokser av seg, skal tro, og hvor lang tid tar det? Er det noen som har erfaringer de vil dele med andre?

Og: når selsvskaderen ikke skjuler sårene/arrene, da tyder det vel på at vedkommende ønsker åpenhet om det, og vil at man snakker om det. Ikke, sant?

Om man vokser av seg trangen til å selvskade er jeg i tvil om, men etter hvert som årsaken til hvorfor man selvskader endres, kan også trangen til å selvskade, avta eller helt opphøre. Det at vedkommende går med skadene synlig, kan jo tyde på at dette er en person som ved hjelp av selvskading, prøver å si at "jeg trenger hjelp" eller noe tilsvarende, jeg kan bare spekulere. Prat med vedkommende og hør om han/hun ønsker hjelp og vær et godt støtteaparat på veien. Vær åpen og oppmerksom på hans/hennes behov. Prøv å prate om ting som kan ha ført til at han/hun har endt opp i denne onde sirkelen og oppfordre til å begynne å bearbeide det som skulle ha skjedd om det skulle ha skjedd no. Men først og fremst, støtt vedkommende i å få hjelp, det ligger alltid noe bak når folk begynner å selvskade.

Mvh Uhura og lykke til

[Gjest Lotus-Or.]

Tror noe av det beste dere kan gjøre er å ikke fokusere på selvskadingen. Da blir den et middel for å kommunisere at en ikke har det bra. Legg merke til andre ting, bøyd hode, trist ansikt etc. som gir inntrykk av at vedkommende ikke har det bra. Kommenter dette. "Du er så lut og sammenkrøket i dag, er det noe i veien?"

Selvskading handler jo vel så mye om å klare å takle den innvendige smerten, men på det området har jeg dessverre ingen råd. Ikke annet enn at det kan hjelpe litt å få lov til å si "Jeg har det ikke bra", å få prøve å sette ord på de vonde følelsene.