Er de søsken?

[nanchang]

Dette spørsmålet fikk jeg senest i dag (på jobben, ingen unger som hører på altså), av en oppegående ny kollega. Skjønner jo hva hun mener, og svarer at de er ikke biologiske søsken. Kunne jo ha svart at ja, det er de, punktum. (Dette har jo egentlig ingen noe med da.)

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor dette er viktig å vite for andre, hvorfor de er så nysgjerrige på dette?

Har dere noen teorier på dette? Ellers, 1 uke i Danmark og Legoland står for tur, det skal nå bli kjekt, ungene gler seg noe voldsomt.

[Gjest Sniff]

Svarer som et "vanlig menneske" som ikke har noen relasjoner til adopsjonssaker: Ja,- det er jo ikke så "viktig" å vite, men det kunne jo være interessant å vite om dere adopterte de to (eller var det flere) samtidig? Sikkert ikke noe vondt ment! Selvsagt er de søsken uansett..

[gullfisk]

Det er ikke viktig å vite for andre, det er litt nysjerrighet og mest allminnelig småprat. Noe skal man snakke om, og å vise en smule interesse for andres barn pleier å bli godt mottatt hos foreldrene.

[muangthai]

Heia!

Ja vi opplever dette når vi forteller om lillesøster som vi forhåpentligvis snart skal hente hjem.

Jeg svarer ja de er søsken, jeg er mamma og husbonden pappa.

Da blir det som regel stille

:-)

Jeg synes spørsmålet er utidig, men skjønner at det kommer utfra ubetenksomhet. Jeg gidder sjelden å irritere meg. De fleste skjønner at det er et dumt spørsmål når vi har svart.

Ønsker deg fortsatt fin sommer !

[Gjest kan da ikke skjønne det]

Heia!

Ja vi opplever dette når vi forteller om lillesøster som vi forhåpentligvis snart skal hente hjem.

Jeg svarer ja de er søsken, jeg er mamma og husbonden pappa.

Da blir det som regel stille

:-)

Jeg synes spørsmålet er utidig, men skjønner at det kommer utfra ubetenksomhet. Jeg gidder sjelden å irritere meg. De fleste skjønner at det er et dumt spørsmål når vi har svart.

Ønsker deg fortsatt fin sommer !

Er det et dumt spørsmål å ville vite om de er biologiske søsken?

[Gjest hvorfor det??]

Heia!

Ja vi opplever dette når vi forteller om lillesøster som vi forhåpentligvis snart skal hente hjem.

Jeg svarer ja de er søsken, jeg er mamma og husbonden pappa.

Da blir det som regel stille

:-)

Jeg synes spørsmålet er utidig, men skjønner at det kommer utfra ubetenksomhet. Jeg gidder sjelden å irritere meg. De fleste skjønner at det er et dumt spørsmål når vi har svart.

Ønsker deg fortsatt fin sommer !

Hvordan kan det være dumt? De vet jo at de BLIR søsken når dere får dem, men du skjønner vel at det ikke er det de mener??

Skjal man liksom late som dere har alget barna eller? Liksom late som de ikke er adoptert? Er det bra nok da? Eller skal man bare være uhøfflig å ikke snakke om barna i det hele tatt?

[Gjest hilsen snart flere?]

Kanskje det går an å svare noe sånt som: "Ja selvsagt er de søsken. Om du mener biologiske søsken, så er de ikke det. Men NÅ er de ordentlige søsken, og jeg er deres mamma".

Er barn til stede, kan man kanskje svare: "Ja selvsagt er de søsken. De lå ikke i samme mage før de ble født, men så ble de søsken, ordentlige søsken, og jeg er mamman til begge to".

[laban]

Hvis det kan være noen "trøst", er det ikke ukjent for foreldre til tvillinger, at folk kommer med kommentarer av typen "å, så søte - er de tvillinger?" Selv i de tilfellene hvor barna er eneggede, prikk like og nøyaktig like store, slik at svaret opplagt er enten "ja" eller "nei, det er du som ser dobbelt".

Så i noen tilfeller kan det nok være mest småprat-refleksen.

[Kathinka]

Jeg har to egenfødte barn og jeg får også spørsmål om de er søsken.

Dette er jo småprating som forekommer, de kan jo ikek vite for sikkert om de er søsken eller om jeg bare passer den ene, eller når vi er på offentlige plasser kan det jo være barn som svimser rundt overalt, og da er det ikke bestandig like greit og vite hvem som hører til hvor.

Tror ikke du skal tenke så mye på dette, de som spør legger nok ikke så mye i det som vi kanskje skal ha det til.

Hilsen en som er litt spent på formulering av spørsmål når vi har fått hjem vårt lille gull fra Etiopia.

[Gjest ChiengMai]

Det er ikke viktig å vite for andre, det er litt nysjerrighet og mest allminnelig småprat. Noe skal man snakke om, og å vise en smule interesse for andres barn pleier å bli godt mottatt hos foreldrene.

Jeg har kun fått kommentarer om at gutta er så like at en skulle tro de var biologiske søsken. Da svarer jeg ganske enkelt at det er de nok ikke, og at _jeg_ ikke syns de ligner hverandre mer enn søsken flest. :-D

Spørsmålet har aldri plaget meg, for jeg har alltid tatt det for å være småpludder.

[Gjest mamma og tante]

Ja, man kan høre ganske mye rart. Ofte er det vel ikke så vondt ment, men nokså ubetenksomt.

Fikk lyst til å fortelle en episode som vi opplevde i sommer:

Vi var på en lengre biltur; jeg, min mann, vår 2-åring født i Kina, og mine to viltre lyshårede nevøer på 6 og 9 år.

Vi stoppet på en rasteplass der vi fikk spist litt og ungene fikk løpt fra seg litt. Ved siden av oss er det et eldre ektepar, der fruen spør min mann: "Så det er tre barn dere har?" Min mann sier at: "Nei det er ikke våre alle tre." Da repliserer fruen ganske raskt: "Nei det kan jeg jo se." Min mann forklarer at det er den yngste som er vår, de andre er nevøer. "Hvor har dere tatt henne fra da?" spør fruen.

Jeg kunne ikke annet enn smile for meg selv. Tatt henne fra, det er jo ikke akkurat det vi tenker selv...

[Gjest litchi]

Jeg synes dette faller inn i kategorien "normal småprat". Synes ikke det er noe å hisse seg opp over, og skjønner godt at folk kan lure på sånt. Synes egentlig det er et ganske naturlig og ufarlig spørsmål.

Vi kommer til å få en av hver (egenfødt/adoptert), og slipper nok akkurat det spørsmålet. Men vet med sikkerhet at en del mennesker kommer til å "forgå", omtrent, av nysgjerrighet i forhold til hvorfor vi adopterer nr. 2 i stedet for å få et "fra magen". Er veldig spent på om noen/hvem som kommer til å tore å spørre om noe i den forbindelse.

[Gjest tanta turi]

Kanskje det går an å svare noe sånt som: "Ja selvsagt er de søsken. Om du mener biologiske søsken, så er de ikke det. Men NÅ er de ordentlige søsken, og jeg er deres mamma".

Er barn til stede, kan man kanskje svare: "Ja selvsagt er de søsken. De lå ikke i samme mage før de ble født, men så ble de søsken, ordentlige søsken, og jeg er mamman til begge to".

Det er så enkelt å spørre slik, småprat og vennlig nyskjerrighet, Det kunne jo hende at de var søsken selv om de er adoptert. Men sjelden er det jo at slikt skjer. Mine er ikke biologiske søsken men vokste seg like hverandre så det er ofte den replikken kommer. Jeg svarer ikke med annet enn et smil jeg. Og det er nok.

[trompet]

Svarer som et "vanlig menneske" som ikke har noen relasjoner til adopsjonssaker: Ja,- det er jo ikke så "viktig" å vite, men det kunne jo være interessant å vite om dere adopterte de to (eller var det flere) samtidig? Sikkert ikke noe vondt ment! Selvsagt er de søsken uansett..

Vil gjerne kommentere dette med et vanskelig et. Jeg er mormor til en gutt som ser litt utenlandsk ut , Han er adoptert og etterhvert som jeg ble kjent med ham så ser jeg ikke det. Bare gutten min som er en egen personlighet og nettopp mitt barnebarn,Men ... selvfølgelig ser jeg andre barn av utenlandsk opprinnelse og tenker... Hvor har de adoptert han eller henne fra tro? Men av og til har jeg tabba meg ut fordi moren eller faren er utenlandsk adoptert eller rett og slett fra et annet land mens mamman er født norsk og ser norsk ut. Jeg er nyskjerrig men tør ikke lengere å spørre. Var på NM i elgbane skyting å så ei nydelig lita jente som satt sammen med et norskt par . Ville spørre men torde ikke. Var det en av dere tro? Hun var så skjønn,

[Fane]

I dagens "mine, dine og våre barn" samfunn er da det blitt ett helt vanlig spørsmål og det så barna hører på.

Tro meg, det er ikke vondt ment, spørsmålet altså.

Jeg hadde en kjempegod venninde når jeg var liten, vi hang sammen støtt fra 6 til 12 år (da flyttet hun og familien langt vekk)

En dag tipper jeg var 10 - 11 år, spurte jeg om hun og søsteren var ordentlige søsken. (jeg mente ikke noe vondt i det hele tatt, ante bare ikke om biologisk og ikke biologisk, visste bare de kom fra en annens mage og lurte vel på om de to hadde kommet fra samme mage). Uansett, det ble et voldsomt oppstyr med familiemøter og det hele og jeg forsto bare ikke hva jeg hadde gjort galt. Det ordnet seg jo til slutt og vi fortsatte å være venner frem til hun flyttet men jeg spør aldri om noe sånt igjen!

[Indiamum]

Ja ja, folk spør nå om så mangt.

Den litt søte varianten opplevde vi i barnehagen. Vi har en egenfødt og en Indiafødt, og en av de større barna i barnehagen lurte på hvem dette nye mennesket var, som var med storesøster i barnehagen. Storesøster svarte at det var hennes lillesøster, hvorpå den undrende repliserte at de ikke lignet så veldig på hverandre...

Andre, og det er voksne, stusser veldig når de ser meg og prinsessene, og så ser min helnorske mann. De kan ikke dy seg og må spørre om hun er adoptert. Tro meg, jeg har svart fler enn en gang at neida, jeg har vært utro!

[Gjest slitsomt ja]

Dere adoptivforeldre er så _utrolig_ hårsåre. Folk må jo veie sine ord på gullvekt før de henvender seg til dere.

[Gjest venninnen]

En venninne av meg har et barn sammen med en mann av afrikansk opprinnelse. Barnet er mulatt.

Da hun begynte på skolen, spurte læreren om hvor hun egentlig kom fra.

Min venninne svarte at hun er født i X (en by i Norge), men flyttet hit da hun var ... år.

Denne læreren ble litt paff, hun tok det for gitt at barnet var adoptert.

Og dette er nok ikke den eneste episoden min venninne har opplevd.

[Gjest litchi]

Ja ja, folk spør nå om så mangt.

Den litt søte varianten opplevde vi i barnehagen. Vi har en egenfødt og en Indiafødt, og en av de større barna i barnehagen lurte på hvem dette nye mennesket var, som var med storesøster i barnehagen. Storesøster svarte at det var hennes lillesøster, hvorpå den undrende repliserte at de ikke lignet så veldig på hverandre...

Andre, og det er voksne, stusser veldig når de ser meg og prinsessene, og så ser min helnorske mann. De kan ikke dy seg og må spørre om hun er adoptert. Tro meg, jeg har svart fler enn en gang at neida, jeg har vært utro!

Hehe ! Det skal bli standardsvaret mitt - nei, nr. to er ikke adoptert, jeg har bare vært litt utro....

Ellers tyder svaret ditt på at folk spør om "alt mulig" for å holde praten i gang, nærmest. Både "er de søsken" og "er hun adoptert" er spørsmål i den kategorien, synes jeg. Og jeg tror ikke dette er noe spesielt som adoptivforeldre opplever. "Har du klippet deg" er vel det mest typiske "småprat - eksemplet" jeg vet om...

[Koreagull]

Hvis det kan være noen "trøst", er det ikke ukjent for foreldre til tvillinger, at folk kommer med kommentarer av typen "å, så søte - er de tvillinger?" Selv i de tilfellene hvor barna er eneggede, prikk like og nøyaktig like store, slik at svaret opplagt er enten "ja" eller "nei, det er du som ser dobbelt".

Så i noen tilfeller kan det nok være mest småprat-refleksen.

;o)