Enebarn eller ikke??

[Gjest en, eller to???]

Jeg er inne i en tenkeperiode, eller la meg si "manipuleringsperiode"! :-)

Jeg vil ha flere barn enn 1, men mannen sier bare 1....

Jeg ønsker flere enn ett barn. HVORFOR,- jo fordi jeg elsker barn og fordi jeg ikke vil at det barnet vi har nå skal vokse opp som enebarn!

Hva er fordel og hva er ulemper med å vokse opp i en familie med mamma, pappa og ett barn??

Mannen min sier at det krever masse tid, oppfølging med et barn.. krever det 200% av barn nr. 2??

Hva sier dere andre..???

Modnes mannen underveis?? Har hørt om fedre somvar usikker på den andre adospjonsprosessen, men som ble "modne" underveis..

Er det egoistisk å tenke at "jeg" vil....?? Jeg tenker også gutten vår også vil synes at det er fint med fler enn ett barn i familien??? vil han det??? Man har ingen garantier.,. men det har man heller ikke om man får magebarn!!??

Hva hvis aldersforskjellen blir veldig stor?? Vil barna da ha glede av hverandre.. eller vil de først ha glede av hverandre når de blir voksne?? Har fått en tilbakemelding på akkurat dette., at brødrene ble mere knyttet da de ble voksne. (disse guttene er ikke adopterte..)

Vet ikke hvor langt jeg skal "pushe" på. ??

Jeg ønsker selvsagt å ha en fornøyd mann også.. :-)

[Gjest Tatjana]

Jeg har tre barn, riktignok er de egenfødte, med det mange sier er alt for stor aldersforskjell. De er nå 10 år, 4 år og 10 måneder.

Lenge hadde vi bare ett barn, og "alle" maste på oss. Stakkars liten, dere kan da ikke la NN vokse opp som enebarn, så egoistiske dere er som ikke vil ha flere, osv. Derfor har jeg tenkt mye på temaet enebarn eller ikke.

Jeg tror IKKE at det er "barnemishandling" å ha bare ett barn, eller at det er "synd på" enebarn. Ikke trenger de å være spesielt bortskjemte heller.

Videre tror jeg ikke at man automatisk kan regne med at søsken med liten aldersforskjell har stor glede av hverandre, og at de med større aldersforskjell ikke har det. Mine to eldste leker f.eks svært godt sammen og har stor glede av hverandre selv om aldersforskjellen er 6 år.

Selv har jeg en bror, og det er under to år mellom oss. Vi var som hund og katt gjennom hele oppveksten, stakkars mora mi ;-).

Det er mange myter om enebarn, og de er ikke nødvendigvis sanne.

Likevel tror jeg at når du blir voksen, er det fint å ha søsken. Fint å ha noen å dele ansvaret med, når dine egne foreldre blir litt skrøpelige. Fint å ha noen som du er bundet til med de spesielle båndene som søsken har, noen som deler minnene med deg. Og i det perspektivet mener jeg aldersforskjell er mindre viktig.

Samtidig mener jeg at det er helt feil å lure eller manipulere partneren for å få ham til å gå med på flere barn. Jeg synes at et barn skal være ønsket av begge foreldrene, ideelt sett.

Jeg er også redd for at dersom du manipulerer, lurer, "trasser" deg til å få et barn til kan det ha ubehagelige konsekvenser på sikt, for forholdet mellom deg og mannen din, og mellom mannen din og det nye barnet.

Tenk om du lurer ham til å gå med på et barn til, og dere får et barn med problemer. Hva da om han sier noe slikt som: som amn reder, så ligger man. Du ville ha dette barnet, nå får du greie det så godt du kan selv.

Det jeg synes du bør gjøre er å være helt åpen og ærlig. Legg fram ønsket ditt om et barn til. Begrunn det så godt og skalig du kan. La også han få komme med sine grunner til at han ikke vil ha flere, og hør på ham. Ta ham alvorlig.

[ahg]

Jeg synes Tatjana har gitt deg et veldig godt svar.

Vi har to jenter med 3 års aldersforskjell (Kina). Jeg lurte veldig på hvor mye merarbeid det ville bli med to barn, siden enkelte mener at 'en er som ingen og to er som ti'. Vi ble veldig positivt overrasket. Det føltes ikke som dobbelt arbeid, heller femti prosent mer (barna var 4 og 1 år). Vi måtte venne oss til at det tok mye lenger tid å gjøre seg klar for å gå ut/dra noe sted, og at det ble mer arbeid med mating og stelling. Men som sagt, vi var heldige og opplevde det som veldig overkommelig.

I ettertid betyr det mye for oss å se hvor glad jentene har blitt i hverandre, og hvor mye de leker sammen. Det gir en betydelig avlastning rent tidsmessig også. Selvfølgelig slåss og krangler jentene så busta fyker til tider, men sånn er det å være søsken.

Som Tatjana sier, tror jeg det er veldig viktig at du og mannen din kommer til enighet. Å manipulere ham til å si ja til noe han ikke ønsker, tror jeg er temmelig risikabelt.

Ellers har jeg stor forståelse for ditt dilemma. I sin tid ville jeg adoptere, men ikke mannen min. Jeg kjørte noen runder med det jeg mente var de gode argumentene, og så ga jeg opp og holdt munn. Etter noen ukers tenkepause uten press foreslo mannen min helt uventet at vi kunne innhente mer informasjon om adopsjon. Ikke lenge etter at vi hadde gått igjennom infopakker fra adopsjonsforeningene, var han like tent som meg. I vårt tilfelle tror jeg det var helt utslagsgivende at mannen min ikke følte noe press lenger. Da fikk han pusterom til å tenke seg om, og så ble han mer positiv og tok initiativ selv. Vel, det var vårt tilfelle.

Mitt råd er i hvert fall: Ikke press eller manipuler mannen din. Si oppriktig hva du mener og hvilke argumenter du har for at det er positivt med søsken, og la det bli med det. Press tror jeg bare virker mot sin hensikt.

[avidi]

Jeg synes Tatjana har gitt deg et veldig godt svar.

Vi har to jenter med 3 års aldersforskjell (Kina). Jeg lurte veldig på hvor mye merarbeid det ville bli med to barn, siden enkelte mener at 'en er som ingen og to er som ti'. Vi ble veldig positivt overrasket. Det føltes ikke som dobbelt arbeid, heller femti prosent mer (barna var 4 og 1 år). Vi måtte venne oss til at det tok mye lenger tid å gjøre seg klar for å gå ut/dra noe sted, og at det ble mer arbeid med mating og stelling. Men som sagt, vi var heldige og opplevde det som veldig overkommelig.

I ettertid betyr det mye for oss å se hvor glad jentene har blitt i hverandre, og hvor mye de leker sammen. Det gir en betydelig avlastning rent tidsmessig også. Selvfølgelig slåss og krangler jentene så busta fyker til tider, men sånn er det å være søsken.

Som Tatjana sier, tror jeg det er veldig viktig at du og mannen din kommer til enighet. Å manipulere ham til å si ja til noe han ikke ønsker, tror jeg er temmelig risikabelt.

Ellers har jeg stor forståelse for ditt dilemma. I sin tid ville jeg adoptere, men ikke mannen min. Jeg kjørte noen runder med det jeg mente var de gode argumentene, og så ga jeg opp og holdt munn. Etter noen ukers tenkepause uten press foreslo mannen min helt uventet at vi kunne innhente mer informasjon om adopsjon. Ikke lenge etter at vi hadde gått igjennom infopakker fra adopsjonsforeningene, var han like tent som meg. I vårt tilfelle tror jeg det var helt utslagsgivende at mannen min ikke følte noe press lenger. Da fikk han pusterom til å tenke seg om, og så ble han mer positiv og tok initiativ selv. Vel, det var vårt tilfelle.

Mitt råd er i hvert fall: Ikke press eller manipuler mannen din. Si oppriktig hva du mener og hvilke argumenter du har for at det er positivt med søsken, og la det bli med det. Press tror jeg bare virker mot sin hensikt.

Kjenner veldig godt igjen problemstillingen din. Vi har to barn, ei egenfødt jente som nå er 13 og en gutt fra Korea som nå er 6.

Jeg har også hele tiden ønsket meg mange barn og vil gjerne adoptere en til. Men både mannen min og storesøster sier blankt nei, de vil ikke ha flere barn. Når jeg tar opp dette temaet får jeg til svar at jeg skal slutte å mase vi skal ikke ha flere barn dermed basta. Jeg har akseptert deres nei, det blir ikke flere barn hos oss, men inne i meg drømmer jeg fortsatt om ei lita jente til, drømmen kan ingen nekte meg.

[Gjest snart mamma til to]

Hei!

Det er kjekt å være enebarn.Men min sønn er tredje genrasjon enebarn og hender det noe med oss voksene har han ingen å støtte seg til.Så jeg ut i fra min posisjon i livet sier ja til to eller flere barn. Da min sønn ikke kan bli storebror på naturmetoden har vi bestemt oss for å adoptere. Når barna blir støre har de støtte i værandre. Håper at din man ser også på den siden av saken.

Lykke til

[Gjest en, eller to???]

Jeg har tre barn, riktignok er de egenfødte, med det mange sier er alt for stor aldersforskjell. De er nå 10 år, 4 år og 10 måneder.

Lenge hadde vi bare ett barn, og "alle" maste på oss. Stakkars liten, dere kan da ikke la NN vokse opp som enebarn, så egoistiske dere er som ikke vil ha flere, osv. Derfor har jeg tenkt mye på temaet enebarn eller ikke.

Jeg tror IKKE at det er "barnemishandling" å ha bare ett barn, eller at det er "synd på" enebarn. Ikke trenger de å være spesielt bortskjemte heller.

Videre tror jeg ikke at man automatisk kan regne med at søsken med liten aldersforskjell har stor glede av hverandre, og at de med større aldersforskjell ikke har det. Mine to eldste leker f.eks svært godt sammen og har stor glede av hverandre selv om aldersforskjellen er 6 år.

Selv har jeg en bror, og det er under to år mellom oss. Vi var som hund og katt gjennom hele oppveksten, stakkars mora mi ;-).

Det er mange myter om enebarn, og de er ikke nødvendigvis sanne.

Likevel tror jeg at når du blir voksen, er det fint å ha søsken. Fint å ha noen å dele ansvaret med, når dine egne foreldre blir litt skrøpelige. Fint å ha noen som du er bundet til med de spesielle båndene som søsken har, noen som deler minnene med deg. Og i det perspektivet mener jeg aldersforskjell er mindre viktig.

Samtidig mener jeg at det er helt feil å lure eller manipulere partneren for å få ham til å gå med på flere barn. Jeg synes at et barn skal være ønsket av begge foreldrene, ideelt sett.

Jeg er også redd for at dersom du manipulerer, lurer, "trasser" deg til å få et barn til kan det ha ubehagelige konsekvenser på sikt, for forholdet mellom deg og mannen din, og mellom mannen din og det nye barnet.

Tenk om du lurer ham til å gå med på et barn til, og dere får et barn med problemer. Hva da om han sier noe slikt som: som amn reder, så ligger man. Du ville ha dette barnet, nå får du greie det så godt du kan selv.

Det jeg synes du bør gjøre er å være helt åpen og ærlig. Legg fram ønsket ditt om et barn til. Begrunn det så godt og skalig du kan. La også han få komme med sine grunner til at han ikke vil ha flere, og hør på ham. Ta ham alvorlig.

Jeg har jo ikke tenkt å lure eller manipulere partneren min for å få ham til å gå med på flere barn.. Det var dumt å skrive at jeg var inne i en "manipuleringsperiode" Det burde ha stått "overtalesesperiode" fordi jeg vet at han er "litt" på gli.. Kunne aldri ha manipulert andre mennesker

Og så skrev jeg "manipulerer" i gåseøyne," men mente ikke akkurat at jeg skulle gjøre det. Dumt å skrive det sånn..

[cool]

Jeg har nok arbeidet veldig mye med min for å få han med på nr.3 (har 1 egenfødt og 1 adoptert fra før). Hadde det vært opp til han hadde vi nok ikke fått flere. Jeg kunne bare ikke slå meg til ro med det! Han har alltid visst at jeg ville ha mange barn og jeg har nok brukt mange overtalelsesteknikker i løpet av 1 års tid. Nå er papirene sendt til utlandet og mannen er nok betraktelig mer positiv nå - heldigvis. Lykke til...

[Gjest søskenflokk]

Jeg har lyst til å svare deg utifra at jeg selv har flere søsken. Det jeg har erfart, er at det har vært utrolig viktig for meg å ha søsken, ikke minst i voksen alder. Da jeg var barn også selvsagt, men minst like viktig nå. Vi har jo kjent hverandre bestandig og har en felles historie som jeg ikke har med noen annen.

Det om aldersforskjellen er liten eller stor tror jeg kan være fint enten det er slik eller sånn. Man leker nok mer jevnbyrdig med en som er mer lik i alder. Men jeg husker jeg syns det var kjempegøy å få et småsøsken å passe da jeg var 6 år gammel! Så jeg tror ikke det er noe galt eller riktig her.

Nå i voksen alder er det slik at den av mine søsken jeg har best kontakt med, ikke er den som er nærmest meg i alder.

Utifra min egen erfaring med søsken, har jeg alltid vært klar på at jeg selv ønsker meg flere barn.

[Gjest Litt for privat i kveld.....]

Hei.

Jeg hadde aldri villet være enebarn selv. Jeg er gift med et enebarn, som er sønn av et enebarn. Svigers er i tillegg "gamle" og småsyke. Jeg er faktisk rimelig glad i svigers, men vi har dem jul,påske sommerferie og alle andre anledninger. Vi kan ikke velge hva som passer for oss/vi ønsker uten å såre dem, og det vil vi ikke.De har bare oss. Men jeg har ofte ønsket meg noen jeg kunne dele dette ansvaret med.

Som barn: Det er nok individavhengig, men enebarn mister en del læring av kompromiss og sosial-kommunikasjon.

Som voksen: Min søster og jeg var som hund og katt de første 20 årene, men det er INGEN jeg ville stolt like mye på. Vi har for eks. skriftelig fikset papirer for å overta hverandres barn hvis katastrofen skulle ramme.

Arbeid:Mine to er begge adopterte, og samme kjønn. det er 3,5 år mellom dem. Men de har utrolig mye glede av hverandre. Og av og til er det mere arbeid med to, men for det meste er det bare halvparten. De trenger mye mindre "andre", de kan leke med hverandre.

[laban]

Det har vært mange tråder om dette temaet på Foreldreforum.

Her er noen med mange relativt seriøse svar. Men noen fasit finner du nok ikke :-)

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=2203883

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=2038726

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=1994898

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=1936009

[favn]

Å være voksen og ha søsken oppleves som utrolig meningsfylt.

Å være barn og ha søsken opplevde jeg som greit nok, hyggelig og lærerikt.

Mine barn har et tett, rikt og kjærlighetsfylt forhold og vi vi foreldre jobber for og håper at forholdet vil vedvare livet ut.

Det som passer noen, passer ikke andre. Lykke til med valget!

[Gjest det er ikke alltid hjelp å få.]

Det er noen som skriver her at de kunne tenke seg å ha hatt flere søsken som kunne ha delt ansvar om gamle foreldre.Til det må jeg få si at det er et stort vrøvl.Jeg har 3 søsken som aldri har giddet å ta vare på våre foreldre, slik at jeg må gjøre alt.I den forbindelse så kunne jeg likevel vært enebarn.Så tenk ihvertfall ikke på den problematikken for valg om det skal blir flere barn eller ei.

[Gemini]

Det er noen som skriver her at de kunne tenke seg å ha hatt flere søsken som kunne ha delt ansvar om gamle foreldre.Til det må jeg få si at det er et stort vrøvl.Jeg har 3 søsken som aldri har giddet å ta vare på våre foreldre, slik at jeg må gjøre alt.I den forbindelse så kunne jeg likevel vært enebarn.Så tenk ihvertfall ikke på den problematikken for valg om det skal blir flere barn eller ei.

Hvis man er enebarn er man garantert å ikke ha noen hjelp til dette. Er man flere søsken er det større sannsynlighet for at man er flere om ansvaret, selv om det dessverre ikke forholder seg slik for deg.

[Gjest det er ikke alltid hjelp å få.]

Hvis man er enebarn er man garantert å ikke ha noen hjelp til dette. Er man flere søsken er det større sannsynlighet for at man er flere om ansvaret, selv om det dessverre ikke forholder seg slik for deg.

Dessverre kjenner jeg flere andre familier som også har det slik...Dessuten er det ofte døtre som må yte mer ,- enn sønner - ovenfor foreldre.Men det er nå ikke meningen å starte enn ny diskusjon om dette da, men synes ikke at det skal vektlegges i valg av antall barn.

[cacatina]

Synes det har kommet mange nyanserte og fine svar på denne diskusjoenen...

Jeg har en liten kommentar om det å være 2 søsken. Vi er i ferd med å adoptere, har ei egenfødt jente fra før (7 år). Og jeg har selv en søster (2 år mellom oss).

En viktig "greie" med et søskenforhold mener jeg er å ha muligheten til å krangle med noen - i et forhold som er basert på ubetinga kjærlighet - og hvor begge 2 har mulighet for å "vinne". Å krangle handler mye om å finne ut av egne meninger. Forholdet mellom foreldre og barn vil jo alltid være vertikalt - en går inn i diskusjonen på ulike premisser, og som barn i en sånn diskusjon kan en aldri "vinne" (forstå meg rett). Å ha muligheten til å gå inn i en diskusjon eller krangel - og noen ganger "vinne", noen ganger "tape" mener jeg er en veldig viktig del av sosialiseringsprosessen. "Du" gjør deg noen erfaringer i en ufarlig arena, som du vil ha stor nytte av utenfor hjemmets fire vegger....

Jeg sa jeg mente litt om saken... vel vel... )

mvh,