Adopsjon var ikke noe for oss...

[Gjest haddejegbarevisst]

...likevel

Vi har frivillig gått inn for å adoptere. Det sier jeg fordi vi kan få barn selv (det er likevel et men, her pga arvelige sykdommer i familien) og vi har valgt å adoptere.

Når vi begynte var vi så fulle av håp, tenk at det var mulig å adoptere et barn, det måtte jo være så fantastisk. Det var jo nok av barn som trengte foreldre osv osv...

Nå raser livet vårt sammen. Hvorfor? Fordi ventetiden ble for lang. Både familie og venner gidder ikke vente på oss og barnet vårt mer, de flytter allesammen, iallefall føles det sånn, fordi de næreste og viktigste personene i livene våre flytter fra oss...:-(

De som sa de gledet seg sånn til barnet vårt skulle komme, og vi som har stilt så veldig opp for dem i alle år. Nå flytter de bare fra oss???

Jeg føler meg rett og slett sviktet.

Jeg synes synd på barnet om vi velger å gå videre med adopsjonen som kommer til oss med bare kjølig og overflatisk nettverk igjen.

Hva slags familie og venner er det jeg har, egentlig?

De kan jo ikke bry seg særlig likevel, og jeg trodde noe helt annet...

Så rart livet er nå... føler meg så fattig.

[Gjest mener du det altså]

???? Har ikke folk du kjenner lov å flytte??

[Gjest Skjerp deg...]

Mener du at folk skal planlegge livet sitt etter dere?

Har aldri hørt maken til egoistisk sutreinnlegg.

[Gjest haddejegbarevisst]

Noen andre som skal adoptere fra India her?

[Kathinka]

Adopsjon tar lang tid, og sjansen for at noen flytter eller andre forandringer i livet skjer på den tiden er jo stor.

Og folk må jo få lov å flytte på seg, det er vel neppe for å komme unna deg. Det har kanskje med jobb, skole eller rett og slett bare ren lyst.

Du må selv være den som holder deg selv oppe, man kan ikke avhenge av andre.

Dersom det er nær familie, deres nærmeste støtte, så finnes det mye fin kommunikasjonsmidler i dag. Og kanskje dere selv kan flytte etter senere, men det kommer jo litt an på jobb-muligheter.

Men dette er ikke verdens undergang, livet går og ting skjer.

[Goliath]

Mener du for fullt alvor at venner og familie ikke skal kunne leve sine liv og flytte dit det passer dem og deres planer - fordi du skal adoptere....?

[Gjest En bruker]

Jeg tror trygt vi kan gå ut fra at dette ikke er et seriøst innlegg. Skulle ikke forundre meg om "vår venn" er ute på permisjon igjen. ;-)

[Gjest haddejegbarevisst]

Adopsjon tar lang tid, og sjansen for at noen flytter eller andre forandringer i livet skjer på den tiden er jo stor.

Og folk må jo få lov å flytte på seg, det er vel neppe for å komme unna deg. Det har kanskje med jobb, skole eller rett og slett bare ren lyst.

Du må selv være den som holder deg selv oppe, man kan ikke avhenge av andre.

Dersom det er nær familie, deres nærmeste støtte, så finnes det mye fin kommunikasjonsmidler i dag. Og kanskje dere selv kan flytte etter senere, men det kommer jo litt an på jobb-muligheter.

Men dette er ikke verdens undergang, livet går og ting skjer.

Takk for flott innlegg Kathinka!

Mye sant i det du sier. Klart folk skal ha lov til å flytte på seg. Samme hva det er, skole, jobb eller bare fordi de har lyst.

Jeg er nok litt nede nå, trenger folk rundt meg, og da er det så leit at disse nære familiemedlemmene rundt meg flytter.

Jeg er ikke flink nok til å oppsøke andre mennesker når livet røyner på, er vel heller litt for hjelpsom med andre. Det er ikke alt som er like lett å hanskes opp med alene.

Lengter veldig etter et barn og det hadde vært så fint å ha disse fantastiske menneskene rundt barnet vårt i oppveksten. Men, men.

Jada livet går videre, jeg står nok også dette bi.

[Pietra]

Hei, jeg ser at du har fått en del svarog ikke alle tar problemet ditt alvorlig. Ok,også for meg virker det søkt å oppgi tanken på å få barn fordi de rundt flytter, men jeg syns likevel ikke vi skal være så snar med å avfeie innlegg vi ikke forstår, som useriøse. Mulig det er bare tull, mulig ikke. Men dersom "haddejegbarevisst" faktisk sliter med dette så skylder vi henne å ta problemet hennes på alvor, selv om det virker utrolig for oss. Syns jeg.......

Til "haddejegbarevisst": Som du kanskje skjønner virker det litt rart på meg at du tar det så personlig at de rundt deg velger å flytte. De flytter nok neppe for å såre deg, for å være slem eller slippe å støtte deg. Folk må få lov til å flytte hvis det passer best for dem! Klart det er tøft når mennesker man er glad i fysisk forsvinner litt lenger unna. Men det behøver ikke å bli så ille. Jeg tror ikke kontakt er avstandsavhengig. Det krever kanskje bare litt mer innsats fra begge parter:o))

Jeg ønsker deg lykke til og håper at livet kjennes litt lettere neste gang du kjenner virkelig etter.

Klem fra

[Gjest haddejegbarevisst]

Hei, jeg ser at du har fått en del svarog ikke alle tar problemet ditt alvorlig. Ok,også for meg virker det søkt å oppgi tanken på å få barn fordi de rundt flytter, men jeg syns likevel ikke vi skal være så snar med å avfeie innlegg vi ikke forstår, som useriøse. Mulig det er bare tull, mulig ikke. Men dersom "haddejegbarevisst" faktisk sliter med dette så skylder vi henne å ta problemet hennes på alvor, selv om det virker utrolig for oss. Syns jeg.......

Til "haddejegbarevisst": Som du kanskje skjønner virker det litt rart på meg at du tar det så personlig at de rundt deg velger å flytte. De flytter nok neppe for å såre deg, for å være slem eller slippe å støtte deg. Folk må få lov til å flytte hvis det passer best for dem! Klart det er tøft når mennesker man er glad i fysisk forsvinner litt lenger unna. Men det behøver ikke å bli så ille. Jeg tror ikke kontakt er avstandsavhengig. Det krever kanskje bare litt mer innsats fra begge parter:o))

Jeg ønsker deg lykke til og håper at livet kjennes litt lettere neste gang du kjenner virkelig etter.

Klem fra

Takk for innlegget ditt Pietra!

Ser i ettertid at innlegget mitt var lite gjennomtenkt. Det var bare mine surrete tanker der og da som tydeligvis måtte få utløp ettellerannet sted. Og det ble her. Sikkert ikke så lurt av meg, for det ble tydeligvis veldig misforstått.

Det er litt mer komplisert enn det jeg ga uttrykk for her. Det er jo ikke så lett for dere å vite. Dette var bare en bitteliten bit av meg. Vi kommer ikke til å gi opp adopsjonen, overhode ikke. I tunge øyeblikk som det jeg gav uttrykk for her, så kan tanken streife meg. Å bare gi opp.

Men neida, jeg kjenner meg selv så pass godt at det aldri kommer til å skje. Så på en måte er det riktig av dere å ikke ta det innlegget så seriøst...

Men jeg er oppriktig lei meg for at de flytter. Det er helt sant. Klart de har lov til å flytte, det kan da ikke jeg bestemme. Det må de gjøre som de vil, og jeg bare akseptere.

Synd at så fantastiske mennesker flytter så langt bort fra oss. De flytter til Australia. Det er litt langt synes jeg. :-(

Så får vi se hvordan kontakten blir heretter. Det går nok bedre enn jeg tror! :-)

[Mamta]

Takk for innlegget ditt Pietra!

Ser i ettertid at innlegget mitt var lite gjennomtenkt. Det var bare mine surrete tanker der og da som tydeligvis måtte få utløp ettellerannet sted. Og det ble her. Sikkert ikke så lurt av meg, for det ble tydeligvis veldig misforstått.

Det er litt mer komplisert enn det jeg ga uttrykk for her. Det er jo ikke så lett for dere å vite. Dette var bare en bitteliten bit av meg. Vi kommer ikke til å gi opp adopsjonen, overhode ikke. I tunge øyeblikk som det jeg gav uttrykk for her, så kan tanken streife meg. Å bare gi opp.

Men neida, jeg kjenner meg selv så pass godt at det aldri kommer til å skje. Så på en måte er det riktig av dere å ikke ta det innlegget så seriøst...

Men jeg er oppriktig lei meg for at de flytter. Det er helt sant. Klart de har lov til å flytte, det kan da ikke jeg bestemme. Det må de gjøre som de vil, og jeg bare akseptere.

Synd at så fantastiske mennesker flytter så langt bort fra oss. De flytter til Australia. Det er litt langt synes jeg. :-(

Så får vi se hvordan kontakten blir heretter. Det går nok bedre enn jeg tror! :-)

Hei, du!

Ser av et av svarene dine lengre ned at dere skal adoptere fra India. Som du (muligens) vet, har vi tre skjønne Gudegaver fra India. Riktignok var ikke ventetidene for oss uendelige. MEN første adopsjon gikk meget meget tregt på alle steder, her hjemme, før tildeling og etter tildeling. Så jeg skjønner litt av hva du snakker om.

At det nå etterhvert går virkelig tregt i India, er lite vi kan gjøre med, men vil bare oppmuntre deg til å holde ut. Når barnet endelig er hjemme hos dere, er det verdt alle trer, alle måneder og år man ventet og lengtet. Tro meg, jeg vet!

Når noen av nære familiemedlemmer også flytter så langt unna som Australia, skjønenr jeg at du blir lei deg, med tanke på kontakten du/ dere sikkert hadde forestilt dere på forhånd. Men som du selv er inne på, så går nok ting mye greier enn du nå, i mørke stunder, tenker.

Oppmuntringshilsener og tålmodighetsstøv fra meg.

[Gjest noen tanker fra meg...]

Jeg håper du klarer å være mer stabil ift. barnet når det kommer, enn det du gir uttrykk for her...

[Niobe]

Du store tid! Ja, hjelpe meg for noen egoistiske mennesker du har rundt deg! Finne på å flytte når du skal adoptere et barn! Er det ikke typisk, folk tenker bare på seg selv.

Og der sitter du, med kun tanke for barnets beste. Nei, med et slikt nettverk skal du se at barnet gjerne bare har det best der det er. Flytting!!! Aldeles uhørt. Folk eier ikke samvittighet.

[tiliti]

At folk flytter er jo ikke unormalt, uansett hvilken vei ungene kommer.

Selv har jeg flyttet etter noen av mine beste venner.

De er vel ikke noe verre som flytter fra stedet dere er, enn dere er som ikke flytter etter - eller flytter til et sted der det er lettere å knytte seg til et nytt like bra nettverk?

Sånn sett fra vennnene deres sin side.

Hva med å flytte når barnet endelig har kommet?

[Gjest Skjerp deg...]

Takk for flott innlegg Kathinka!

Mye sant i det du sier. Klart folk skal ha lov til å flytte på seg. Samme hva det er, skole, jobb eller bare fordi de har lyst.

Jeg er nok litt nede nå, trenger folk rundt meg, og da er det så leit at disse nære familiemedlemmene rundt meg flytter.

Jeg er ikke flink nok til å oppsøke andre mennesker når livet røyner på, er vel heller litt for hjelpsom med andre. Det er ikke alt som er like lett å hanskes opp med alene.

Lengter veldig etter et barn og det hadde vært så fint å ha disse fantastiske menneskene rundt barnet vårt i oppveksten. Men, men.

Jada livet går videre, jeg står nok også dette bi.

Vi har tre barn,den eldste 13 og våre nærmeste familimedlemmer bor over 50 mil unna. Det har de gjort hele tiden.

Bortskjemt med barnevakt har vi aldri vært,men det er stort for barna hver gang vi drar dit på besøk.

Tenk så flott det blir når ungen vokser til,og dere kan dra til Australia på besøk.

[Nikki]

Jeg ser du har fått litt pepper for det du skrev, og til syvende og sist så har du ikke annet å gjøre enn å akseptere at folk flytter og finne styrken i deg selv. Men det er lett å bli lei seg og "revet med" når folk man bryr seg om reiser langt bort. Ihvertfall når man føler seg litt sårbar fra før. Jeg leser innlegget ditt som en frustert melding fra ei som måtte få ut litt gruff, fordi det har blitt litt mye for deg. Håper du finner styrken til å se positivt på ting igjen og evnen til å glede deg over det som venter deg i prosessen du nå går gjennom! Lykke til

[Gjest litchi]

Jeg håper du klarer å være mer stabil ift. barnet når det kommer, enn det du gir uttrykk for her...

Ja, fordi det å være ekstra lei seg innimellom, å leve et normalt liv med opp - og nedturer er grusomt for barn å bli utsatt for.... !

Unger tåler MYE - de tåler for mye sukker, mamma som gråter, å bo på små steder, store steder, å bo i områder med mye trafikk, uten trafikk, å vokse opp i hjem med god økonomi, dårlig økonomi - de fleste unger kommer til og med helskinnet gjennom en normal barndom og tenåringstid med opp og nedturer, periodevis utestegning, kjærlighetssorger, søte erfaringer, bitre erfaringer, bittersøte erfaringer.....

Hva er det som er bra ved å vokse opp i et hjem hvor mamma og pappa på død og liv alltid skal være lykkelige, alltid skal reagere med stoisk ro, fullstendig kontroll og ikke en følelse for mye ? Det er veldig få familier som faktisk er sånn....

Jeg kjenner ingen - men her inne florerer det visst.

Det er vel ikke det minste rart at denne kvinnen er trist og lei seg over at hennes nærmeste flytter til Australia ? Og på toppen av en adopsjonsprosess som tydeligvis har gått i stå ei stund, så flommet det altså litt over. Betyr det at hun ikke kan ha kontroll eller at hun er "ustabil"? Det gjør det selvfølgelig ikke !

Barn trenger voksne som tar ansvar, som er ærlige og forutsigbare og ikke minst ekte ! De trenger grenser, og å bli tatt på alvor ! Men først og fremst trenger barna våre uhorvelige mengder ubetinget, uselvisk, fantastisk kjærlighet !!

Får de det, går det helt greit å vokse opp i hjem med normale voksne, med normale problemer, og normale liv !

Veldig engasjert innlegg fra meg, så jeg beklager på forhånd til de som måtte føle seg støtt.

[Gjest hilsen en kinamamma]

Du virker som du er inne i en bølgedal akkurat nå, og da blir alle tanker svarte.

Jeg kan oppmuntre deg med at du kommer til å bli kjent med mange nye mennesker når dere får barn! Dere kan komme til å få et helt nytt nettverk.

Når jeg tenker på dem vi regnet med ville være mye sammen med oss, sitte barnevakt osv - flere av disse har vi knapt sett etter vi fikk barnet. - Isteden viser det seg at det er helt andre (nye) personer, andre småbarnsforeldre i nærheten, som vi har mest kontakt med nå (og som vil være mye mer naturlige etterhvert å spørre om å sitte barnevakt!)

Så ikke fortvil, situasjonen vil snu!

Forresten, hvis du syns det har tatt for lang tid nå - hva med å tenke seriøst på å skifte land? Vi sto på India i halvannet år, og byttet til slutt til Kina. Det var et tøft valg, nærmest en sorgprosess - men vi gjorde det for å få en sikker prosess. Og derfra gikk det jo som en klokke! Nå har vi verdens mest vidunderlige datter!

Ventetiden på Kina er helt nede i 7 måneder nå fra man sender papirene, så det kan kanskje være noe å tenke på!

[Gjest Skjerp deg...]

Ja, fordi det å være ekstra lei seg innimellom, å leve et normalt liv med opp - og nedturer er grusomt for barn å bli utsatt for.... !

Unger tåler MYE - de tåler for mye sukker, mamma som gråter, å bo på små steder, store steder, å bo i områder med mye trafikk, uten trafikk, å vokse opp i hjem med god økonomi, dårlig økonomi - de fleste unger kommer til og med helskinnet gjennom en normal barndom og tenåringstid med opp og nedturer, periodevis utestegning, kjærlighetssorger, søte erfaringer, bitre erfaringer, bittersøte erfaringer.....

Hva er det som er bra ved å vokse opp i et hjem hvor mamma og pappa på død og liv alltid skal være lykkelige, alltid skal reagere med stoisk ro, fullstendig kontroll og ikke en følelse for mye ? Det er veldig få familier som faktisk er sånn....

Jeg kjenner ingen - men her inne florerer det visst.

Det er vel ikke det minste rart at denne kvinnen er trist og lei seg over at hennes nærmeste flytter til Australia ? Og på toppen av en adopsjonsprosess som tydeligvis har gått i stå ei stund, så flommet det altså litt over. Betyr det at hun ikke kan ha kontroll eller at hun er "ustabil"? Det gjør det selvfølgelig ikke !

Barn trenger voksne som tar ansvar, som er ærlige og forutsigbare og ikke minst ekte ! De trenger grenser, og å bli tatt på alvor ! Men først og fremst trenger barna våre uhorvelige mengder ubetinget, uselvisk, fantastisk kjærlighet !!

Får de det, går det helt greit å vokse opp i hjem med normale voksne, med normale problemer, og normale liv !

Veldig engasjert innlegg fra meg, så jeg beklager på forhånd til de som måtte føle seg støtt.

Er helt normalt å være lei seg ja.

Men å si at adopsjon ikke var noe for oss allikevel,fordi noen skal flytte,er vel ikke helt normalt.

Hun kan ikke regne med at hennes unge skal stå mer i fokus enn andres unger.

Ingen lar være å flytte,pga av hensyn til andres unger.

Det er våre egne unger vi først og fremst tenker på.

Jeg ville også blitt litt trist hvis mine nærmeste venner hadde flyttet,men å anklage dem for å være lite interesert i barna mine kunne ikke falt meg inn.

Mine barn er mitt`s ansvar,og ikke vennene mine sitt ansvar.

De har fått en fantastisk mulighet,og kan ikke takke nei til det bare fordi hun skal adoptere.Får da være måte på.