dødfødt

[Gjest rystet]

Jeg bare lurte på om det er flere der ute som ikke har fått noe svar på hva som gikk galt når barnet døde i mors liv. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Det burde ikke være mulig i niende måned? Hvordan kan et barn bare dø uten at noen har noe svar å gi? er det forskningen som har kommet for kort? var det noe som kunne vært gjort mer? er det noen som kan gi mer svar bortsett fra patologen? Noen som kjenner til en annen vei å gå for å finne ut mer? hjelper det å klage/kontakte noen andre?

Hilsen

Fortvilet

og

[laban]

Jeg vet at noen ikke har fått annen forklaring enn at det må ha vært en slags krybbedød i mors liv. Det gjelder fosterdød like før fødsel.

For tidlig degenerering av morkaken er en mulig årsak, men da finner de det ut, og man får intens oppfølging ved evt. neste svangerskap.

Ikke vær redd for å "plage" sykehuset. De har oversikt over "vanlige" (heldigvis skjer det jo sjelden) årsaker og hvor ekspertisen finnes.

[Gjest rystet]

Jeg vet at noen ikke har fått annen forklaring enn at det må ha vært en slags krybbedød i mors liv. Det gjelder fosterdød like før fødsel.

For tidlig degenerering av morkaken er en mulig årsak, men da finner de det ut, og man får intens oppfølging ved evt. neste svangerskap.

Ikke vær redd for å "plage" sykehuset. De har oversikt over "vanlige" (heldigvis skjer det jo sjelden) årsaker og hvor ekspertisen finnes.

Takk for svar.

Jeg har enda ikke fått noe svar på hva dette skyldes, er redd for at det ikke blir noe svar her. Likevel forstår jeg ikke. Et barn dør jo ikke rett før fødsel.

Er ganske fortvilet og undrer på hvordan andre kan slå seg til ro med det til svar, at det ikke finnes svar?

[Gjest Fjomsen]

Takk for svar.

Jeg har enda ikke fått noe svar på hva dette skyldes, er redd for at det ikke blir noe svar her. Likevel forstår jeg ikke. Et barn dør jo ikke rett før fødsel.

Er ganske fortvilet og undrer på hvordan andre kan slå seg til ro med det til svar, at det ikke finnes svar?

Du skal aldri slå deg til ro før du får et svar som du godtar. Sykehuset kan også ha feil og mangler eller gjøre feil slik som en kan i alle andre yrker, så stå på for å få svar.

[Gjest rystet]

Du skal aldri slå deg til ro før du får et svar som du godtar. Sykehuset kan også ha feil og mangler eller gjøre feil slik som en kan i alle andre yrker, så stå på for å få svar.

Det er ikke noe å gjøre når obduksjonsrapport foreligger. Selv om jeg ønsker svar.

[Gjest flerbarnsmor]

Det er ikke noe å gjøre når obduksjonsrapport foreligger. Selv om jeg ønsker svar.

Kondolerer! Jeg får følelsen av at det er du og barnets far som har mistet barnet deres, og skriver resten til dere ut fra den følelsen.

Det er dessverre ikke alt det finnes svar på ennå. Død rett før fødsel er visst en av de tingene man ikke vet årsaken til ennå.

Det gjør livet veldig uforutsigbart og skremmende når man ikke får konkrete svar på hvorfor det gikk så galt, jeg forstår din uro godt.

Dersom de ikke finner ut hva det var som gjorde at det gikk slik, skal du i hvert fall huske dette: Det er ikke noe _du_ kunne ha gjort for å forhindre at dette skjedde, og ikke barnets far, heller.

Jeg håper inderlig at dere to, dersom dere er par, klarer å støtte hverandre i denne vanskelige tiden. Husk på at menn og kvinner sørger på forskjellige måter, og ta alt i beste mening.

Jeg vil anbefale deg å be sykehuset eller fastlegen din henvise deg og din partner til en psykolog e.lign. der du kan få snakket bearbeidet dette. Det er meget viktig for resten av deres liv - og for andre barn dere har eller får - at dere går gjennom denne sorgprosessen så godt dere bare kan.

Jeg føler så med deg nå! Og barnets far. Og jeg håper dere får et vakkert begravelsesrituale og et pent gravsted å gå til.

Jeg har ikke mistet noen av mine egne barn, men nære venner gjorde det. I alt det meningsløse fant de trøst i å tenke at de skyldte barnet sitt å _leve_ enda mer og mer bevisst enn før, for på en måte å leve like intenst som dette barnet nå ikke fikk muligheten til selv. Slik ble det "meningsfullt" at de ikke stoppet å leve resten av sine liv, men tvert imot tok på seg å leve litt ekstra for den som ikke fikk muligheten selv... Når de levde, var det som om den lille var med dem, om du forstår hva jeg mener.

Klem til dere. Dette er meningsløst - og tøft!

[Gjest rystet]

Kondolerer! Jeg får følelsen av at det er du og barnets far som har mistet barnet deres, og skriver resten til dere ut fra den følelsen.

Det er dessverre ikke alt det finnes svar på ennå. Død rett før fødsel er visst en av de tingene man ikke vet årsaken til ennå.

Det gjør livet veldig uforutsigbart og skremmende når man ikke får konkrete svar på hvorfor det gikk så galt, jeg forstår din uro godt.

Dersom de ikke finner ut hva det var som gjorde at det gikk slik, skal du i hvert fall huske dette: Det er ikke noe _du_ kunne ha gjort for å forhindre at dette skjedde, og ikke barnets far, heller.

Jeg håper inderlig at dere to, dersom dere er par, klarer å støtte hverandre i denne vanskelige tiden. Husk på at menn og kvinner sørger på forskjellige måter, og ta alt i beste mening.

Jeg vil anbefale deg å be sykehuset eller fastlegen din henvise deg og din partner til en psykolog e.lign. der du kan få snakket bearbeidet dette. Det er meget viktig for resten av deres liv - og for andre barn dere har eller får - at dere går gjennom denne sorgprosessen så godt dere bare kan.

Jeg føler så med deg nå! Og barnets far. Og jeg håper dere får et vakkert begravelsesrituale og et pent gravsted å gå til.

Jeg har ikke mistet noen av mine egne barn, men nære venner gjorde det. I alt det meningsløse fant de trøst i å tenke at de skyldte barnet sitt å _leve_ enda mer og mer bevisst enn før, for på en måte å leve like intenst som dette barnet nå ikke fikk muligheten til selv. Slik ble det "meningsfullt" at de ikke stoppet å leve resten av sine liv, men tvert imot tok på seg å leve litt ekstra for den som ikke fikk muligheten selv... Når de levde, var det som om den lille var med dem, om du forstår hva jeg mener.

Klem til dere. Dette er meningsløst - og tøft!

Tusen takk for svar. Det varmet. Du har rett at dette virker meningsløst på meg, og enda mer fordi min lille gutt var helt perfekt å se på.

Du virker empatisk og har god evne til å sette deg inn i andres livssituasjon.

[Liljekonvall]

Kjære deg

Jeg er sjelden inne på forumet nå, men tok en titt igjen i dag, og la merke til innlegget ditt.

I 2000 mistet jeg en datter, som døde under fødselen, til termin. Jeg fikk aldri noe svar på hvorfor hun døde.

I 2002 mistet jeg en sønn. Han døde plutselig etter 23 uker i magen. Heller ikke da fikk jeg noe svar på hva dødsårsaken kunne være.

Barna var friske. Far og jeg var friske. Morkake og navlestreng var fine. Gynekologen/fødselslegen kunne ikke si stort annet enn at legevitenskapen ikke er kommet langt nok.

Det ble tatt utallige blodprøver av meg, både mens jeg var gravid, og tre måneder etter svangerskapet. Da fant de ut at jeg har en liten mangel på protein S. Denne mangelen øker ved graviditet, og gir økt risiko for blodpropp. Gynekologen mente derfor at det var en viss mulighet for at jeg hadde fått blodpropp i morkaken, både i 2000 og i 2002. Undersøkelser av morkaken, som blir foretatt i Norge under obduksjonen, trenger ikke nødvendigvis å avdekke blodproppen. Dette kan visstnok kun utføres i Sveits, og det er tre års ventetid!

Jeg kan ikke gi deg annet råd enn å be om å få tatt blodprøver av ulike slag, om dette ikke allerede er blitt gjort.

Å miste et barn på uforståelig måte er uendelig vondt. Man sitter igjen med utallige spørsmål i tillegg til den tunge sorgen og savnet. Jeg håper du har mange rundt deg, som du kan prate med. Ikke bare nå, men i lang tid framover. Man kommer aldri over tapet av et barn, men med tiden lærer man seg å leve med det.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper at du får svar på noen av dine spørsmål med tiden.

Klem fra

[Gjest rystet]

Kjære deg

Jeg er sjelden inne på forumet nå, men tok en titt igjen i dag, og la merke til innlegget ditt.

I 2000 mistet jeg en datter, som døde under fødselen, til termin. Jeg fikk aldri noe svar på hvorfor hun døde.

I 2002 mistet jeg en sønn. Han døde plutselig etter 23 uker i magen. Heller ikke da fikk jeg noe svar på hva dødsårsaken kunne være.

Barna var friske. Far og jeg var friske. Morkake og navlestreng var fine. Gynekologen/fødselslegen kunne ikke si stort annet enn at legevitenskapen ikke er kommet langt nok.

Det ble tatt utallige blodprøver av meg, både mens jeg var gravid, og tre måneder etter svangerskapet. Da fant de ut at jeg har en liten mangel på protein S. Denne mangelen øker ved graviditet, og gir økt risiko for blodpropp. Gynekologen mente derfor at det var en viss mulighet for at jeg hadde fått blodpropp i morkaken, både i 2000 og i 2002. Undersøkelser av morkaken, som blir foretatt i Norge under obduksjonen, trenger ikke nødvendigvis å avdekke blodproppen. Dette kan visstnok kun utføres i Sveits, og det er tre års ventetid!

Jeg kan ikke gi deg annet råd enn å be om å få tatt blodprøver av ulike slag, om dette ikke allerede er blitt gjort.

Å miste et barn på uforståelig måte er uendelig vondt. Man sitter igjen med utallige spørsmål i tillegg til den tunge sorgen og savnet. Jeg håper du har mange rundt deg, som du kan prate med. Ikke bare nå, men i lang tid framover. Man kommer aldri over tapet av et barn, men med tiden lærer man seg å leve med det.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper at du får svar på noen av dine spørsmål med tiden.

Klem fra

Takk for oppmuntrende svar.

Jeg har enda ikke fått svar på hva som hendte, vil kanskje aldri få svar. Det er leit å høre om andre som har opplevd det samme, jeg har vært innom noen sider på internett nå og kikket og det er så vondt å lese om andre som har vært gjennom det samme. Jeg håper de finner håp i sorgen etterhvert, eller i hvertfall kan leve med den.