Gruer og gleder meg - ...

[Gjest grugleder meg...]

Jeg både gruer og gleder meg til gutten min kommer hjem igjen etter ferien med faren...

Hvorfor? Fordi han krangler like mye som sin far! Her har vi adhd i to generasjoner. Jeg måtte til slutt gi opp forholdet til faren hans - men barnet mitt verken kan eller vil jeg jo "skille meg" fra!

Er det noen flere her inne som har barn med adhd av den kranglete sorten?

Hva gjør dere andre når barnet deres "låser seg", snakker høyrøstet, er påståelig, nekter og nekter og nekter igjen, står på sitt samme hvor urimelig eller uhensiktsmessig det er, krangler med lærere og foreldre og hvem det skal være, ikke gjør lekser, lyver for å få det som han selv vil, er frekk - osv. osv.

Dette er en eiegod gutt - også, og det sier alle som kjenner ham - det er bare det at... når han låser seg...

Sett grenser og si til ham at han ikke kan oppføre seg sånn! sier lærere og andre. Som om jeg ikke har gjort det i mange år allerede!?

Hvilke metoder bruker dere - som nytter - som virker - eller finnes det ikke slike metoder?

Gutten min er nå 13 og minst ett hode høyere enn meg! Jeg kan ikke lenger bare ta ham under armen når det er noe han protesterer på! Og hva gjør man da?

Jeg har forsøkt å snakke med ham litt om hva adhd er og hvordan det kan arte seg, men det øret hører han lite på.

Typisk nok nekter både far og sønn for at de har adhd, selvsagt.

Er det andre måter jeg kan snakke med sønnen min om det som skjer? Jeg jobber med å få inn teknikker som ikke belønner negativ atferd, i hvert fall - men hvordan kan jeg hjelpe ham - også når jeg ikke er der - for eksempel på skolen?

Meget takknemlig om noen her har gode råd!

[Gjest berni]

Huff ja, det er mye som jeg kjenner igjen fra datteren min (også hun på 13 år). Hun har da også tilleggsdiagnosen ODD (Opposisjonell adferdsforstyrrelse). Jeg kan egentlig ikke gi deg mange råd untatt når det gjelder skolen. Der har vi faktisk for første gang hatt et godt skoleår. Vi ble enige med lærer, PPT og dattera at vi foreldrene overhode ikke blander oss inn i skolegangen lengre. Vi hadde altså ikke lengre noe med leksene å gjøre (for en lettelse!), ikke noe med gjenglemte ting, ingen underskrifter osv. Dette var nå kun en sak mellom skolen og henne. Det var ikke lett for meg å gi ansvaret for dette helt over, men du verden, siden hun følte seg betydelig mindre kontrollert både av oss skolen (de var veldig romslige der også) måtte hun gå mye mindre i opposisjon. Hun jobber fortsatt ikke spesielt bra i forhold til evnene, men allikevel har vi hatt et år uten evinnelig krangling om skoleting og dermed har hun også prestert mer. Kanskje dette er noe for dere også?

Jeg regner ellers med at dere har prøvd eller bruker Ritalin/Concerta? Vi merker en helt klar forbedring. Hun er utrolig morgengretten, men ca. 20 minutter etter medisininntaket (som hun forøvrig er i mot hver eneste gang!) blir hun veldig mye greiere.

Lykke til!

[Gjest grugleder meg...]

Huff ja, det er mye som jeg kjenner igjen fra datteren min (også hun på 13 år). Hun har da også tilleggsdiagnosen ODD (Opposisjonell adferdsforstyrrelse). Jeg kan egentlig ikke gi deg mange råd untatt når det gjelder skolen. Der har vi faktisk for første gang hatt et godt skoleår. Vi ble enige med lærer, PPT og dattera at vi foreldrene overhode ikke blander oss inn i skolegangen lengre. Vi hadde altså ikke lengre noe med leksene å gjøre (for en lettelse!), ikke noe med gjenglemte ting, ingen underskrifter osv. Dette var nå kun en sak mellom skolen og henne. Det var ikke lett for meg å gi ansvaret for dette helt over, men du verden, siden hun følte seg betydelig mindre kontrollert både av oss skolen (de var veldig romslige der også) måtte hun gå mye mindre i opposisjon. Hun jobber fortsatt ikke spesielt bra i forhold til evnene, men allikevel har vi hatt et år uten evinnelig krangling om skoleting og dermed har hun også prestert mer. Kanskje dette er noe for dere også?

Jeg regner ellers med at dere har prøvd eller bruker Ritalin/Concerta? Vi merker en helt klar forbedring. Hun er utrolig morgengretten, men ca. 20 minutter etter medisininntaket (som hun forøvrig er i mot hver eneste gang!) blir hun veldig mye greiere.

Lykke til!

ODD - jo, jeg har vel selv tenkt på det - men ikke tatt dette opp med BUP ennå...er liksom mer enn nok som det er. Og med en pappa som også er ODD (mener jeg) og motsetter seg absolutt alle forslag, og da særlig medisinering... Og han mener at alt kommer av min måte å være mor på, og han insisterre så sterkt på det at jeg fylles med tvil på min egen rolle ret som det er...

Nå skal han over i ungdomsskolen, og det virker som om de er mye mer interessert i å møte gutten der han faktisk er, i stedet for der han "burde" være -

Jeg får ta ny kontakt med skolen ved skolestart, trekke inn BUP enda mer, jeg opplever stor støtte derfra...

Det ligger litt trøst i å høre at andre sliter med det samme - at man ikke er helt alene her i verden - at ikke alt er opp til meg å forstå og gjøre noe med. Det fyller meg også med håp å høre at andre får ting til å fungere bedre enn jeg gjør nå - at det går an å lære mer.

Så lenge man føler seg alene, blir i hvert fall jeg usikker på om hele problemet eller i hvert fall mye av det, er inne i mitt eget hode eller skyldes hvordan jeg er som mor. Men når jeg hører at andre også har samme problemer, og at de har funnet måter å takle det på...skjønner du?

Så takk! Nå gruer jeg meg litt mindre - for en stund...

[Gjest berni]

ODD - jo, jeg har vel selv tenkt på det - men ikke tatt dette opp med BUP ennå...er liksom mer enn nok som det er. Og med en pappa som også er ODD (mener jeg) og motsetter seg absolutt alle forslag, og da særlig medisinering... Og han mener at alt kommer av min måte å være mor på, og han insisterre så sterkt på det at jeg fylles med tvil på min egen rolle ret som det er...

Nå skal han over i ungdomsskolen, og det virker som om de er mye mer interessert i å møte gutten der han faktisk er, i stedet for der han "burde" være -

Jeg får ta ny kontakt med skolen ved skolestart, trekke inn BUP enda mer, jeg opplever stor støtte derfra...

Det ligger litt trøst i å høre at andre sliter med det samme - at man ikke er helt alene her i verden - at ikke alt er opp til meg å forstå og gjøre noe med. Det fyller meg også med håp å høre at andre får ting til å fungere bedre enn jeg gjør nå - at det går an å lære mer.

Så lenge man føler seg alene, blir i hvert fall jeg usikker på om hele problemet eller i hvert fall mye av det, er inne i mitt eget hode eller skyldes hvordan jeg er som mor. Men når jeg hører at andre også har samme problemer, og at de har funnet måter å takle det på...skjønner du?

Så takk! Nå gruer jeg meg litt mindre - for en stund...

Jeg forstår godt hva du mener. Det er kjempeviktig at vi mødre ha tro på barna våre - hvem vil ellers gjøre det? Det er også kjempeviktig at vi ikke lar oss påvirke av omgivelsene ved å la oss innbille at vi er dårlige mødre. Vi gjør en kjempejobb, ikke sant? Alle mine tre barn har en diagnose. Første med minste fant vi ut at det skyldtes genetikken (ellers hadde jeg garantert ikke hatt tre barn). Det du skriver om mannen din kan jo peke på genetikken også. Jeg er så lei "perfekte mødre" med "perfekte barn". Slik er det nå bare ikke for oss. Allikevel velger jeg å tro at hvert barn kan gå sin vei og ha et godt liv. Og jeg prøver også å gi meg selv ros for den jobben jeg gjør med disse barna, og sier til meg selv at dette også er et meningsfylt liv. Hvordan er det forøvrig med avlastning eller støttekontakt hos dere -slik at du kan få litt fri? Dattera vår nektet selvfølgelig og det var ikke mulig å få henne med på et opplegg. Men nå kommer en støttekontakt hjem til oss en gang i blant (og jeg rydder ikke før den kommer!). Da forsvinner vi andre. Selvfølgelig blir det rabalder hver gang, men her står jeg på mitt! Det er forøvrig greit å ha tilleggsdiagnosen ODD til ADHDen. Folk flest skjønner ikke hva den betyr, men de skjønner jo straks at det må være mer en "bare" ADHD og det gjør at det er betydelig lettere å få forståelse/hjelp/stønader.

[Gjest grugleder meg...]

Jeg forstår godt hva du mener. Det er kjempeviktig at vi mødre ha tro på barna våre - hvem vil ellers gjøre det? Det er også kjempeviktig at vi ikke lar oss påvirke av omgivelsene ved å la oss innbille at vi er dårlige mødre. Vi gjør en kjempejobb, ikke sant? Alle mine tre barn har en diagnose. Første med minste fant vi ut at det skyldtes genetikken (ellers hadde jeg garantert ikke hatt tre barn). Det du skriver om mannen din kan jo peke på genetikken også. Jeg er så lei "perfekte mødre" med "perfekte barn". Slik er det nå bare ikke for oss. Allikevel velger jeg å tro at hvert barn kan gå sin vei og ha et godt liv. Og jeg prøver også å gi meg selv ros for den jobben jeg gjør med disse barna, og sier til meg selv at dette også er et meningsfylt liv. Hvordan er det forøvrig med avlastning eller støttekontakt hos dere -slik at du kan få litt fri? Dattera vår nektet selvfølgelig og det var ikke mulig å få henne med på et opplegg. Men nå kommer en støttekontakt hjem til oss en gang i blant (og jeg rydder ikke før den kommer!). Da forsvinner vi andre. Selvfølgelig blir det rabalder hver gang, men her står jeg på mitt! Det er forøvrig greit å ha tilleggsdiagnosen ODD til ADHDen. Folk flest skjønner ikke hva den betyr, men de skjønner jo straks at det må være mer en "bare" ADHD og det gjør at det er betydelig lettere å få forståelse/hjelp/stønader.

Jeg skjønner at jeg ikke skal være så redd for en ODD-diagnose i tillegg til adhd - så dette skal jeg ta opp med BUP når ferien er over.

Rabalder med støttekontakt - ja, det lyder kjent - vi har fått innvilget støttekontakt, men det lar seg jo ikke gjennomføre...så ideen om å la støttekontakten komme hjem hit mens vi andre går ut, var jo virkelig smart!

Tusen takk for gode innspill - nå har jeg virkelig fått en opptur her!